En vanskelig "gave"

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om denne havner riktig, men jeg publiserer den her for å få det ut av systemet.

 

Noen uker tilbake dro svigerfamilien min sammen med kjæresten min og meg til utlandet.
Forelderen sier at h*n vil kjøpe en gave til ungene, og spesifiserer ikke meg. Noe jeg egentlig syntes var godt, ettersom jeg ikke egentlig liker å bli påspandert ting og blir lett ubekvem. De har veldig god råd, og jeg synes det blir vanskelig å forholde meg til deres syn på penger i og med at jeg er mye mer ydmyk enn dem ... 

Vi titter litt i butikker. Etter hvert titter jeg med "kjæresten til denne forelderen", og jeg ser en jakke jeg synes er fin. Jeg hadde tenkt til å kjøpe denne selv, men kjæresten til forelderen nekter meg å kjøpe den selv og jeg blir derfor påspandert denne tingen. Kjæresten til forelderen drar kortet til forelderen som ikke er der, denne kjæresten har ikke selv like mye penger. Jeg føler derfor jeg har utnyttet pengene som forelderen har og at denne kjæresten kjøpte en gave til meg som forelderen ikke egentlig hadde planlagt å kjøpe til meg. 

Det skal sies at denne "forelderen" blir sur på meg dersom jeg ikke tar imot ting, og mener jeg er altfor beskjeden ... Jeg kveles snart av dette. Det er så innmari vanskelig for meg å forholde meg til penger ...

Forklarte jeg greit?

Jeg føler i hvert fall at jeg har fått en gave jeg egentlig ikke burde ha fått ... :( 
Og denne gaven var dyyyr i mine øyne (ikke i deres) ... :( 

Anonymkode: a15e2...0b0

[Gjest The High Priestess]

Dette var et rotete innlegg, men jeg skal prøve å svare deg. 

Jeg forstår godt at du synes dette med penger er vanskelig, særlig når det er et skille. Jeg tenker at jeg rett og slett ville vist god takknemlighet i denne situasjonen slik det er nå. Tenker at jakken ble kjøpt for at de skulle være hyggelige! 

Men jeg synes det er noe sært at du «ikke får lov» til å benytte dine egne penger på deg selv..

[AnonymBruker]

Jeg var en gang sammen med en kar som var enormt rik. Han oppførte seg ganske så normalt og down to earth, men han fikk jul- og bursdagsgaver i millionklassen. Jeg blakket meg nrsten helt i et forsøk på å være likestilte i forholdet, tok han med ut på middager og kjøpte gaver han virkelig ønsket seg, selv om de var litt for dyre for mitt budsjett. 

Han var gavmild på en veldig fin og naturlig måte - et eksempel jeg husker, var en gang jeg mistet et fly og jeg var i en annen by. Jeg hadde tenkt å vente 9 timer på flyplassen, jeg vurderte ingen andre muligheter fordi det var helt naturlig for meg. Det han gjorde, var å booke meg inn på flyplassområdets eneste femstjernershotell for at jeg skulle få sove litt og spise en rågod middag. 

Jeg syntes det var deilig selvsagt, men jeg var ekstremt ubekvem fordi jeg ikke kunne hatt råd til å gjøre det selv, og jeg syntes ikke det ville vært verdt mine egne penger - så da følte jeg dårlig samvittighet ovenfor hans penger. 

Jeg var også veldig ydmyk og både takket og unnskyldte meg mye i forbindelse med hans gaver eller pengebruk. Jeg endte opp med å gjøre det slutt, fordi jeg ikke klarte tanken på et helt liv med disse følelsene, selv om han ønsket å gifte seg med meg.

Fire år senere møttes vi for en kaffe og han var brutalt ærlig med meg. Han sa at jeg er en fantastisk kvinne, men at jeg var for ydmyk og for unnskyldende til alt mulig. Det oppfattes som om man ikke ser sin egen verdi sa han, og det var trist. For han var jo disse gavene og pengene en dråpe i havet, og han ønsket å gi meg alt mulig - han ønsket å dele livet sitt med meg. Men det var MITT problem at jeg ikke var komfortabel med det.

Nå har jeg klart å snu tankegangen, for jeg har bodd i Tyrkia en periode og jeg har selv hjulpet en del mennesker jeg har blitt kjent med her. Jeg vil gjerne dele av det lille jeg har, når jeg ser at de har lite. Jeg ønsker ikke at de skal føle ubehag, for jeg føler ingen press på å dele mine goder med dem, men jeg ønsker å gjøre det fordi jeg er glad i dem. Vi gir altfor mye verdi til penger. Penger er ment å komme og gå, så la alle styre sitt eget pengebruk og vær takknemlig hvis det også flommer over til deg! Andre ganger blir det du som deler av dine goder!

Anonymkode: ec5eb...925

[Gjest brødskalle]

De har masse penger, så jeg skjønner ikke at du gidder bry deg. Er ikke som om du kommer noen vei med å sitte og føle på det. Enten setter du ned foten hardt med din samboers hjelp, ellers så tar du imot gavene. Når de har masse penger og liker drive på, så ser jeg ikke hvorfor du skal gidde lage drama av det. 

Penger betyr ingenting for de som har dem. 

[AnonymBruker]

Dette handler litt om å være en sosial kameleon. Man kan øve seg i å bli bedre på det. Du kan klare å fremsnakke produktet fra First Price i en sosial klikk, mens du i en annen forteller inngående om etikken bak handelen på de siste diamantamykkene du kjøpte (på en del slike varer får man med bevis på at de er utvunnet på en etisk korrekt måte på det og det viset). 
 

Jeg kommer selv fra trange kår, men lever nå uten økonomiske bekymringer.

 

I ditt tilfelle må du finne ut av om dette er noe du kan leve med i lengden. Skal du være i den slekta må du ta kunne ta imot spandable ting med et ekte smil. Det er ikke noe feil med å leve slik, men jeg forstår det føles uvant. Man kan sammenligne det litt med måten man snakker på i jobbintervju, der man bil ha jobben, som med måten man framstår på hvis man holder 40-årsdag for seg selv for mange. Man har ulike roller da også. Så vist jeg husker er det også nettopp vi kvinner som ikke slår så hardt ned i bordet ved diskusjoner i lønnsforhøyelse. Litt til ettertanke..

Anonymkode: 0688c...163