Norske familier blir som innvandrerfamiliene: Generasjonskløfta er borte

[AnonymBruker]

Akkurat som innvandrere tilbringer voksne barn mye tid med foreldre i våre dager. NRK hadde en artikkel om temaet denne uken. Artikkelen nevner til og med at endringen ikke skyldes barn eller foreldre, men en utvikling i samfunnet generelt.

Selv har jeg fire voksne barn. Sønn på 20, lærling og bor hjemme, akkurat som ene ungen i artikkelen. Datter 23, kommer hjem veldig ofte selv om hun har hybel, slik som 'barnet' i NRK familien. En som akkurat har blitt 18 og som nok blir boende en stund. I tillegg til han på 26, har flyttet ut, men han er mye på besøk. 

Hvordan er det hos dere? Hva synes du om utviklingen?

Anonymkode: 11e62...789

[Jadzia]

Jeg synes det er flott jeg. Jeg vokste opp på en gård med flere hus og familie rundt meg. Mormor og morfar, oldefar og oldemor, familien min og til og med tanta til mormor. Etter hvert bygget broren til morfar og kona hus på gården, og ble boende der til de døde. I dag er det mamma, mormor, meg med mann og barn, og dattera til de som døde igjen her. Det er en trygghet for ungene og for oss voksne. 
 

jeg bodde over 20 år borte fra gården, og lengtet hjem hele tida. Og jeg håper at en av guttene mine en dag vil overta her og. Kanskje til og med begge. Holdningen om at familie er best på avstand kommer jeg aldri til å forstå. 

[Gjest BK89]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Akkurat som innvandrere tilbringer voksne barn mye tid med foreldre i våre dager. NRK hadde en artikkel om temaet denne uken. Artikkelen nevner til og med at endringen ikke skyldes barn eller foreldre, men en utvikling i samfunnet generelt.

Selv har jeg fire voksne barn. Sønn på 20, lærling og bor hjemme, akkurat som ene ungen i artikkelen. Datter 23, kommer hjem veldig ofte selv om hun har hybel, slik som 'barnet' i NRK familien. En som akkurat har blitt 18 og som nok blir boende en stund. I tillegg til han på 26, har flyttet ut, men han er mye på besøk. 

Hvordan er det hos dere? Hva synes du om utviklingen?

Anonymkode: 11e62...789

Jeg synes det er veldig koselig jeg. Jeg er ekstremt hjemmekjær selv og liker godt å være hjemme på besøk hos mine foreldre og tar gjerne med ungen på en overnattings helg dit og jeg er 32😊 Var sånn da jeg var ung og bodde hjemme. Aldri vært en som fester og styrer mye rundt. Jeg er uansett selvstendig og klarer meg selv helt fint selv om jeg er veldig glad i å være med familien min. Håper mitt barn også blir litt slik. Håper ikke det blir sånn at jeg må bekymre meg i hjel for hva ungen finner på når h*n blir ung og skal utforske ting og at h*n føler seg nær nok meg til å kunne snakke med meg om ting eller komme hjem til meg så mye h*n ønsker. Det skal så klart være balanse på ting og de skal jo bli egne individ og klare seg selv, men man er og blir alltid en mamma og skjønner ikke hvorfor avstanden skal bli sååå stor når de blir voksne. 

[AnonymBruker]

Jeg elsker det! Så lenge det er frivillig for alle parter, og ingen føler at de «må» ha masse kontakt, så er det helt supert! 

Anonymkode: 67d4e...f36

[AnonymBruker]

Vi merker ikke noe til utviklingen hos oss, vi ser ikke foreldrene våre spesielt ofte selv om det hadde vært mulig. Og da kommer helt de hit, så vi reiser ikke «hjem til mor».

Jeg bodde hjemme til jeg fylte 22 år da, for å slippe fullt studielån. Men flyttet ut straks jeg fikk fast jobb.

Bryr meg overhodet ikke hvordan andre gjør det, må jo være koselig å tilbringe tid med barna mine når de er voksne, så håper det blir mye besøk. Men de behøver nok ikke å bo her fullt til langt oppi 20 åra tror jeg 😅

Anonymkode: 78087...39e