Hvordan takle uenighet om barneoppdragelse i familien?

[AnonymBruker]

Obs, veldig langt, har så mange tanker. 

 

Jeg har en mamma jeg er veldig glad i, og alltid har hatt et nært forhold til. Så fikk jeg barn for fire år siden, og ungen min elsker henne! Men moren min sliter psykisk. Gjort i mange, mange år. Stress, angst, depresjoner, drikker for mye, mulig bipolar eller noe annet som ligger bak, det er litt usikkert. Det har gått greit likevel lenge, men de siste 1-2 årene har blitt ganske ille. Hun har et veldig dystert syn på verden stort sett, problematiserer hver minste ting, diagnostiserer "alle" rundt seg med ADHD, rusproblemer, Asperger, etc. Jeg har prøvd å støtte der jeg kan, høre på henne snakke og snakke, men har ikke kunnet tvinge henne til behandling heller (heldigvis begynt nå, håper det hjelper). 

Uansett. Har sett mer og mer at hun raskt blir sliten av å være sammen med oss. Men hun vil jo ha besøk, det er helt frivillig! Aldri vi som presser oss på. Jenta mi er aktiv og stort sett veldig glad for å besøke mormor, full av energi. Nå har moren min gradvis begynt å problematisere atferden hennes også. Hun sykeliggjør energien og trassen som noen ganger følger med en tre/fireåring, hinter til at hun er "utfordrende", "krevende"... I starten ble jeg litt usikker selv - tenk om man er på feil kurs og holder på å oppdra en bortskjemt og vanskelig unge? Men etter mye sammenligning, samtaler med faren min, søsteren min, foreldresamtaler i barnehagen, så føler jeg meg tryggere på at hun er godt innenfor normalen... Noe moren min tilskriver at de andre ikke har vært med henne nok, og at barnehageansatte ofte ikke er ærlige selv om man spør. Selv opplever jeg henne sjeldent som for mye, koser meg masse med henne, selv om det selvsagt hender at det er litt styr med en tre/fireåring. 

Jeg er egentlig rimelig sikker på at det er moren min som er "problemet", som er for sliten og syk til å tåle noe særlig, men mangler noe selvinnsikt og alltid må ha rett. Jeg sa henne til slutt ordentlig i mot nå sist vi snakket, at jeg ikke var enig, at hun er den eneste jeg vet om som oppfatter det slik, osv. Og da svarte moren min med å si i mye tydeligere klartekst hvor krevende hun mener hun er, at hun er et barn som "må følges nøye med på", brukte alt negativt hun vet om meg i mot meg, og så videre. Skjedde litt mer, og endte med at jeg sa at jeg ikke gidder denne diskusjonen mer, og vi trenger ikke å ha kontakt nå inntil videre. 

Har fått en slags unnskyldning, men det beste hun kan "tilby" er egentlig å holde meningene sine mer for seg selv. Tankene og meningene vil jo fortsatt ligge der, hun vil fortsatt dømme oss begge og hvordan jeg reagerer i alle situasjoner, og jeg sliter med å se for meg at jeg vil føle meg "trygg" og komfortabel rundt henne igjen (jeg er litt følsom for sånne situasjoner, ikke glad i konflikt heller). Det finnes vel ikke noen magisk løsning, men... Har noen opplevd lignende? Hvordan håndtere det, late som ingenting eller redusere kontakt? Går ubehaget over etterhvert kanskje? Synes det er så trist å se hvordan mammaen min har blitt, og at vårt nære forhold og barnebarnets nære forhold til henne blir så påvirket av det. Håper virkelig det kan snu igjen, men tror hun omtrent har gitt opp. 

Anonymkode: 5a321...8e2

[AnonymBruker]

Vanskelig... Men det er faktisk litt uvanlig at besteforeldre er kritiske til sine barnebarn. I hvert fall når de er så små! 

Her må du nok velge å beskytte datteren din mot kritikk. Det kan være utrolig sårende når det kommer fra de nærmeste. 

Mulig det bedrer seg i skolealder? 

Anonymkode: 4ddeb...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vanskelig... Men det er faktisk litt uvanlig at besteforeldre er kritiske til sine barnebarn. I hvert fall når de er så små! 

Her må du nok velge å beskytte datteren din mot kritikk. Det kan være utrolig sårende når det kommer fra de nærmeste. 

Mulig det bedrer seg i skolealder? 

Anonymkode: 4ddeb...f73

Ja, absolutt. Jeg er konfliktsky, men hvis hun hadde sagt noe åpenlyst hadde jeg helt klart satt ned foten enda tydeligere. Men heldigvis er det bare jeg som får høre det enn så lenge... 

Hun har hatt samme problem og mange konflikter med min eldre søster vet jeg, om hennes barn og oppdragerstil, men jeg vet ikke helt konkret hva og hvorfor. Så hun har aldri vært særlig redd for å si sin mening, og er ikke konfliktsky, men føler også at dette har blitt verre siste årene... Alt er egentlig verre. Hadde jeg ikke vært så innmari glad i henne hadde jeg nok tatt større avstand. 

Håper også at det kanskje blir bedre med litt høyere alder, når hun ser at det "går bra". Håper bare ikke at hun må være voksen og etablert selv før hun tror på at det faktisk går bra. 

TS

Anonymkode: 5a321...8e2

[AnonymBruker]

Ingen erfaringer? 

Anonymkode: 5a321...8e2