Hva uroet du deg mest over da du gikk gravid med ditt første barn?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er 21 år og gravid med mitt første barn. Dette er en planlagt graviditet med samboeren min, og vi gleder oss veldig til babyen kommer. Likevel tar jeg meg selv ofte i å uroe meg og tenke mye på hvordan livet kommer til å bli når vi blir 3 i stedet for 2. Om jeg blir en god mamma og lignende.. Kan være at jeg har mye gravidhormoner nå (er i uke 9). 
 

Vil gjerne høre deres erfaringer og tanker. Hva uroet du deg mest over da du gikk gravid med ditt første barn?

Anonymkode: 46222...58e

[AnonymBruker]

Var veldig bekymret for at noe skulle gå galt i magen. Det gikk bra, babyen ble født frisk og velskapt.

Og så bekymret jeg meg for underlivsskader fra fødselen. Det gikk ikke så bra, sliter med det enda 9mnd senere.

Anonymkode: 3e946...862

[AnonymBruker]

Jeg er 22 og også planlagt gravid. Mine største bekymringer er: fødsel, hvordan overgangen fra å bare være 2 til å være 3 kommer til å være, hvordan det kommer til å påvirke forholdet, hvordan lære barn gode verdier og ha tålmodighet til å oppdra de på en god og ønskelig måte også selvfølgelig litt med økonomien etterhvert når barnet blir større og skal i barnehagen. 

Anonymkode: af455...906

[AnonymBruker]

At verden skulle gå til helvette, og akkurat det ser jo ikke veldig bra ut nå

Anonymkode: c826b...86c

[AnonymBruker]

Fødselsskader. Er i andre trimester nå og gruer meg veldig til eventuelle klipp/revning  leste at 90% revner i en eller annen grad. 

Anonymkode: 7937a...3aa

[Gjest 123 eller noe]

Før uke 12 var jeg redd for å miste henne, nå som det nærmer seg vinter og termin i februar, er jeg redd for å skli på is og dette på magen 😕

[AnonymBruker]

Var redd for at det skulle være noe galt med barnet og var redd for fødselsskader. Det ser ut som det gikk fint med meg og barnet der, men jeg sliter med bekkenløsning enda 8 mnd etter fødsel. Fikk bekkenløsning allerede i 1 trimester.

Anonymkode: bb55d...0b6

[AnonymBruker]

Var konstant redd for at han skulle dø i magen. Nå er jeg gravid igjen, og bekymret for spontanabort. Håper det blir bedre etter hvert.

Anonymkode: 50c67...a4e

[GammelKaktus]

Var vel mest bekymret for at noe skulle være galt, at han skulle dø i magen og/eller at noe skulle gå galt under fødsel. Er ikke vanskelig å finne noe å bekymre seg over når en er gravid, i tillegg så hadde jeg en del bekjente på den tiden som var uheldige og der det som kunne gå galt gikk galt. Så da tenker man jo kanskje litt mer på det enn vanlig, uansett alt i orden med han og meg under hele svangerskapet og fødselen var og veldig fin.

[AnonymBruker]

Jeg slet litt med tilknytningen til barnet mens jeg var gravid. Jeg var redd for å ikke bli glad i barnet og angre på at jeg hadde mistet friheten min. Jeg fikk en mer krevende baby enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd, men allikevel var det null problem å føle tilknytning til barnet. Jeg har heller aldri angret på at jeg mistet friheten min. Man sitter jo ikke i fengsel (selv om de første månedene kan føles litt sånn). Man kan både ta med ungen på ting og dra på ting uten barn hvis man er flinke til å avlaste hverandre. 

Anonymkode: 1c060...83b