Føler jeg får sammenbrudd snart

[AnonymBruker]

Jeg er en frisk og oppegående kvinne som har tredd inn i 30-årene, men i motsetning til de fleste andre som blir tryggere på seg selv med alderen, føler jeg at selvtilliten og tryggheten min bare daler. Jeg føler at når jeg blir eldre så må jeg vite alt, klare alt, mestre alt, for da er man jo voksen. 
 

Sakte men sikkert så har det sneket seg en følelse av uro og utrygghet over meg. Jeg er lykkelig gift og har barn og jobb. Måtte gå ned i stilling fordi det ble for mye å jobbe 100%. 
 

Jeg finner ikke samme glede i ting som jeg gjorde før. Har ikke roen til å sette meg ned for å sy, strikke eller lese. Tankene svirrer hele tiden og jeg har et voldsomt tankekjør. Kan se for meg scenarioer der forskjellige ting skjer, grubler over ting og over fremtiden. Gruer meg til å bli gammel for da kommer ofte sykdom osv. 

 

Har lurt på om jeg kan ha ADHD, men jeg har ikke den hyperaktive delen isåfall. Men det er dette tankekjøret, samt vansker med å konsentrere meg på jobb, klarer ikke å slappe av, føler HELE tiden jeg må gjøre noe, enten det er oppvask eller rydding hjemme. 
 

Jeg har ofte følelse av stress i kroppen, pga stressende jobb. Kroppen og hodet er skrudd på hele tiden, samtidig føler jeg at jeg har en ulldott inni hodet. Får ikke med meg ting, må lese samme tingen flere ganger, faller ut av samtaler og klarer ikke å konsentrere meg. Kan kanskje være fordi jeg er småbarnsmor og er vant til å ikke kunne tenke én tanke ferdig før jeg blir avbrutt. Men jeg tenker at denne følelsen av «ammetåke» burde gitt seg for lengst siden minstemann nå er 5 år.

 

Mannen min og jeg har det godt sammen. Har ikke snakket med ham om dette da jeg syns det er vanskelig å snakke om følelser generelt. 
 

jeg sitter med en følelse av at uansett hva jeg gjør, så er jeg aldri god nok, aldri pen nok, aldri morsom og spennende nok osv. Og det blir ikke bedre med alderen. Jeg føler meg ofte nedstemt, men kan plutselig føle meg på topp igjen, jeg er veldig var på stemninger osv.  

 

Idag har jeg følt meg helt utslått av stress, har vondt i magen. 
 

Det er ikke sånn som dette hver dag, men i det store og hele så merker jeg at jeg ikke er den jeg pleier eller ønsker å være. 
 

Er det noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 45eb2...8b4

[AnonymBruker]

Først og fremst, ta blodprøver.

Det du beskriver kan skyldes mangel på ulike vitaminer og mineraler.

Anonymkode: 5ed89...175

[AnonymBruker]

Må bare legge til at jeg har en konstant følelse av dårlig samvittighet, noe som er utrolig slitsomt. Er jeg på jobb så Jar jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer hjemme (jobber turnus), er jeg hjemme så får jeg dårlig samvittighet om jeg sier nei takk til ekstravakter. Sitter jeg i sofaen har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke vasker eller rydder i huset, men gjør jeg husarbeid så får jeg dårlig samvittighet fordi da er jeg ikke tilgjengelig for barna. 
 

Kanksje det er denne følelsen som gjør meg urolig og utmattet?

 

TS

Anonymkode: 45eb2...8b4

[AnonymBruker]

Ja, ta en tur til fastlegen. Det kan være mangler eller noen former for sykdom. Du beskriver stress og dårlige tanker om deg selv og ulldott i hodet, det får meg litt til å tenke på begynnende angst eller depresjon. Men det kan også være flere andre ting.

Anonymkode: a8024...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Må bare legge til at jeg har en konstant følelse av dårlig samvittighet, noe som er utrolig slitsomt. Er jeg på jobb så Jar jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer hjemme (jobber turnus), er jeg hjemme så får jeg dårlig samvittighet om jeg sier nei takk til ekstravakter. Sitter jeg i sofaen har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke vasker eller rydder i huset, men gjør jeg husarbeid så får jeg dårlig samvittighet fordi da er jeg ikke tilgjengelig for barna. 
 

Kanksje det er denne følelsen som gjør meg urolig og utmattet?

 

TS

Anonymkode: 45eb2...8b4

Høres ut som meg. Tror kanskje det du trenger å gjøre for å komme ut av dette slitsomme sporet er å gå tur i naturen (sånn mindfullness-tur, der du virkelig tar inn det du ser), meditere, og prøve så godt du kan å si til deg selv at du er god nok som du er. Si det til deg selv hver dag i speilet. Ingen kan være flere steder samtidig, og det er lov å slappe av! 

Anonymkode: efd28...637

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg igjen i det meste her.Deter kanskje en ose. Du er blitt "voksen" og føler at du ikke strekker til. Du høres perfeksjonistisk ut (som meg)? Dessuten er disse tankene typisk for depresjon, man føler at man ikke er god nok uansett. Eller for mye stress. Pass deg for utbrenthet. Folk har veldig ulik toleransegrense for stress, og hva som er stress oppleves ulikt fra person til person.

Anonymkode: 06108...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg kjenner meg igjen i det meste her.Deter kanskje en ose. Du er blitt "voksen" og føler at du ikke strekker til. Du høres perfeksjonistisk ut (som meg)? Dessuten er disse tankene typisk for depresjon, man føler at man ikke er god nok uansett. Eller for mye stress. Pass deg for utbrenthet. Folk har veldig ulik toleransegrense for stress, og hva som er stress oppleves ulikt fra person til person.

Anonymkode: 06108...4bb

"Det er kanskje en fase"...mener jeg

Anonymkode: 06108...4bb

[Mooza]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Må bare legge til at jeg har en konstant følelse av dårlig samvittighet, noe som er utrolig slitsomt. Er jeg på jobb så Jar jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer hjemme (jobber turnus), er jeg hjemme så får jeg dårlig samvittighet om jeg sier nei takk til ekstravakter. Sitter jeg i sofaen har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke vasker eller rydder i huset, men gjør jeg husarbeid så får jeg dårlig samvittighet fordi da er jeg ikke tilgjengelig for barna. 
 

Kanksje det er denne følelsen som gjør meg urolig og utmattet?

Kjenner meg veldig igjen i deg. Jeg følte det samme selv. Konstant dårlig samvittighet og følte at jeg ikke strakk til. Det ble vanskelig med en stressende jobb og balansere alt annet hjemme, og jeg greide aldri å slappe helt av. Jeg var stressa konstant.  

Det høres ut som en klisje, men yoga hjelper faktisk noe. Det å puste med magen. Koble helt av og innse at du må unne deg å slappe av. Vi hadde det på jobb, og jeg merket og familien merket det når jeg hadde hatt yoga. Jeg var mer harmonisk. Det går jo ofte litt i ett som småbarnsmor (og med eldre unger). 

Prøv å sette av tid til deg selv. Gå en tur i det fine høst/vinterværet. Sett av tid til å bare slappe av, der du ikke får lov til å ha dårlig samvittighet eller til å gjøre noe annet enn muligens file negler. Ta deg et varmt bad - om du har, eller speil deg litt. Ta hårkur...gjør noe for deg selv. Helst hver dag. Legg inn koselige rutiner for deg selv. 

Du har havnet i en slags stress-modus som du ikke kommer ut av, og du må bare prøve å roe det helt ned. Samtidig så tror jeg du må fortelle mannen din det. Du må fortelle han at du alltid er stresset og at du føler at du er på randen. For bare det at han ikke vet det. Den nærmeste du har, den som du deler alt med- ikke vet hvordan du har det. Hvor godt er det forholdet da? Litt overfladisk godt gjerne? Dine følelser, din helse og ditt overskudd er noe av det viktigste i livet deres. ...hvis det ryker- så ligger dere alle veldig tynt an. 

Kanskje du ikke sier noe fordi du ikke tror han tar deg på alvor, eller at han ikke bryr seg? Og da kan man lure på hva som egentlig stresser seg?

 

[skinflash1]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Har mye indre stress og føler ofte at jeg ikke er verdt noen ting.. For meg hjelper det en del med trening og meditasjon ihvertfall 🧘‍♀️ 

 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, selv om jeg opplever det nå (er 47) og det begynte da jeg rundet 40. Og jeg har ikke engang andre å tenke på enn meg selv, allikevel føler jeg at jeg aldri har god samvittighet, men føler jeg hele tiden bør gjøre noe "nyttig". Og som du også opplever har jeg også en tåkehjerne som ikke lenger fungerer som den skal og "attention span" er lik null. Tror jeg har en mild depresjon da jeg generelt føler meg nedstemt. Spesielt på morgenen. Har egentlig ingen god forklaring på dette, eller gode råd. Kan bare fortelle deg at du ikke er alene. 

 

Anonymkode: d9e36...738

[AnonymBruker]

Takk for at dere svarer, dere er fine!

Jeg prøver å trene regelmessig, og det syns jeg hjelper litt. Men når stressnivået er høyt, får jeg det ikke til.
 

Jeg er lider av flink-pikesyndromet, men øver på å gi litt mer faen. Det er deilig befriende, men klarer det ikke så ofte som jeg ønsker. 
 

Jeg skulle bare ønske jeg følte meg litt mer voksen og trygg på meg selv. 
 

TS

Anonymkode: 45eb2...8b4

[AnonymBruker]

Mooza skrev (25 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen i deg. Jeg følte det samme selv. Konstant dårlig samvittighet og følte at jeg ikke strakk til. Det ble vanskelig med en stressende jobb og balansere alt annet hjemme, og jeg greide aldri å slappe helt av. Jeg var stressa konstant.  

Det høres ut som en klisje, men yoga hjelper faktisk noe. Det å puste med magen. Koble helt av og innse at du må unne deg å slappe av. Vi hadde det på jobb, og jeg merket og familien merket det når jeg hadde hatt yoga. Jeg var mer harmonisk. Det går jo ofte litt i ett som småbarnsmor (og med eldre unger). 

Prøv å sette av tid til deg selv. Gå en tur i det fine høst/vinterværet. Sett av tid til å bare slappe av, der du ikke får lov til å ha dårlig samvittighet eller til å gjøre noe annet enn muligens file negler. Ta deg et varmt bad - om du har, eller speil deg litt. Ta hårkur...gjør noe for deg selv. Helst hver dag. Legg inn koselige rutiner for deg selv. 

Du har havnet i en slags stress-modus som du ikke kommer ut av, og du må bare prøve å roe det helt ned. Samtidig så tror jeg du må fortelle mannen din det. Du må fortelle han at du alltid er stresset og at du føler at du er på randen. For bare det at han ikke vet det. Den nærmeste du har, den som du deler alt med- ikke vet hvordan du har det. Hvor godt er det forholdet da? Litt overfladisk godt gjerne? Dine følelser, din helse og ditt overskudd er noe av det viktigste i livet deres. ...hvis det ryker- så ligger dere alle veldig tynt an. 

Kanskje du ikke sier noe fordi du ikke tror han tar deg på alvor, eller at han ikke bryr seg? Og da kan man lure på hva som egentlig stresser seg?

 

Jeg har snakket med mannen om det for lenge siden, men nevnte ikke de vonde tankene jeg har om meg selv. Mannen min var veldig forståelsesfull og mente jeg burde vurdere å snakke med psykolog ang. ubalansen jeg kjenner mellom jobb og familieliv. Problemet er at jeg har så lave tanker om meg selv at jeg er redd for å kaste bort noens tid, jeg og mine tanker er ikke så viktige vel? Andre klarer å balansere jobb og familie, da må vel jeg og bare klare det? Dette henger kanskje igjen fra barndommen min, jeg vokste opp i et hjem der man ikke skulle snakke om følelser men heller late som alt var ok. 
 

Ts

Anonymkode: 45eb2...8b4

[Luckie]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har snakket med mannen om det for lenge siden, men nevnte ikke de vonde tankene jeg har om meg selv. Mannen min var veldig forståelsesfull og mente jeg burde vurdere å snakke med psykolog ang. ubalansen jeg kjenner mellom jobb og familieliv. Problemet er at jeg har så lave tanker om meg selv at jeg er redd for å kaste bort noens tid, jeg og mine tanker er ikke så viktige vel? Andre klarer å balansere jobb og familie, da må vel jeg og bare klare det? Dette henger kanskje igjen fra barndommen min, jeg vokste opp i et hjem der man ikke skulle snakke om følelser men heller late som alt var ok. 
 

Ts

Anonymkode: 45eb2...8b4

Herregud, dette er som å lese om meg😳 Jeg har begynt hos psykolog da, så håper jeg får noe ut av det. Føler jeg har kasta bort så mange år av livet mitt på ingenting. Får liksom ikke til noe og de negative tankene om meg selv stopper meg i å gjøre noe som helst. Sliter så med å sette ord på ting pga lik oppvekst som deg og jeg føler meg IKKE voksen, selv om jeg er 37. 

[AnonymBruker]

som å lese om meg selv.

Jeg er enslig kvinne med et barn, har også fått adhd diagnose men er litt usikker på om det er det jeg har. evt er det enda mer, kanskje et lite dryss autisme eller noe. For jeg er så stresset og sliter. det er kaos med regninger og jeg utsetter alt som er "kjedelig" og når jeg har det slik så flyter det i leiligheten. Greier ikke holde orden rundt meg. 

det ble mye mye værre når jeg ble 30, og så gradvis værre mot 40. Jeg bodde med en narc i ti år og ble veldig preget av det og har lurt på om jeg har ptsd, oppå alt dette. for han presset meg veldig til å være "normal" jeg ble totalt utslitt av å leve med han. men det er også slitsomt å leve alene og ikke være to om ting.

det er deilig å snakke med psykolog da.  det hjelper mye. kanskje det vil hjelpe deg? 

Anonymkode: b6029...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må bare legge til at jeg har en konstant følelse av dårlig samvittighet, noe som er utrolig slitsomt. Er jeg på jobb så Jar jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer hjemme (jobber turnus), er jeg hjemme så får jeg dårlig samvittighet om jeg sier nei takk til ekstravakter. Sitter jeg i sofaen har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke vasker eller rydder i huset, men gjør jeg husarbeid så får jeg dårlig samvittighet fordi da er jeg ikke tilgjengelig for barna. 
 

Kanksje det er denne følelsen som gjør meg urolig og utmattet?

 

TS

Anonymkode: 45eb2...8b4

 Det kan være. Jeg ar det også slik..finnes ikke egoistisk i det hele tatt, og gjør aldri noe for meg selv. over et år siden jeg var hos frisør..   men du kan ikke ha det slik. du må ta vare på deg selv FØRST, så kan du ta vare på andre.

Anonymkode: b6029...e0d

[AnonymBruker]

Tror du må være flinkere til å lette på trykket til kjæresten din - og venner - og evt trappe ned på jobb hvis det er for hektisk. Du vinner ingenting på å slite deg ut.

Er det noen store spørsmål som er uavklarte i livet ditt? Som er det du egentlig tenker på når du spinner rundt? Er det noe du og mannen din ikke tør å snakke om? Viktig å få luftet ut noen ganger - hvis ikke kan det føre til mye tankespinn!

Anonymkode: 68c56...02c