Dere med kronisk syk partner

[AnonymBruker]

Noen som vil dele hvordan dere kom gjennom babytiden? 

Jeg visste jo at det ville bli hardt, men med mange sykdommer vet man jo ikke når eller hvordan de vil slå til. Psykisk eller fysisk er irrelevant, ofte så kan de jo ligne hverandre fordi den syke blir utilgjengelig for å hjelpe til med baby. Jeg har en baby på 2 mnd og de siste ukene har partneren min vært en del dårlig. På gode dager så hjelper han til litt på kvelden, bysser baby i søvn, skifter bleie, og kan sitte med baby mens jeg legger meg først. Fordelingen er ofte 30-70 på de gode dagene, når vi begge er hjemme. På dårlige dager så er jeg helt alene med baby, noe som forsåvidt går bra, men det tærer på å ivareta partner samtidig. Og å deale med mine egne følelser om den vanskelige situasjonen (ikke vite når partner blir bedre, frykt for framtiden, se partner lide uten å klare å hjelpe, osv). Jeg gråter en del fordi jeg bekymrer meg så mye, og så får jeg så dårlig samvittighet fordi jeg gråter foran babyen. Syns det er så vondt at hun må se mammaen sin sånn (jeg prøver selvfølgelig å skjerme baby så godt jeg kan). 

Noen flere som er/har vært pårørende til kronisk syk partner og som har noen gode/trøstende ord å komme med?

Anonymkode: d47a5...f29

[AnonymBruker]

Har to barn (2mnd og 3 år) med en mann som har gått på en psykisk smell. 

Han bidrar litt her og der, men er skikkelig vanskelig å ikke vite hvor jeg har han. Plutselig nekter han å stå opp, går å legger seg, negativ om det meste.

Har heldigvis en fin og nær familie som hjelper til , uten de hadde jeg nok knekt selv.

Anonymkode: bc036...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har to barn (2mnd og 3 år) med en mann som har gått på en psykisk smell. 

Han bidrar litt her og der, men er skikkelig vanskelig å ikke vite hvor jeg har han. Plutselig nekter han å stå opp, går å legger seg, negativ om det meste.

Har heldigvis en fin og nær familie som hjelper til , uten de hadde jeg nok knekt selv.

Anonymkode: bc036...220

Huff, det er utrolig tøft ser han problemene selv, og ønsker han hjelp?

Ts

Anonymkode: d47a5...f29

[AnonymBruker]

Har en mann med angst- og depresjons lidelser.

Min erfaring er at man aldri kan regne med ham. Når det stormer som verst, om det er småbarnsperiode, eller stress før ferie eller familiebegivenheter. 

I hverdagen så fungerer han stort sett greit. Han er ingen støtte for meg personlig, men kjærlig og god. 

 

 

Anonymkode: 2a53e...3e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en mann med angst- og depresjons lidelser.

Min erfaring er at man aldri kan regne med ham. Når det stormer som verst, om det er småbarnsperiode, eller stress før ferie eller familiebegivenheter. 

I hverdagen så fungerer han stort sett greit. Han er ingen støtte for meg personlig, men kjærlig og god. 

 

 

Anonymkode: 2a53e...3e5

Huff. Ts her. Mannen min sliter periodevis også med alvorlig angst, panikkanfall som kan bikke over i psykotiske episoder osv.

Vi er veldig opptatt av å skjerme barnet for noe skremmende, så han har en kompis han kan dra til hvis det er en veldig dårlig dag.

Jeg må kanskje lære meg å senke forventningene totalt. Det er vel ekstra vanskelig når det gjelder psykisk sykdom. Forstå at han ikke kan være en støtte i sine egne tøffe perioder. 

Han har heldigvis gode perioder, og vi er ganske gode på å ha det fint sammen, sykdommen til tross. Men etter at babyen kom så handler jo livet mye om å få det til å gå rundt, og man kan ikke bare ha det hyggelig hele tida. Og jeg syns det er veldig slitsomt å ivareta ham når jeg har babyen som jeg alltid setter øverst. 

Det er synd at psykisk sykdom er så tabu. Det gjør det vanskeligere å be om hjelp. 

Mannen er heldigvis veldig på ballen ift egen behandling, og ønsker virkelig å bli bedre. Men det er lettere sagt enn gjort. 

Jeg tror kanskje jeg bør snakke med en psykolog eller noe. Kanskje vi bør dra til familievernkontoret. 

Anonymkode: d47a5...f29