Dypdykke i følelser - la han gå i frykt for å ødelegge han? Parterapi

[AnonymBruker]

Har møtt verdens mest fantastiske fyr, ALT klaffer, bortsett fra kommunikasjonen når ting blir vanskelig. Han klarer ikke sette ord på vanskelige følelser, og det virker som han ikke helt vet selv hva han føler, eller forskjellen på følelser og tanker. Jeg har sett et destruktivt reaksjonsmønster, hvor han forteller seg selv oppfunnet grunner, for å slippe håndtere situasjonen. 

Det er tidlig i relasjonen. Nå høres kanskje ting bare negativt ut ift det jeg skrev over, men alt annet klaffer så utrolig bra! Og han vil også så gjerne få dette til, vi vil virkelig fungere sammen. 

Jeg selv har kptsd med vedvarende personlighetsendring, og jeg lurer på om han har noe selv i samme gate når det kommer til vedvarende personlighetsendring. (Dvs usunne innlærte måter å håndtere fra barndommen som man drar med seg inn i voksenlivet). Han har også hatt en tøff barndom

Jeg tenkte på parterapi. Har jo vært ganske mye fokus på det i det siste, at det er bedre å lære seg å kommunisere godt med hverandre, før de virkelig vanskelige problemene oppstår. 

Men jeg er også skeptisk. 

På en side så må vi bli flinkere på kommunikasjon for at jeg skal ville gi dette en sjanse videre.

På en annen side, så har han det veldig fint nå. Han har klart seg bra, tross alt en hard fortid. Jeg er redd for å rippe opp i gamle sår hos han, som velter hans nåværende greie livssituasjon. Men vi må jo kunne kommunisere for å ha et fungerende forhold.

Han gjør hva som helst for meg, og jeg vet han hadde sagt ja til parterapi. Men jeg tror ikke han forstår omfanget av det, og i å forstå nåværende reaksjons mønstre, så må man ofte dykke dypt og ofte langt tilbake i tid. 

På en side har jeg en tro på at man kan få et bedre liv ved å forstå seg selv, men jeg vet også at noen har det bedre med å bare la det ligge. 

Uansett så må han ville gå til terapi selv, for at behandlingen i det hele tatt skulle fungert

Hva hadde du gjort? Skal jeg satse på dette og prøve finne ut av det, selv om det inkluderer å spørre han om å rippe opp i hans fortid? Jeg er redd for at jeg kommer til å ødelegge han, om evt terapi slår feil vei…

Jeg er den første dama han noen gang har hatt, og jeg utfordrer han jo på måter han aldri har opplevd før. Han vil virkelig ikke la sjansen med meg gå. Om ikke jeg tar han igjennom dette, så vil han ikke få det til med noen andre heller, om ikke noen andre ønsker et totalt overfladisk forhold da… (ikke at forholdet vårt er overfladisk, han prøver virkelig, men har ikke ordforrådet til å uttrykke seg emosjonelt)

Anonymkode: 1c426...7a5

[AnonymBruker]

Følger.

Anonymkode: 53659...085

[Kvinnenavn]

Jeg synes ja. Det kan gi han noen veldig viktige redskaper videre i livet. Hvis han sier ja, så ja.

[AnonymBruker]

Kvinnenavn skrev (22 minutter siden):

Jeg synes ja. Det kan gi han noen veldig viktige redskaper videre i livet. Hvis han sier ja, så ja.

Takk 🙏🏻 Jeg tenker det samme!

ts

Anonymkode: 1c426...7a5

[AnonymBruker]

Flere meninger?

Anonymkode: 1c426...7a5

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har møtt verdens mest fantastiske fyr, ALT klaffer, bortsett fra kommunikasjonen når ting blir vanskelig. Han klarer ikke sette ord på vanskelige følelser, og det virker som han ikke helt vet selv hva han føler, eller forskjellen på følelser og tanker. Jeg har sett et destruktivt reaksjonsmønster, hvor han forteller seg selv oppfunnet grunner, for å slippe håndtere situasjonen. 

Det er tidlig i relasjonen. Nå høres kanskje ting bare negativt ut ift det jeg skrev over, men alt annet klaffer så utrolig bra! Og han vil også så gjerne få dette til, vi vil virkelig fungere sammen. 

Jeg selv har kptsd med vedvarende personlighetsendring, og jeg lurer på om han har noe selv i samme gate når det kommer til vedvarende personlighetsendring. (Dvs usunne innlærte måter å håndtere fra barndommen som man drar med seg inn i voksenlivet). Han har også hatt en tøff barndom

Jeg tenkte på parterapi. Har jo vært ganske mye fokus på det i det siste, at det er bedre å lære seg å kommunisere godt med hverandre, før de virkelig vanskelige problemene oppstår. 

Men jeg er også skeptisk. 

På en side så må vi bli flinkere på kommunikasjon for at jeg skal ville gi dette en sjanse videre.

På en annen side, så har han det veldig fint nå. Han har klart seg bra, tross alt en hard fortid. Jeg er redd for å rippe opp i gamle sår hos han, som velter hans nåværende greie livssituasjon. Men vi må jo kunne kommunisere for å ha et fungerende forhold.

Han gjør hva som helst for meg, og jeg vet han hadde sagt ja til parterapi. Men jeg tror ikke han forstår omfanget av det, og i å forstå nåværende reaksjons mønstre, så må man ofte dykke dypt og ofte langt tilbake i tid. 

På en side har jeg en tro på at man kan få et bedre liv ved å forstå seg selv, men jeg vet også at noen har det bedre med å bare la det ligge. 

Uansett så må han ville gå til terapi selv, for at behandlingen i det hele tatt skulle fungert

Hva hadde du gjort? Skal jeg satse på dette og prøve finne ut av det, selv om det inkluderer å spørre han om å rippe opp i hans fortid? Jeg er redd for at jeg kommer til å ødelegge han, om evt terapi slår feil vei…

Jeg er den første dama han noen gang har hatt, og jeg utfordrer han jo på måter han aldri har opplevd før. Han vil virkelig ikke la sjansen med meg gå. Om ikke jeg tar han igjennom dette, så vil han ikke få det til med noen andre heller, om ikke noen andre ønsker et totalt overfladisk forhold da… (ikke at forholdet vårt er overfladisk, han prøver virkelig, men har ikke ordforrådet til å uttrykke seg emosjonelt)

Anonymkode: 1c426...7a5

Dere skal starte et forhold med parterapi ? Det høres omtrent slik ut " jeg har nettopp funnet kjøpt en ny bruktbil, herr bilmekaniker kan du fikse den for meg før jeg bruker den"  Bare her tar du partneren din som du nettopp har funnet med til Psykolog og ber han fikse han slik at han passer sammen med deg. Dette tror du går bra?

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (1 minutt siden):

Dere skal starte et forhold med parterapi ? Det høres omtrent slik ut " jeg har nettopp funnet kjøpt en ny bruktbil, herr bilmekaniker kan du fikse den for meg før jeg bruker den"  Bare her tar du partneren din som du nettopp har funnet med til Psykolog og ber han fikse han slik at han passer sammen med deg. Dette tror du går bra?

Helt uenig. De fleste hadde hatt godt av å gå i terapi før man velger å gifte seg f.eks. Handler ikke om å foranandre personen men å ta tak i problemer.

Anonymkode: 4ec86...b6b

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt uenig. De fleste hadde hatt godt av å gå i terapi før man velger å gifte seg f.eks. Handler ikke om å foranandre personen men å ta tak i problemer.

Anonymkode: 4ec86...b6b

Jadda sikkert! oppdater tråden når de har vært i denne terapien da, og gi det noen måneder. Så kan vi snakkes.

[~ m a u d e ~]

Antiviruset skrev (24 minutter siden):

Dere skal starte et forhold med parterapi ? Det høres omtrent slik ut " jeg har nettopp funnet kjøpt en ny bruktbil, herr bilmekaniker kan du fikse den for meg før jeg bruker den"  Bare her tar du partneren din som du nettopp har funnet med til Psykolog og ber han fikse han slik at han passer sammen med deg. Dette tror du går bra?

Ja, eller enda verre;

Jeg er en kvinne uten sertifikat og uten teknisk kompetanse, som nå har kjøpt meg en ny bruktbil, herr bilmekaniker..osv.

Trådstarter, dere må begge fikse dere selv før dere inngår i forhold.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Helt uenig. De fleste hadde hatt godt av å gå i terapi før man velger å gifte seg f.eks. Handler ikke om å foranandre personen men å ta tak i problemer.

Anonymkode: 4ec86...b6b

Du kan gjerne være uenig, men du kan ikke slenge ut påstander uten kilder, og så forvente at man skal ta deg seriøst.

Det er én ting å gå i parterapi eller på samlivskurs når man er frisk. Men når begge har alvorlige problemer er ikke noe man kan fikse ved å oppsøke parterapi. Hadde man kunnet fikse det så enkelt, så hadde ikke noen mennesker vært så syke, da hadde man sendt de i parterapi, sporenstreks.

Vil heller si at det å tro at ting virker, helt uten logisk eller fornuftig grunnlag for det, er et symptom på noe.

Det samme kan man si om hangen til å fikse en mann, når det er en selv som er syk.

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Om ikke jeg tar han igjennom dette, så vil han ikke få det til med noen andre heller, om ikke noen andre ønsker et totalt overfladisk forhold da… (ikke at forholdet vårt er overfladisk, han prøver virkelig, men har ikke ordforrådet til å uttrykke seg emosjonelt)

Anonymkode: 1c426...7a5

Den tankegangen der, er det som kommer til å ødelegge alle dine muligheter for en sunn relasjon.

Du ser det kanskje ikke selv, men dette messiaskomplekset, troen på at du er den eneste som kan redde et bestemt menneske, er svært svært ødeleggende, både for deg selv og for andre rundt deg.

Hva tror du ellers at det er som får kvinner til å bli værende i voldelige og destruktive relasjoner, selv om de vet at millioner andre kvinner har blitt ødelagt og drept av det samme?

Det er denne illusjonen om at de selv er noen overjordiske mennesker.

Den dagen du klarer å se at du er et helt alminnelig, kjedelig menneske, med helt alminnelige, kjedelige egenskaper, slik alle vi andre er, og ikke superwoman med overnaturlige egenskaper, den dagen kan du gjenoppta forsøket på å skape et sunt og godt forhold - og muligens lykkes med det.

Endret 2. november 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

Jeg er den ene anonyme som har skrevet et innlegg i  tråden «Den vanskelige kjærligheten…»

Jeg har en kjæreste som er en skikkelig bra kar. Han og jeg passer utrolig bra sammen på alle områder, bortsett fra akkurat det med følelser. Kjæresten har ikke lært så mye om følelser tidligere, hans forhold til følelser er noe han pakket godt bort og snakker aldri om. Det er svært stor grad av unnvikelse og ignorering og strutsetaktikk. 
 

Som jeg skrev i den andre tråden, jeg er usikker på om jeg hadde begynt å investere så mye i forholdet om jeg hadde visst hva det kom til å koste. Endelig ser jeg at kjøresten har begynt å skjønne endel, men det krever mye å lære opp en godt voksen mann. Og han kommer nok aldri til å bli fullt kompetent på dette eller skikkelig i kontakt med sine egne følelser. 
 

Jeg tror du gjør kjempelurt i å prøve parterapi. Rett og slett for å få hjelp til å finne ut om dette er et forhold du bør gå videre med og få hjelp til å innse hvor mye det vil koste deg å være i dette forholdet. Det er jo leit å gi slipp og så lure resten av livet på om du gjør noe galt. Da er det bedre å prøve ordentlig og så heller få hjelp til å avslutte eventuelt. 💕

Anonymkode: 73198...554

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er den ene anonyme som har skrevet et innlegg i  tråden «Den vanskelige kjærligheten…»

Jeg har en kjæreste som er en skikkelig bra kar. Han og jeg passer utrolig bra sammen på alle områder, bortsett fra akkurat det med følelser. Kjæresten har ikke lært så mye om følelser tidligere, hans forhold til følelser er noe han pakket godt bort og snakker aldri om. Det er svært stor grad av unnvikelse og ignorering og strutsetaktikk. 
 

Som jeg skrev i den andre tråden, jeg er usikker på om jeg hadde begynt å investere så mye i forholdet om jeg hadde visst hva det kom til å koste. Endelig ser jeg at kjøresten har begynt å skjønne endel, men det krever mye å lære opp en godt voksen mann. Og han kommer nok aldri til å bli fullt kompetent på dette eller skikkelig i kontakt med sine egne følelser. 
 

Jeg tror du gjør kjempelurt i å prøve parterapi. Rett og slett for å få hjelp til å finne ut om dette er et forhold du bør gå videre med og få hjelp til å innse hvor mye det vil koste deg å være i dette forholdet. Det er jo leit å gi slipp og så lure resten av livet på om du gjør noe galt. Da er det bedre å prøve ordentlig og så heller få hjelp til å avslutte eventuelt. 💕

Anonymkode: 73198...554

Ja, det er nettopp sånn som noen av dere i den tråden, jeg og flere advarer mot å bli.

Det er jo helt vanvittig at dere tror det er mannfolkene som strutser, når resten av samfunnet ville ment det var dere.

Ikke hør på de folkene, trådstarter.

Ikke lytt til det de sier.

Ikke bli sånn.

Hver gang du ser at mennesker drysser helt upassende hjerter over et innlegg, så anse det som et rødt flagg, gå bort.

Endret 3. november 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (2 timer siden):

Dere skal starte et forhold med parterapi ? Det høres omtrent slik ut " jeg har nettopp funnet kjøpt en ny bruktbil, herr bilmekaniker kan du fikse den for meg før jeg bruker den"  Bare her tar du partneren din som du nettopp har funnet med til Psykolog og ber han fikse han slik at han passer sammen med deg. Dette tror du går bra?

 

~ m a u d e ~ skrev (2 timer siden):

Ja, eller enda verre;

Jeg er en kvinne uten sertifikat og uten teknisk kompetanse, som nå har kjøpt meg en ny bruktbil, herr bilmekaniker..osv.

Trådstarter, dere må begge fikse dere selv før dere inngår i forhold.

Du kan gjerne være uenig, men du kan ikke slenge ut påstander uten kilder, og så forvente at man skal ta deg seriøst.

Det er én ting å gå i parterapi eller på samlivskurs når man er frisk. Men når begge har alvorlige problemer er ikke noe man kan fikse ved å oppsøke parterapi. Hadde man kunnet fikse det så enkelt, så hadde ikke noen mennesker vært så syke, da hadde man sendt de i parterapi, sporenstreks.

Vil heller si at det å tro at ting virker, helt uten logisk eller fornuftig grunnlag for det, er et symptom på noe.

Det samme kan man si om hangen til å fikse en mann, når det er en selv som er syk.

Hovedgrunnen til å gå til parterapi er jo også å lære seg å kommunisere på måter slik at vi forstår hverandre. Jeg tenker det kan være en god ting å lære seg tidlig, slik at vi kan unngå unødvendig dårlig stemning i fremtiden

ts

Anonymkode: 1c426...7a5

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (2 timer siden):

Den tankegangen der, er det som kommer til å ødelegge alle dine muligheter for en sunn relasjon.

Du ser det kanskje ikke selv, men dette messiaskomplekset, troen på at du er den eneste som kan redde et bestemt menneske, er svært svært ødeleggende, både for deg selv og for andre rundt deg.

Hva tror du ellers at det er som får kvinner til å bli værende i voldelige og destruktive relasjoner, selv om de vet at millioner andre kvinner har blitt ødelagt og drept av det samme?

Det er denne illusjonen om at de selv er noen overjordiske mennesker.

Den dagen du klarer å se at du er et helt alminnelig, kjedelig menneske, med helt alminnelige, kjedelige egenskaper, slik alle vi andre er, og ikke superwoman med overnaturlige egenskaper, den dagen kan du gjenoppta forsøket på å skape et sunt og godt forhold - og muligens lykkes med det.

Herlighet, jeg tror ikke jeg er noe superwoman 🙈 Jeg har mine svake sider jeg også (som alle andre), men jeg kjenner meg selv godt og innser mine egne tanke- og reaksjons-mønstre. Noen ganger er jeg etterpåklok også. Men så lenge man har egenskaper som å kunne legge seg flat og har et greit ordforråd når det kommer til emosjoner, så tror jeg de fleste langvarige problemer kan unngås

Grunnen til at jeg tenker terapi så tidlig, er at jeg er redd dette forholdet går i dass om vi ikke gjør noe…

ts

Anonymkode: 1c426...7a5

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Grunnen til at jeg tenker terapi så tidlig, er at jeg er redd dette forholdet går i dass om vi ikke gjør noe…

ts

Anonymkode: 1c426...7a5

Ja, men hvorfor ikke?

Hvorfor ikke gjøre det slutt?

Hvorfor ikke gjøre det motsatte av det du instinktivt ville ha gjort?

Du vet jo allerede at du har kPTSD.

Det er et uttrykk for at du har opplevd traumer, antageligvis svært alvorlige. 

Har man opplevd traumer, og ikke fått disse bearbeidet tilstrekkelig, og har en diagnose, eller en preget personlighet, så er det en annen måte å si;

Man gjør ikke de beste valgene for seg selv. Man er ikke sin beste rådgiver.
 

Ofte - særlig ved traumer, hvor man har tilpasset seg noen andre i en sårbar periode av livet - så handler dette om at man mangler en ‘kjerne’, en følelse av hvem man selv er og hva man selv vil.

Da er man ekstra tilbøyelig til å finne noen andre man kan bøye seg rundt.

Og hva er vel mer ‘perfekt’ da, enn en som behøver virkelig mye hjelp, slik at man ikke får så mye tid til å være opptatt av seg selv?
 

Jeg sier ikke at man dermed alltid skal gjøre det motsatte av hva man føler for, men i et så alvorlig spørsmål som hvorvidt man skal bruke opp store deler av sitt liv på å hjelpe en annen, så er svaret nærmest gitt;

Nei, man skal ikke det.

Ønsket om å gjøre det, er en del av diagnosen.

Dette er ikke en frisk ting å gjøre.

Du skal finne deg selv først og fremst.

Alle andre, og spesifikt de som behøver mye hjelp, er for deg som en spritflaske er for en alkoholiker.
 

Denne mannen er ikke ditt ansvar.

Ditt ansvar er DEG SELV. 

Og det ansvaret neglisjerer du for hver eneste hjelpetrengende person du heller vil hjelpe.

Tenk på slike mennesker som sprit, og deg selv som alkoholiker. Det er tøft å slutte, tøft å avstå.

Men det er det eneste bærekraftige valget.

[Gjest CamillaCollett]

Når du skriver at "alt klaffer", men at kommunikasjonen ikke fungerer, blir jeg nysgjerrig. Hva er det egentlig da som fungerer? Kommunikasjonen ER jo på mange måter forholdet?

Jeg tror veldig lite på parterapi. Det kan muligens ha noe for seg dersom et par passer godt sammen og har hatt det godt sammen i mange år, men så har opplevd en eller annen form for krise. Men ellers ser jeg ikke poenget. Det er jo ikke særlig populært å si, for vi lever i en kultur og en tid hvor vi tror terapi kan fikse for mye. Men for at parterapi skal fungere må altså begge ønske terapien, begge må ønske å kommunisere godt, men dersom det finnes vilje og ønske om å kommunisere hos begge, da burde de jo få det til uten en psykologs hjelp. Hva, helt konkret, er det man tenker at psykologen skal kunne bidra med som man ikke klarer selv?

Nei, TS, dette tror jeg ikke på. Dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er bra at dere tar tak i det så tidlig. Min samboer og jeg har vært sammen i 6 år, og jeg har lagt mer og mer merke til ting som ikke stemmer. Han er traumatisert av å miste sin far i ung alder, hvor ingen hjalp han å bearbeide det. Hverken han, søsknene eller moren vet hvilken krefttype faren døde av. Det synes jeg er helt sprøtt. Men jeg ser jo hvilken lært atferd som hindrer han i å oppnå det han ønsker seg i livet. Han skulle tatt tak i dette for mer enn 10 år siden, istedet har det "grodd fast" og han blir mer bitter for hvert år. Jeg får skylda, siden jeg står han nærmest.

Det handler ikke om å fikse han så han blir mer passende for meg, det handler om å hjelpe han. For alt jeg vet kan en endring i han føre til at han ikke vil ha meg lenger. Men da er han i hvert fall mer i kontakt med seg selv, og kan unngå å falle i sine egne feller. Vi burde gått i terapi for årevis siden.

Jeg synes du er god, ts.

Anonymkode: 84dd5...913

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis han har så store problemer som du fremstiller at han bør ta seg en tur til en terapeut på egenhånd. 

Anonymkode: 4332f...e50

[AnonymBruker]

Hvis dere skal i par terapi så trenger han ikke å rippe opp i barndommen. Der kan dere bare jobbe med deres relasjon. Barndommen hans trenger ikke dras inn. 

Anonymkode: d0a5c...dab

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at hvis han har så store problemer som du fremstiller at han bør ta seg en tur til en terapeut på egenhånd. 

Anonymkode: 4332f...e50

Hun vil fikse han, og la hun nå få ta den oppgaven da! Det er hennes valg til tross for hva vi mener om det. Fasiten blir garantert at dette ikke kommer til å lykkes, hun sliter ut seg selv og ender selv opp med sine egne problemer etter noen år med denne kampen. Hun dumper han, eller han dumper henne som skal fikse han slik at han blir som hun vil. Det er et valg TS tar, og det må hun bare gi seg ut på.