Å savne en fraværende forelder

[AnonymBruker]

Barnet mitt har ikke hatt kontakt med sin far på snart 6 mnd, fordi han ble sint pga en krangel de hadde og ba barnet om å ikke ta kontakt "på en stund". Det har vært stille siden. Barnet er 10 år.

I alle de 10 årene har det vært turbulent, med bv, fmv.kontor, advokater, politi, rettsak. Jeg har hatt hovedomsorg de siste fem årene. Han har knapt klart å overholde det lille samværet han har.

I kveld, ut av intet, begynte barnet å gråte å sa at hen savnet pappa.. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hvordan kan man savne noen som så tydelig ikke bryr seg, ikke bruker tid med deg, ikke GJØR noe for deg, ikke tar kontakt, og bare kjefter når de er sammen? Jeg viste forståelse, men minnet samtidig barnet på hva som skjedde sist gang det var slik; at de ikke snakket sammen på flere mnder, og at barnet tok kontakt en dag, og plutselig var samvær i gang igjen. (Etter én helg hos far, ville ikke barnet tilbake, pga konflikt, og jeg måtte få inn mange instanser for å stoppe samvær. Jeg måtte koble inn bv, rådføre med adv, og ringe politiet fordi han begynner å true meg. Jeg er lei av å leve sånn! Nå har vi levd fredelig det siste halvåret.. 

Akkurat nå er jeg glad for at det er stille fra hans kant, men har jo tenkt tanken på at han én dag kan ta kontakt igjen, for samvær, og da vet jeg ikke hva jeg gjør... Nå ønsker barnet å få tlf.nr hans for å kontakte han, "for å bare si hei" men jeg måtte si nei. HAN skal ta kontakt, ikke vi. 

Kan hende dette går over i morgen, men føler meg trist når barnet begynner å savne far. Dette er første gang jeg har hørt det siden sommeren. Barnet går jevnlig til hs på skolen, og snakker ikke om far der heller.

Hvordan ville dere håndtert dette?

Anonymkode: 3870e...bb8

[AnonymBruker]

Selvfølgelig savner barnet faren sin. Noe annet ville vært overraskende. Barnet mitt ble utsatt for overgrep av sin far, men hun savnet han likevel når han ikke fikk ha kontakt med henne mer. Savnet vil nok komme i bølger i noen år, også vil det forhåpentligvis gå over etterhvert. Noen kommer riktignok aldri helt over savnet etter en fraværende forelder.

Husk på at til tross for at du mener faren er en dritt, husker barnet også gode sider eller minner med faren. Barn er glad i foreldrene sine, okke som. Bare tenk på alle barna som bor i fosterhjem grunnet grov omsorgssvikt av foreldrene. De savner foreldrene sine de også. De er også glad i dem, bryr seg om dem, er redd for dem, vil være sammen med dem…

Anerkjenn barnets følelser, snakk med barnet om dem. Snakk med barnet om de gode sidene ved faren også. Be gjerne helsesøster om råd, om du syns det er vanskelig. 

Anonymkode: 00d10...848

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Anerkjenn barnets følelser, snakk med barnet om dem. Snakk med barnet om de gode sidene ved faren også. Be gjerne helsesøster om råd, om du syns det er vanskelig. 

Anonymkode: 00d10...848

Jeg føler ikke at jeg har noen å rådføre meg med. Og det er slitsomt å sette i gang en prosess med bv osv. hver gang noe skjer. Å fortelle historien helt fra start, til en ny person. Det går utover psyken, og nå er jeg endelig på et bedre sted i livet.

Vi hadde et kjempegodt forhold til den forrige HS, men hun nye virker veldig uerfaren. Har prøvd å snakke med henne om denne situasjonen, men hun sier ingenting, for hun har ingen råd å gi, annet enn at "Ja, det er en vanskelig situasjon.. " Den forrige HS sjekket inn hele tiden, og var kjempe-engasjert, og sa jeg kunne ringe henne når som helst. Hun var med på møter med bv, og var en skikkelig støtte! Kanskje jeg bare var bortskjemt med henne..

TS

Anonymkode: 3870e...bb8

[Duff]

Ett tips er å snakke med familiekontoret, der kan du snakke om hvordan ting er og hva som kan være bra og ikke bra å si til barnet. 

[Gjest Chroma]

Det er vel naturlig nok de gode sidene av faren sin hun savner. Hun ser gjerne ikke på han på samme måte som deg, fordi dere blir påvirker på forskjellige måter. 
Det er nok viktig å anerkjenne følelsene hennes og si at du forstår. 
 

Han derimot høres ut som en skikkelig dott, som ber om «pause» fra sitt eget barn etter en krangel. Det høres ut som en opplegg fra barneskolen. 

[AnonymBruker]

Min datter savner å ha en far. Hun har møtt han men som hun sa så skjønte hun at han ikke kom til å stille som far på samme måte som han er far for de andre barna. Hun savner en pappa, en trygg og god pappa. En hun kan snakke om til venner uten å si at han ikke bryr seg.

Anonymkode: 98b24...42b

[AnonymBruker]

Selvfølgelig savner hun far. Det er naturlig for et barn. Mine barn savner sin udugelige far også. Selv om han har utsatt dem for psykisk vold. 

Det er nok aller mest kjærligheten fra en far de savner. De savner den de ønsker han skal være og den han kan være i blant. 

Jeg snakker mye med mine om savnet når det dukker opp. Her var vel mine 13-14 før savnet begynte å gi seg litt. Før det var det ukentlig gråt og frustrasjon.

Gi anerkjennelse for savnet til barnet. Si at det er naturlig å at han/hun savner far. Og at selv om far er som han er så er det naturlig å savne hans gode sider og at man skulle ønske han bare var de gode sidene. 

Anonymkode: 05efd...f56