Holde sammen for barna?

[AnonymBruker]

Hvordan går man, på et fornuftig vis, fra far til barna? Jeg klarer ikke finne styrken i meg til å faktisk si «takk og farvel». Det er ingen kjærlighet og  vi er uenige om det meste av de litt større ting i livet. Når han er bortreist går ting her hjemme på skinner og jeg har overskudd til lek og ryddig. Når han er her er situasjonen en helt annen og jeg føler vi har konstant dårlig tid og stemning. 

 

Både jeg og han har det siste året forandret oss MYE og i totalt ulike retninger. Han sovner overalt, ligger helst på sofaen, går opp i vekt og jeg vil nå beskrive han som en «gammel gubbe» - en dårlig tanke for meg å ha om en jeg skal leve livet med. Jeg vil være ute, gå tur og spise sunt samt er i grunnen mer glad og fornøyd enn før, ser større glede i barna og har mer tålmodighet om de slår seg vrange. Han er grinete og utålmodig med både meg og barna.. Ikke snakker han noe med meg heller. Han jobber eller går ut med kompiser på kveldene.

 

Dette ble klaging og jeg er klar over at jeg ikke er perfekt! Jeg bare trenger litt hjelp til å se hva jeg skal gjøre… Kan vi finne gnisten igjen? Det føles nå ut som en ganske tapt sak.

Vi har hatt problemer lenge, og gått i terapi, men ikke slik som nå. Jeg vet største barnet vil bli knust om vi går fra hverandre… 

Anonymkode: 0669f...196

[AnonymBruker]

Du må komme til et sted der du slutter å ha dårlig samvittighet for å gå - der du faktisk tror på at barna fortjener å se at du tar de valgene du trenger for å være lykkelig og de får en lykkelig mamma

Anonymkode: 8b768...c89

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan går man, på et fornuftig vis, fra far til barna? Jeg klarer ikke finne styrken i meg til å faktisk si «takk og farvel». Det er ingen kjærlighet og  vi er uenige om det meste av de litt større ting i livet. Når han er bortreist går ting her hjemme på skinner og jeg har overskudd til lek og ryddig. Når han er her er situasjonen en helt annen og jeg føler vi har konstant dårlig tid og stemning. 

 

Både jeg og han har det siste året forandret oss MYE og i totalt ulike retninger. Han sovner overalt, ligger helst på sofaen, går opp i vekt og jeg vil nå beskrive han som en «gammel gubbe» - en dårlig tanke for meg å ha om en jeg skal leve livet med. Jeg vil være ute, gå tur og spise sunt samt er i grunnen mer glad og fornøyd enn før, ser større glede i barna og har mer tålmodighet om de slår seg vrange. Han er grinete og utålmodig med både meg og barna.. Ikke snakker han noe med meg heller. Han jobber eller går ut med kompiser på kveldene.

 

Dette ble klaging og jeg er klar over at jeg ikke er perfekt! Jeg bare trenger litt hjelp til å se hva jeg skal gjøre… Kan vi finne gnisten igjen? Det føles nå ut som en ganske tapt sak.

Vi har hatt problemer lenge, og gått i terapi, men ikke slik som nå. Jeg vet største barnet vil bli knust om vi går fra hverandre… 

Anonymkode: 0669f...196

Kanskje han lar seg forfalle fordi han ikke føler at det er noen vits å la være. Fordi han ikke synes det er noe vits å være attraktiv for deg. Kanskje han ikke prater med deg fordi det alltid kommer dårlig ut for han med pssiv aggressivitet, mikrobitching eller rett og slett at han synes du er blitt kjedelig å prate med. 
 

Det kunne jo vært interessant å høre mannens versjon av denne saken.

Anonymkode: 65395...007

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje han lar seg forfalle fordi han ikke føler at det er noen vits å la være. Fordi han ikke synes det er noe vits å være attraktiv for deg. Kanskje han ikke prater med deg fordi det alltid kommer dårlig ut for han med pssiv aggressivitet, mikrobitching eller rett og slett at han synes du er blitt kjedelig å prate med. 
 

Det kunne jo vært interessant å høre mannens versjon av denne saken.

Anonymkode: 65395...007

Ts her.

Ja, Kanskje han syns jeg er kjedelig? Ikke vet jeg. Jeg forteller daglig om det som engasjerer meg eller om ting som har hendt den dagen og jeg får ingenting tilbake 🤷🏻‍♀️ 

Passiv aggressivitet eller mikrobitching derimot kjenner jeg meg ikke igjen i overhodet  Syns i grunnen din post virker noe passiv aggressiv?

Han tenker nok ganske likt som meg mtp. at vi har blitt veldig forskjellige. Ingen av oss klarer jo å prøve noe særlig på forholdet. 
 

men… så er jo dette min post da. Og ikke mannens. Derfor skrives det fra mitt ståsted.  Ut fra hva JEG føler, tenker og tror. 

Anonymkode: 0669f...196

[AnonymBruker]

Jeg ville startet med å be mannen sjekke stoffskiftet sitt, og eventuelt at han ble utredet for depresjon. Kanskje finnes det bedre muligheter enn et brudd? 

Anonymkode: 64d77...7d4

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du barn med denne mannen?

Anonymkode: e6157...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor fikk du barn med denne mannen?

Anonymkode: e6157...c0e

Stfu

Anonymkode: a8c68...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ville startet med å be mannen sjekke stoffskiftet sitt, og eventuelt at han ble utredet for depresjon. Kanskje finnes det bedre muligheter enn et brudd? 

Anonymkode: 64d77...7d4

Ville også tenkt i denne retning. Har han vært attraktiv? Har dere hatt fellles interesser? Hva fikk dere sammen? Savner du det? Eller har du aldri likt han sånn egentlig? Menn kan definitivt bli deprimerte. Kan se ut akkurat slik du beskriver. Har dere snakket sammen? Hva syns han om situasjonen? 

Anonymkode: 7472c...b2b

[AnonymBruker]

Barn har det best med to foreldre som bor sammen som har det bra sammen. Når de ikke har det bra sammen, og de ikke begge to klarer/vil jobbe for å få det bedre, så har de det best i to hjem med et godt samarbeid. Får dere ikke til et godt samarbeid, så er det ihvertfall ok med to hjem med to lykkelige foreldre. Er det ikke to lykkelige foreldre, så er det ihvertfall bra med én lykkelig forelder. Alt er bedre enn det dere har nå.. Dette fungerer ikke.

Anonymkode: 1dc2b...f6a

[AnonymBruker]

Du skal ikke holde sammen for barna. Det er det dummeste en gjør. Barna kan bli bittre og få senskader. Skill deg, det største barnet blir ikke traumatisert. Det er bare de voksne som tror, og bruker som unnskyldning for å bli.  

Anonymkode: 73964...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du skal ikke holde sammen for barna. Det er det dummeste en gjør. Barna kan bli bittre og få senskader. Skill deg, det største barnet blir ikke traumatisert. Det er bare de voksne som tror, og bruker som unnskyldning for å bli.  

Anonymkode: 73964...fc6

Enig. Den reaksjonen barnet får, virker stor fordi den kommer brått. Den langvarige traumatiseringen kommer av årevis uten kjærlighet mellom foreldrene. 

Anonymkode: a6ef3...28a

[linsejesus]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du skal ikke holde sammen for barna. Det er det dummeste en gjør. Barna kan bli bittre og få senskader. Skill deg, det største barnet blir ikke traumatisert. Det er bare de voksne som tror, og bruker som unnskyldning for å bli.  

Anonymkode: 73964...fc6

Helt uenig. Skal man gi et generelt råd basert på dette, er det å holde sammen for barnas skyld. Skilsmisse er ekstremt skadelig for barn. De får statistisk sett også dobbelt så høy sjanse for selv å bli skilt. Når det gjelder TS selv, er heller ikke statistikken på hennes side: det blir stadig mer sannsynlig at hun vil forbli enslig. NRK hadde nylig en sak om dette, https://www.nrk.no/livsstil/xl/nrk-har-kartlagt-single-i-norge-gjennom-40-ar-1.15685760

Det betyr selsvagt ikke at jeg eller noen andre kan vite hva som faktisk er det beste å gjøre i et spesifikt ekteskap. Men det er åpenbart at terskelen for å forlate partner og bryte opp en familie er lavere enn før.

Ut fra det TS beskriver virker det som om mannen hennes ikke har det godt selv. En del menn har en tendens til å flykte ut av huset eller inn i arbeid for å unngå ubehag hjemme, og kan ha problemer med å både å identifisere og uttrykke hvordan de egentlig har det. Kanskje han trenger omsorg, kanskje et spark bak, kanskje begge deler. Kanskje han tar kona for gitt og trenger en oppvekker.

Har man forandret seg til det verre går det også an å forandre seg til det bedre. Om han ikke vil jobbe med dette for sin egen del vil han kanskje kunne gjøre det for barnas del, hvis han ikke da lever i den villfarelse at en skilsmisse ikke er en stor belastning for barn. Du skriver at dere har gått i terapi, og da har dere sikkert hørt om "kjærlighetsspråk," men hvis ikke, sjekk det ut. Finn ut hvordan han uttrykker kjærlighet og hva som gjør at han føler seg elsket. Og fortell ham hva som gjør at du føler deg elsket, for folk har ofte ganske ulike oppfatninger av det.

[AnonymBruker]

Jeg og mine to søsken har bodd med to foreldre som holdt sammen for barna. De siste 7 årene var det nesten konstant dårlig stemning, om kveldene satt de i hver sin stue og så på hver sin tv. De sov på hver sitt rom og snakket vel egentlig bare sammen om de måtte, dvs om praktiske ting. Det merktes av oss alle og det var utrolig slitsomt og ubehagelig å bo i. Ingen av oss ble overrasket da de satte oss ned for å fortelle at de skulle gå fra hverandre, vi ble egentlig bare lettet. Til og med min lillesøster som fortsatt gikk på barneskolen syntes det var på tide. Så jeg vil bare si at om den dårlige stemningen mellom dere blør ut i hverdagen så synes jeg faktisk ikke det er verdt å holde sammen «for barna». 

Anonymkode: 8fec6...6a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg og mine to søsken har bodd med to foreldre som holdt sammen for barna. De siste 7 årene var det nesten konstant dårlig stemning, om kveldene satt de i hver sin stue og så på hver sin tv. De sov på hver sitt rom og snakket vel egentlig bare sammen om de måtte, dvs om praktiske ting. Det merktes av oss alle og det var utrolig slitsomt og ubehagelig å bo i. Ingen av oss ble overrasket da de satte oss ned for å fortelle at de skulle gå fra hverandre, vi ble egentlig bare lettet. Til og med min lillesøster som fortsatt gikk på barneskolen syntes det var på tide. Så jeg vil bare si at om den dårlige stemningen mellom dere blør ut i hverdagen så synes jeg faktisk ikke det er verdt å holde sammen «for barna». 

Anonymkode: 8fec6...6a2

DETTE! Eksemplar i praksis! Dette kan skje med barna deres, om dere på død og liv, må holde sammen «for barna»

Anonymkode: 73964...fc6

[AnonymBruker]

Mamma og pappa skulle gått fra hverandre da vi var små. Jeg lærte meg å måle stemningen når jeg kom hjem fra skolen og tilpasse humøret mitt deretter. Var jeg glad og stemningen dårlig, så lærte jeg å holde mitt humør inne, og erstattet det med dårlig humør for å matche stemningen i huset. Kanskje smelte jeg med døren og klagde om noe dumt som hadde skjedd på skolen. Mye lekser, eller vanskelig innlevering neste uke, etc. Jeg lærte meg også at det var greit å godta å bli snakket stygt til av partneren sin, og at løsningen var trøstespising, jojoslanking og tomme trusler om brudd. Men som barn så tror man gjerne at hvis man er ekstra snill, så er det ihvertfall litt mindre sjanse for skilsmisse. Vi vet jo ikke at det faktisk hadde vært en bedre løsning med mindre krangling og drittkasting.

Anonymkode: 1dc2b...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Mamma og pappa skulle gått fra hverandre da vi var små. Jeg lærte meg å måle stemningen når jeg kom hjem fra skolen og tilpasse humøret mitt deretter. Var jeg glad og stemningen dårlig, så lærte jeg å holde mitt humør inne, og erstattet det med dårlig humør for å matche stemningen i huset. Kanskje smelte jeg med døren og klagde om noe dumt som hadde skjedd på skolen. Mye lekser, eller vanskelig innlevering neste uke, etc. Jeg lærte meg også at det var greit å godta å bli snakket stygt til av partneren sin, og at løsningen var trøstespising, jojoslanking og tomme trusler om brudd. Men som barn så tror man gjerne at hvis man er ekstra snill, så er det ihvertfall litt mindre sjanse for skilsmisse. Vi vet jo ikke at det faktisk hadde vært en bedre løsning med mindre krangling og drittkasting.

Anonymkode: 1dc2b...f6a

OG DETTE! Les barn med erfaring!

Anonymkode: 73964...fc6

[AnonymBruker]

Ts, du sitter nok å bare lurer deg selv om du tenker å holde sammen pga barna. Du gjør barna en bjørnetjeneste, for du skriver selv at du har mye mer overskudd til barna når far ikke er hjemme. Da tror jeg du har svaret på hva som er best for både deg og barna.

Anonymkode: 7d7d3...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ts, du sitter nok å bare lurer deg selv om du tenker å holde sammen pga barna. Du gjør barna en bjørnetjeneste, for du skriver selv at du har mye mer overskudd til barna når far ikke er hjemme. Da tror jeg du har svaret på hva som er best for både deg og barna.

Anonymkode: 7d7d3...23f

Godt poeng! Er det ikke best for barna at du har overskudd til dem?

Anonymkode: 1dc2b...f6a

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmisse barn. Da de sa det til oss ble vi forferdelig leie vurderte å rømme osv osv. så gikk det kort tid før jeg så at de begge fikk det bedre, mor ble glad og for første gang følte jeg at jeg hadde en pappa som så oss! Og jeg lærte at det er lov til å prioritere sin egen lykke og da får sannsynligvis alle det bedre. Klart de som er skilsmisse barn skilles lettere - de har lært at det er en mulighet å ikke bare holde ut!

Anonymkode: 8b768...c89

[AnonymBruker]

Livet handler mer enn å bare overleve/holde ut! Tenk dere om! Vi har kun et liv. 

Anonymkode: 73964...fc6