Snart separert, kjenner på ensomheten allerede

[AnonymBruker]

Det er jeg som vil gå. Pga historien vår sammen - han har tråkket over grensene mine så mange ganger at jeg ikke elsker ham mer - til tross for at han nå for første gang er villig til å endre seg.

jeg har følt meg ensom i åresvis i ekteskapet siden jeg ikke har elsket ham så jeg vet det er riktig å gå, for oss begge.

Vi bor fortsatt i samme hus - vi har små barn så vi må løse dette skikkelig og ikke bare storme ut. Det er så mange følelser i sving hele tiden og i dag kjenner jeg på en enorm ensomhet av å skulle bli alene - til tross for at jeg i går gleder meg til nettopp det. Er det andre som har gått gjennom det samme? Å være redd for å bli ulidelig ensom til tross for at du egentlig har vært ensom lenge?

Anonymkode: fc8d4...2ae

[AnonymBruker]

Alle overganger krever noe av oss. Det kan være veldig ensomt å stå i forandringer. Siden dere fortsatt bor i samme hus har du ikke fått kjent helt på effekten av bruddet ennå, heller ikke din frihet.

Anonymkode: 5cdff...024

[AnonymBruker]

Helt normalt. Ved mine brudd har jeg både gledet meg over det OG kjent på tvil og ensomhet. Men det blir bedre. Man må prøve å ha mennesker rundt seg som en bryr seg om, gjøre ting, ikke bare sitte og tenke på det. Det er bra du går når du ikke elsker ham mer. Det vil ta tid, og du vil kjenne på både glede og ensomhet mange ganger, men tilslutt trives man med det og innser at det var en bra ting å gjøre. Gi deg tid ❤️ lykke til!

Anonymkode: d06ef...1be

[M71]

Har vært der, det er blytungt, mange tanker. Rare tanker.

Å endre seg/livsstil er hardt. Fordelen er at livet blir lysere og tankene lettere etter en stund.

Det er lett å falle tilbake i gamle mønstre. Det er viktig å være klar over de slik at man fortsetter fremover og ikke blir det man var.

Er fortsatt noe ensom, men nå omfavner jeg det istedenfor å være redd for det. Livet blir bedre.

Klem, og lykke til

[AnonymBruker]

Har vært i brudd i et forhold hvor jeg følte det "var lys på men ingen hjemme". Du sitter ved siden av noen, men du er mer ensom når du er to enn hvis du hadde vært én. Jeg så på Facebook. Misunnelsen. Andres ektemenn som jeg så gleden i øynene, gleden i kommentarene. De
ønsket oppriktig å tilbringe tid med konene sine. Min virket kun å synes jeg var et nødvendig onde som vasket gulvene og passet ungene og lagde mat til han fant noe bedre.

Og så fant han "noe bedre"... Trodde jeg skulle dø av ensomhet. Jeg har jo venner og familie. Og jeg har jo barna. Men hva når han har barna og alle har seg og sitt? Men det har jo gått kjempefint. Og som sagt. Å være alene med han eksen var faktisk mer ensomt enn å være bare meg. Og første julaften uten ungene gikk kjempefint selv om jeg grein én del om formiddagen. Feiret med foreldrene mine og søsteren min sin familie.

Anonymkode: 9aa02...206

[AnonymBruker]

Takk for svar 💜💜

Anonymkode: fc8d4...2ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er det andre som har gått gjennom det samme? Å være redd for å bli ulidelig ensom til tross for at du egentlig har vært ensom lenge?

Ja. Men jeg visste at jeg kom til å bli ensom, jeg har ikke familie og ikke venner. Samtidig er det ikke bra å klamre seg til noe bare for å ikke være fysisk alene. 

Anonymkode: 645f9...cb9

[AnonymBruker]

Øh.. hvorfor skal du bli ensom? Nå kan du jo gjøre hva du vil. Livet er en østers!

Problemet her er jo at du ikke har noe sosialt liv. Ikke at du blir uten mann. Høres ganske trasig ut, men kanskje du kan få deg et sosialt liv nå som du ikke kaster bort tiden din på denne fyren mere

Anonymkode: 83601...8af

[AnonymBruker]

Prøv å tenke at det er mannen din som gjør deg ensom. Og at når du nå kan komme deg ut av ensomheten når denne "muren" i livet ditt blir borte ❤️ Tenk at du blir fri! Se rundt deg! Hva interesserer du deg for? Kan du melde deg inn i en klubb? Bli mer kjent med foreldrene til klassekameratene/barnehagevennene til barna dine?

Anonymkode: 9aa02...206