Spm til dere kvinner som var/er utsatt for psykisk vold.

[AnonymBruker]

Hvordan vet jeg om han utsetter meg for psykisk vold eller ikke? Er han bare frekk eller driver han med psykisk vold. Når var det dere forstod at dere var/er utsatt for psykisk vold av den du elsker? Hva skjedde da du skjønte det? Hva var det han sa/ gjorde mot deg? Hvordan kan man være sikker på det?

Del gjerne din verste opplevelse som har brent seg fast på minnet, om du ønsker å dele. Gjelder også dere som blir utsatt for fysisk vold, for er det fysisk så er det også psykisk.😭

Anonymkode: 265db...1a1

[Anjatapinjata]

Jeg ble beskyldt månedlig for å være utro, selv om jeg kun var på jobb og hjemme med barnet vårt.

Skjønte med tiden når jeg ikke lenger dro ut, sluttet å snakke med nesten alle jeg kjenner, ikke besøkte familie og fikk dårlig samvittighet for å dra på trening at han har drevet psykisk vold siden dag en. 

Pliktsex og å bli tvunget til gyn pga blødninger etter fødsel. Jeg revnet hver gang vi hadde sex i over et år etter fødsel men det dreit han i.

Kunne aldri være ærlig med han, eller snakke om vanlige ting. Redd for å si noe feil da alt ble mistolket.  Fikk ikke lov av han å onanere feks. 

Han truet med mye, men var aldri stygg i munnen som i å kalle meg stygge ting. 

Utrolig glad jeg er kvitt han, selvom jeg aldri får han helt ut av livet mitt pga barnet vårt. 

[AnonymBruker]

Bare det at du lurer på om du blir utsatt for psykisk vold...

Du har det ikke bra i forholdet. Hvorfor skal du bli i et forhold hvor du har det vondt?

Spiller det noe rolle om han gjør det med vilje eller ikke? Tror du at du plutselig en dag våkner opp og så er alt det vonde borte?

Du har det ikke bra. Du har ikke noe i dette forholdet å gjøre. Kanskje det gjør vondt fordi dere ikke passer sammen. Si du ikke elsker han, og gjør det slutt. Du har bare ett liv. Hvorfor skal du ha det vondt? Du har ikke fortjent det ❤️

Anonymkode: 80ec5...1c2

[AnonymBruker]

Jeg så det ikke, før etter forholdet var avsluttet. Jeg visste innerst inne, at jeg gikk med på en del ting som jeg egentlig ikke syntes var greit og at grensene mine ble flyttet litt etter litt.

Han var god på å forvirre meg og å vri om på sannheten, slik at jeg betvilte mine egne tanker og opplevelser. Han sa og gjorde ting som gjorde meg veldig opprørt. Følte meg helt «gal» til slutt. Det verste var at når jeg virkelig begynte å slite og føle meg «gal», så var det han jeg betrodde meg til og søkte støtte fra. Det ble rolig ignorert og han kunne Feks si «jaja, vi må huske å kjøpe melk på butikken» og stengte meg ute. Det er vanskelig å forklare, men han begynte å ignorere meg og stenge meg ute. Han ble også mer og mer sint og aggressiv. Men det var ikke før etter flere år. Når han til slutt ble fysisk.. ble jeg så sjokkert, for jeg trodde ikke det kunne skje. Jeg har alltid trodd at jeg da vil gå på flekken, uten å snu meg tilbake. Men, jeg fant meg selv i å prøve desperat å «få han tilbake» dit vi en gang var. Jeg ville bare at alt skulle bli bra igjen.. jeg skjønte da, at noe hadde skjedd med meg. Hvorfor går jeg ikke? Men, jeg var så svak og trodde jeg var så avhengig av han at det var å miste han jeg fryktet aller mest.

Så feil, det jeg burde fryktet, var livet med han. Jeg mistet meg selv gradvis, ble isolert fra venner, prioritere han i alt og ett og gikk på eggeskall hver gang han var sint. 

Du burde spørre deg selv noen spørsmål.

•Har han evne til å ta til seg skyld eller kritikk om han har såret deg?

•Får han deg ofte til å tvile på deg selv?

•Aksepterer du ting i dette forholdet, som du egentlig ikke ville akseptert tidligere?

•Føler du at han har makt over deg og ditt liv? 

Anonymkode: cf45d...e4e

[AnonymBruker]

Jeg hørte på en podcast at slike mennesker har maske på i starten. Tenk at du finner en med tigermaske. Etter 6 måneder så tar han av seg tigermasken og det kommer frem et menneskeansikt. Hans ekte jeg. Men du nekter å tro det. I årevis holder du ut med det fæle mennesket og venter på at tigeren skal komme tilbake. Men tigeren kommer jo aldri tilbake. Det blir aldri "som før" uansett hvor mye du føyer deg. Tigeren var bare en plastmaske fra nille. Den forsvant ikke fordi du ble for tjukk, eller ble for kjedelig eller gjorde for lite husarbeide. Den forsvant fordi det var en falsk fasade for å lure deg i fella. Nå kan han vise sitt sanne menneskeansikt. Den snille mannen kommer aldri tilbake. Han var ikke ekte. Nå er det bare innimellom. Les om abuse circle. Alle er snille mellom volden. Det gjør det vanskelig å gå. Det gir deg håp. Og alle andre synes han er så grei, og du er så heldig. "Det blir nok som før".

Anonymkode: 80ec5...1c2

[Peppop]

Der som for min del har brent seg fast er hvordan han gjorde meg avhengi av den verdien han ga meg.
Hvordan han fikk meg til å føle at jeg var den beste i hele verden, helt unik og hvor redd han var for å miste meg, men samtidig kunne han ta det fra meg på et sekund. Og da satt jeg igjen med abstinenser etter den følelsen. På den måten fikk han meg til å gjøre rimelig mye jeg egentlig ikke ønsker, bare for at jeg skulle føle jeg hadde verdi. 

Nå, to år senere med ny samboer, sliter jeg enda med selvfølelsen og er veldig på et sted hvor jeg selv mener jeg ikke betyr noe.
Min samboer nå er verdens beste og gir meg mye, likevel tror jeg ikke han bryr seg om han skulle mistet meg. Samme med andre mennesker i livet mitt. Jeg er verdiløs og ingen vil egentlig savne meg, eller ta det tungt om jeg skulle forsvinne. Heldigvis har jeg hjelp og jobber med dette nå. 

[AnonymBruker]

Usikker på om det er psykisk vold, men han vrir over alt på meg selv når han har vært en drittsekk. Han viser lite empati når jeg er lei meg, føler han unytter meg økonomisk og som hushjelp. Han skal alltid har siste ordet og visst ikke ting går akkurat slik han ønsker så trurer han med at han ikke gidder være sammen med meg. Utad er han svært likandes, her hjemme kjefter han mye og blir ufin om han blir ekstra irritert🙄

Anonymkode: 24b42...65d

[AnonymBruker]

Mine opplevelser med min snart eks-mann har for det meste dreid seg om hans sinne/aggresjon og hans lovnader om forbedring som ikke har holdt. Konsekvensen har vært at jeg tilpasser meg i alt for å forhindre at han blir misfornøyd og sint (har vært redd) og når jeg ser hvor mye jeg har tilpasset meg forstår jeg at dette er psykisk vold

Anonymkode: 08f9e...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Usikker på om det er psykisk vold, men han vrir over alt på meg selv når han har vært en drittsekk. Han viser lite empati når jeg er lei meg, føler han unytter meg økonomisk og som hushjelp. Han skal alltid har siste ordet og visst ikke ting går akkurat slik han ønsker så trurer han med at han ikke gidder være sammen med meg. Utad er han svært likandes, her hjemme kjefter han mye og blir ufin om han blir ekstra irritert🙄

Anonymkode: 24b42...65d

Hvorfor gidder DU å være med HAN da? Han virker jo ikke som en hyggelig fyr som er verdt å være kjæreste med?

Anonymkode: 80ec5...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hvorfor gidder DU å være med HAN da? Han virker jo ikke som en hyggelig fyr som er verdt å være kjæreste med?

Anonymkode: 80ec5...1c2

Har små barn sammen, men jeg kjenner at jeg har fått nok😔

Anonymkode: 24b42...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har små barn sammen, men jeg kjenner at jeg har fått nok😔

Anonymkode: 24b42...65d

Kjære deg jeg har også små barn - jeg vet det sitter så utrolig langt inne å sette strek, og det tar langt tid - og det er nesten slitsom med alle som sier «jamen bare gå da» for det er ikke bare til å gå.. jeg har brukt langt tid på å forstå dette - det er HAN som har ødelagt forholdet ikke meg. Og han får ikke prøve å legge skylden på meg som vil ha skilsmisse - han brøt opp familien med volden, ikke jeg - jeg elsker ham utrolig høyt men han har brutt meg ned til en person jeg ikke er ikke vil være og som ikke har energi til å være en god mamma. Det er dette jeg jobber med nå - gi slipp på den dårlige samvittigheten og gi slipp på fantasien om å være en fin familie - for det har vi ikke vært, det jeg gir slipp på er håpet.

Anonymkode: 08f9e...239

[AnonymBruker]

Det verste synes jeg var forakten. Himlingen med øynene når jeg sa noe, at han spyttet på meg, kalte meg ødelagt, kalte meg fitte og drittkjerring og idiot, brukte alt han visste om meg mot meg, inkludert overgrep fra barndommen og at jeg er dårlig i matte (det betydde at jeg var uelskbar og dum). Det med at jeg var dum var noe han gjentok og gjentok og gjentok. 

Så kom den fysiske volden oppå. 

Anonymkode: 7dc56...30a

[AnonymBruker]

Vil komme med noen eksempler og håper du går om du kjenner deg igjen..

Det ekstreme kontrollbehovet

- hvilke klær jeg gikk med (ingen kjole, kjørt shorts eller ting som kunne vise fram hud)

- hvor jeg var, hvem jeg var med, var det menn der, hva snakket vi om, var det alkohol involvert, osv

Sjalusien

- det var min feil dersom jeg fikk et kompliment av andre som han overhørte

- jeg kunne ikke motta gaver, for det betydde at andre hadde tenkt på meg og gledet meg

Silent treatment

- han kuttet kontakt for å teste om jeg kom tilbake. Dette var ofte i situasjoner der han hadde gjort noe galt, og jeg måtte jobbe for å komme tilbake til han og unnskylde han

Han unnskyldte seg men,

- det var min feil at han reagerte som han gjorde

- dersom jeg forandret meg og oppførte meg slik han ønsket ville ikke vårt forhold være noe problem

Det var han det var syns på, alltid. Han gjorde aldri noe galt, og jeg unnskyldte meg dersom han behandlet meg dårlig. Ekstremt avhengighetsforhold. Jeg måtte hele tiden overbevise han om at jeg investerte i forholdet og ønsket han for han var så skadet (hans egne ord..).

Dette var et lite utdrag. Vær snill å gå om du kan. Ingen fortjener slik behandling. Jeg slet lenge med skam etter at jeg gikk, da det var min feil (hans ord igjen) at jeg nå hadde ødelagt han. Han truet med selvmord og det meste annet. Lite visste jeg at jeg var ikke engang den eneste han bedrev dette med, samtidig. Han hadde er lite harem der han manipulerte alle forskjellig for å få dem hektet. Merker jeg noe tegn til manipulasjon i dag så slår jeg hardt ned på det og sier klart i fra, om det gjelder både meg og andre. 

Gå TS, det er ikke verdt det og du fortjener bedre. 

Anonymkode: d9482...cc4

[AnonymBruker]

Ikke noe jeg vil rippe opp i, men kort sagt om han ikke lytter til deg eller bryr seg om din mening respekterer han deg ikke. Gjør han ikke det er det ingen å være i et forhold med.

Jobber dere like mye for forholdet? Viser begge to kjærlighet til hverandre, eller er det ensidig? Slike ting bør du tenke over. 

Man er to stk som jobber for et forhold, ikke en som er lat og en som prøver og prøver. Sliter dere og den andre nekter f.eks familievernkontor eller å ta tak i egen helse er det kort sagt bare å gå. Man skal være villig til å gjøre endringer for at den man elsker skal ha det bra.

Bare spør om du lurer på noe, men dette var essensen i det jeg innså når jeg gikk fra psykisk voldelig partner. Han var egoist, slet psykisk men nektet å gjøre noe med det, annet enn å kommandere meg rundt selv om jeg var syk.

Anonymkode: 67fbb...a63

[AnonymBruker]

Det kom egentlig så gradvis, at jeg forsto ikke hva som skjedde før det hadde gått ganske lang tid. Når jeg tenker tilbake, burde jeg dog sett det ganske så tidlig i forholdet, men jeg hadde null erfaring med mennesker med narsissistiske trekk, så jeg skylder på egen naivitet og uerfarenhet.

Det som var mest slitsomt, var at jeg til slutt begynte å tro at det var meg det var noe galt med, og gikk til slutt på eggeskall for ikke å irritere, si noe feil, gjøre noe feil. Når det til slutt gikk opp for meg at jeg aldri kunne gjøre noe rett, da forsto jeg til slutt at det ikke handlet om meg. Han kunne og visste alt, han var varm/kald, absolutt alt ble en diskusjon, det var ulike regler for han og meg, han ydmyket og nedgraderte meg både når vi var alene og sammen med andre. Og topp det hele med at han drakk alt for mye alkohol og spilte bort alle pengene sine, for så å bli sint når jeg ikke hadde penger til han, så kan en lure på hvorfor jeg brukte tid på den drittsekken. 

Når jeg begynte å rasle med lenkene og ville ut av forholdet, startet den fysiske volden. Først mot materielle ting, for så å toppe seg med et voldtektsforsøk etter at jeg kastet han ut av huset. Da rømte jeg hjem til faren min og så meg ikke tilbake. 

Anonymkode: 70c0a...488

[AnonymBruker]

Hvis det sies for å skremme, true og krenke så er det psykisk vold. 

Hvis det sies for å fremkalle latter, spøke osv så er det ikke det. 

Du kan ringe 116006 anonymt å fortelle de eksemplene og få en definasjon på det du opplever. VO linjen 

Anonymkode: ee210...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2021 den 21.11):

Når var det dere forstod at dere var/er utsatt for psykisk vold av den du elsker?

Først da jeg kom til krisesenteret. 

Anonymkode: 66cb8...6a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvis det sies for å skremme, true og krenke så er det psykisk vold. 

Hvis det sies for å fremkalle latter, spøke osv så er det ikke det. 

Du kan ringe 116006 anonymt å fortelle de eksemplene og få en definasjon på det du opplever. VO linjen 

Anonymkode: ee210...b09

Min eks sa ofte ting for å framkalle latter, han gjorde narr av meg og om jeg reagerte tålte jeg ikke en spøk. Eksempel lagde han griselyder når jeg snakket, for eksempel i familieselskap, og alle lo og syns det var veldig festlig. Unntatt meg som han kalte en feit dum gris. 

Anonymkode: 7dc56...30a

[NiceOrNothing]

Jeg var ung å ante ingenting om psykisk vold . Det begynte gradvis med at han kritiserte utseendet mitt , gjorde narr av ting jeg sa/ mente . Ville hindre meg i d meste som innebar å gjøre ting utenfor hjemmet . Ville ikke jeg skulle gå på skole . Kunne såvidt få lov å arbeide . Men måtte da komme rett hjem , tok tida på meg . Var jeg 10 min forsinket hjem vanket  d kjeft . ( hvis jeg møtte en venninne i butikken å slo av en prat etc ) Krituserte matlaging , var kun fornøyd hvis jeg lagde livrettene hans . Fikk ikke bruke penger på meg selv . En gang jeg trosset han å kjøpte to gensere til meg selv , fikk jeg høre d en måned etterpå . Fikk kun en kveld pr uke utenfor hjemmet . Å da var innetid kl 23. likte ikke at jeg hadde besøk av venninner eller dro på besøk . Kritiserte familien min , men oppfordret meg stadig om å spørre de om penger . Han selv var stor -forbruker . Kunne ikke dra på fest m venner uten at han ringte hvert femte minutt å sjekket hvem jeg snakket med , hvor jeg var . Var krevende seksuelt , å følte meg presset til å tilfredsstille han flere ganger i uken . Evnt ble d isfront / mer kjeft . Gjorde narr av meg , lo av meg hvis jeg gråt. Kalte meg mye stygt . Gjorde livet mitt miserabelt og utrygt . ( flyttet til slutt ut , å da ble han helt gal , men etter tre kontaktforbud ga han seg endelig 🙏).                   ps: Ikke kast bort livet ditt på en sånn dritt  

[AnonymBruker]

Jeg var ung da jeg opplevde det. 17 år da vi ble sammen, og nesten 24 da jeg endelig kom meg bort fra ham. Det startet gradvis og eskalerte.
Han var svært sjalu og kontrollerende. Skulle alltid vite hvor jeg var, hvem jeg var sammen med, hva vi gjorde og hva i snakket om. Om det var gutter til stede. 
Han installerte sporing på mobilen min. 
Han mistenkte stadig at jeg var utro, helt uten grunn. 
Han flippet helt ut og truet med selvmord hvis jeg ikke svarte på hans minste vink. 

Så flyttet vi sammen da… jeg ønsket det egentlig ikke. Men igjen, trussel om selvmord. 
Han likte ikke at jeg besøkte venner eller traff studievenninner, og hvis jeg gjorde det så laget han et helvete med trusler og tigging. Han likte heller ikke familien min og snakket mye negativt om dem. 
Han hadde problemer med sinne og aggresjon, og kunne plutselig bli rasende og skremme livet av meg. Rope og skrike, kaste ting, slå i bordet eller i veggen ved siden av meg. Han kunne kjøre som en gal på motorveien og true med å krasje i en trailer. Hvis jeg viste at jeg ble redd ble det enda verre. 
Etter episoder med raseriutbrudd eller trusler og slike ting, så vred han på alt og fikk det til å bli min skyld. Jeg var ikke glad nok i ham, jeg brydde meg mer om vennene mine, jeg var hensynsløs osv. Jeg gjorde alt galt. Jeg fikk frem dette i ham. 
 

Til slutt var jeg en nervøs skygge av meg selv. Gikk alltid på eggeskall og ventet på neste utbrudd. Tenkte på et tidspunkt at det bare fantes en vei ut for meg… 

Så kom det til et punkt der jeg omsider fikk nok, og da gikk jeg på dagen. 
 

Dette er mange år siden, og uttrykket psykisk vold ble ikke brukt på den tida. Men i ettertid innså jeg jo hva han egentlig hadde utsatt meg for. 

Ts, hvis du opplever slike ting, kom deg vekk! Det blir ikke bedre, det blir bare verre! 

Anonymkode: fcfde...746