Kan dere være så snill å fortelle om en episode der du som foreldre

[AnonymBruker]

Ikke hadde mer tålmodighet igjen og ble irritert , og attpåtil viste/lot barnet få vite det? 

Føler meg veldig fæl ikveld. Ikke noe verre enn at jeg sier ifra til barnet, ikke glefset eller sint. Men fortvilt og barnet vil jo merke det. 

Og jeg føler veldig på det etter å ha vokst opp i ett hjem med alkoholmisbruk, vold og mye sinne. Jeg er livredd for å være i det minste sint, og føler at følelsene den veien er helt feil. 

Anonymkode: d9227...0c4

[AnonymBruker]

Hvorfor skal ikke barnet få vite at du er laget av følelser? Hvor har dagens foreldre det fra at man skal bare ha ett, maks to, humør foran barnet?

blir ofte sint/irritert/lei meg foran barnet. Forklarer og rydder opp. 

Anonymkode: 0037f...3ad

[Gjest bienvilleparish]

Hva så om du ble sint? Alle blir sint innimellom. Det er usunt å ikke la barnet få se hele spekteret av følelser. De tåler å bli snakka til. 

[AnonymBruker]

Altså alt for mange ganger, når de nekter å bli med fra barnehagen innimellom. Slår seg vrang i butikken esc. 

Anonymkode: 1fe2b...9a3

[AnonymBruker]

Jeg tror alle foreldre blir sinte innimellom, og det tror jeg er helt normalt. Hvis man mister fatningen og hever stemmen slik at barnet blir skremt, husk å snakk med barnet i etterkant når du har roet deg. Snakk med barnet om at alle blir sinte av og til, og forklar hvorfor du ble sint. Man kan også si unnskyld for at man ropte. 

Anonymkode: 50095...06b

[Trolltunge]

Jeg synes tvertimot at det er viktig at barn lærer at foreldre er mennesker også, og at alle følelser er naturlige. Jeg kan også bli sinna,  sliten og lei, og vise det. Det viktige er at vi snakker om hvorfor det ble slike følelser, og at man kan si unnskyld og ordne opp. 

Skriking og brøling til hverandre er derimot ikke ok. Bare primitiv kommunikasjon. 

Barna har opplevd at jeg har skreket til dem, men fått forklaring på det, og beklagelse. Det har skjedd noen ganger fordi de gjorde noe direkte farlig, og jeg var ikke egentlig sint, men livredd. Det har de fått forklart, jeg har beklaget at jeg ble så redd at jeg skrek/kjeftet veldig, og det har de da forstått. Fordi jeg forklarte hvorfor. (Dessuten er det ikke noe som skjer ofte. De husker hver gang jeg har reagert slik, fordi det skjer sjelden, og av god grunn. )

Å aldri vise vonde følelser er å lære barna at slike følelser ikke er tillatt. Mine barn har også lov til å bli skuffet, lei seg, sinna og så videre. Det har de lært gjennom at man kan vise slikt, også jeg, men at vi snakker om hvorfor, og reparerer som det kalles.

Endret 7. november 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ikke hadde mer tålmodighet igjen og ble irritert , og attpåtil viste/lot barnet få vite det? 

Føler meg veldig fæl ikveld. Ikke noe verre enn at jeg sier ifra til barnet, ikke glefset eller sint. Men fortvilt og barnet vil jo merke det. 

Og jeg føler veldig på det etter å ha vokst opp i ett hjem med alkoholmisbruk, vold og mye sinne. Jeg er livredd for å være i det minste sint, og føler at følelsene den veien er helt feil. 

Anonymkode: d9227...0c4

I dag da jeg prøvde å rette på skjea til barnet og barnet ble så sint at hele skålen ble kastet avgårde. Masse gris overalt for ingenting. Da sa jeg høyt "nei fy, det der er ikke lov." 

Så ordnet jeg på nytt og det ble roligere. 

Anonymkode: c33f9...327

[KatyP]

Jeg hadde ikke et eneste pedagogisk bein i kroppen i dag. Jeg har et kronisk sykt barn som krever pass på natta og i tillegg fikk jeg ikke tatt igjen litt søvn på morgenen som jeg ble lovet. Legg til en hektisk uke på jobb og lørdagsjobbing og regnestykket er komplett. Jeg har ikke hatt mye tålmodighet, jeg gråt av frustrasjon på et tidspunkt i dag. Det var ingen strikk å tøye for den var sprukket før kl 7. 

Barna tålte det. Vi mødre og fedre er mennesker vi og. Med følelser, dårlige dager. Med sinne, glede, tristhet. Jeg tror det er sunt at barna ser det. Jeg ble ikke for sint for ting i dag, men det har skjedd det og. Jeg har skreket et par ganger opp gjennom årene. Men de gangene reaksjonen ikke stod i forhold til barnas handling har de uten unntak fått en unnskyldning og en forklaring. I dag fikk de forklart at mamma ikke har sovet. At mamma er veldig sliten. Selvfølgelig burde jeg vært mer tålmodig, men sånn ble det ikke i dag. Og så lenge de skjønner hvorfor tåler de det. Også vet de at dette ikke er hver dag.

[AnonymBruker]

Jeg har både vært sint, glefset til og informert mine barn om at de nå oppfører seg som gjennomførte drittunger. Det tåler de helt greit og det er godt innenfor normalen.

Det er ikke skadelig for barn å se at voksne har følelser og blir både sinte og lei seg - heller ikke når de er den direkte årsaken. Det som er skadelig er om de voksnes følelsesuttrykk blir alt for voldsomt alt for ofte, eller om de voksne ikke reparerer - sier unnskyld og forklarer om det ble litt i overkant. Det er generelt viktig for barn at ting har en viss logikk, at de forstår hva som skjedde slik at de ikke blir gående rundt og tro at mamma/pappa kan eksplodere når som helst. 

Anonymkode: 0312d...c2f

[AnonymBruker]

Barn må få se at foreldre har følelser. Det er en av måtene de lærer grenser på, de må LÆRE å ikke tråkke over grenser, å lærdomen de får av foreldrene vil bli med videre i møte med andre. 

Anonymkode: 7a686...f12

[AnonymBruker]

I dag har vært en slik dag. 3-åringen min har ikke hørt etter i det hele tatt omtrent, bare tulla og herja. Tilslutt så sprakk jeg, og da satte jeg henne inn på rommet hennes. Fortalte henne at nå er jeg sur fordi du ikke hører, så nå trenger jeg ei pause og du kan bli her til du er ferdig med å tulle. Gikk fem minutter, så kom hun ut igjen og ga meg en klem. Jeg synes faktisk det er helt greit at barna vår ser at vi har følelser og vi har et bristepunkt. Man skal selvfølgelig aldri slå og jeg skriker aldri, men hun både ser og hører at jeg blir irritert og lei når hun ikke hører. Er heldigvis ikke så ofte, fordi som regel så hører hun jo etter, men hun er 3 år, så noe er det jo. 

Anonymkode: b1ffa...832

[AnonymBruker]

KatyP skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke et eneste pedagogisk bein i kroppen i dag. Jeg har et kronisk sykt barn som krever pass på natta og i tillegg fikk jeg ikke tatt igjen litt søvn på morgenen som jeg ble lovet. Legg til en hektisk uke på jobb og lørdagsjobbing og regnestykket er komplett. Jeg har ikke hatt mye tålmodighet, jeg gråt av frustrasjon på et tidspunkt i dag. Det var ingen strikk å tøye for den var sprukket før kl 7. 

Barna tålte det. Vi mødre og fedre er mennesker vi og. Med følelser, dårlige dager. Med sinne, glede, tristhet. Jeg tror det er sunt at barna ser det. Jeg ble ikke for sint for ting i dag, men det har skjedd det og. Jeg har skreket et par ganger opp gjennom årene. Men de gangene reaksjonen ikke stod i forhold til barnas handling har de uten unntak fått en unnskyldning og en forklaring. I dag fikk de forklart at mamma ikke har sovet. At mamma er veldig sliten. Selvfølgelig burde jeg vært mer tålmodig, men sånn ble det ikke i dag. Og så lenge de skjønner hvorfor tåler de det. Også vet de at dette ikke er hver dag.

Haha ja dette med gråting ass... lurer på hvor mange ganger jeg har grått under påkledning av ren frustrasjon !

Anonymkode: 0037f...3ad

[KatyP]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Haha ja dette med gråting ass... lurer på hvor mange ganger jeg har grått under påkledning av ren frustrasjon !

Anonymkode: 0037f...3ad

Haha har skjedd her også. Tror ikke sånt er så farlig egentlig. Det er jo en spontan reaksjon. Husker da farfaren min døde. Jeg var 12 år og hadde aldri sett faren min gråte før det. Ble helt satt ut. Tror ikke det er bra. Gråt er jo ikke farlig. 

[fru Alving]

Vet du TS noe av det verste du kan gjøre mot barnet er å være en perfekt forelder, da må jo barnet også være perfekt.

Nei vær deg selv på ekte, barnet blir ikke ødelagt av å se mor sint om du ikke er sint og urimelig hele tiden..