Bra og dårlige egenskaper ved dine foreldre

[AnonymBruker]

Er det noen egenskaper ved dine foreldre, du har bemerket som ekstra gode eller irriterende? Morsomt hvis du har lyst til å fortelle. 

Anonymkode: 51e53...8e6

[AnonymBruker]

Narsissistisk mor, så det negative er det du kan finne på Internett.

Det som er bra er... kommer ikke på noe.

Anonymkode: c6cbc...ab2

[Gjest Chroma]

Mine foreldre er døde nå, men mamma var ikke god på grensesetting eller til å snakke om vanskelige ting. 
Hun var god på å finne på ting med meg, hun prioriterte ofte lange sykkelturer osv. 

Pappa snakket aldri stygt om andre, det ser jeg på som veldig positivt. 
Det eneste negative jeg kan komme på om han er at han var mye syk, men det er selvsagt ikke hans feil. 
 

Savner dem hver dag. 

[AnonymBruker]

Mamma og pappa har vært generelt gode foreldre, vi fant alltid på gøye ting, dro på fine ferier, fikk fine gaver, trygt og godt hjem, rutiner.. Pappa har alltid vært veldig diplomatisk og saklig, som har gitt meg en trygghet og det er han jeg kommer til når jeg trenger hjelp.

Det negative er vel det at jeg aldri har kunnet snakke med mamma sånn ordentlig. Var det uenighet, klikket hun helt og fikk meg til å føle meg liten og feil. Hennes reaksjoner har ofte vært frykten for å fortelle ting, så det gjør jeg ikke lenger om meg selv. 

Anonymkode: 2a22a...09b

[AnonymBruker]

Mamma er god til å lage mat, elsker barnebarna, synger fint, sier mye ja. Pappa er flink med hendene, enormt praktisk, og har kunstnerisk talent.

 

Begge snakker mye stygt om andre, kan aldri innrømme en feil, slo oss som barn. I det hele tatt gjorde de lite som var bra i oppveksten min.

Mamma var veldig skremmende, sa hun ville vi skulle bli drept, fryktelig sint, aldri kjærlighet, knapt anerkjennelse om vi gjorde nøyaktig akkurat som hun ville.

Pappa var fraværende, overlot alt til mamma, lo bare og sa at han håpet han ihvertfall fikk svigersønner. (Vi var bare jenter.)

Har veldig dårlig tilknytning til dem som voksen. Tar meg i å glede meg litt til de ikke er her lenger...

Anonymkode: 6411f...34c

[AnonymBruker]

Mamma kunne være litt av og på. Plutselig forsvant hun inn i seg selv og var umulig eller vanskelig å prate med. Noen ganger var hun direkte slem mot meg og sa ting som ikke var helt bra. Andre ganger var hun veldig tilstede, var snill og vi gjorde ting sammen.

Jeg har forstått nå når jeg er voksen at hun sliter med ting, for hun kan fortsatt være litt sånn, men som barn var det vanskelig å forstå hvorfor hun var så fraværende og hva jeg hadde gjort galt.

Pappa var veldig sint ofte. Slo ikke, men kunne kjefte mye og være truende. Opplevde der også at jeg lurte på hva jeg hadde gjort galt og hvorfor han var så sint på meg så ofte. Prøvde å få han til å like meg og gjøre ting "rett", men det hjalp ikke.

Men han kunne være snill også. Jeg har nok fortsatt et litt anstrengt forhold til han siden det egentlig fortsatt virker som han synes det er vanskelig å like meg eller si noe positivt om meg. Han er helt annerledes med søsteren min så det er tydelig at det er noe der som ikke er noe bare jeg innbiller meg.

Men forholdet er bedre enn det var. Jeg unnskylder han ikke, men har forstått at han også slet litt med ting og jobbet altfor mye og var utslitt veldig ofte.

Anonymkode: fce57...39e

[AnonymBruker]

Om min mor har jeg ingenting positivt å si. Aldri lært meg noe, aldri interessert i det jeg drev med, kritisk, dømmende, aldri fornøyd, lite tilstede, tok kritikk dårlig ved konfrontasjon (når jeg tok opp problem), ga penger med ikke tid/engasjement. Har aldri kunnet være fortrolig med henne, føles fortsatt nesten påtvunget å gi en klem.

Ringer jeg hjem snakker jeg kun med pappa, snill og grei, men ekstremt lojal mot mamma så kranglet jeg med mamma fikk hun all støtte, så jeg så han som feig. Typen som aldri sitter stille og er uvøren/klønete/bråkete, hadde sikkert fått ADHD diagnose. Bare Må plukke og «fikse” ting der og da, det kan ikke vente.  Litt ustabilt humør (mye migrene når jeg var liten) 

Gruer meg ekstremt mye til de blir gamle og syke, for jeg synes all tid med de er fryktelig slitsomt. 

Anonymkode: a5e21...03e

[AnonymBruker]

De er og var grunnleggende snille. Kloke, varme.

Ingen av dem har noen negative egenskaper som jeg kommer på, ingen ting irriterende, og jeg er så heldig å ha vært veslejenta deres i 50 år nå. 

Anonymkode: 19784...254

[AnonymBruker]

Hjemme ble det aldri vist nærhet og kjærlighet. Har selv hørt min egen mor si at hun er mye mer glad i søsteren min enn i meg fordi jeg alltid har vært så selvstendig. De behandler barna sine veldig ulikt og hjemme vokste jeg opp i et hus som var møkkete og rotete. Lærte å vaske klærne mine selv fra 3. klasse for å ha noe rent på meg på skolen. Ville ikke ha med venner hjem av samme grunn.

Kan egentlig aldri huske at noen av mine foreldre sa at de var glad i meg eller noe lignende. Faren min var en mer innesluttet person, så det var heller ikke naturlig for han å komme med følelsesuttalelser. Moren min er utrolig selvopptatt - ihvertfall har hun blitt det. Alt kretser rundt henne hele tiden. Det er aldri takk å få når vi yter noe ekstra for henne - som å beise huset utvendig, male mye inne osv. Det er en selvfølge at vi skal stå på for henne.

Noe positivt? Det må være at jeg lært hvordan jeg IKKE skal være mot mine egne barn.

Anonymkode: 2894a...2ba

[AnonymBruker]

Pappa var og er 99% fraværende, kan gå 10 år mellom hver gang vi har kontakt.

Mamma hadde alvorlig personlighetsforstyrrelser. Vokste opp i forskjellige fosterhjem. 

Anonymkode: 932f6...d7a

[AnonymBruker]

NEGATIVT:

Mamma var psykisk og fysisk voldelig under hele oppveksten. Fortalte at jeg aldri skulle vært født og at jeg ødelagte livet hennes. Hatet min far.
 

Pappa var sjelden til stede, var mer opptatt av de nye damene sine. Av og på hele oppveksten. Misbrukte meg seksuelt. Hatet min mor.

POSITIVT:

Mamma elsker barnebarna. Hun har ikke alltid klart og formidle dette, men jeg vet at hun gjør det. Hun bryr seg om meg, og er glad i meg. Dette fant jeg ut i slutten av 30- årene. Hun bruker mye av livet sitt til å tenke over meg og mine barn, og kommer gjerne med gjennomtenkte og gode refleksjoner. 
 

Pappa er utrolig kunnskapsrik og har en evne til å skrive som er få forunt. Hadde han ikke vært så på bærtur hele livet, kunne han nok gjort det stort i arbeidslivet. Har ingen kontakt med han i dag.

 

KONKLUSJON

Jeg har lært meg å se det positive i mine foreldre. Alle har noe positivt i seg, for meg var det viktig å finne dette. Kjenne på dette. Har slitt mye psykisk, hatt et alvorlig selvmordsforsøk og gått til psykolog ukentlig halve livet mitt. Mye inn og ut av psykiatrisk. Store problemer selv i morsrollen til verdens fineste sønn 💙

 

I dag har jeg det bra.

Anonymkode: 9a94d...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Er det noen egenskaper ved dine foreldre, du har bemerket som ekstra gode eller irriterende? Morsomt hvis du har lyst til å fortelle. 

Anonymkode: 51e53...8e6

Den beste siden ved pappa er at man kan fortelle han alt mulig og det blir hos han. Han er virkelig til å stole på med alle mine utfordringer. Han er god på å gi råd innen arbeidet mitt og barna mine.

Sånn ellers er han veldig konfliktsky og liker helst å være alene. Han er ofte egoistisk med både tid og penger. Så vi treffes ikke ofte og han er omtrent aldri barnepike. En god telefonsamtale er bedre når det kommer til han. 

Moren min er mer eller mindre sosiopat, men jeg kan lete frem noe positivt å si om henne også. Hun er flink innen matlaging og ganske handy, men jeg kommer ikke på noe mer. 

Anonymkode: 24077...059

[AnonymBruker]

Faren min var narsissist og sosiopat, men husker han var veldig snill da jeg var småbarn. Det er vel det eneste positive jeg har å si om ham.

Moren min er snill som et lam, men svært psykisk syk og avhengig av medisinering, vært på institusjon så lenge jeg kan huske. 

Anonymkode: f9212...fec

[AnonymBruker]

Mine foreldre var og er gode mennesker. Jeg hadde en ekstremt god og trygg barndom. De tok vare på meg og mine søsken, og brukte mye av sin tid på oss. De gav oss omsorg og gode opplevelser. De har også lært oss å være selvstendige og klare oss selv. Oppmuntret oss til å følge våre egne ønsker og mål i livet.

Av negative ting: de var nok litt konfliktsky, kanskje. Så for eksempel da jeg smugrøyket i tenårene (og de MÅ ha skjønt det), var det aldri et tema 🙈 Generelt var de nok også litt mer «frakoblet» meg og mine søsken sine liv utenfor familien, enn det jeg håper jeg vil være for mine barn. Det har liksom ikke vært naturlig for meg å snakke med mine foreldre om utfordringer med venner, følelser o.l. hverken i barndommen, ungdommen, eller nå som voksen. Pappa var også litt brå, og ikke sååå tilstedeværende som mamma da vi var små. Men han er desto mer tilgjengelig og «på» nå som vi er voksne.

Anonymkode: 8694d...b8a

[AnonymBruker]

Tusen takk for historiene deres. Setter virkelig pris på dem.  

Anonymkode: 51e53...8e6

[AnonymBruker]

Jeg kommer heldigvis fra et fantastisk hjem med to tilstedeværende og gode foreldre  mamma har alltid vært en veldig rolig, klok og snill dame som jeg har verdsatt hele livet. Det er faktisk vanskelig å komme på noe med mamma som ikke var bra..! Pappa er også fantastisk, men hans tålmodighet var ikke å skryte av, og han kunne bli sint veldig fort. Det resulterte i en tenåringstid med mye krangling, men i voksen alder er dette ikke et problem lenger.

Jeg syns ikke at pappa sitt sinne var noe særlig å leve med, og dette merker jeg har gjort noe med meg som mor til egne barn.

Anonymkode: ed520...8fa

[AnonymBruker]

Pappa var alkoholiker og voldelig. Trenger jeg å si så mye mer?

Anonymkode: 72559...2ff

[AnonymBruker]

Min oppvekst var vanskelig. Foreldrene våre var selv psykisk syke og preget av sine egne oppvekster. Vi ble ikke møtt på våre følelser, pappa slo og mamma lot han slå. Vi viste aldri hvilket humør pappa var i. Det var høyt konfliktnivå og mye kjefting i barndommen. Alle søsken har flere traumatiske hendelser med foreldrene våre bak seg. Mamma er ikke en typisk "mamma", og det har jeg godtatt. Jeg får ikke det typiske mor/datter forholdet. 

Nå i dag etter mange vanskelige år er forholdet bedre og spesielt min far er friskere og har det bedre. 

Pappa er enormt handy, den smarteste jeg kjenner og har sterke meninger (akuratt det har jeg også). 

Mamma er utrolig flink til alt av håndarbeid og lager nydelig mat. Begge foreldrene mine er tross alt skikkelig stå-på mennesker som får til det de vil. 

Anonymkode: ff8b6...34a

[AnonymBruker]

Det meste har vært bra, mens noe har vært irriterende. Etter å ha fått barn selv innser jeg hvor utrolig vanskelig det er å gjøre "alt riktig" hele tiden. Vi er ulike mennesker som lever tett innpå hverandre og skal få alt til å fungere. Det humper og går, vi kræsjer i hverandre, faller og reiser oss igjen. Jeg tror mine barn vil få langt mere å utsi på meg enn jeg hadde på mine foreldre. Jeg gjør ikke de samme feilene som mine foreldre gjorde med meg, men andre feil som barna mine igjen vil klage på. Tror dette gjentar seg i det uendelige.

Anonymkode: 293c4...70f

[AnonymBruker]

de skapte et fint hjem i et fint område, der jeg kunne leke ute. følte meg veldig rik selv om de absolutt ikke hadde spesielt bra økonomi. Men materialistisk hadde jeg det jeg trengte. 

mamma var selvopptatt og ga meg litt lite klemmer og kjærlighet og pappa var fraværende og mye ute på gården uten å egentlig ta noe særlig "rolle" ovenfor oss for å oppdra oss. han tok oss med ut på ski og skøyter og sånt det var positivt.

mamma baksnakket mye og mente at vi var mye bedre enn andre og mente at de og de var misunnelig på meg og mye tull som gjorde at jeg ble litt "rar" som barn og ungdom. men etterhvert fant jeg mine verdier som menneske og ligner ikke veldig på dem. 

 

Anonymkode: 1a771...768