Hvorfor er det så mange som skiller seg / går fra hverandre???

[AnonymBruker]

Kan noen gi meg en forklaring på hvorfor folk går fra hverandre når det er barn i bildet, gjerne etter 10 års ekteskap/samboerskap? Jeg klarer bare ikke å forstå det.... Jeg har lest at det er mange barn og unge som sliter psykisk i dagens samfunn. Kan dette ha en sammenheng eller? Synes majoriteten av barn virkelig det er bra med delt bosted eller bo flere timer unna mor/far? Hva sier deres barn selv? 

Nå har jeg sett at både influencer Iselin Guttormsen og Sara Emilie skal bli "alenemammaer" etter 10 år sammen med sin samboer. Det virker nesten som om dette har blitt en trend? 

Når det har blitt mer normalt med andre type familien enn kjernefamilien, så mener jeg man må finne kjernen på hvorfor dette skjer.

Iselin og hennes samboer har prøvd lenge og hun kom kanskje aldri over utroskapen, samtidig som jeg har fått inntrykk av at hun kan være krevende å være sammen med. Men bør man ikke egentlig finne ut om man er en god match før man får barn sammen?

Hva tror dere er årsakene?

Anonymkode: bd455...d2d

[AnonymBruker]

Å være en god match sammen uten barn vil ikke si det samme som å være en god match med barn. Manglende søvn, tidsklemmer og kanskje mer ujevnt ansvar i hjemmet er noen av tingene som gjør at par glir mer fra hverandre.  I min omgangskrets var det manglende ansvar fra mannen sin side som gjorde at kvinnene ville ut. Med delt ansvar ville det være mulig å få noen dager å puste ut på istedetfor å ha alt ansvar når man var to…   Når man blir eldre og får barn så endres interessene litt, utvikling på jobben har litt å si, så man ser litt ulikt på hverandre.    
Tror barn kan slite like mye av foreldre som bor sammen som helt tydelig ikke burde det. 

Anonymkode: 60e82...402

[AnonymBruker]

Det er av og til sånn at det først er når et par får barn sammen at man oppdager om man virkelig passer sammen eller ikke. Jeg var sammen med min partner i åtte år før vi fikk barn. At han ikke skulle ønske ansvaret som pappa til en baby han pushet for å få, hadde aldri falt meg inn.

Anonymkode: 468b2...2e0

[AnonymBruker]

Nå er det jo faktisk sånn at antall skilsmisser er synkende da...

Anonymkode: 27cf7...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nå er det jo faktisk sånn at antall skilsmisser er synkende da...

Anonymkode: 27cf7...44b

Det er fordi færre gifter seg. Regner man alle samlivsbrudd så er tallet mye høyere. Det er fordi samboere går enda oftere fra hverandre enn de som er gift. 

Det har fått en snøballeffekt - det krever ganske mye av en som par å holde sammen, og terskelen for samlivsbrudd er mye lavere nå enn den var. Alle har venner som er skilt, og mange etablerer seg nå som også har skilte foreldre, og forskning viser jo at tendens til skilsmisse "går i arv". 

En kompis av meg ble skilt for et par-tre år siden, og det var hans kone som gikk. Han er fra et stabilt hjem med foreldre som fortsatt er gift etter 40 år, og har selv sagt han "aldri trodde han skulle bli skilt". Hans ekskone var derimot fra et turbulent hjem, og skilsmisse er vanlig i hennes krets. Og det kreves som kjent to for å holde på ekteskapet...

Anonymkode: 527b6...54e

[AnonymBruker]

At du skriver dette innlegget tyder på at du ikke har barn eller at du bare har ett barn som fremdeles er veldig lite. Alle som har barn vet at det gjør noe med forholdet og hverdagen. Man skal pleie et parforhold samtidig som man skal ta seg av barna, en fulltidsjobb, hus og hjem, egne foreldre og venner og takle periodevis lite søvn og tidsklemme. Ting som fungerte bare akkurat som par fungerer kanskje ikke i det hele tatt når man har barn. For noen er det dessverre parforholdet som ryker. Jeg tror ikke det finnes ett eneste barn som syns skilte foreldre og delt bosted er positivt. Men alternativet er å bo med foreldre som ikke har det godt sammen, som krangler og har det vondt inni seg og det er ikke så mye bedre. Å skille seg og ha delt bosted for barna blir på mange måter bare det beste av to onder. Heldigvis vokser de fleste barn opp til å bli glade og fornøyde likevel.

At mange barn sliter psykisk er en svært sammensatt problemstilling og det blir veldig spesielt å ta fram en enkeltting og påstå at den forårsaker alle psykiske problemer hos barn. Barn opplever veldig mye nå som er annerledes fra da vi selv var små. Jeg synes hele innlegget ditt lyser av at du snakker om noe du vet veldig lite om, både når det gjelder parforhold, skilsmisse, det å ha barn og ikke minst psykiske problemer. 

Anonymkode: e2bc6...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er fordi færre gifter seg. Regner man alle samlivsbrudd så er tallet mye høyere. Det er fordi samboere går enda oftere fra hverandre enn de som er gift. 

Det har fått en snøballeffekt - det krever ganske mye av en som par å holde sammen, og terskelen for samlivsbrudd er mye lavere nå enn den var. Alle har venner som er skilt, og mange etablerer seg nå som også har skilte foreldre, og forskning viser jo at tendens til skilsmisse "går i arv". 

En kompis av meg ble skilt for et par-tre år siden, og det var hans kone som gikk. Han er fra et stabilt hjem med foreldre som fortsatt er gift etter 40 år, og har selv sagt han "aldri trodde han skulle bli skilt". Hans ekskone var derimot fra et turbulent hjem, og skilsmisse er vanlig i hennes krets. Og det kreves som kjent to for å holde på ekteskapet...

Anonymkode: 527b6...54e

Ja, men det sistnevnte går jo begge veier. Jeg kommer fra et stabilt hjem og har familie med null skilsmisser. Eksmannen er derimot fra en familie full av turbulens. Jeg gikk, men det var fordi han ikke hadde snøring på hvordan et sunt forhold skulle fungere.

Anonymkode: 468b2...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

At du skriver dette innlegget tyder på at du ikke har barn eller at du bare har ett barn som fremdeles er veldig lite. Alle som har barn vet at det gjør noe med forholdet og hverdagen. Man skal pleie et parforhold samtidig som man skal ta seg av barna, en fulltidsjobb, hus og hjem, egne foreldre og venner og takle periodevis lite søvn og tidsklemme. Ting som fungerte bare akkurat som par fungerer kanskje ikke i det hele tatt når man har barn. For noen er det dessverre parforholdet som ryker. Jeg tror ikke det finnes ett eneste barn som syns skilte foreldre og delt bosted er positivt. Men alternativet er å bo med foreldre som ikke har det godt sammen, som krangler og har det vondt inni seg og det er ikke så mye bedre. Å skille seg og ha delt bosted for barna blir på mange måter bare det beste av to onder. Heldigvis vokser de fleste barn opp til å bli glade og fornøyde likevel.

At mange barn sliter psykisk er en svært sammensatt problemstilling og det blir veldig spesielt å ta fram en enkeltting og påstå at den forårsaker alle psykiske problemer hos barn. Barn opplever veldig mye nå som er annerledes fra da vi selv var små. Jeg synes hele innlegget ditt lyser av at du snakker om noe du vet veldig lite om, både når det gjelder parforhold, skilsmisse, det å ha barn og ikke minst psykiske problemer. 

Anonymkode: e2bc6...bbe

Ts her... Ja, det er jo derfor jeg lurer nettopp fordi jeg ikke vet. 🙄

Hva opplever barn nå som de ikke gjorde før?

Anonymkode: bd455...d2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ts her... Ja, det er jo derfor jeg lurer nettopp fordi jeg ikke vet. 🙄

Hva opplever barn nå som de ikke gjorde før?

Anonymkode: bd455...d2d

Mer stress både hjemme og på skole, flere fristelser.  Har en ungdomsskoleelev og når jeg ser på kravene som blir stilt til prøver så er det helt sinnsykt. Selv kunne jeg lese litt til prøve dagen før og klare meg bra, fikk bare enkle faktaspørsmål, så skal det nå redegjøres for og reflekteres rundt på store prøver.    For foreldrene er det også mer stress. Jeg hadde riktignok en mor som jobbet mye overtid i visse perioder av året, men pappa kom hjem hver dag, aldri jobb hjemme. Treningen var mer lokal, jeg kunne gå til trening. Skulle vi på kamp måtte det samkjøres, ingen hadde mer enn en bil. Mine unger trener 4 dager hver til ulike tider/dager litt for langt unna til at de kan sykle og buss går det en i timen på kveldene.  Vi pendler også begge to hver vår vei så huset vårt er i midten. Mine foreldre jobbet mye nærmere.  Jeg var også aktiv selv og hadde aktiviteter nesten hver kveld, men jeg klarte meg selv. Gangveien hjem var godt opplyst hele veien og ingen biler. 
Økonomi. Foreldrene mine hadde mye mindre i lån enn vi har på tilsvarende hus, så mindre press på økonomien.  

Anonymkode: 60e82...402

[AnonymBruker]

Forskningen viser at barn som bor med begge foreldrene når de er 15 år faktisk har større sannsynlighet for å fullføre VGS, så at en skilsmisse/det å bo i to hjem påvirker barns psyke er en selvfølgelighet.

Det er vanskelig å snakke om konsekvensene av å bo i to hjem/uten både mor og far fordi det gjelder såpass mange, at noen alltid vil føle seg støtt. 

Når det er sagt så er det mange av livets finurligheter som gjør at man er nødt til å skilles selv om man har barn sammen. Men, jeg mener helt personlig at altfor mange foreldre tar dårlige valg ovenfor seg selv og partner som gjør at en skilsmisse er uunngåelig, og det synes jeg er egoistisk. Eksempler kan være å være utro, å gi opp for lett, la være å jobbe med ekteskapet. 

Selv har jeg vært gift i 10 år, og kjærester i 17 år. To barneskolebarn. Samlivet har gått opp og ned i flere runder, vi har vært gjennom noen svært tunge perioder og mange gode. Som oftest er livet noe midt i mellom, det er godt nok. Vold, utroskap og ondskap er dead ends, det meste annet kan man jobbe seg gjennom. For barnas skyld. 

Anonymkode: 22efd...7b3

[AnonymBruker]

Man har ingen garanti for noe. Jeg ble gravid med en person jeg hadde kjent i 6 mnd. Vi beholdt barnet og har nå vært samboere i 19 år. Jeg tror kanskje fordelen vår var at vi var nyforelsket under graviditeten og småbarnsperioden så forholdet fikk aldri en knekk der mange andre par sliter. 

Anonymkode: f66e0...79c

[Cata]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan noen gi meg en forklaring på hvorfor folk går fra hverandre når det er barn i bildet, gjerne etter 10 års ekteskap/samboerskap?

Muligens fordi de finner ut de ikke passer sammen? Nå i dag har begge parter inntekt så det er enklere å etablere seg alene enn det var for noen tiår siden. 

[PetterKanin]

Tror det handler om en kombinasjon av manglende ansvar hos unge v9ksne i dag som ble oppdratt av curlingforeldre og et bruk-og-kast syn på andre mennesker.

[AnonymBruker]

Cata skrev (4 minutter siden):

Muligens fordi de finner ut de ikke passer sammen? Nå i dag har begge parter inntekt så det er enklere å etablere seg alene enn det var for noen tiår siden. 

Jeg synes det er egoistisk å dra den konklusjonen etter å ha satt ett eller flere barn til verden. Toget har liksom gått. 

Da får man finne ut hvordan man kan passe sammen. Hvis det ikke er vold eller utroskap inne i bildet. 

For konsekvensen for barna er stor, større enn at foreldrene må leve med noen man ikke "passer sammen med". For da må plutselig små barn voksne opp med steforeldre og stesøsken som de ikke passer sammen med, jeg kan ikke tenke meg at det er noe bedre. 

Anonymkode: 22efd...7b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Forskningen viser at barn som bor med begge foreldrene når de er 15 år faktisk har større sannsynlighet for å fullføre VGS, så at en skilsmisse/det å bo i to hjem påvirker barns psyke er en selvfølgelighet.

Det er vanskelig å snakke om konsekvensene av å bo i to hjem/uten både mor og far fordi det gjelder såpass mange, at noen alltid vil føle seg støtt. 

Når det er sagt så er det mange av livets finurligheter som gjør at man er nødt til å skilles selv om man har barn sammen. Men, jeg mener helt personlig at altfor mange foreldre tar dårlige valg ovenfor seg selv og partner som gjør at en skilsmisse er uunngåelig, og det synes jeg er egoistisk. Eksempler kan være å være utro, å gi opp for lett, la være å jobbe med ekteskapet. 

Selv har jeg vært gift i 10 år, og kjærester i 17 år. To barneskolebarn. Samlivet har gått opp og ned i flere runder, vi har vært gjennom noen svært tunge perioder og mange gode. Som oftest er livet noe midt i mellom, det er godt nok. Vold, utroskap og ondskap er dead ends, det meste annet kan man jobbe seg gjennom. For barnas skyld. 

Anonymkode: 22efd...7b3

En skilsmisse ikke nødvendigvis er ønsket av begge parter, så lett å føle seg "støtt". Jeg kan få lyst til å rope ut noen ganger, at jeg ikke har valgt dette. Jeg ønsket aldri å bli skilt og jeg forsømte heller ikke ekteskapet. Vi ble sammen da vi var 20 og var sammen i 16 år. Han slapp bomben da barna var 5 og 2 år og jeg er fortsatt knust for deres del. Men det hjelper lite at JEG ville redde ekteskapet når den andre var "ferdig". Hadde aldri ønsket dette for barna våre, men jeg må bare innfinne meg med hvordan det har blitt. Synes det er helt jævlig at barna må gjennom dette. 

Anonymkode: a81ac...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, men det sistnevnte går jo begge veier. Jeg kommer fra et stabilt hjem og har familie med null skilsmisser. Eksmannen er derimot fra en familie full av turbulens. Jeg gikk, men det var fordi han ikke hadde snøring på hvordan et sunt forhold skulle fungere.

Anonymkode: 468b2...2e0

Jeg sier ikke at det ikke er unntak, men statistikken er altså et disposisjon mot skilsmisse går "i arv".

Anonymkode: 527b6...54e

[AnonymBruker]

Mennesker kan endre seg. At partner var snill og god for 10 år siden betyr ikke at det samme gjelder nå.

Det har jeg opplevd selv, en partner som endret seg helt etter bryllupet og ble psykisk voldelig. Jeg mener jeg fortjener et liv uten vold, og dro. Ikke uten å ha prøvd, men han nektet å lytte til meg, og nektet å blande inn verken psykolog eller familievernkontoret. Da er det ikke så mye mer man kan eller bør gjøre i slike tilfeller enn å gå.

Anonymkode: 44189...c5a

[AnonymBruker]

For 20 år siden kunne jeg ha skrevet HI selv. Nå tenker jeg at det er godt gjort at det er såpass mange som det er som faktisk holder sammen livet ut. Jeg synes det er rarere enn at folk går fra hverandre.

Slik du har formulert HI så virker det som om du forventer at det skal være ett svar på det du spør om. At du tenker det er én grunn til at folk går fra hverandre er så naivt at jeg tenker du har lite livserfaring.

Anonymkode: c03d6...c77

[Snabeltann]

Jeg tenker at dette er en trend i tiden vi lever i, og måten vi lever våre liv på. Vilje til å stå i vanskelige, utfordrende situasjoner, vilje til å jobbe med ting, stayerevne... det å ikke gi opp.

Vi bytter arbeidssteder, interiør, svitsjer mellom kanaler med en gang ting blir traurig, lite tilfredstillende, eller kjedelig og vanskelig.

Før hadde folk jobbene sine lengre, når streber vi etter personlig suksess, selvrealisering. Dette er ikke nødvendigvis forenelig med stabile familieliv. Bytter vi partner og bosted fordi vi ikke er tilfredse, i stedet for å jobbe seg igjennom det sammen? 

Endret 6. november 2021 av Snabeltann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

For 20 år siden kunne jeg ha skrevet HI selv. Nå tenker jeg at det er godt gjort at det er såpass mange som det er som faktisk holder sammen livet ut. Jeg synes det er rarere enn at folk går fra hverandre.

Slik du har formulert HI så virker det som om du forventer at det skal være ett svar på det du spør om. At du tenker det er én grunn til at folk går fra hverandre er så naivt at jeg tenker du har lite livserfaring.

Anonymkode: c03d6...c77

I kjent KG-stil så antar man ting og går til angrep istedenfor å svare på det som faktisk blir spurt om i HI. Jeg tror ikke TS tror det er en spesifikk grunn til at folk går fra hverandre. 

Anonymkode: bd455...d2d