Fysisk og emosjonell nærhet mellom foreldre og barn. Opplys meg.

[AnonymBruker]

Hallo. Jeg lurer litt på noe. Er det noen her som hadde en barndom uten så mye kos, nærhet og åpenhet om følelser? Hvordan har det påvirket dere i ettertid?

Mannen min sin familie har en annen bakgrunn, og hos broren hans er det ikke vanlig at en far klemmer datteren sin, eller har fysisk kontakt, fordi det er motsatt kjønn. Både guttene og jentene oppfordres til å skjule negative følelser som sinne og tristhet. Søsknene seg i mellom skal ikke ha fysisk kontakt. Bare om det er samme kjønn. Foreldrene klemmer ikke barna sine, særlig ikke foran andre.  

En gang mannens bror, altså vår datters onkel, skulle legge vår datter som den gang var fire år, måtte hun pusse tennene selv.. Jeg vet ikke om det er pga hans tankegang eller fordi det bare ble sånn..

Nå har mannen min bedt meg om å ta hensyn til deres familiekultur når vi er på besøk hos broren hans og ikke kysse eller klemme barna våre. Mannen min er heldigvis ikke sånn og viser masse kjærlighet til barna våre. 

Jeg synes det er veldig spesielt, og jeg vil ikke være ovenfra og ned, men jeg ser liksom ikke helt hvordan dette kan være bra for barn. Jeg er veldig motsatt og synes det er viktig og naturlig med mye kos. Jeg vil gjerne ta hensyn så langt det lar seg gjøre, men jeg sliter veldig med å ha forståelse for akkurat dette, og for å være ærlig ligger jeg foreløpig på et stort "Ikke pokker, han får snu seg og se en annen vei". 

Er det noen som har hatt en lignende oppvekst som kan gi meg et nyansert bilde på dette? Gi meg litt perspektiv? 

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

Bare for å ha det klart. Jeg spiser ikke opp barna mine på besøk. Det blir et kyss i hodet, litt stryk på kinnet. Eldste som løper rundt har jo selvsagt ikke tid til å kose, men yngste kan ikke krabbe engsng, det blir naturligvis litt mer når han sitter i fanget mitt. 

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hallo. Jeg lurer litt på noe. Er det noen her som hadde en barndom uten så mye kos, nærhet og åpenhet om følelser? Hvordan har det påvirket dere i ettertid?

Mannen min sin familie har en annen bakgrunn, og hos broren hans er det ikke vanlig at en far klemmer datteren sin, eller har fysisk kontakt, fordi det er motsatt kjønn. Både guttene og jentene oppfordres til å skjule negative følelser som sinne og tristhet. Søsknene seg i mellom skal ikke ha fysisk kontakt. Bare om det er samme kjønn. Foreldrene klemmer ikke barna sine, særlig ikke foran andre.  

En gang mannens bror, altså vår datters onkel, skulle legge vår datter som den gang var fire år, måtte hun pusse tennene selv.. Jeg vet ikke om det er pga hans tankegang eller fordi det bare ble sånn..

Nå har mannen min bedt meg om å ta hensyn til deres familiekultur når vi er på besøk hos broren hans og ikke kysse eller klemme barna våre. Mannen min er heldigvis ikke sånn og viser masse kjærlighet til barna våre. 

Jeg synes det er veldig spesielt, og jeg vil ikke være ovenfra og ned, men jeg ser liksom ikke helt hvordan dette kan være bra for barn. Jeg er veldig motsatt og synes det er viktig og naturlig med mye kos. Jeg vil gjerne ta hensyn så langt det lar seg gjøre, men jeg sliter veldig med å ha forståelse for akkurat dette, og for å være ærlig ligger jeg foreløpig på et stort "Ikke pokker, han får snu seg og se en annen vei". 

Er det noen som har hatt en lignende oppvekst som kan gi meg et nyansert bilde på dette? Gi meg litt perspektiv? 

Anonymkode: 99e64...97d

Det høres helt villt ut! Er disse fra en annen kultur eller er de fra norsk kultur. Høres helt merkelig ut.

Anonymkode: 69803...828

[AnonymBruker]

Ja, men har lært meg å ha mer fysisk og emosjonell nærhet. Tenker det er bare å fortsette foran familien, så normaliserer man det. Kanskje de får noe å tenke over da det er omsorgssvikt å ikke gi barna sine omsorg, trygghet og kjærlighet. 

Anonymkode: 1a31e...b66

[AnonymBruker]

Stakkars barn… foreldrene burde jo få veiledning. Jeg fikk mye kos og nærhet da jeg var mindre. Men negative følelser skulle ikke vises. Dette funket dårlig for meg, da jeg heller reagerte ekstra kraftig og fikk raserianfall til langt oppi tenårene. 
 

Jeg slet i mange år med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Er heldigvis «friskmeldt» i dag og har vært det i mange år. Nå er det jo nokså komplekst og sammensatt hvorfor jeg utviklet eupf, men i terapien var det veldig mye fokus på at følelser ikke er farlige osv. Vi snakket en hel del om hvordan det hadde påvirket meg at negative følelser var så tabu i hjemmet mitt/førte til straff.

Jeg sier ikke at barna kommer til å få personlighetsforstyrrelser, men at det er svært usunt å ikke få lov til å vise negative følelser, det kan man vel slå fast med sikkerhet. Og selvsagt er det også skadelig å ikke få nærhet og kos  fra sine nærmeste. 

Anonymkode: 49fde...669

[AnonymBruker]

Det har preget meg veldig, jeg har store problemer med nærhet i relasjoner. Greier ikke ta imot trøst eller omsorg.

Det er fryktelig vondt, og nå i voksen alder hvor jeg forstår problemene mine unngår jeg bære relasjoner. Jeg har venner, men greier ikke parforhold feks. Det er et stort savn. Spesielt å måtte være alene om alle vanskelige situasjoner. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi det er fryktelig angstskapende å "trenge" noe følelsmessig fra noen. 

Anonymkode: db26e...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det høres helt villt ut! Er disse fra en annen kultur eller er de fra norsk kultur. Høres helt merkelig ut.

Anonymkode: 69803...828

Litt annerledes ja. Jeg vil si at det er en annen familiekultur. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, men har lært meg å ha mer fysisk og emosjonell nærhet. Tenker det er bare å fortsette foran familien, så normaliserer man det. Kanskje de får noe å tenke over da det er omsorgssvikt å ikke gi barna sine omsorg, trygghet og kjærlighet. 

Anonymkode: 1a31e...b66

Ja, det er jo det. Nå vil jeg ikke si at jeg er bekymret for barna der, for de virker jo ut som de har det bra. De har det jo gøy med foreldrene sine. Eneste er at de virker lukket og ikke mottakelige for fysisk kontakt, og det trenger jo ikke være negativt om man trives med det. 

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

Mennekser ER følelser. Det som de folka driver med er faktisk psykisk mishandling. De legger opp til psykisk sykdom hos ungene. 

Anonymkode: 23cbe...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

er at de virker lukket og ikke mottakelige for fysisk kontakt, og det trenger jo ikke være negativt om man trives med det. 

Det er negativt og skadelig ja. Hvordan skal det gå når de blir voksne og ikke greier å snakke om følelser?

Anonymkode: 23cbe...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Stakkars barn… foreldrene burde jo få veiledning. Jeg fikk mye kos og nærhet da jeg var mindre. Men negative følelser skulle ikke vises. Dette funket dårlig for meg, da jeg heller reagerte ekstra kraftig og fikk raserianfall til langt oppi tenårene. 
 

Jeg slet i mange år med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Er heldigvis «friskmeldt» i dag og har vært det i mange år. Nå er det jo nokså komplekst og sammensatt hvorfor jeg utviklet eupf, men i terapien var det veldig mye fokus på at følelser ikke er farlige osv. Vi snakket en hel del om hvordan det hadde påvirket meg at negative følelser var så tabu i hjemmet mitt/førte til straff.

Jeg sier ikke at barna kommer til å få personlighetsforstyrrelser, men at det er svært usunt å ikke få lov til å vise negative følelser, det kan man vel slå fast med sikkerhet. Og selvsagt er det også skadelig å ikke få nærhet og kos  fra sine nærmeste. 

Anonymkode: 49fde...669

Tusen takk for at du deler ❤️ ja jeg synes også det er viktig at barna må få lov å vise hele spekteret hjemme, de må bli kjent med dem for å lære å takle dem. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det har preget meg veldig, jeg har store problemer med nærhet i relasjoner. Greier ikke ta imot trøst eller omsorg.

Det er fryktelig vondt, og nå i voksen alder hvor jeg forstår problemene mine unngår jeg bære relasjoner. Jeg har venner, men greier ikke parforhold feks. Det er et stort savn. Spesielt å måtte være alene om alle vanskelige situasjoner. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi det er fryktelig angstskapende å "trenge" noe følelsmessig fra noen. 

Anonymkode: db26e...7b8

Uff, sender deg en stor klem ❤️ tusen takk for at du deler 💕

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten særlig mye nærhet, men det var pga alkohol. De eneste gangene jeg hørte mine foreldre si at de var glad i meg var når de var dritings, da var det klemming med våte kyss, og det var vemmelig.. Jeg vet at de er/var glad i meg, og søsken, men de hadde ikke peiling. De hadde heller ikke fått riktig omsorg når de var barn. Jeg har skader etter det. Det er så mye jeg har gått glipp av når det gjelder normale ting og følelser er et mysterium for meg. 

Når jeg selv fikk barn ante jeg ikke hva jeg holdt på med, alt jeg visste var at mitt barn ikke skulle ha samme oppvekst som meg. Jeg har måtte prøve meg frem, og jeg lærte mye, men det jeg vet er at mitt barn vet at jeg elsker henne mest av alt i hele verden. Hun er vokst opp med mye kjærlighet, klemmer og trygghet. Og jeg er helt overbevist om at det er det som er riktig. Alle barn fortjener, og trenger den tryggheten.

Jeg mener din svoger har helt feil og det er utrolig trist at barn vokser opp uten å virkelig kjenne kjærlighet og trygghet. 

Anonymkode: c68f2...a58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mennekser ER følelser. Det som de folka driver med er faktisk psykisk mishandling. De legger opp til psykisk sykdom hos ungene. 

Anonymkode: 23cbe...fc9

Et av barna har sosial angst, og et frosner og skjærer grimaser ved fysisk kontakt, men det kan være fordi hn er fysisk utviklingshemmet. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er negativt og skadelig ja. Hvordan skal det gå når de blir voksne og ikke greier å snakke om følelser?

Anonymkode: 23cbe...fc9

Det tør jeg ikke tenke på. Vi får bare fortsette å være emosjonelt tilgjengelige for dem som nevøer og nieser. 

Anonymkode: 99e64...97d

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hallo. Jeg lurer litt på noe. Er det noen her som hadde en barndom uten så mye kos, nærhet og åpenhet om følelser? Hvordan har det påvirket dere i ettertid?

Mannen min sin familie har en annen bakgrunn, og hos broren hans er det ikke vanlig at en far klemmer datteren sin, eller har fysisk kontakt, fordi det er motsatt kjønn. Både guttene og jentene oppfordres til å skjule negative følelser som sinne og tristhet. Søsknene seg i mellom skal ikke ha fysisk kontakt. Bare om det er samme kjønn. Foreldrene klemmer ikke barna sine, særlig ikke foran andre.  

En gang mannens bror, altså vår datters onkel, skulle legge vår datter som den gang var fire år, måtte hun pusse tennene selv.. Jeg vet ikke om det er pga hans tankegang eller fordi det bare ble sånn..

Nå har mannen min bedt meg om å ta hensyn til deres familiekultur når vi er på besøk hos broren hans og ikke kysse eller klemme barna våre. Mannen min er heldigvis ikke sånn og viser masse kjærlighet til barna våre. 

Jeg synes det er veldig spesielt, og jeg vil ikke være ovenfra og ned, men jeg ser liksom ikke helt hvordan dette kan være bra for barn. Jeg er veldig motsatt og synes det er viktig og naturlig med mye kos. Jeg vil gjerne ta hensyn så langt det lar seg gjøre, men jeg sliter veldig med å ha forståelse for akkurat dette, og for å være ærlig ligger jeg foreløpig på et stort "Ikke pokker, han får snu seg og se en annen vei". 

Er det noen som har hatt en lignende oppvekst som kan gi meg et nyansert bilde på dette? Gi meg litt perspektiv? 

Anonymkode: 99e64...97d

Du har rett; det er helt spesielt. Og enda mer spesielt at du og dine barn skal trenge å tilpasse dere dette når dere er på besøk. De vil altså ikke at barna skal se at andre foreldre klemmer sine barn. Det må jo bety at de tror barna da vil få lyst til det og bryte reglene eller bli forvirret om de ser klemming. Derfor må de ane at det de gjør er feil. Hørtes nesten ut som det er guttelus og jentelus i denne familien. Eller at de er livredd seksualiserte følelser kan dukke opp ved en klem. Og den som er livredd seksualiserte følelser er vel gjerne den som har eid dem selv..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vokst opp uten særlig mye nærhet, men det var pga alkohol. De eneste gangene jeg hørte mine foreldre si at de var glad i meg var når de var dritings, da var det klemming med våte kyss, og det var vemmelig.. Jeg vet at de er/var glad i meg, og søsken, men de hadde ikke peiling. De hadde heller ikke fått riktig omsorg når de var barn. Jeg har skader etter det. Det er så mye jeg har gått glipp av når det gjelder normale ting og følelser er et mysterium for meg. 

Når jeg selv fikk barn ante jeg ikke hva jeg holdt på med, alt jeg visste var at mitt barn ikke skulle ha samme oppvekst som meg. Jeg har måtte prøve meg frem, og jeg lærte mye, men det jeg vet er at mitt barn vet at jeg elsker henne mest av alt i hele verden. Hun er vokst opp med mye kjærlighet, klemmer og trygghet. Og jeg er helt overbevist om at det er det som er riktig. Alle barn fortjener, og trenger den tryggheten.

Jeg mener din svoger har helt feil og det er utrolig trist at barn vokser opp uten å virkelig kjenne kjærlighet og trygghet. 

Anonymkode: c68f2...a58

Oj uffda, det hørtes ikke noe særlig ut. Det er fint at du har funnet ut av det ❤️💕

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et egentlig godt hjem men det var ikke overdose av nærhet og det var aldri snakk om følelser. Ble alltid fortalt at jeg skulle slutte å sutre, ikke grine osv.. Var jo heller ikke vanlig å si glad i deg/elsker deg og sånn (men samtidig var vel det mindre vanlig på 80- og 90-tallet generelt). Men helt kaldt var det jo ikke hjemme, jeg ble lest for og lagt og fikk nattakyss på pannen liksom..satt på fanget som barn osv. 

Men spesielt det med å aldri snakke om følelser osv har påvirket meg og i voksen alder har både jeg og søsken lettere psykiske lidelser, jeg har mest angst h*n har hatt depresjon. Jeg har også scoret høyt på unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har generelt hatt problemer med å akseptere og håndtere følelser. Måtte øve meg mye for å være mer åpen om følelser mot venner og kjæreste enn jeg var vant til fra familien. Veldig vanskelig for meg å snakke om vonde ting og har fått høre flere ganger at jeg er "kald" (stemmer jo ikke innvendig men virker nok sånn utad). Vet jo ikke om dette er relatert til barndommen da, kan jo være arvelig eller tilfeldig også.

Anonymkode: 9cd4a...02e

[AnonymBruker]

Jeg har, og fremdeles, vokst opp i et slikt hjem. Vi er etnisk norske. Aldri klemmer eller kroppskobtakt mellom søsken ig foreldre. Besteforeldrene koser med barnebarna, men ikke sine egne barn.

Har preget livet mitt veldig. 

Anonymkode: 85f9c...e06

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (1 minutt siden):

Du har rett; det er helt spesielt. Og enda mer spesielt at du og dine barn skal trenge å tilpasse dere dette når dere er på besøk. De vil altså ikke at barna skal se at andre foreldre klemmer sine barn. Det må jo bety at de tror barna da vil få lyst til det og bryte reglene eller bli forvirret om de ser klemming. Derfor må de ane at det de gjør er feil. Hørtes nesten ut som det er guttelus og jentelus i denne familien. Eller at de er livredd seksualiserte følelser kan dukke opp ved en klem. Og den som er livredd seksualiserte følelser er vel gjerne den som har eid dem selv..

Ja altså jeg stusser veldig. De har vært kritiske til hvordan vi har taklet våre barn og mener at vi har gjort noe feil når et barn trasser eller får et sinneutbrudd i en alder av 3 år. Altså, nå er jeg en ekstra følsom person, så jeg blir jo på motsatt ende av skalaen, så ikke rart at de mener det er feil, men at vi skal tilpasse oss såppas blir veldig dumt. Jeg kan jo ikke tvinge dem til å kose ungene sine når de er på besøk hos oss heller... 

Jeg tror helt ærlig det ikke er noe seksualitetsrelatert, men mangel på lyst til å ta til seg ny kunnskap. 

Anonymkode: 99e64...97d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vokst opp i et egentlig godt hjem men det var ikke overdose av nærhet og det var aldri snakk om følelser. Ble alltid fortalt at jeg skulle slutte å sutre, ikke grine osv.. Var jo heller ikke vanlig å si glad i deg/elsker deg og sånn (men samtidig var vel det mindre vanlig på 80- og 90-tallet generelt). Men helt kaldt var det jo ikke hjemme, jeg ble lest for og lagt og fikk nattakyss på pannen liksom..satt på fanget som barn osv. 

Men spesielt det med å aldri snakke om følelser osv har påvirket meg og i voksen alder har både jeg og søsken lettere psykiske lidelser, jeg har mest angst h*n har hatt depresjon. Jeg har også scoret høyt på unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har generelt hatt problemer med å akseptere og håndtere følelser. Måtte øve meg mye for å være mer åpen om følelser mot venner og kjæreste enn jeg var vant til fra familien. Veldig vanskelig for meg å snakke om vonde ting og har fått høre flere ganger at jeg er "kald" (stemmer jo ikke innvendig men virker nok sånn utad). Vet jo ikke om dette er relatert til barndommen da, kan jo være arvelig eller tilfeldig også.

Anonymkode: 9cd4a...02e

Takk for at du deler ❤️

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har, og fremdeles, vokst opp i et slikt hjem. Vi er etnisk norske. Aldri klemmer eller kroppskobtakt mellom søsken ig foreldre. Besteforeldrene koser med barnebarna, men ikke sine egne barn.

Har preget livet mitt veldig. 

Anonymkode: 85f9c...e06

Takk for at du deler ❤️

Anonymkode: 99e64...97d

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja altså jeg stusser veldig. De har vært kritiske til hvordan vi har taklet våre barn og mener at vi har gjort noe feil når et barn trasser eller får et sinneutbrudd i en alder av 3 år. Altså, nå er jeg en ekstra følsom person, så jeg blir jo på motsatt ende av skalaen, så ikke rart at de mener det er feil, men at vi skal tilpasse oss såppas blir veldig dumt. Jeg kan jo ikke tvinge dem til å kose ungene sine når de er på besøk hos oss heller... 

Jeg tror helt ærlig det ikke er noe seksualitetsrelatert, men mangel på lyst til å ta til seg ny kunnskap. 

Anonymkode: 99e64...97d

Det er nok dine barn som får normale følelser som voksne og som lærer seg empati. Må være grusomt å vokse opp et sted der følelser er forbudt. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (7 minutter siden):

Det er nok dine barn som får normale følelser som voksne og som lærer seg empati. Må være grusomt å vokse opp et sted der følelser er forbudt. 

Det virker veldig slitsomt, synes utrolig synd i barna. Verste er at faren har prestert å si at barna aldri har vært noe problem og at de aldri har hatt utfordringer med dem. 

Anonymkode: 99e64...97d