Er alt håp ute?

[Gjest Singelgjesten]

For et par uker siden gikk jeg ut av et forhold som hadde vært både tomt, dødt og lite givende lenge. Jeg har hatt et par tråder her inne om det, hadde en kjæreste som var både egositisk, ekskluderende og respektløs. Jeg levde i en boble av håp, og en dag brast den.Jeg forlot ham altså til slutt, og har i grunnen ikke angret.

Jeg ønsket og håpet så sterkt at eksen skulle være The One, hodet innså vel realitetene lenge før hjertet. Men selv om jeg vet at det var rett av meg å forlate ham, så har jeg følt meg veldig trist. Ikke fordi jeg ikke er sammen med ham, men jeg har følt meg trist fordi jeg føler meg litt mislykket. Jeg er 31 år gammel, singel igjen og har ingen barn. For noen år siden var det et bevist valg; å være singel, pga lengre forhold hadde jeg behov for tenke utdannelse og karriere. Nå merker jeg faktisk at klokken tikker, og jeg er veldig klar for et seriøst forhold til en snill, kjekk mann, som trives med å dele livet sitt med meg. Og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal klaffe for meg. Etter eksen så har selvtilliten rett nok fått seg en knekk, men jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg er både oppgående,selvstendig, snill og sosial. Og i følge kompisen min har jeg ansiktet til Helena Christensen og kroppen til Kari Traa, så kan vel ikke være så avskrekkende sånn utseendemessig..

Så sitter jeg her da, og lurer på hvor mannen i mitt liv kan være - han som er snill og god, kan være min venn og kjæreste, som jeg kan stole på og være stolt av, og som vil stifte familie med meg.. også kan han gjerne være litt høy og kjekk

Men er det egentlig håp? Om noen dager fyller jeg 31. Mitt høyeste ønske er å feire 32 med en partner ved min side.

[Wonderwoman]

Håpet er overhodet ikke ute!

Skjønner at du føler deg litt deppa akkurat nå, men det er ingen grunn til å fortvile

Før du aner det dukker det opp en mann som tar deg med storm. Nei, slapp helt av, nyt å være singel og lukk opp øynene for verden rundt deg..

Stor til deg..

[Gjest gotthard]

fordi du håper

[nusta]

Alt ordner seg for den som har troen og håpet

Jeg er 32, har hverken drømmeansiktet eller drømmekroppen. Men ser at verden er full av gutter og menn som absolutt er verd et ekstra blikk og noen ekstra minutter.

Før man vet ordet av det dukker "drømmeprinsen" opp

[aline]

Nå merker jeg faktisk at klokken tikker, og jeg er veldig klar for et seriøst forhold til en snill, kjekk mann, som trives med å dele livet sitt med meg. Og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal klaffe for meg.

...

Men er det egentlig håp? Om noen dager fyller jeg 31. Mitt høyeste ønske er å feire 32 med en partner ved min side.

←

kjenner meg veldig igjen i det første jeg siterer til.

har ikke vært i skikkelig lange forhold engang jeg da, får ikke til det engang.

ønsker det så gjerne, vil så gjerne treffe mannen jeg får dele resten av livet med, få barn med, klare å forbli sammen med.

jeg ble 31 i juni, og klart jeg kjenner klokka tikke!

spesiellt i forhold til at jeg ønsker meg barn, mannen med stor m tror jeg man kan treffe når som helst, uansett alder, men skal man ha barn så bør det jo faktisk skje innen de neste ti årene.

men håpløst håper jeg da virkelig ikke det er.

jeg vet om andre som har funnet "sin" som har vært eldre en meg, og som har fått barn likevel.

så håpløst vet jeg vel egentlig at det ikke er, men det føles sånn av og til ja, spesiellt når man nettop har gått ut av ett forhold eller mistet ett håp eller en tro på en partner man kanskje trodde var den rette.

[Gjest gotthard]

alt håp er ikke ute jenter, det er mange menn som er ute på leit etter akurat dere 2 nå....................

[Gjest Ananas]

Jeg sitter her og lurer på hvor Kvinnen i mitt liv kan være - hun som er snill og god, kan være min venn og kjæreste, som jeg kan stole på, og som vil stifte familie med meg (etterhvert).

Jeg er også 31 år gammel.

Jeg har (nylig) innsett at jeg ikke trenger å ha kjæreste for å ha det bra, og at det at man er singel handler mer om flaks, prioritering og innstilling enn noe annet.

Det er lett å *føle* seg mislykka fordi man er singel, men jeg vil hevde at denne følelsen ikke står i forhold til virkeligheten, og at ingen er mislykka ford man ikke har kjæreste, og ingen med partner er mer vellykka enn noen uten.

Det finnes garantert flere tusen menn der ute som du ville passe veldig godt sammen med. Du må "bare" finne dem, like dem og få dem til å like deg

[Lestat]

Så sitter jeg her da, og lurer på hvor mannen i mitt liv kan være - han som er snill og god, kan være min venn og kjæreste, som jeg kan stole på og være stolt av, og som vil stifte familie med meg.. også kan han gjerne være litt høy og kjekk

←

Jøss, nå hadde du jammen flaks gitt. Det var nemmelig her jeg prøvde å gjemme meg

Nei, uff. Må vel nesten prøve å være litt seriøs også. Hvor enkelt skal det egentlig være å finne en å dele livet med ? Det er jo ikke akkurat en besluttning man tar lett på... Jeg tror de fleste må lete litt, selv om du ser ut som Helena Christensen. Jeg tror det er lurt å slippe ned skuldrene litt og kose seg med livet sånn som det er i øyeblikket, i stedet for å grunne alt for mye på hvordan fremtiden blir. En kvinne som er blid og fornøyd er langt mer attraktiv enn ei som må ha mann NÅ.

[Gjest gjest1]

Men er det egentlig håp? Om noen dager fyller jeg 31. Mitt høyeste ønske er å feire 32 med en partner ved min side.

←

Jeg fyller også 31 denne uka, uten mann el barn ved min side. Selv om jeg innerst inne ønsker meg en å dele livet med, er jeg lei av å deppe og tenke på dette. Så jeg reiser utenlands på heisa-tur og skal drikke øl i Amsterdam på bursdagen min. Nekter å sitte med mine familiemødre-venninner her hjemme og snakke om barna deres og drikke kaffe på kniplingsduk-dekket bord, og føle den biologiske klokka tikke, og føle meg som en ufullkommen person i forhold til dem.

Er det singel jeg er dømt til å bli, så skal jeg for svingende gjøre det beste utav det!! Det er faktisk mye lettere å være glad i livet når man tenker slik.

[Gjest cogita]

Selvfølgelig er ingen håp ute. Jeg synes det var tøft gjort å gå ut av et forhold som ikke var bra. Det er ikke alle som klarer det. Helt riktig å fokusere på deg selv, du er jo tross alt ikke mer enn 30!

Prøv å puste dypt inn, senke skuldrene, slappe av og ta det med ro. Og så kan du begynne å nyte livet. Lykke til.

[Lestat]

Er det singel jeg er dømt til å bli, så skal jeg for svingende gjøre det beste utav det!! Det er faktisk mye lettere å være glad i livet når man tenker slik.

←

[Helene]

Dere kan snakke om alder så mye dere vil, men faktum er at dere har over 10 år på dere til å få barn.

Lille meg er 36, desillusjonert i forhold til menn, og tror virkelig ikke at jeg klarer å bo sammen med noen igjen i nærmeste framtid -se år.

Dette er IKKE en klage. Dette er bare de faktiske forhold akkurat nå. Alt kan fortsatt skje, og i mellomtiden er humøret på topp :-D :-D

Endret 12. oktober 2005 av Helene