Klarer ikke glemme fødselen (gravid med nr 1? Ikke les)

[AnonymBruker]

Kort fortalt:

Fødselen var lang og opplevdes fæl. 0 interesse for babyen, på den tiden ville jeg egentlig ikke ha noe med den å gjøre. Skal jeg være helt ærlig følte jeg også på en enorm skuffelse, som har vedvart, over at det ikke var noe "magisk" med å få en baby. Kunne likesågodt fått en fisk opp på brystet. Jeg overdriver ikke. Synes det var ekkelt.

Alle gratulerte meg og var interessert i babyen. Noe som også føltes fælt fordi det kjentes helt feil ut å bli gratulert for noe som var en forferdelig opplevelse. På den tiden kjentes det ut som det verste som hadde skjedd meg. Følte mer for trøst, ikke smil og gratulasjoner. 

Det nærmer seg 1 år siden fødsel, og disse minnene kan bli trigget av dagligdagse ting. Får flashbacks. Har snakket om dette flere ganger til folk jeg kjenner og til profesjonelle. Men det blir ikke bedre. Humøret mitt går rett ned når det skjer. Har også opplevd det mye de siste ukene.

Går mye bedre når jeg unngår emner/situasjoner som kan trigge minner om fødselen.

Men trodde at å snakke om det ville gjøre at jeg taklet minnene bedre? De blir verre og verre jo mer jeg lar meg selv huske. Har ikke lyst til å bli "trigget" av noe tilfeldig på tv resten av livet. 
 

Har et behov for å snakke om det, og få det ut. Men det gir bare flere flashbacks og hele dagen ødelagt. 

Noen som har en tilsvarende opplevelse der de slet med flashbacks en stund, og der det gikk over?

 

Anonymkode: f5a9b...85d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det samme, men slitt endel med flashbacks pga traumer av andre årsaker. Utviklet ptsd. 
 

Jeg gikk mange år i samtale terapi uten at det funket, men begynte til slutt med kognitiv terapi. Og det har funket ganske greit, har endel verktøy i forhold til triggere som fungerer for meg. Og har ikke hatt noen symptomer på ptsd på flere år nå. Behandlingen var rimelig slitsom da, orket knapt noe annet en behandlingen en periode.

Anonymkode: f6f24...761

[AnonymBruker]

Det går bra. Det er lov til å syntes at ungen var stygg som en andunge og at det er dritvondt og ikke minst jævlig å slippe en fis i trynet på jordmor og kanskje bæsje på henne i tillegg. Jeg følte meg som et dyr skal jeg være ærlig. Jeg fikk traumer etter min første og hun kom for tidlig. Det verste i livet jeg har opplevd - å miste et barn. Så nå med nr. 2 ble alt bedre. Kanskje på grunn av at det ikke gikk bra. Skriv ned dine tanker, det er ingen skam å ha de. Videre må du kanskje tenke positivt. Vær glad barnet ditt kom levende og til deg som faktisk kan gi den noe. Det er mange som blir født i forferdelige hjem og forhold.

Anonymkode: ce6a4...583

[AnonymBruker]

Det er ikke så unormalt. Den ene min så ut som en nyfødt apekatt. Jeg tenkte at han kunne bli langt ut i skogen hadde det vert på 1800tallet. Jeg strevde med å kjenne glede og nærhet. Det kom seg når han vokste seg til. Når han var  8 mnd var han så pen, strålende blå øyner og smile så mildt til alle. Og alle trodde det var ei søt lita jente stakkars. Jeg satt mye med han på brystet om nettene i en gyngestol og så sang jeg. Diktet bare underveis, han stirret og lytter. Da kom båndet.

Anonymkode: 96be9...747

[AnonymBruker]

Det kommer til å blekne, 1 år er ikke lenge. Prøv å stol på tanken at du ikke kommer til å føle dette for resten av livet, da vil kraften i følelsene forsvinne litt etter litt.

Anonymkode: 47075...6fc

[AnonymBruker]

Jeg synes du har fått utrolig sære svar hittil, så jeg drister meg til å foreslå PTSD og at du burde ta kontakt med psykolog med kompetanse på traumebehandling. 

Anonymkode: 55030...61a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det kommer til å blekne, 1 år er ikke lenge. Prøv å stol på tanken at du ikke kommer til å føle dette for resten av livet, da vil kraften i følelsene forsvinne litt etter litt.

Anonymkode: 47075...6fc

Nei, det gjør de nødvendigvis ikke. TS bør kontakte fastlegen og få hjelp til dette. Ungen min er seks år og jeg husker den grusomme fødselen nøyaktig like detaljert som jeg gjorde dagen etterpå. Jeg har fått profesjonell hjelp til å takle traumene, flashbacks’ene osv - men ikke et eneste minne er bleknet. Et traume er et traume, uavhengig av hva det kommer av. Man sier aldri til noen utsatt for et overfall at «bare gi det tid, det vil blekne». For noen med traumatiske fødsler reagerer kroppen helt likt som ved et hvilke som helst annet traume, selv om det skal være så flott og naturlig. 

TS sliter psykisk etter fødselen et helt år etterpå, da bør hun absolutt søke hjelp. 

Anonymkode: 7ec15...bdc

[AnonymBruker]

Lar du deg få lov til å sitte å tenke og å føle på dette? For hver gang du presser det vekk så vil det komme som flashbacks når det minst passer seg. Så får du øve på å legge det vekk i en skuff når det ikke passer helt. Når det kom til voldtekt så brukte jeg 10 år på å komme over flashbacks i tide og utide. 

Anonymkode: d1d82...a33

[AnonymBruker]

Jeg blir litt usikker når jeg leser innlegget ditt, ts. Er disse følelsene for babyen et tilbakelagt stadium, mener du, eller føler du det sånn fremdeles overfor barnet? Er det dette som gjør deg så fortvilet? Eller er du kommet over "0 interesse" for barnet og føler nå "normale" morsfølelser for barnet, og derfor sliter med dårlig samvittighet?

Det kommer ikke helt klart frem i innlegget ditt om du er kommet over den følelsen av manglende interesse eller ikke.

 

Anonymkode: 8ef97...102

[AnonymBruker]

Det er nesten ingen som anerkjenner dette problemet. Men google PMDD, man kan bli utrolig deprimert når man har mensen pga hormoner og det samme når man er gravid. 

Du kommer til å ha hormoner lenge i kroppen, men når de gradvis forsvinner så blir det bedre å du vill elske ungen din på ett tidspunkt å alt vill være verdt det. 

Anonymkode: f9e6b...270

[AnonymBruker]

On 11/4/2021 at 1:54 AM, AnonymBruker said:

Kort fortalt:

Fødselen var lang og opplevdes fæl. 0 interesse for babyen, på den tiden ville jeg egentlig ikke ha noe med den å gjøre. Skal jeg være helt ærlig følte jeg også på en enorm skuffelse, som har vedvart, over at det ikke var noe "magisk" med å få en baby. Kunne likesågodt fått en fisk opp på brystet. Jeg overdriver ikke. Synes det var ekkelt.

Alle gratulerte meg og var interessert i babyen. Noe som også føltes fælt fordi det kjentes helt feil ut å bli gratulert for noe som var en forferdelig opplevelse. På den tiden kjentes det ut som det verste som hadde skjedd meg. Følte mer for trøst, ikke smil og gratulasjoner. 

Det nærmer seg 1 år siden fødsel, og disse minnene kan bli trigget av dagligdagse ting. Får flashbacks. Har snakket om dette flere ganger til folk jeg kjenner og til profesjonelle. Men det blir ikke bedre. Humøret mitt går rett ned når det skjer. Har også opplevd det mye de siste ukene.

Går mye bedre når jeg unngår emner/situasjoner som kan trigge minner om fødselen.

Men trodde at å snakke om det ville gjøre at jeg taklet minnene bedre? De blir verre og verre jo mer jeg lar meg selv huske. Har ikke lyst til å bli "trigget" av noe tilfeldig på tv resten av livet. 
 

Har et behov for å snakke om det, og få det ut. Men det gir bare flere flashbacks og hele dagen ødelagt. 

Noen som har en tilsvarende opplevelse der de slet med flashbacks en stund, og der det gikk over?

 

Anonymkode: f5a9b...85d

Ja, jeg fikk behandling hos psykolog i to år etter fødselen. Hun brukte forskjellige teknikker. Det hjalp så utrolig mye. Jeg var dødssliten samme dagen etter terapitimene men hadde mye lettere skuldre dagene etter. Jrg gikk fra å ha selvmordstanker og alvorlig depresjon til å bli klar for neste familieforøkelse, som jeg er godt igang med nå ☺️ Bare å komme igang, det anbefales herfra. 

Anonymkode: 5fe7d...024