Mannen vil ha barn

[Nixxi]

Jeg har vært syk å ufør i mange år. Men alltid hatt en ide om at jeg kom til å bli friskere, slik at jeg ville kunne få meg både flere barn og en liten jobb ettervært. Men slik ble det aldri. Mannen er frisk med 100% fast jobb. 

Jeg har en unge på 12 år som mannen min har tatt inn som sin egen, følger opp både økonomisk og fysisk. Da vi møttes lovet jeg han en unge ettervært, i god tro på at dette var noe jeg kunne gi han. Årene har gått, å jeg har ikke hatt den store bedringen som jeg innbilte meg at ville komme. Vi har hatt flere diskusjoner der vi begge gråter. Hans største ønske er å få en unge han kan få fulgt opp fra starten. Å mitt største ønske er å kunne gjøre han lykkelig. Men samtidig klarer jeg ikke forstå hvordan jeg skal klare en småbarnstid til. Sist gang måtte jeg flytte hjem til mamma for avlasting, å det er min mor for gammel til nå. Å det er heller ikke hva mannen ønsker. 

Nå starter alle vennene til mannen å bli ferdig med å få unger. Å de er ofte nysgjerrige på hvorfor han ikke får. Hvorfor ikke jeg gir han barn. I helgen kom det frem at han har fortalt alle rundt oss, og familien sin at han har dårlige svømmere, å at det er derfor vi ikke har flere. Det knuste hjertet mitt. Jeg har såret mannen så mye at han måtte lage en historie for å kunne takle spørsmålene til andre.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg er stuck. Jeg aner ikke hva vi burde gjøre fra nå av? Burde jeg bare la han fortsette med denne historien å spille med, for å ikke såre han mer? Må vi ha proff hjelp? Hva gjør jeg? 

[AnonymBruker]

Var du alene forrige barseltid? Det er stor forskjell å være én og å være to. Jeg var også alene med min første, det var det jævligste jeg har gjort i hele mitt liv - jeg har aldri vært så utmattet, sliten og fortvilet noen sinne. Og jeg er frisk! Det tok mange, mange år før jeg sluttet å bli fysisk kvalm av tanken på en ny baby. Men møtte en ny mann, hoppet i det og tok sjansen - og denne babytiden er jo så lekende lett i forhold! Det er jo en drøm å være to. Har jeg hatt en våkenatt tar han neste. Trenger jeg en time i dusjen i fred, fikser vi det. Vil jeg ut og gå meg en kveldstur? Null stress. Det kan virkelig ikke sammenlignes å være to engasjerte foreldre, kontra å være alene. Jeg bare nevner det  

Anonymkode: e07cd...3a6

[AnonymBruker]

Hva om mannen tar på seg hovedansvaret med barnet? Altså første to årene, og etter det at han jobber deltid sånn at han kan følge ungen til skolen osv? Er grunnen "bare" at du er syk, eller også at du ikke vil? Sykdom tenker jeg dere kan omgå praktisk, mens vilje er vanskeligere å jobbe med...

Anonymkode: ac197...ceb

[AnonymBruker]

Nixxi skrev (21 minutter siden):

Jeg har vært syk å ufør i mange år. Men alltid hatt en ide om at jeg kom til å bli friskere, slik at jeg ville kunne få meg både flere barn og en liten jobb ettervært. Men slik ble det aldri. Mannen er frisk med 100% fast jobb. 

Jeg har en unge på 12 år som mannen min har tatt inn som sin egen, følger opp både økonomisk og fysisk. Da vi møttes lovet jeg han en unge ettervært, i god tro på at dette var noe jeg kunne gi han. Årene har gått, å jeg har ikke hatt den store bedringen som jeg innbilte meg at ville komme. Vi har hatt flere diskusjoner der vi begge gråter. Hans største ønske er å få en unge han kan få fulgt opp fra starten. Å mitt største ønske er å kunne gjøre han lykkelig. Men samtidig klarer jeg ikke forstå hvordan jeg skal klare en småbarnstid til. Sist gang måtte jeg flytte hjem til mamma for avlasting, å det er min mor for gammel til nå. Å det er heller ikke hva mannen ønsker. 

Nå starter alle vennene til mannen å bli ferdig med å få unger. Å de er ofte nysgjerrige på hvorfor han ikke får. Hvorfor ikke jeg gir han barn. I helgen kom det frem at han har fortalt alle rundt oss, og familien sin at han har dårlige svømmere, å at det er derfor vi ikke har flere. Det knuste hjertet mitt. Jeg har såret mannen så mye at han måtte lage en historie for å kunne takle spørsmålene til andre.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg er stuck. Jeg aner ikke hva vi burde gjøre fra nå av? Burde jeg bare la han fortsette med denne historien å spille med, for å ikke såre han mer? Må vi ha proff hjelp? Hva gjør jeg? 

Kan mannen ta hele fødselspermisjonen?

Da går det nok mye bedre for begge to.

Anonymkode: f3719...e7f

[AnonymBruker]

Er det ikke sånn at dersom man er ufør kan mannen ta over permisjonen? Eller lyver jeg nå?

Anonymkode: f8974...e41

[AnonymBruker]

Nixxi skrev (43 minutter siden):

Jeg har vært syk å ufør i mange år. Men alltid hatt en ide om at jeg kom til å bli friskere, slik at jeg ville kunne få meg både flere barn og en liten jobb ettervært. Men slik ble det aldri. Mannen er frisk med 100% fast jobb. 

Jeg har en unge på 12 år som mannen min har tatt inn som sin egen, følger opp både økonomisk og fysisk. Da vi møttes lovet jeg han en unge ettervært, i god tro på at dette var noe jeg kunne gi han. Årene har gått, å jeg har ikke hatt den store bedringen som jeg innbilte meg at ville komme. Vi har hatt flere diskusjoner der vi begge gråter. Hans største ønske er å få en unge han kan få fulgt opp fra starten. Å mitt største ønske er å kunne gjøre han lykkelig. Men samtidig klarer jeg ikke forstå hvordan jeg skal klare en småbarnstid til. Sist gang måtte jeg flytte hjem til mamma for avlasting, å det er min mor for gammel til nå. Å det er heller ikke hva mannen ønsker. 

Nå starter alle vennene til mannen å bli ferdig med å få unger. Å de er ofte nysgjerrige på hvorfor han ikke får. Hvorfor ikke jeg gir han barn. I helgen kom det frem at han har fortalt alle rundt oss, og familien sin at han har dårlige svømmere, å at det er derfor vi ikke har flere. Det knuste hjertet mitt. Jeg har såret mannen så mye at han måtte lage en historie for å kunne takle spørsmålene til andre.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg er stuck. Jeg aner ikke hva vi burde gjøre fra nå av? Burde jeg bare la han fortsette med denne historien å spille med, for å ikke såre han mer? Må vi ha proff hjelp? Hva gjør jeg? 

men siden du er uføre så kan vel han få permisjonstiden så  blir det ikke så stress i babytida?

Anonymkode: f0670...8bb

[AnonymBruker]

Mannen skal vel bidra, du trenger da ikke flytte inn hos mor?

Anonymkode: c313f...331

[AnonymBruker]

Jeg synes du er en klok dame som innser dine begrensninger, er konsekvensorientert og har god selvinnsikt. Det er mange som ønsker seg barn, men så blir det ikke slik av ulike årsaker og det må man forsone seg med. Leser mange innlegg her på KG hvor de klager over hvor utslitte de er uten å innse at egne valg er en del av årsaken. Når kreftene er begrenset, er det best å bruke dem på det barnet dere har hjemme. Et nytt barn er ikke noen "gave" man gir far, men et livslangt krevende prosjekt.

 

Anonymkode: 3f12c...db9

[Gjest Anonymus Notarius]

Vanskelig situasjon for dere begge. Vil du ikke ha barn, så vil du ikke ha. Det må han respektere. Men da må du samtidig respektere at han kanskje forlater deg for å finne noen å få barn med. 

 

[Ulven]

Hvis du er sikker på at du helsemessig ikke kan bære fram eller delta i omsorgen av et nytt barn, synes jeg du bør la han få finnes seg en ny partner som kan gi ham det han ønsker. Jeg har to bekjente som ikke har fått barn fordi ektefellen ikke ønsker det, og de er begge bitre og ulykkelige nå som tiden har gått fra de. De hadde selvfølgelig valget om å fortsette samlivet selv, men syntes det var vanskelig å bryte opp hjem og familie. Det hadde trolig vært lettere hvis partneren hadde vært den som gikk. 

[AnonymBruker]

Dette må du nesten kjenne etter på hva som er greit for deg og din helse.  Barseltiden er jo kun litt av tiden med barn, men hvordan klarer du å følge opp barnet du har nå? Har du kapasitet til ett barn til? Og ikke minst, ønsker du deg et barn til?

 

At samboeren din forteller løgn om hvorfor dere ikke har barn, må nesten han selv svare for. Men dette skal jo ikke du ha dårlig samvittighet for eller noe slikt. Men hvorfor føler han at han ikke kan være ærlig overfor sine egne venner og familie? De vet vel at du er ufør? Det at du tenkte i starten at helsen din ville forbedre seg og at du da tenkte et barn til, får jo så være. Helsen din har jo ikke blitt slik du tenkte, ergo er også premisset barn ikke oppfylt i følge deg. Men å si at du har såret han pga dette, synes jeg er å påta seg for mye ansvar. Du må tenke på helsen din, det må vi alle uansett.

Om du ikke ønsker barn, så ikke gå med på barn for 'å gi han et barn'. Og kanskje dere kan ta en tur til familieterapaut for å snakke om dette, det skader nok ikke.

Anonymkode: a5fcf...dbc

[AnonymBruker]

Få barn. Han kan ta hovedansvaret.

Anonymkode: 25222...614

[AnonymBruker]

Nixxi skrev (1 time siden):

Jeg har vært syk å ufør i mange år. Men alltid hatt en ide om at jeg kom til å bli friskere, slik at jeg ville kunne få meg både flere barn og en liten jobb ettervært. Men slik ble det aldri. Mannen er frisk med 100% fast jobb. 

Jeg har en unge på 12 år som mannen min har tatt inn som sin egen, følger opp både økonomisk og fysisk. Da vi møttes lovet jeg han en unge ettervært, i god tro på at dette var noe jeg kunne gi han. Årene har gått, å jeg har ikke hatt den store bedringen som jeg innbilte meg at ville komme. Vi har hatt flere diskusjoner der vi begge gråter. Hans største ønske er å få en unge han kan få fulgt opp fra starten. Å mitt største ønske er å kunne gjøre han lykkelig. Men samtidig klarer jeg ikke forstå hvordan jeg skal klare en småbarnstid til. Sist gang måtte jeg flytte hjem til mamma for avlasting, å det er min mor for gammel til nå. Å det er heller ikke hva mannen ønsker. 

Nå starter alle vennene til mannen å bli ferdig med å få unger. Å de er ofte nysgjerrige på hvorfor han ikke får. Hvorfor ikke jeg gir han barn. I helgen kom det frem at han har fortalt alle rundt oss, og familien sin at han har dårlige svømmere, å at det er derfor vi ikke har flere. Det knuste hjertet mitt. Jeg har såret mannen så mye at han måtte lage en historie for å kunne takle spørsmålene til andre.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg er stuck. Jeg aner ikke hva vi burde gjøre fra nå av? Burde jeg bare la han fortsette med denne historien å spille med, for å ikke såre han mer? Må vi ha proff hjelp? Hva gjør jeg? 

Hvorfor? Det er da vesentlig mer stuerent å si "min kone har ikke helse til å få flere barn" enn å si "vi velger å forsøke å få barn selv om vi vet at helsen til barnemor trolig ikke holder og at far påregnelig vil ende opp som eneforelder"? 

Om han virkelig ønsker egne barn bør dere ta en fot i bakken på dette. Vil han finne seg en ny? Vil dere se om det er mulig å få inn en tredje voksenperson? Er det aktuelt for han å få barn på fellesen med noen? Uansett blir ikke mannen lykkelig av å få barn. Man har forsket på dette - barn er ikke veien til lykke. Forskning har alltid mer rett enn synsingen eller selvforsvaret til folk (særlig de med barn, som har egeninteresse av å lyve).

Anonymkode: b9455...993

[Nymerïa]

Jeg reagerer på språket ditt om barn. Han har "tatt inn" barnet ditt? Nei, man "tar inn" hjemløse katter eller uteliggere. Ikke barn. Da dere ble samboere fulgte barnet ditt med, det er en selvfølge. Han har ikke tatt inn noe som helst.

Og du debatterer om du skal "gi" han et barn? Nei, man gir ikke noen et barn. Man kan gi bort mange ting, men ikke mennesker.

Når det gjelder problemet ditt så ser jeg at flere foreslår at han skal ta arbeidet med baby. I teorien er det en god ide. Dessverre er det tråd på tråd her om menn som har lovt slike ting, men ikke følger opp. Og hva da? Du kan ikke reversere avgjørelsen. Og selv om han skulle holde ord så har vi det fryktelig enkle faktumet at svangerskap og fødsel i seg selv er en helserisiko. Nå skriver du ikke hva slags helseproblemer du har i utgangspunktet, men jeg forstår godt at du vegrer deg for å risikere mer.

Helt ærlig talt så synes jeg du skal bryte og la mannen få det barnet han ønsker seg uten at du går med på et barn til for å gjøre han til lags. Det er mulig at du og barnet du allerede har får det dårligere materielt sett, men barnet tjener på at du retter deg opp i ryggen og slutter å omtale det som et veldedighetsprosjekt.