Forholdet mitt til foreldrene mine spiser meg opp innvendig. ( langt innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk samboer og 2 fantastiske små barn og vi har det generelt veldig fint sammen.

jeg kommer fra en familie der vi aldri har snakket om følelser. De har helt sikkert prøvd sitt beste på å gi meg en fin barndom, men den var absolutt ikke bare fin for meg pga mange omstendigheter. 

på utsiden såg alt fint ut og vi var på ferier både sommer og påske og hadde alt av klær og utstyr og manglet ikke noe sånt. 

men jeg har aldri følt meg ELSKET av de. De visste lite nærhet og skyvde meg lett bort om jeg krevde for mye oppmerksomhet og de var følelsesmessig utilgjengelig.  

jeg husker fortsatt vonde følelser jeg allerede hadde som 5 åring. Når jeg var 7 ønsket jeg meg ny familie. Jeg ville bort og følte jeg ikke passet inn. 

Og allerede i førsteklasse begynte jeg å bli utfryst fra vennegjenger på skole og fikk ikke til å passe inn i grupper.  og jeg gikk veldig mye alene både i bhg og barneskole, der jeg inni mellom fant noen jeg matcha med for en periode. 
 

jeg prøvde hele tiden å snakke om de vonde følelsene mine til foreldrene mine men de skyvde ballen over til meg igjen og mente det var jeg som var problemet og at jeg «måtte bare bli litt mer som nabojenta(som var veldig populær)»så kom jeg til å få det bedre.  
og jeg ble hele tiden stempla som vanskelig/umulig/bortskjemt drittunge.

Dette var ord som de brukte og jeg fikk ofte beskjed om at jeg burde skamme meg. 
 

så kom tenårene/ungdomsårene. Jeg ble veldig stille og veldig sint hjemme. Ville bare være usynlig og ville ikke at de skulle prate noe særlig med meg.  Og da ble jeg i alle fall stempla som ufordragelig/umulig/typisk ungdom. 
Men det eneste jeg ville var at de skulle se meg.

jeg fikk meg kjæreste + flytta ut. Og kom i et veldig dårlig/voldelig forhold der jeg holdt ut for jeg trodde det var bedre enn å flytte hjem igjen til mine foreldre. 
Etterhvert måtte jeg fortelle de hva som foregikk og det var så ille at det ble politisak. Å gå til politiet var ikke noe jeg ville men siden min far skrev et detaljert brev til de så måtte jeg stille opp i avhør. 
 

Så gikk de rundt å fortalte alt og alle hva min ex hadde gjort. (Blant annet groteske sexuelle detaljer) som gikk på min bekostning. Jeg rota meg borti fyren igjen og de begynte å kontakte venner/tidligere kjærester og skrev til de på chatt på Facebook osv.  kort sagt: jeg kommer fra en liten plass og de blottla meg helt til veldig mange og denne infoen spredde seg til ALLE. 

Etter dette drakk jeg omtrent hver helg.. 

Etterhvert møtte jeg samboeren min og jeg flytta fra hjemplassen min og noen timer unna. Dette var lifesaving for meg. Plutselig kunne jeg gå på butikken uten at noen kjente til forhistorien min og jeg hadde en kjæreste som ikke dømte meg. Tok opp igjen karakterer , fikk meg fast jobb og  såg lyst på fremtiden og vi har nå to fantastiske små barn og mange fremtidsplaner. 

vi bor ganske langt unna foreldrene mine men de er jevnlig på besøk / chatter daglig / mye Snapchat. 
Og jeg har tatt mange samtaler med de ang følelser jeg har fra tidligere hendelser og ting som skjer nå, men de kjenner seg ikke igjen i noe.
 

De er veldig fasade personer og kommer med hvite løgner hele tiden. og jeg synes det er ekstremt vanskelig å forholde meg til dem og i tillegg har jeg veldig mange vonde følelser fra barndom/ungdomsårene/ Voksenårene som ikke forsvinner. 

Og etter jeg fikk barn har jeg gjort min del for at de skal få god kontakt med barna mime. Og de er gode besteforeldre når de er til stedet. 
 

hver gang jeg treffer de eller det skjer en ny hendelse som feks mye hvite løgner så har jeg ekstremt mange vonde følelser som påvirker hverdagen min ilag med mannen min.  På dagtid klarer jeg som regel å skjule det fint men med en gang jeg er alene så spiser det meg opp.  Og hver gang jeg prøver å få avstand tekster de meg ned med meldinger/telefoner eller snappchat.  Føler meg kvelt til tider. 
 

vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre ang dette. Føler meg forpliktet til kontakt pga barna. 
 

Noen som har opplevd noe lignende som har råd? 

 

 

 

Anonymkode: 8d9e5...0a1

[AnonymBruker]

Vanskelig. Men du bær kanskje legge det bak deg og heller se fremover. Fokuser på deg og barna og din mann, og lag et godt liv som familie. Så kan foreldrene dine være med i bakgrunnen på en slik overfladisk måte de ønsker. Men du med mann og barn er din kjerne. Jeg hadde gjort dette. 

Anonymkode: caaba...359

[AnonymBruker]

Jeg har selv to foreldre som spiser meg opp. De tar all energi fra meg! Høres veldig likt ut som du skriver.. har selv 2 barn, og de er utrolig glade i sine besteforeldre, men!!!  Noe jeg har lært er å se etter mønster, og hver eneste gang jeg har vært med dem/snakket med dem osv, så blir jeg sliten, sur, veldig lett irritert, tålmodigheten er nesten borte. De suger all energi ut av meg, og det har de gjort hele livet mitt! De lager et drama ut av ingenting og drar meg inn i det. Jeg har alltid vært den voksne av oss. 
 

så det viktigste jeg har lært etter at jeg fikk barn, sett grenser for deg selv. Kan ikke få sagt det tydelig nok. Om det er å kutte dem helt ut, om du bare skrur av varsler, om du ikke vil ha dem hos deg, men kan fortsatt ringes. Gjør det du må for deg selv! For hvis de ikke gir deg noe positivt, ikke bruk tiden din på det. Barna dine merker det etterhvert, og dette kan jeg med sikkerhet si, for min mor og min bestefar hadde likt forhold som det jeg har til min mor! Jeg merket det, selvom de prøvde å skjule hvor dårlig forhold de hadde til hverandre. 

 

de grensene du setter, trenger ikke være for alltid, men det at du setter grenser for deg selv, lærer du barna dine det samme. Mennesker som kun suger energi ut av deg og bare får deg til å Føle deg dritt, kutt dem ut! Familie eller ei. Det er ikke lett, men prøv. For du må verne om familien du har, ikke viderefør den dårlige genarven fra dine foreldre. 

Anonymkode: 00618...f6f

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det du skisserer er så uvanlig for vår foreldregenerasjon. Jeg, i tillegg til flere av vennene mine har lignende opplevelser som deg. 
 

Du får ikke endret foreldrene dine, dette må du nesten akseptere, om du skal klare å ha et greit forhold til dem. Du kan ikke endre dem, men du kan endre hva du føler ovenfor dem, og hvilke tema du snakker med dem om. Mine foreldre husker heller ikke episoder som jeg tar opp fra barndommen min, de kan til og med bli irritert/sint og bruke det mot meg, så det har jeg sluttet med. Jeg har akseptert at de gjorde så godt de kunne, ut i fra deres forutsetninger, og at jeg nå heller må se fremover og akseptere forholdet jeg har til dem. Det kommer aldri til å bli det næreste forholdet, men det er godt nok. Det er godt å ha dem der, uansett. Vi snakker lite om følelser, det blir gjerne et vanskelig tema for dem.

Vi må nesten ta forbehold om at de er vokst opp i en annen tid, med en helt annen foreldregenerasjon selv. Der de selv fikk beskjed om å bare ta seg sammen, og snakket lite om sine følelser. Der psykisk helse ikke var så stort tema, og det å være psykisk syk, eller «slite med nervene» som de gjerne sa, var skambelagt. 

Anonymkode: f336d...109