Deprimer mann. Hvordan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som er tydelig deprimert. Han er arbeidsnarkoman, jobbet x antall timer i en jobb han egentlig ikke trivdes i. Så ble han fysisk syk, men fortsatte å jobbe. Tilslutt måtte han sykemelde seg og ble operert i skjoldbrukskjertelen. Siden han gikk så langt før han innrømte over for seg selv at han var syk, ble det til at kroppen gikk i "null" og nå må han jobbe seg tilbake i form igjen. Midt i dette gikk han nok på den berømte smellen. Han måler fremdeles sin verdi i det å jobbe. Kan han ikke jobbe, er han ikke verdt noe, er det han sier. Utover dette, viser han ikke følelser. Han holder alt inne. 

Han står på venteliste hos psykolog. Jeg er ikke en god kone sånn som ting er nå. For ting er gått så langt at jeg tilslutt er blitt ei kjeftesmelle. Jeg var tålmodig i flere år. Men min psyke er slitt. Så hvordan hjelper jeg noen når min egen psyke er slitt og jeg har en mann som er deprimert? 

Anonymkode: 54ef3...4e1

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at du har blitt en kjeftesmelle hvis du har blitt brukt som hans søppelbøtte. Kan godt hende at han ikke kan noe for det, men det er uansett uutholdelig for deg, og du skal ikke bare tåle det.
Du må sette grenser rundt deg selv før du knekker sammen.

Nå må du ta vare på deg selv før du kan hjelpe han. Det blir som på fly. Ta på oksygenmasken på deg selv før du tar på andre.

Er det mulig at dere tar en pause til han får hjelp? Har det gått så langt at du også trenger hjelp, eller er det nok med en pause fra å være pårørende/søppelbøtte/dørmatte?

Jeg vet det høres grusomt uempatisk ut av meg. Han elsker deg nok, og vil deg nok ikke vondt. Men sykdommen hans gjør deg vondt. Jeg så pappas sykdom ta knekken på mamma. Hun er nå ufør pga det. Det hjelper ikke at han elsket henne uendelig. Hun tok på seg en byrde som kun helsepersonell skulle tatt seg av. Det var grusomt. Det var ikke hans feil. Men det var grusomt, og de skulle ikke bodd sammen de siste årene, for sykdommen gjorde at han var skikkelig stygg med henne. Men hun nektet å gi slipp.

Anonymkode: de013...d9c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er ikke rart at du har blitt en kjeftesmelle hvis du har blitt brukt som hans søppelbøtte. Kan godt hende at han ikke kan noe for det, men det er uansett uutholdelig for deg, og du skal ikke bare tåle det.
Du må sette grenser rundt deg selv før du knekker sammen.

Nå må du ta vare på deg selv før du kan hjelpe han. Det blir som på fly. Ta på oksygenmasken på deg selv før du tar på andre.

Er det mulig at dere tar en pause til han får hjelp? Har det gått så langt at du også trenger hjelp, eller er det nok med en pause fra å være pårørende/søppelbøtte/dørmatte?

Jeg vet det høres grusomt uempatisk ut av meg. Han elsker deg nok, og vil deg nok ikke vondt. Men sykdommen hans gjør deg vondt. Jeg så pappas sykdom ta knekken på mamma. Hun er nå ufør pga det. Det hjelper ikke at han elsket henne uendelig. Hun tok på seg en byrde som kun helsepersonell skulle tatt seg av. Det var grusomt. Det var ikke hans feil. Men det var grusomt, og de skulle ikke bodd sammen de siste årene, for sykdommen gjorde at han var skikkelig stygg med henne. Men hun nektet å gi slipp.

Anonymkode: de013...d9c

Står jo INGEN plass at hun er brukt som hans søppelbøtte. Det er noe du tar for gitt. Typisk KG-stil.. mannen er problemet. Tydeligvis er det synd i mannen her, og det er noe han trenger, men når kvinner har slike holdninger som deg så er det jo lite hjelp å få. I hvor mange forhold blir mannen søppelbøtta fordi han må leve med en stresset, manisk og følelsesstyrt kvinne? Ville du gitt han samme råd? 

 

Vi vet jo særs lite hvordan kvinnen her har opptrådt og det ville også vært intr å høre mannens versjon. 
 

 

Anonymkode: f7c89...2d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Står jo INGEN plass at hun er brukt som hans søppelbøtte. Det er noe du tar for gitt. Typisk KG-stil.. mannen er problemet. Tydeligvis er det synd i mannen her, og det er noe han trenger, men når kvinner har slike holdninger som deg så er det jo lite hjelp å få. I hvor mange forhold blir mannen søppelbøtta fordi han må leve med en stresset, manisk og følelsesstyrt kvinne? Ville du gitt han samme råd? 

 

Vi vet jo særs lite hvordan kvinnen her har opptrådt og det ville også vært intr å høre mannens versjon. 
 

 

Anonymkode: f7c89...2d5

Jeg forholder meg til TS sin versjon pga at jeg ikke har mannens versjon. Hennes psyke er nedslitt pga mannens sykdom, og da mener jeg at hun nå må bygge seg selv opp igjen og ta en pause fra å være pårørende en stund til helsevesenet har gjort sitt med han.
Jeg er klar over at søppelbøtte ikke var et fint ord å bruke, men det forklarte jeg også i innlegget mitt. Det TS har inni seg nå, er ikke blomster og lykke. Men søppel og gift som ikke hører hjemme i henne. Dette er søppel og gift som han har lesset over i henne i mangel på hjelp fra helsevesenet, og nå må hun lukke igjen og sette en stopper for det selv om han ikke gjør det for å være slem.

Anonymkode: de013...d9c

[AnonymBruker]

Berg deg selv, sier jeg.  Utbrenthet, stoffskifteproblem, bitterhet over et tapt liv, han kommer aldri tilbake til sitt gode jeg.  Ikke undervurder hva det tar å få din egen psyke på plass, og ikke bruk det opp på ham.  M52 

Anonymkode: c21c6...b99

[AnonymBruker]

Den beste måten å hjelpe han på når ting har blitt sånn er å ivareta deg selv og ta en pause i forholdet sånn at du ikke går rundt å blir sint og oppgitt, og han blir tvunget til å deale med problemene sine og ikke skyve lasten over på andre rundt seg. 

Anonymkode: c66f1...864

[AnonymBruker]

Takk for råd! Jeg føler ikke jeg er blitt hans søppelbøtte. Han tar jo ikke sin depresjon ut i verbalt sinne. Men å gå rundt å forsøke å gjøre gode ting for en som er konstant nedfor, tiltaksløs og som ikke klarer å få utløp for følelsene sine, er i lengden ganske tungt. Jeg visste ikke hvor langt nede han var, før jeg fikk brev om trussel om tvangssalg av huset. Da fant jeg ut at han ikke har betalt regninger. Han har hatt kontrollen på økonomien, noe som har vært ok for meg. Men nå har jeg måtte fikse opp i autotrekk +++ sånn at vi får beholdt huset. Han har tatt opp flere lån (i sitt navn) for å opprettholde en fasade om at økonomien vår var grei. Så det er MYE å sette seg inn i og finne ut av. Sex har vi ikke hatt på flere år. Jeg har trodd det er meg, men når "ballongen sprakk" og han innrømte depresjonen, fikk jeg en forklaring på sex-problemene. Ballen har begynt å rulle og han jobber seg sakte oppover igjen. Og jeg begynner å se glimt av den mannen jeg kjenner og elsker. Så det er håp om at ting vil ordne seg!

Jeg tar til meg rådene om å sette meg selv først. Vi har ingen mulighet til å ta tid fra hverandre, så jeg må rett og slett bare bruke naturen mer, for å få et fysisk og psykisk overskudd. Å gå fra mannen er heller ikke et alternativ. I gode og onde dager, er lovet. Og det har jeg planer om å holde. 

Anonymkode: 54ef3...4e1