Hvordan ble forholdet etter første barn?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer venter vårt første barn neste vår. Vi har vært sammen i 3 år og 8 mnd og er veldig trygge på hverandre.

Er bare litt nysgjerrig å finne ut av hvordan forholdet kan bli etter barnet har kommet? Hvilke erfaringer har dere? Blir det sterkere, mer utfordrende, enda bedre, dårligere? Noen som har gode tips?

Anonymkode: 0e1b9...2ed

[AnonymBruker]

Absolutt mer utfordrende. Vi hadde aldri kranglet før vi fikk barn. Vi hadde jo ikke noen grunn til å gjøre det. Etter at vi fikk barn økte arbeidsmengden enormt, og kombinert med kronisk søvndeprivasjon i flere år, var det ikke akkurat heldig for parforholdet. Det var slutt på å slappe av etter at man kom hjem fra jobb, for å si det sånn. 
Viktig å være raus og gi hverandre rom. Og å frede forholdet i småbarnsfasen. 

Anonymkode: 9fa7c...049

[AnonymBruker]

Vårt ble utrolig dårlig de to første årene. Nesten så vi gikk fra hverandre. Nå er det supert igjen, og vi venter vårt andre barn. Vært sammen i 6 år.

Anonymkode: 5eea8...08c

[AnonymBruker]

Ferdig, vi klarte ikke å holde sammen. Hadde vært sammen i åtte år før vi fikk barn. 

Anonymkode: 941ae...ee1

[AnonymBruker]

Sammen i 7 år før barn. Kranglet/diskuterte mye mer enn før barn pga underskudd på søvn og generelt mer stressende hverdag da begge var tilbake i jobb. Men vil ikke si at vi har fått noe dårligere forhold (og heller ikke bedre)

Vær raus mot hverandre er nok det beste tipset. Det som skapte mest frustrasjon fra min side, var at jeg til tider ikke følte meg forstått på hvor slitsomt det var å gå hjemme med en baby. At jeg stå å fulgte med på klokken når det nærmet seg at mannen kom hjem fra jobb, så da føltes det irriterende at når han først kom hjem, så tok han en dusj, skiftet klær, satte på en vask osv. For jeg ville bare at han skulle ta baby. Fra hans side så følte jo han at han gjorde noe nyttig, men det eneste jeg ville var å ikke ha baby klistret til meg.

Følte også til tider at han ikke unnet meg og f-eks sove ut. Mens fra hans side mente han at jeg måtte si fra om hva jeg trengte (for så vidt enig med det) men jeg skulle ønske at han skjønte det selv, at etter en hel uke med våkennetter og amming hvor han sov hele natten på gjesterommet, kunne trengt å få noen timer på morgenkvisten i helgen til å sove ut, at jeg ikke måtte be om det osv. 

Dette endret seg til det bedre da han var i perm og jeg sov alene på gjesterommet uten ansvar for baby på natt (avvennet pupp om natten da) han skjønte nok da at "ja, hadde vært digg å sove ut i helgen etter en jobbuke, men enda mer når han har vært våken med baby). 

Ikke at ting ikke var fra frem til hans perm, men følte det ga han veldig mye mer innsikt i hvordan det var å være hjemme med baby. 

Men ja, unn hverandre ting og være raus  (men det kan være vanskelig hvis man ikke føler man får det tilbake..

 

Anonymkode: 35709...a10

[AnonymBruker]

Det har blitt mye verre. Begge synes veldig synd på seg selv hele tiden og mener de gjør mer enn den andre.

Jeg ble mamma som 35 åring, har sett mange venner og bekjente opp igjennom som fikk problemer i parforholdet etter de fikk barn. Lovet meg selv at jeg skulle være smart og ikke havne i den situasjonen selv. Forberedte meg på at det ville bli tøft, null egentid og mye fokus på barnet. Men så tøft visste jeg ikke. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av å ha orden hjemme, trives ikke i rot. Det flyter nå, bare kaos. Jeg ser ut som et vrak, liker ikke det heller. Lite søvn. Stress. 

Jeg har nå bestemt meg for å være enormt raus, etter en stor krangel vi hadde nå nettopp. Samboer surra det til med å ta på seg for mye jobb, og jeg sitter alene med alt hjemme. Masse krangel. Han mente jeg burde forstå at han var presset mot veggen, og jeg mente jeg var i samme situasjon. Ingen løsning, bare beskyldninger.

Nå har jeg mentalt bare bestemt meg for å takle dette. Jeg skal ta meg av barnet mitt, alenemødre klarer jo det! Og all ære til dem, for to uker helt alene med baby hele tiden, wow, det er tøft! Så tøft at jeg aldri kunne forestilt meg.

Men jeg skal være raus. Og ta meg av barnet og ikke krangle. Dette er bare en fase. Husker da jeg sto i byen da ungen var bare noen uker gammel. Sto midt på fortauet og bysset på en hylskrikende unge. Et par kom forbi med barnet sitt, de smilte og var glad, og de sa: det blir bedre, vi lover.

Det er unntakstilstand. Ha fokus på å være enormt raus, gi 60%, forvent 40% tilbake. Det er en god regel i et parforhold. I perioder må kanskje den ene være litt rausere enn den andre.

 

Anonymkode: 9ba80...511

[AnonymBruker]

Vi har 3 barn nå, og tiden etter at første barnet kom var faktisk helt grei. Faren hadde ikke rett på permisjon, så jeg var hjemme i rundt 8-9 måneder. Samsov med barnet, byttet på å bysse/bytte bleie på natt og også på dagtid når faren var hjemme. Kan ikke huske at det var noen krangling. 

Vi slet veldig med å bli gravide med nummer 2, med mange spontanaborter, og påfølgende mye "pliktsex", og dét slet nok mer på forholdet enn det noen av graviditetene eller babyperiodene gjorde. Barn nummer 2 var en skikkelig "snill" baby, stort sett rolig og fornøyd. Med nummer 3 klarte vi å unngå spontanaborter, heldigvis, men da kom isteden barnet med en del medisinske utfordringer, så det var skikkelig hardt. Mye verre enn de to første barna. Flere måneder på sykehus, og stell omtrent døgnet rundt etter hjemkomst. Hender fremdeles at vi krangler og kjefter på hverandre dersom en av oss er litt uforsiktig og "trigger" et anfall hos yngste (det skal veldig lite til, og ting som gikk bra i går kan gå helt galt i dag..). 

Men totalt sett har vi klart oss godt og med lite krangling, og hvis vi har en frikveld fra ungene (eller alle sovner før jeg er utslitt) så blir det kos og sex og "alt som før vi fikk barn" igjen. 

Anonymkode: 10cec...603

[AnonymBruker]

Det røk etter 4 mnd. Sammen 5 år før ungen kom😅 

Anonymkode: 4bc2b...5c9

[AnonymBruker]

Bedre de aller første ukene etter at baby kom, vi var jo så nyforelsket i hverandre, babyen og livet. Baby er 4mnd nå og vi krangler nesten hver kveld dessverre. Vi har en baby som sover lite og gråter/krever mye da, men likevel. Man blir så oppgitt og sliten av lite søvn og mye grøting at det nesten er umulig for oss å ikke la det gå utover hverandre.

Anonymkode: e40fc...58c

[AnonymBruker]

Hva krangler dere om og hvorfor gikk dere fra hverandre dere som gjorde det?

Anonymkode: 2931b...224

[AnonymBruker]

Tja. Både bedre og verre...

Bedre: det er fint å se han som pappa. Se han ta deg av dette lille mennesket som er litt han og litt meg. Han var en fantastisk støtte på på barsel og etter at vi kom hjem. Vi prøver å være greie med hverandre, begge får sove ut jevnlig, osv.

Verre:

Jeg har nok litt fødselsdepresjon og suger på denne mammagreia, mens han er så trygg og tålmodig og flink. Så jeg blir misunnelig og det blir dårlig stemning av at jeg er så nedstemt og misfornøyd med tilværelsen og meg selv. Noen dager (periodevis hele tiden) har jeg lyst til å rømme.

Sexlivet har fått en dipp, til tross for at jeg har mer lyst nå etter svangerskapet enn før og til tross for at jeg tar oftere initiativ. Han synes ikke kroppen min er så tiltrekkende og later til å ha nedskalert lysten sin (han hadde svært høy før), så han tar lite initiativ. Håper det går seg til når jeg får tatt av meg 30kg og blitt lekker igjen🙃

Anonymkode: 1bfdb...0ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hva krangler dere om og hvorfor gikk dere fra hverandre dere som gjorde det?

Anonymkode: 2931b...224

At ungen aldri sov mer enn 20 min sammenhengende hverken dag eller natt, som gjorde meg helt fullstendig utkjørt pga en mann som nektet å stille opp. De gangene jeg truet han til å ha ungen et par timer, kom han dinglende etter 20 min fordi «han er nok sulten» og stakk. 

Og dette var en omsorgsfull mann som jeg virkelig trodde ville bli en god far. Denne kommentaren var til alle «hvorfor fikk du barn med en sånn mann»-svarene jeg vil få. Han har aldri vist tendenser til slik egoisme og ansvarsfraskrivelse før.

Anonymkode: 4bc2b...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

At ungen aldri sov mer enn 20 min sammenhengende hverken dag eller natt, som gjorde meg helt fullstendig utkjørt pga en mann som nektet å stille opp. De gangene jeg truet han til å ha ungen et par timer, kom han dinglende etter 20 min fordi «han er nok sulten» og stakk. 

Og dette var en omsorgsfull mann som jeg virkelig trodde ville bli en god far. Denne kommentaren var til alle «hvorfor fikk du barn med en sånn mann»-svarene jeg vil få. Han har aldri vist tendenser til slik egoisme og ansvarsfraskrivelse før.

Anonymkode: 4bc2b...5c9

Fy fa.. føler med deg!

Anonymkode: 2931b...224

[AprilLudgate]

Må være innafor å si helt rævva det første året. 

Jeg slet med ekstrem søvnmangel fra 5. mnd og frem til barnet var ca 2 år, pluss svangerskapsdepresjon/fødselsdepresjon.

Mannen var ikke på sitt mest sjarmerende selv, og ungen likte igrunnen helst å bli trillet på grus ute nesten døgnet rundt og våknet ellers heeeeeele tiden. 

Vi hadde vært sammen 12 år da. 

Vi delte på alt, så begge var like utkjørt og slitne hele tiden - likestilte der  

Men sexlivet fungerte utmerket, merkelig nok 🤷‍♀️😂 Og særlig jeg begynte å like mannen bedre etter hormonene dabbet litt ut av kroppen og jeg fikk sove mer enn 0-3 timer hver føkkings natt 🙈 Da begynte vi selvsagt å prøve på barn nummer 2 (som aldri kom). 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Tja. Både bedre og verre...

Bedre: det er fint å se han som pappa. Se han ta deg av dette lille mennesket som er litt han og litt meg. Han var en fantastisk støtte på på barsel og etter at vi kom hjem. Vi prøver å være greie med hverandre, begge får sove ut jevnlig, osv.

Verre:

Jeg har nok litt fødselsdepresjon og suger på denne mammagreia, mens han er så trygg og tålmodig og flink. Så jeg blir misunnelig og det blir dårlig stemning av at jeg er så nedstemt og misfornøyd med tilværelsen og meg selv. Noen dager (periodevis hele tiden) har jeg lyst til å rømme.

Sexlivet har fått en dipp, til tross for at jeg har mer lyst nå etter svangerskapet enn før og til tross for at jeg tar oftere initiativ. Han synes ikke kroppen min er så tiltrekkende og later til å ha nedskalert lysten sin (han hadde svært høy før), så han tar lite initiativ. Håper det går seg til når jeg får tatt av meg 30kg og blitt lekker igjen🙃

Anonymkode: 1bfdb...0ff

......sier han det til deg eller tenker du det selv? 

[AnonymBruker]

De første tre mnd etter fødsel var helt forferdelig, og jeg holdt seriøst på å gå fra samboer på et tidspunkt der. Vi hadde da vært sammen i tre år. Var nok noe med at jeg hadde gått å bært på dette og følt det i 9 mnd, mens for han så begynte denne etableringen å skje når barnet først var ute. Så han brukte mye tid på det HAN ville, og jeg satt igjen alene for det meste.
men dette snudde, jeg sa til han at hvis dette ikke endrer seg så kommer jeg til å flytte. Etter dette har vi aldri diskutert det mer, og vi har aldri hatt behovet. Vi er mye sterkere nå, vi vet hvor vi har hverandre, det er enkelt for oss å utfylle hverandre fir barnets behov, og jeg vil si vi er blitt dreamteam. Vi er flinke til å tilrettelegge for familien, og vi er flinke til å planlegge slik at vi aldri kommer for sent til det vi skal, noe dårlig på tid til HVERANDRE SOM PAR - men begge er veldig samkjørte på at det er viktig for OSS at barna kommer først og at vi får oss kjærestetid når vi føler behovet trenge innpå. Håper det fortsetter slik når vi nå venter barn nr2:)

Anonymkode: 01cec...e2e

[AnonymBruker]

Vi har en baby på 4 mnd. og har vært sammen i over 10 år før vi fikk sønnen vår nå i sommer. Jeg vil si at forholdet vårt har blitt enda mer styrket, siden vi nå har blitt en familie og ikke «bare» samboere   ingen av oss er typene som irriterer seg mye over den andre, men jeg merker jeg kan bli litt utålmodig når det gjelder hvordan han håndterer babyen (feks at han sitter på mobilen når han har baby i fanget). Men prøver å ikke pirke for mye på han, som andre sier gjelder det å prøve å være raus  tror vi har funnet en fin balanse mellom komminikasjon og tålmodighet, og finner sakte vår måte å være foreldre på  sex frister fortsatt ikke så mye fra min side, men kommer seg sante men sikkert det også😅 nå skal det sies at vi har fått en veldig snill gutt da, som sover 12 timer om natta med kun en nattamming som typen snorker seg fint igjennom  så mannen har greit med energi til å avlaste meg litt når han kommer hjem fra jobb (han elsker å leke med babyen også🥰). Kan jo godt hende vi hadde slitt mer hvis babyen hadde hatt kollik og bare sov en time av gangen😅 men synes det er viktig at du hører en god historie også  

Anonymkode: 267bf...14a

[AnonymBruker]

Var sammen i fem år før vi fikk barn. Jeg vil si at livet ble tøffere (og finere), men forholdet har bare blitt bedre og sterkere.

Mannen min har vært veldig forståelsesfull til at babylivet er slitsomt, vært rask på å komme tidligere hjem fra jobb ved behov og tatt baby hver kveld de første månedene slik at jeg fikk sammenhengende søvn fra typ 22-01. Skiftet på baby på morgenen før jobb sånn at jeg bare kunne bli i senga osv.

Vi er også flinke til å gi hverandre fri fra hjemmet, om det er kveld i hverdagen eller i løpet av helgen. Tid med venner og tid til trening osv er utrolig viktig for oss.

Sexlivet tok litt tid før det kom på plass igjen, begynte litt kleint og ukjent - kroppen min føltes så annerledes. Men så var det plutselig bedre! Om enn ikke like hyppig som før barn pga slitenhet og sånn.

Nå som vi er gravide med nummer to, er jeg spent på hvordan det skal bli - blir jo mye storesøster på pappaen vil jeg tro. Og håper vi klarer å få til en del egentid fremover også. Men er innstilt på at det kommer til å bli tøffere nå, men vi har god kommunikasjon så tror det skal gå fint nå også.

Anonymkode: a3571...4ab

[AnonymBruker]

Må tilføye: som mange menn jobber mannen min til klokken 4 på ettermiddagen, og er gjerne ikke hjemme før nærmere 5. Når babyen da legger seg klokken 7 på kvelden får han jo kun en halvannen-par timer, og læringskurven hans blir ikke like bratt som hos oss mødre som er hjemme med baby hele tiden. Jeg prøver iallefall å tenke på dette når jeg kjenner irritasjonen snike seg innpå, at han må få prøve seg frem i rollen som pappa uten at jeg står å viser pekefinger😅 kan være vanskelig, men det viktigste for meg er iallefall at han gjør så godt han kan🥰

Anonymkode: 267bf...14a

[AnonymBruker]

Fløff skrev (59 minutter siden):

......sier han det til deg eller tenker du det selv? 

Begge deler. Han har uttrykt det ved en anledning eller to, og så leser jeg det jo utifra andre ting. Som manglende initiativ, gir ikke komplimenter, opptatt av at vi må spise sunt og trene, meninger om hvilke klær som ser bra ut på meg, etc.

Anonymkode: 1bfdb...0ff