Jeg sitter fast i denne situasjonen, trenger råd.

[AnonymBruker]

Vi bor sammen og har ett barn sammen, en gutt på 4 år. Far er mye vekke på jobb og når han er hjemme føles det ut som det er totalt kaos her. 
De krangler mye, barnet hører ikke på far, far evner ikke å forstå barnet og det ender med skriking fra begge to. 
Jeg har prøvd å ikke blande meg inn, men det er vanskelig fordi jeg ikke ønsker at barnet skal bli lei seg, og jeg vet at det ender med at far kjefter på barnet. 
 

Det er umulig å snakke med far om dette, han mener alt er barnets skyld. Jeg har foreslått å snakke med en familieveileder eller noen andre som kan hjelpe, men han mener det er meningsløst, fordi ingenting er hans feil. 
 

Jeg ønsker egentlig ikke å bo med far lenger, men tanken på at han skal ha barnet alene gjør meg svett. Jeg føler meg helt låst i denne situasjonen og det tærer veldig på. Jeg har begynt å grue meg til far skal komme hjem fra jobb, og når han er her er det en lettelse når han reiser ut igjen. 
 

Hva kan jeg gjøre og hvem kan jeg snakke med? Det er såpass slitsomt og forferdelig at jeg flere ganger har vurdert å ringe barnevernet og få råd. 

Anonymkode: 11109...793

[AnonymBruker]

Du kan fint oppsøke veiledning/familievernkontor alene for råd og støtte. Og om du velger å gå, må dere jo i mekling, så da kan jo dette være et punkt å ta opp da. Når det er sagt, om du tar kontakt med bv for hjelp, vil jo det forhåpentligvis «tvinge» far til å ta dette mer på alvor. 

Anonymkode: 4d2bf...7c1

[AnonymBruker]

Er du sikker på at far vil ha lyst til å ha barnet på samvær om du går fra ham? 

Bedre at barnet har det godt og trygt hos deg, enn at han bor i et skummelt og usikkert hjem 24/7, hvor far hele tiden er sint og mor ikke "blander seg" aka ikke skjermer han fra en sint far. 

Anonymkode: b8810...31d

[AnonymBruker]

Familiekontoret og helsestasjon er to steder som kan hjelpe deg. Det finnes gratis muligheter for å ha samtaler du alene og dere begge sammen. Tenker far kanskje kan ha godt av ett cos-kurs eller dette andre opplegget hvor de filmer situasjoner og snakker sammen og evaluerer etterpå.

Anonymkode: 0a7eb...c8b

[AnonymBruker]

Hvis du har prøvd å ta flere alvorsprater med far og det ikke nytter, så høres det ut som han/ dere må få veiledning fra noen ja...familievernkontor? Helsestasjonen har kanskje noen tips til hvem man kan henvende deg til? Kunne jo ha startet med å tatt det opp der? 

Anonymkode: 2dab8...c98

[AnonymBruker]

Takk for svar! 
Når det gjelder det med at jeg prøver å ikke blande meg, så mente jeg mer det at jeg har prøvd å gi far rom til å være far og ta ansvar osv. Når de krangler og alt går i stå så «blander» jeg meg selvsagt inn. 
Da vil far at jeg skal ta over også. 
 

Påkledning og tannpuss er typiske situasjoner hvor de bare krangler. Barnet vil ikke og nekter, far blir sint og alt eskalerer. Da er det selvsagt lettere at jeg bare gjør alt selv, men da blir jo heller aldri forholdet mellom dem bedre… 
 

Jeg tror grunnen til at barnet ikke hører på far er mye pga måten far snakker til barnet på. Og at barnet sikkert er veldig vant til at det bare er meg og han her hjemme og jeg har min måte å gjøre ting på. 

Anonymkode: 11109...793

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du har prøvd å ta flere alvorsprater med far og det ikke nytter, så høres det ut som han/ dere må få veiledning fra noen ja...familievernkontor? Helsestasjonen har kanskje noen tips til hvem man kan henvende deg til? Kunne jo ha startet med å tatt det opp der? 

Anonymkode: 2dab8...c98

Da må jeg i så fall gå alene, for far selv mener han ikke trenger noe veiledning, at dette er barnets skyld fordi barnet ikke hører. 
Jeg ser jo selv hvor tålelig det er når jeg skriver det nå, jeg forstår ikke at han ikke skjønner det selv!? Å skylde på en 4-åring? 
 

Jeg mener ikke å fremstille meg selv som perfekt, for det er vel ingen. Men disse problemene sliter på oss alle og jeg klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 11109...793

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da må jeg i så fall gå alene, for far selv mener han ikke trenger noe veiledning, at dette er barnets skyld fordi barnet ikke hører. 
Jeg ser jo selv hvor tålelig det er når jeg skriver det nå, jeg forstår ikke at han ikke skjønner det selv!? Å skylde på en 4-åring? 
 

Jeg mener ikke å fremstille meg selv som perfekt, for det er vel ingen. Men disse problemene sliter på oss alle og jeg klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 11109...793

Dere trenger hjelp. Det er absolutt ikke normalt å skulle krangle med en 4-åring, og det er ikke normalt at de skal stå og skrike til hverandre. Det er heller ikke normalt å tro at en 4-åring skal være ansvarlig for det emosjonelle forholdet mellom barnet og en voksen person. Den voksne had alltid ansvaret for å bygge en god og sunn relasjon. En 4-åring er kun i stand til å reagere på miljøet rundt den, ikke kontrollere det. 

At mannen din mener dette ansvaret ligger på 4-åringen er tullete, og barnet kan ta stor skade av slike holdninger fra far gjennom oppveksten. Det avslører også enormt store, røde flagg når det kommer til far. I kampen med en 4-åring, så ser han på seg selv som offeret. Jeg kan ikke si noe om hva som feiler far, men denne holdningen er verken sunn eller vanlig. 

Skaff hjelp. Om far nekter å være med, så drar du selv så du kan få råd og veiledning. 

Anonymkode: b8810...31d

[AnonymBruker]

Høres ut som far trenger enten ICDP eller PMTO-terapi. Eller begge deler i et pakkeforløp;) Jeg ville drøftet utfordringene enten med helsestasjonen eller med ped.leder i barnahagen. Kanskje far vil ta imot hjelp om forslaget kommer fra noen andre enn deg? 

Anonymkode: 2b16d...85e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi bor sammen og har ett barn sammen, en gutt på 4 år. Far er mye vekke på jobb og når han er hjemme føles det ut som det er totalt kaos her. 
De krangler mye, barnet hører ikke på far, far evner ikke å forstå barnet og det ender med skriking fra begge to. 
Jeg har prøvd å ikke blande meg inn, men det er vanskelig fordi jeg ikke ønsker at barnet skal bli lei seg, og jeg vet at det ender med at far kjefter på barnet. 
 

Det er umulig å snakke med far om dette, han mener alt er barnets skyld. Jeg har foreslått å snakke med en familieveileder eller noen andre som kan hjelpe, men han mener det er meningsløst, fordi ingenting er hans feil. 
 

Jeg ønsker egentlig ikke å bo med far lenger, men tanken på at han skal ha barnet alene gjør meg svett. Jeg føler meg helt låst i denne situasjonen og det tærer veldig på. Jeg har begynt å grue meg til far skal komme hjem fra jobb, og når han er her er det en lettelse når han reiser ut igjen. 
 

Hva kan jeg gjøre og hvem kan jeg snakke med? Det er såpass slitsomt og forferdelig at jeg flere ganger har vurdert å ringe barnevernet og få råd. 

Anonymkode: 11109...793

Ring familievernkontoret og få time der. Si at om du ikke skal gå så må dere gjøre dette. Er skadelig for barnet stakkars!

Anonymkode: 30a4d...f7d

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi bor sammen og har ett barn sammen, en gutt på 4 år. Far er mye vekke på jobb og når han er hjemme føles det ut som det er totalt kaos her. 
De krangler mye, barnet hører ikke på far, far evner ikke å forstå barnet og det ender med skriking fra begge to. 
Jeg har prøvd å ikke blande meg inn, men det er vanskelig fordi jeg ikke ønsker at barnet skal bli lei seg, og jeg vet at det ender med at far kjefter på barnet. 
 

Det er umulig å snakke med far om dette, han mener alt er barnets skyld. Jeg har foreslått å snakke med en familieveileder eller noen andre som kan hjelpe, men han mener det er meningsløst, fordi ingenting er hans feil. 
 

Jeg ønsker egentlig ikke å bo med far lenger, men tanken på at han skal ha barnet alene gjør meg svett. Jeg føler meg helt låst i denne situasjonen og det tærer veldig på. Jeg har begynt å grue meg til far skal komme hjem fra jobb, og når han er her er det en lettelse når han reiser ut igjen. 
 

Hva kan jeg gjøre og hvem kan jeg snakke med? Det er såpass slitsomt og forferdelig at jeg flere ganger har vurdert å ringe barnevernet og få råd. 

Anonymkode: 11109...793

Uhu...gjør noe iallefall..Situasjonen ødelegger for gutten din i den perioden han er mest formbar i livet!..Hvor gammel er far da? 3 ?

[AprilLudgate]

Hva med å bestille time på FVK og si det som det er?

»Jeg synes hele vår hverdag er kaotisk og konfliktfylt, og om du er interessert i en fremtid som familie som har det bra så blir du med». 

Svarer han nei sier du «ok, da må jeg gå i tenkeboksen».

Og så rådfører du deg med FVK alene, og tar ting derfra. 

Barnet har det åpenbart ikke bra i denne situasjonen 🤷‍♀️

[Lurvetjofsa]

Fløff skrev (5 minutter siden):

Hva med å bestille time på FVK og si det som det er?

»Jeg synes hele vår hverdag er kaotisk og konfliktfylt, og om du er interessert i en fremtid som familie som har det bra så blir du med». 

Svarer han nei sier du «ok, da må jeg gå i tenkeboksen».

Og så rådfører du deg med FVK alene, og tar ting derfra. 

Barnet har det åpenbart ikke bra i denne situasjonen 🤷‍♀️

Siterer denne. Dere må få hjelp og i første gang må du bare ta timen på fvk alene. 

[Mooza]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da må jeg i så fall gå alene, for far selv mener han ikke trenger noe veiledning, at dette er barnets skyld fordi barnet ikke hører. 
Jeg ser jo selv hvor tålelig det er når jeg skriver det nå, jeg forstår ikke at han ikke skjønner det selv!? Å skylde på en 4-åring? 

Det er noe med det - man ser ofte hvor hårreisende ting er når man skriver det ned. Kanskje du bør skrive noe ned til han? Be han forklare seg skriftlig tilbake. 

Han skal få vanskelig å forklare dette ovenfor noen andre enn deg, for å si det slik. Du får spørre han hvordan han synes oppdragelsen hans virker? Hvis han ender opp med å stå å krangle med en 4 åring, og gir ungen skylden for utfallet, da har han virkelig spilt falitt som foreldre...

Nei, her hadde jeg hatt en samtale. Jeg hadde lagt ungen, og satt meg ned med den mannen og hatt en seriøs alvorssamtale. Inntil han har lest seg opp på barn og oppdragelse, hvordan man møter trass osv, så skal han ikke ta ansvar for barnet sitt. Han kan lese det mens han er borte, slik at han er forberedt når han kommer hjem. Så må du ta han kraftig om han prøver å skylde på 4 åringen. Be han skjerpe seg!! Spør om han hører hva han selv sier? Spør om han er helt tilbakestående siden han kommer med et slikt utsagn.

Han trenger alternative måter å møte barnet på når ungen trasser. Det virker ikke som om at han har det. mister tålmodigheten og ender opp med å stå å kjefte.

Vis han denne tråden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere trenger hjelp. Det er absolutt ikke normalt å skulle krangle med en 4-åring, og det er ikke normalt at de skal stå og skrike til hverandre. Det er heller ikke normalt å tro at en 4-åring skal være ansvarlig for det emosjonelle forholdet mellom barnet og en voksen person. Den voksne had alltid ansvaret for å bygge en god og sunn relasjon. En 4-åring er kun i stand til å reagere på miljøet rundt den, ikke kontrollere det. 

At mannen din mener dette ansvaret ligger på 4-åringen er tullete, og barnet kan ta stor skade av slike holdninger fra far gjennom oppveksten. Det avslører også enormt store, røde flagg når det kommer til far. I kampen med en 4-åring, så ser han på seg selv som offeret. Jeg kan ikke si noe om hva som feiler far, men denne holdningen er verken sunn eller vanlig. 

Skaff hjelp. Om far nekter å være med, så drar du selv så du kan få råd og veiledning. 

Anonymkode: b8810...31d

Det er akkurat dette jeg selv mener også. For det første skriker man ikke til andre mennesker og for det andre er det helt merkelig å skylde på et barn. Men han ser det virkelig ikke selv! 
«Det er jo han som ikke gidder å høre» osv, er ting han sier. Å reflektere over hvorfor barnet ikke hører gjør han ikke. 
 

Vil også legge til at jeg selvsagt «blander» meg når de begynner å skrike, jeg sitter ikke bare å ser på at han skriker til sønnen vår. Da tar jeg over og situasjonen roer seg, men da er jo allerede alle sur og lei seg. 
 

ABM skrev (41 minutter siden):

Uhu...gjør noe iallefall..Situasjonen ødelegger for gutten din i den perioden han er mest formbar i livet!..Hvor gammel er far da? 3 ?

Han er utrolig nok 40. 
 

 

 

 

Tanken min har vært å la far slippe til, at kanskje det går skeis mellom de fordi barnet og jeg er så knyttet til hverandre. 
Men samtidig så oppstår ikke disse problemene med noen av besteforeldre, tanter eller onkler, det er kun med far. 
 

Nei, jeg kjenner at jeg ikke orker mer. Jeg har lyst å gå fra han, men er bekymret for fremtidig samvær, samtidig som jeg vil at gutten vår skal ha faren sin i livet. 

Anonymkode: 11109...793

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er akkurat dette jeg selv mener også. For det første skriker man ikke til andre mennesker og for det andre er det helt merkelig å skylde på et barn. Men han ser det virkelig ikke selv! 
«Det er jo han som ikke gidder å høre» osv, er ting han sier. Å reflektere over hvorfor barnet ikke hører gjør han ikke. 
 

Vil også legge til at jeg selvsagt «blander» meg når de begynner å skrike, jeg sitter ikke bare å ser på at han skriker til sønnen vår. Da tar jeg over og situasjonen roer seg, men da er jo allerede alle sur og lei seg. 
 

Han er utrolig nok 40. 
 

 

 

 

Tanken min har vært å la far slippe til, at kanskje det går skeis mellom de fordi barnet og jeg er så knyttet til hverandre. 
Men samtidig så oppstår ikke disse problemene med noen av besteforeldre, tanter eller onkler, det er kun med far. 
 

Nei, jeg kjenner at jeg ikke orker mer. Jeg har lyst å gå fra han, men er bekymret for fremtidig samvær, samtidig som jeg vil at gutten vår skal ha faren sin i livet. 

Anonymkode: 11109...793

Prøve å snakke med mannen da? Forklar at gutten er et lite barn som trenger en far kanskje?...Og at barn faktisk ikke er kortvokste voksne..

[AnonymBruker]

ABM skrev (58 minutter siden):

Prøve å snakke med mannen da? Forklar at gutten er et lite barn som trenger en far kanskje?...Og at barn faktisk ikke er kortvokste voksne..

Det har jeg selvsagt prøvd. Mange ganger. 

Anonymkode: 11109...793

[AnonymBruker]

For oss så hjalp det litt å ha samtaler hos helsesøster og abup. 

Det virker ikke som far vil høre på meg når jeg sier det er ugreit å snakke sånn til barna. Eller, han sier han heller ikke har lyst til å bli så sint, men hvis bare barna hadde oppført seg så hadde det jo gått så mye greiere. 

Jeg mener det er uhørt å legge ansvaret for at pappa ikke skal bli sint på barna. 

Han er uenig og vi kommer ingen vei med det. 

Jeg synes det hjalp litt da en annen voksen mann forklarte han at det ikke var greit🙈 men nå som det har gått litt tid er mannen igjen overbevis i at han sin oppdragelse stil er best for barna og at abup også tar feil🥴 

Jeg vet snart ikke min arme råd jeg. 
 

Beklager at jeg ikke hadde bedre råd til deg TS, men du er ikke alene om å ha det slik. 

Anonymkode: d1524...04c

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det har jeg selvsagt prøvd. Mange ganger. 

Anonymkode: 11109...793

Selvsagt...da er du trengt opp i et hjørne...litt mer drastiske tiltak da vel?🌹

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det har jeg selvsagt prøvd. Mange ganger. 

Anonymkode: 11109...793

Men da skjønner du hva som er neste steg?

Å motivere far til et kurs er det beste uansett hvordan dere løser forholdsbiten.

Best case scenario er jo at han lærer seg andre metoder. Han lærer ikke disse av deg. 

Så: han blir nok med på FVK når du tar det opp med ham at timen er bestilt og det ikke er noe valg. 

«Jeg vil diskutere familiesituasjonen da jeg seriøst vurderer brudd - slik det er nå fungerer hverken om vi fortsetter sammen eller velger å gå fra hverandre. Jeg vil dere skal ha en god relasjon fordi han trenger pappaen sin, men jeg kan ikke akseptere den dynamikken som er nå. Du stiller på den timen, du har uansett ikke noe valg da det kreves meklingstime ved brudd når barm er involvert. Så du kan like godt stille nå som eventuelt da».