Blir så skuffet over at jeg ikke får til et bedre forhold til "stebarna"

[AnonymBruker]

Barna til kjæresten min virker å mislike meg. Eller de skygger banen når jeg er der. De er 12 og 14 år.

De holder seg på rommene sine og kommer lite ut når jeg er der. Vi har vært sammen i 4 år og er sammen når vi ikke har våre egne barn. Hans barn er 2 uker hos han og 2 uker hos mor, mens mine er annenhver uke hos meg og sin far. Så jeg er sammen med dem en uke i mnd ca.

Generelt bruker jeg å gå greit sammen med de aller fleste mennesker. Jeg jobber med mennesker og er godt likt på jobb. Jeg er en litt beskjeden og ydmyk person. Tar ikke mye plass. Men med disse to går det rett og slett ikke..

Føler jeg har prøvd. Jeg trekker meg ikke unna dem, men trenger meg heller ikke på.. jeg passer på å kjøpe dem gaver de ønsker seg til jul og bursdag, jeg bruker å kjøpe småting de liker på butikken, osv. 

Men de snakker aldri til meg utenom å si takk. Kun til far. Har forstått det sånn på far at med en gang jeg drar hjem så er de mye mer i stua og sammen med far.

Føler at jeg plager dem i deres eget hjem. Og nå kjenner jeg at jeg er så lei meg og såret over dette at jeg ikke vet om jeg orker å bo hos kjæresten min mer når han har ungene sine. Spørs om barna også foretrekker at det er sånn. Jeg har ikke noe ønske om å plage noen i sitt eget hjem med min tilstedeværelse heller.

Føler meg rett og slett rådvill. Vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre.

Til sammenligning så er mine barn veldig glade i ham og viser interesse for ham. 

Noen andre som har hatt samme problemene?

Hilsen mislykka "stemor"

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

Oppfør deg som normalt, la de komme til deg. Mine egne tenåringer snakket knapt med meg og er stort sett på rommene sine eller sosiale med venner. La de komme til deg, vær blid og tilgjengelig, mer kan du ikke tvinge dem til akkurat.

Anonymkode: 9496c...d79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oppfør deg som normalt, la de komme til deg. Mine egne tenåringer snakket knapt med meg og er stort sett på rommene sine eller sosiale med venner. La de komme til deg, vær blid og tilgjengelig, mer kan du ikke tvinge dem til akkurat.

Anonymkode: 9496c...d79

Er vel stort sett det jeg har gjort i 4 år nå. Jeg er hyggelig mot dem, tilbyr dem mat eller hører med dem om det er noe de vil ha på butikken osv. Men får vanvittig lite tilbake annet enn enstavelsesord. 

Er veldig påpasselig på å ikke tvinge meg på. Får vel kanskje et bedre forhold til dem når de blir voksne. Men kjenner det inni mellom er så sårt når jeg ser hvor hyggelige mine egne barn er mot kjæresten min. Blir rett og slett misunnelig på han og føler at det gikk så lett for han med mine🙈

Men så er mine barn sånn mot de aller fleste, mens hans barn er litt beskjedne mot de fleste. Så det er vel litt med personlighet å gjøre også.

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

Hva sier de når faren deres tar opp dette med dem, da? 

Anonymkode: 17757...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva sier de når faren deres tar opp dette med dem, da? 

Anonymkode: 17757...dd3

Han har nok aldri snakket med dem om det. Han sier til meg at de er bare sånn, de er sjenerte, osv. 

Det som også er sårt er at far hadde en samboer før som barna hadde et godt forhold til. Mulig de savner henne, eller sammenligner meg med henne. Jeg vet ikke. Men den gang var barna veldig små og selvfølgelig lettere å komme inn på. Da jeg kom inn i bildet var allerede begge begynt å bli preteens. 

 

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

Slik jeg forstår det bor dere ikke sammen. Kanskje det er lurt å trekke deg litt bort en periode? Fx bare være hos dem 2-3 dager den uken dere egentlig har sammen?  
 

og så må jeg bare kommentere at dette ikke høres ut som sjenerte barn, men heller uoppdragne og egosentriske barn. 
far må jo også lære dem at de av høflighet snakker med dem man bor sammen med! 
De er store nok til å forstå dette!

Anonymkode: 0577e...14a

[AnonymBruker]

Ser dere film eller tv serier sammen som familie? Reiser ut på tur? klatring? Spiller playstation eller bretspill`? De vil jo alltid være beskjedne om dere ikke gjør ting sammen og blir kjent

Anonymkode: 7854a...fe6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han har nok aldri snakket med dem om det. Han sier til meg at de er bare sånn, de er sjenerte, osv. 

Det som også er sårt er at far hadde en samboer før som barna hadde et godt forhold til. Mulig de savner henne, eller sammenligner meg med henne. Jeg vet ikke. Men den gang var barna veldig små og selvfølgelig lettere å komme inn på. Da jeg kom inn i bildet var allerede begge begynt å bli preteens. 

 

Anonymkode: 38e37...601

Barna er bare 12 og 14. De har i løpet av disse få årene både opplevd at foreldrene har flyttet fra hverandre. OG at en ny omsorgsperson de hadde tillit til har kommet og dratt. 

Gi dem tid. 

Anonymkode: e7b2b...31d

[Gjest Blondie65]

Far er problemet her. Dvs. at far forsvarer ren uhøflighet fra sine egne barn. 

Mitt forslag til deg er at du forteller far at du ikke orker dette, og kommer til å redusere tiden du har sammen med dem når de er der slik at de kan få alenetiden sin med far med hyggelig stemning, fremfor den anstrengte stemningen som er der nå. Hvis far ikke liker dette, så er det far som kan gjøre noe med det ved å oppdra sine egne barn til det som faktisk er helt normal folkeskikk.

Jeg er selv beskjeden og introvert, men det får da virkelig være grenser for hvor langt det skal trekkes for å forsvare uoppdragne unger og en veik far.

[AnonymBruker]

Hvorfor har ikke far oppdratt barna sine? En sånn type ville ikke jeg vært sammen med.

Anonymkode: 26a77...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser dere film eller tv serier sammen som familie? Reiser ut på tur? klatring? Spiller playstation eller bretspill`? De vil jo alltid være beskjedne om dere ikke gjør ting sammen og blir kjent

Anonymkode: 7854a...fe6

Vi ser av og til på tvserier sammen eller drar på kino. Resten av tingene har ikke verken far eller barn noe særlig interesse av. Vi har vært på noen utflukter sammen med alle barna men da har det ofte endt med at vi har blitt splittet i to grupper (han med sine og jeg med mine) fordi barna er så forskjellige og ønsker forskjellige ting. Så vi har gitt litt opp på den. 

Føler far absolutt kunne gjort en bedre innsats, men han legger alt på meg. At jeg ikke prøver nok. At han har prøvd mer med mine barn og derfor har han et bedre forhold til mine enn omvendt. Men mine svarer jo han og kan å føre en samtale. Mine gir han en klem og sier takk når de får noe av han. Mens jeg aldri har fått en klem av hans barn på disse årene. Men akkurat det er greit. Alle er ikke klemmere. Men jeg føler ikke at mitt manglende forhold til hans barn bare kan ligge på meg. Det må ligge litt på han og dem også.

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

At du orker dette. TS?

Anonymkode: 26a77...a1f

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi ser av og til på tvserier sammen eller drar på kino. Resten av tingene har ikke verken far eller barn noe særlig interesse av. Vi har vært på noen utflukter sammen med alle barna men da har det ofte endt med at vi har blitt splittet i to grupper (han med sine og jeg med mine) fordi barna er så forskjellige og ønsker forskjellige ting. Så vi har gitt litt opp på den. 

Føler far absolutt kunne gjort en bedre innsats, men han legger alt på meg. At jeg ikke prøver nok. At han har prøvd mer med mine barn og derfor har han et bedre forhold til mine enn omvendt. Men mine svarer jo han og kan å føre en samtale. Mine gir han en klem og sier takk når de får noe av han. Mens jeg aldri har fått en klem av hans barn på disse årene. Men akkurat det er greit. Alle er ikke klemmere. Men jeg føler ikke at mitt manglende forhold til hans barn bare kan ligge på meg. Det må ligge litt på han og dem også.

Anonymkode: 38e37...601

Hva er de interessert i da? Spør mannen din hva han mener han gjør som du ikke gjør. Kanskje har han et poeng? Å bygge relasjoner med mennesker er vanskelig. Dersom du er veldig ulik fra barna hans, så er det desto vanskeligere, for barna føler ike at du kan forstå dem, vibe med dem eller at de vl få noe positivt ut av et forhold med deg. Da krever det i så fall mer innsats å bygge bro mellom dere. Kanskje mannen din enten har gjort en større innsats, eller kanskje han har mer til felles med abrna dine enn omvendt

Anonymkode: 7854a...fe6

[AnonymBruker]

Sånn er det ofte med stebarn. Mitt stebarn fikk problemer etter at jeg og far fikk et barn. Da ble det for vanskelig. Sannheten er at disse oppdelte familiene ikke fungerer særlig. Hold sammen så sant dere kan, å dra inn steforeldre, halvsøsken, stesøsken osv, det blir vanskelig for veldig mange barn. 

Anonymkode: ea580...3b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barna er bare 12 og 14. De har i løpet av disse få årene både opplevd at foreldrene har flyttet fra hverandre. OG at en ny omsorgsperson de hadde tillit til har kommet og dratt. 

Gi dem tid. 

Anonymkode: e7b2b...31d

Dette.

At ikke voksne mennesker forstår at det er dette som er problemet, er jo ufattelig. Ikke bare er mor og far gått fra hverandre, men far har hatt to samboere etter det. Men barna skal stemples som de vanskelige og uhøflige. Gratulerer.

Anonymkode: 9fb0d...401

[Mooza]

Jeg har ikke noe annet råd enn å prøve forsiktig. Prøve å snakke med dem, høre hvordan det går på skole. Finne et tema som går an å prate med dem om.. si at du kan hjelpe dem- hvis det er noe du ser de trenger. Ett eller annet som kan føre dere nærmere hverandre. Det er akkurat som det er en liten byll her som må sprekkes. For det er så distansert dette forholdet deres. 

Kanskje du kan si til de at du så gjerne vil komme litt nærmere dem, og spørre om du kan ta dem med på noe? shopping, eller skøyte-ting på vinteren. Ett eller annet som dere kan ha til felles- Så er jo dette to ulike unger som gjerne har ulike ting de liker. Du kan jo banke på døra med en liten blomst du har kjøpt til rommet - eller noe?

Jeg kom vel gjennom hos min stedatter da jeg spurte om hun ville ha litt mer far-tid alene, og ba henne fortelle meg hva hun trengte av meg. Så kom hun i en konflikt, der heldigvis far ikke var så forståelsefull- mens jeg var. Alltid på hennes side- og prøvde å se verden fra hennes ståsted. 

Men det tøft å være stemor. Men det høres ut som en slags anspent situasjon der de ikke er helt trygg på deg, siden de ikke kommer ut av rommet osv. Kanskje du kan lage vafler og lokke dem ut? Bake boller- gjøre noe kun for dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva er de interessert i da? Spør mannen din hva han mener han gjør som du ikke gjør. Kanskje har han et poeng? Å bygge relasjoner med mennesker er vanskelig. Dersom du er veldig ulik fra barna hans, så er det desto vanskeligere, for barna føler ike at du kan forstå dem, vibe med dem eller at de vl få noe positivt ut av et forhold med deg. Da krever det i så fall mer innsats å bygge bro mellom dere. Kanskje mannen din enten har gjort en større innsats, eller kanskje han har mer til felles med abrna dine enn omvendt

Anonymkode: 7854a...fe6

Han sier han snakker mer med dem og kjøper ting til dem osv. Men jeg føler ikke han gjør det mer enn jeg gjør. Det er bare at mine blir glade for hans initiativ, mens hans ikke virker å bry seg så veldig. Jeg vil påstå at jeg har lagt mye mer omtanke i gaver til hans barn (er ute i god tid og bestiller på nett ting jeg vet de liker og ikke får tak i i Norge feks) mens han kanskje gir dem en 200lapp og en pose sjokolade. Jeg vet de blir glade for gavene, for både far og mor til stebarna har sagt det i etterkant. 

Har forøvrig et greit forhold til mor til barna også. Men hun er også en litt sånn som snakker lite og det blir ingen dype samtaler. Men hun er hyggelig og virker å sette pris på meg. 

Virker forøvrig ikke som at barna har et så veldig nært forhold til foreldrene der de snakker om dypere ting heller. Så tror egentlig det handler mye om personlighet. Og at jeg er vant med mine som er utadvendte og der det ikke er tvil om at de setter pris på ting og at de ønsker å tilbringe litt tid med foreldrene sine. 

Jeg er glad i stebarna mine. Men vi er nok bare ikke på bølgelengde og det er jo sårt. 

Til sammenligning så kan min kjæreste synes at mine unger kan være litt slitsomme fordi de ikke bare vil styre seg selv, men vil være sammen med oss voksne. 

 

Ts

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

Jeg tenker at disse barna har opplevd to brudd. Først foreldre, og deretter brudd mellom far og samboer som de var glade i.

Kan hende det er vanskelig for dem å skulle knytte seg til en ny dame, som muligens også forsvinner ut av livet deres etterhvert. 

Anonymkode: c8154...984

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at disse barna har opplevd to brudd. Først foreldre, og deretter brudd mellom far og samboer som de var glade i.

Kan hende det er vanskelig for dem å skulle knytte seg til en ny dame, som muligens også forsvinner ut av livet deres etterhvert. 

Anonymkode: c8154...984

Far og mor splittet da eldste var under 2 og minste var i magen. De kjenner ikke til noe annet der. Far var sammen med en dame fra de var 2 og 4 år til de var 4 og 6 år. Etter det har han vært singel. Frem til han møtte meg da de var 8 og 10 år. 

Men skjønner litt hva du mener. De har vel kanskje opplevd at det ikke er vits å knytte seg til meg i tilfelle jeg også forsvinner. 

Tenker jeg kommer til å ta en pause fra han når ungene er der. Så får de være med faren alene sånn de aller helst vil. 

 

Anonymkode: 38e37...601

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2021 den 23.15):

Barna til kjæresten min virker å mislike meg. Eller de skygger banen når jeg er der. De er 12 og 14 år.

De holder seg på rommene sine og kommer lite ut når jeg er der. Vi har vært sammen i 4 år og er sammen når vi ikke har våre egne barn. Hans barn er 2 uker hos han og 2 uker hos mor, mens mine er annenhver uke hos meg og sin far. Så jeg er sammen med dem en uke i mnd ca.

Generelt bruker jeg å gå greit sammen med de aller fleste mennesker. Jeg jobber med mennesker og er godt likt på jobb. Jeg er en litt beskjeden og ydmyk person. Tar ikke mye plass. Men med disse to går det rett og slett ikke..

Føler jeg har prøvd. Jeg trekker meg ikke unna dem, men trenger meg heller ikke på.. jeg passer på å kjøpe dem gaver de ønsker seg til jul og bursdag, jeg bruker å kjøpe småting de liker på butikken, osv. 

Men de snakker aldri til meg utenom å si takk. Kun til far. Har forstått det sånn på far at med en gang jeg drar hjem så er de mye mer i stua og sammen med far.

Føler at jeg plager dem i deres eget hjem. Og nå kjenner jeg at jeg er så lei meg og såret over dette at jeg ikke vet om jeg orker å bo hos kjæresten min mer når han har ungene sine. Spørs om barna også foretrekker at det er sånn. Jeg har ikke noe ønske om å plage noen i sitt eget hjem med min tilstedeværelse heller.

Føler meg rett og slett rådvill. Vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre.

Til sammenligning så er mine barn veldig glade i ham og viser interesse for ham. 

Noen andre som har hatt samme problemene?

Hilsen mislykka "stemor"

Anonymkode: 38e37...601

Kjenner meg så godt igjen i det du beskriver ❤️

Samboer har tre barn, eller dvs alle tre er over 18, ene nærmere 30. 

Kun ene jeg har et ok forhold til, de to andre er helt håpløst. Jeg har prøvd, men nytter ikke. Så nå holder jeg meg litt i bakgrunnen, men er der om de skulle henvende seg til meg. Det har aldri skjedd. Yngste sier verken hei eller hadet når hen kommer, bare overser meg totalt. 
Det er sårt at det er blitt slik, føler meg også mislykket som bare det, men iom at de er unge voksne så tenker jeg at dette ligger litt hos de også. Håper bare vi kan omgås en dag uten at jeg må gå på nåler og være redd for å si/gjøre noe galt. Har ingen oppbacking av samboer på dette. 

Anonymkode: 33b70...d3d