Jeg kjeder meg i forholdet og har nok med meg selv.. gi opp?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av 30 årene som er gift med en mann på samme alder. Vi har vært gift i 5 år, sammen i noen flere. Forholdet vårt ble ganske tidlig snudd, ved at begge har slitt med sitt. Så vi har vært gjennom enormt mange nedturer, men vi holder liksom sammen allikevel. Vi har ingen barn sammen. 

Problemet vårt er at vi ikke har noen oppturer. Vi krangler endel fordi vi sliter med kommunikasjonen, misforståelser kommer fort. Alltid må jeg bare late som ingenting etterpå, og alt er bra igjen. Men vi feier nok alt under teppe. 

Jeg kjenner på en enorm lyst å være alene. Jeg trives bedre når vi er fra hverandre, og så fort vi kommer sammen og forteller om hverandres dager så er det innmari kjedelig å høre på. Jeg viser ikke dette, jeg prøver å være engasjert i alt han liker, han gjør det samme, men jeg er jo ikke ærlig. Jeg vil ikke såre ham. 

Det er ikke det at jeg ønsker en annen en, men jeg savner å le. Jeg er ikke meg selv med ham, og føler virkelig ikke at jeg har vokst så mye sammen med ham. Mer at jeg vokser fra han? Vi har begge flere ting vi sliter med, kanskje er det grunnen. Han jobber og jeg er hjemme. Vi går aldri ut fordi han ikke liker det og fordi vi ikke har råd å gjøre noe uansett. Han ønsker heller ikke spare opp til å gjøre noe sammen. Så da ser vi tv sammen av og til, men mest er han på PC eller mobil, mens jeg enten ser på noe for meg selv eller gjør husarbeid. 

Vi bor på et sted ingen av oss har kjente rundt oss, så ingen å gå ut med heller. Liten by også. 

Jeg føler jeg blir mer og mer som en rosin, skrumper inn og bare.... Er. Jeg blir irritabel fordi jeg gjør bare husarbeid eller sitter for meg selv, vi har ingenting til felles. Jobben hans er gørr kjedelig. 

Nå skal det sies at pga min helse finner jeg ikke på noe heller, så jeg er ikke noe bedre enn ham. Vi er begge trofaste og har jo hele tiden villet bli gamle sammen, men... Vil jeg egentlig det? Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Nei, terapi er ikke akutelt. Ikke har vi råd og ikke ønsker han det heller. Er det noen som har råd? 

Jeg har ikke veldig mye følelser for han lenger. Vi har sex når han ønsker men det gir meg ingenting. Har sjeldent lyst selv. Jeg bare føler at " nå må vi vel ha det igjen" sånn et par ganger i uka. Men han er jo en god mann, siden han er trofast. Han gjør så godt han kan. Hva gjør jeg ...?

Anonymkode: 8cfd0...e37

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som det er verdt det. Har det også litt sånn, men vi har barn. Det gjør det så og si umulig å gå per nå. Jeg er heller ikke meg selv, trives alene og/eller med andre. Merker at forholdet preger meg utad liksom. Vi krangler en del, passer ikke sammen. Vil heller styre mitt eget liv, selv om jeg ikke orket tanken på aleneansvar for barn. 

Anonymkode: 3bf62...eff

[AnonymBruker]

Om du har et muggent brød foran deg. Du er sulten, men du vet at om du kaster brødet du har så har de utallige nye brød på butikken. Hva gjør du?

 

Dette forholdet blir ikke å vare og ingen av dere har det bra. Både du og gubben fortjener å leve. Eneste grunnen til å bli i forholdet for begge dere er om dere ikke har mulighet å finne noen andre. For eksempel om dere er lite attraktive, sær eller kjedelige.

Anonymkode: 300f6...3a3

[AnonymBruker]

Det høres rett og slett ut som dere ikke har nok common ground til å passe sammen i lengden. Jeg kastet bort mange år på et sånt samliv. Det var ingenting galt med med min partner - hun var/er på mange måter en super person - men vi var rett og slett for ulike, og da går samlivet fort på tomgang etter en stund. Avslutt dette så snart du kan, det er sikkert bra for dere begge:)

Anonymkode: a5e39...f8d

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut. Du blir aldri lykkelig av dette. Så jeg vil råde deg til å gå nå. Men det er vanskelig. Men du må tenke på deg selv. Bra dere ikke har barn, da hadde det vert enda vanskeligere. Og får dere barn, går det iallefall nedover. Gå mens du kan uten «komplikasjoner» 

Anonymkode: 8f419...3a2

[AnonymBruker]

Du kan såklart gå fra ham om du ikke har tro på framtida. Men det vil ikke i seg selv løse utfordringer du har med helse, dårlig økonomi, lite sosialt liv og den uforløste drømmen om et aktivt liv. Så hvorfor ikke begynne i andre enden? 

Anonymkode: 6fe7e...870

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ikke ut som det er verdt det. Har det også litt sånn, men vi har barn. Det gjør det så og si umulig å gå per nå. Jeg er heller ikke meg selv, trives alene og/eller med andre. Merker at forholdet preger meg utad liksom. Vi krangler en del, passer ikke sammen. Vil heller styre mitt eget liv, selv om jeg ikke orket tanken på aleneansvar for barn. 

Anonymkode: 3bf62...eff

Jeg forstår hvor vanskelig det er når man har barn sammen. Det er det med at man ikke passer sammen. Jeg får også følelsen av at jeg kaster bort tiden, man lever jo bare en gang. Føler med deg som føler deg låst ❤️

Anonymkode: 8cfd0...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Om du har et muggent brød foran deg. Du er sulten, men du vet at om du kaster brødet du har så har de utallige nye brød på butikken. Hva gjør du?

 

Dette forholdet blir ikke å vare og ingen av dere har det bra. Både du og gubben fortjener å leve. Eneste grunnen til å bli i forholdet for begge dere er om dere ikke har mulighet å finne noen andre. For eksempel om dere er lite attraktive, sær eller kjedelige.

Anonymkode: 300f6...3a3

Vel, han er nok attraktiv men sær og kjedelig.. jeg tror ikke han vil slite med å finne en ny "mor" ( som jeg føler jeg er) altså. Men han interesserer seg ikke for damer ( andre) overhode, så.. 

Meg er nok mindre attraktiv, pga kjæreste-kiloene og jeg skal i gang med å fikse det. Tror ikke jeg er så sær. Muligens kjedelig. Men jeg drømmer ikke om en annen heller.. man kan vel være lykkelig alene? 

Anonymkode: 8cfd0...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det høres rett og slett ut som dere ikke har nok common ground til å passe sammen i lengden. Jeg kastet bort mange år på et sånt samliv. Det var ingenting galt med med min partner - hun var/er på mange måter en super person - men vi var rett og slett for ulike, og da går samlivet fort på tomgang etter en stund. Avslutt dette så snart du kan, det er sikkert bra for dere begge:)

Anonymkode: a5e39...f8d

Det er akkurat hva jeg føler! Det er det grunnlaget der som ikke føles helt rett. Jeg er såklart innmari glad i mannen, men når man ikke passer sammen... Er kjærlighet nok? Han er jo en bra person! Vil aldri være utro, alltid lojal, er jo generelt snill også. Men det føles som du sier, som om man kaster bort tiden... Når man ikke vokser sammen. 

Anonymkode: 8cfd0...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du kan såklart gå fra ham om du ikke har tro på framtida. Men det vil ikke i seg selv løse utfordringer du har med helse, dårlig økonomi, lite sosialt liv og den uforløste drømmen om et aktivt liv. Så hvorfor ikke begynne i andre enden? 

Anonymkode: 6fe7e...870

Jo faktisk vil det løse en del... Men såklart, det er ikke opp til noen mann å løse mine problemer heller. Min helse gjør at jeg ikke kan gjøre alt i et forhold, men allikevel må jeg nå det. Økonomisk er han mye verre stilt enn meg, sammen går det bare akkurat rundt. Men alene vil jeg også ha mye mindre ut. Det sosiale vil også bli bedre for han hater å være sosial og jeg liker det. Så egentlig er jeg med han av medlidenhet egentlig. At jeg ikke vil såre ham. Ja, jeg er glad i ham! Etter mange år så kjenner vi hverandre godt. Men det blir ikke bedre enn nå, så...jeg vet bare ikke om fremtiden med han er noe jeg takler... 

Anonymkode: 8cfd0...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en kvinne i slutten av 30 årene som er gift med en mann på samme alder. Vi har vært gift i 5 år, sammen i noen flere. Forholdet vårt ble ganske tidlig snudd, ved at begge har slitt med sitt. Så vi har vært gjennom enormt mange nedturer, men vi holder liksom sammen allikevel. Vi har ingen barn sammen. 

Problemet vårt er at vi ikke har noen oppturer. Vi krangler endel fordi vi sliter med kommunikasjonen, misforståelser kommer fort. Alltid må jeg bare late som ingenting etterpå, og alt er bra igjen. Men vi feier nok alt under teppe. 

Jeg kjenner på en enorm lyst å være alene. Jeg trives bedre når vi er fra hverandre, og så fort vi kommer sammen og forteller om hverandres dager så er det innmari kjedelig å høre på. Jeg viser ikke dette, jeg prøver å være engasjert i alt han liker, han gjør det samme, men jeg er jo ikke ærlig. Jeg vil ikke såre ham. 

Det er ikke det at jeg ønsker en annen en, men jeg savner å le. Jeg er ikke meg selv med ham, og føler virkelig ikke at jeg har vokst så mye sammen med ham. Mer at jeg vokser fra han? Vi har begge flere ting vi sliter med, kanskje er det grunnen. Han jobber og jeg er hjemme. Vi går aldri ut fordi han ikke liker det og fordi vi ikke har råd å gjøre noe uansett. Han ønsker heller ikke spare opp til å gjøre noe sammen. Så da ser vi tv sammen av og til, men mest er han på PC eller mobil, mens jeg enten ser på noe for meg selv eller gjør husarbeid. 

Vi bor på et sted ingen av oss har kjente rundt oss, så ingen å gå ut med heller. Liten by også. 

Jeg føler jeg blir mer og mer som en rosin, skrumper inn og bare.... Er. Jeg blir irritabel fordi jeg gjør bare husarbeid eller sitter for meg selv, vi har ingenting til felles. Jobben hans er gørr kjedelig. 

Nå skal det sies at pga min helse finner jeg ikke på noe heller, så jeg er ikke noe bedre enn ham. Vi er begge trofaste og har jo hele tiden villet bli gamle sammen, men... Vil jeg egentlig det? Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Nei, terapi er ikke akutelt. Ikke har vi råd og ikke ønsker han det heller. Er det noen som har råd? 

Jeg har ikke veldig mye følelser for han lenger. Vi har sex når han ønsker men det gir meg ingenting. Har sjeldent lyst selv. Jeg bare føler at " nå må vi vel ha det igjen" sånn et par ganger i uka. Men han er jo en god mann, siden han er trofast. Han gjør så godt han kan. Hva gjør jeg ...?

Anonymkode: 8cfd0...e37

Der tror jeg du har svaret ditt.

Anonymkode: 1c4e8...2ab