Vold og skyldfølelse.

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 50 årene som dessverre var så utrolig uheldig å inngå et forhold til en voldelig mann, for 10 år siden. Jeg visste selvsagt ikke dette før det smalt, han var bare kjempesjarmerende og jeg var veldig forelsket. For å gjøre historien kort, så flyktet jeg for livet etter hvert til den andre kanten av landet. Der anmeldte jeg han og gjorde hva som skulle gjøres. Anmeldelsen ble henlagt, og der sto jeg som en stor idiot. Tross alle bevis, henla politiet saken. Det fikk meg til å føle meg totalt verdiløs i samfunnet, en bekreftelse på at han faktisk hadde hatt lov til å slå meg, ødelegge livet mitt, med myndighetenes velsignelse. Etter det har mitt liv mer eller mindre havarert. Jeg har kompleks PTSD, uføretrygdet, sliter med alt. Men det verste er at min mor hele veien har lagt skylden på meg, det er min skyld at jeg var så dum. Det er alle kvinner som sitter på krisesentre som er dumme, det finnes ikke et gram forståelse for hverken dem eller meg. Min mors ord sårer meg enormt, det trigger alle traumer som jeg bærer på. Virkelig slag under beltestedet. Så jeg har måtte bryte kontakten og har vært kjempedeprimert siden. Har noen av dere slike erfaringer, og hva gjør dere? Jeg trengte bare å bli mottatt inn i varmen av henne, men hun utstøtte meg fra familien, pratet bak min rygg til nabolaget, alle, sparket meg mens jeg lå nede.  Jeg kan ikke forstå hvordan en mor kan gjøre noe sånt...

Anonymkode: c850a...3c6

[Hr. Aktiv]

Det er alltid to sider av en sak. Sånn sett kan du like gjerne være den som er grunnen til ufreden som det er din mann. Når det er sagt så har jeg ingen sympati for folk som må ty til vold på partneren sin uansett grunn. Man har to valg enten tar man diskusjonen ellers tar man beina fatt og kommer seg bort. Ingen av disse alternativene innebærer vold. 

At politiet henlegger slike saker viser jo bare hvor lite slikt prioriteres. Rettsstaten blir mere og mere en parodi. 

[AnonymBruker]

Ja. Jeg har opplevd hele livet at mine negative opplevelser i livet var helt og holdent min egen feil. Noen hendelser var selvfølgelig helt korrekt at var min feil, slik som da jeg klatret høyt opp i et råttent tre, falt ned og brakk armen. Men det var ikke min feil at min tidligere trener forgrep seg på meg, at jeg har PTSD og er født med astma. Det er helt utrolig hva som har blitt pålagt meg å ta ansvar for.

Jeg har ingen kontakt med henne i dag. Jeg oppdrar mine egne barn med empati, omsorg og kjærlighet. Det kan være det er noe generasjonsgreier inne i bildet, men det forklarer ikke alt føler jeg. Jeg er 44 år, så ikke så langt fra din alder.

Det er vondt å vite at min mor ikke klarte å akseptere meg som person. At hvis jeg begikk feil så var det verdt å elske meg likevel. Jeg lever i dag et enkelt liv med mine to barn, og vi har  et veldig fint og nært forhold. Jeg har få venner, og ønsker ikke ny partner. Jeg velger å leve et ganske ensomt liv fordi det er vanskelig for meg å åpne meg for folk. Jeg forventer alltid å bli klandret for helt bagatellmessige ting. Og ja, jeg går åpenbart i terapi fordi jeg forstår jo selv at dette ikke er normalt.

Skulle ønske mammaen min var glad i meg. Eller i det minste likte meg. Men det kommer ikke til å endre seg nå. Jeg fokuserer nå på det fine forholdet jeg har til mine barn, og å ikke føre denne arven videre til dem.

Våre mødre er åpenbart skadde på sin egen måte også, siden de trenger å plassere skyld og skam på sine egne barn. Men det er ikke vår jobb å fikse dem. Det må de jobbe med selv, men de skjønner jo ikke selv at de skader andre med sin oppførsel så de bare lever sitt hatefulle liv videre.

Anonymkode: df563...bb5

[Mannu]

Hr. Aktiv, takk for svar. Joda, det kan være to sider av samme sak. Nå vet jeg jo at mannen har fortsatt å utøve vold etterpå mot sin neste samboer, han er altså velkjent av politiet. I ettertid har jeg også forstått at politiet på dette stedet nærmest var på kameratslig talefot med han... Jeg fikk beskjed om å gå hjem å ordne opp med han, da jeg oppsøkte politiet første gang der, og da var jeg altså uten beskyttelse. Hele nettverket mitt forsvant, familie, venner, han hadde truet dem alle. Jeg var alene, og etter noen måneder klarte jeg i all hemmelighet å sette meg på et fly derfra til en annen kant av landet, Der anmeldte jeg saken, fikk besøksforbud, osv... Det var en lang grusom prosess. Saken ble henlagt, han er fri, jeg er like alene som da, og selv om jeg har prøvd å integrere meg i min familie, så pekes det på meg som den skyldige. Min mor var rasende for at jeg flyktet, hun har aldri tilgitt meg for det... Han var livsfarlig, det er ikke sikkert jeg hadde vært i livet om jeg ikke dro. 

[Mannu]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja. Jeg har opplevd hele livet at mine negative opplevelser i livet var helt og holdent min egen feil. Noen hendelser var selvfølgelig helt korrekt at var min feil, slik som da jeg klatret høyt opp i et råttent tre, falt ned og brakk armen. Men det var ikke min feil at min tidligere trener forgrep seg på meg, at jeg har PTSD og er født med astma. Det er helt utrolig hva som har blitt pålagt meg å ta ansvar for.

Jeg har ingen kontakt med henne i dag. Jeg oppdrar mine egne barn med empati, omsorg og kjærlighet. Det kan være det er noe generasjonsgreier inne i bildet, men det forklarer ikke alt føler jeg. Jeg er 44 år, så ikke så langt fra din alder.

Det er vondt å vite at min mor ikke klarte å akseptere meg som person. At hvis jeg begikk feil så var det verdt å elske meg likevel. Jeg lever i dag et enkelt liv med mine to barn, og vi har  et veldig fint og nært forhold. Jeg har få venner, og ønsker ikke ny partner. Jeg velger å leve et ganske ensomt liv fordi det er vanskelig for meg å åpne meg for folk. Jeg forventer alltid å bli klandret for helt bagatellmessige ting. Og ja, jeg går åpenbart i terapi fordi jeg forstår jo selv at dette ikke er normalt.

Skulle ønske mammaen min var glad i meg. Eller i det minste likte meg. Men det kommer ikke til å endre seg nå. Jeg fokuserer nå på det fine forholdet jeg har til mine barn, og å ikke føre denne arven videre til dem.

Våre mødre er åpenbart skadde på sin egen måte også, siden de trenger å plassere skyld og skam på sine egne barn. Men det er ikke vår jobb å fikse dem. Det må de jobbe med selv, men de skjønner jo ikke selv at de skader andre med sin oppførsel så de bare lever sitt hatefulle liv videre.

Anonymkode: df563...bb5

Tusen takk for svar.  Da er vi to som har blitt pålagt uhyrlige ansvar. Du må ha hatt det veldig vondt og jeg føler med deg. Det er fint å vite at du har det bra med din lille familie. 

Som deg har jeg aldri blitt akseptert som personen jeg er. Selvtilliten min er lik null, hun har kritisert og såret meg hele livet, spydig og arrogant. Jeg er eneste jente i familien, og har aldri  forstått  hvordan hun kan dømme meg så hardt. En unnskyldning for noe som helst har aldri blitt meg til del. Jeg hadde kontakt med henne for noen uker siden, og måtte bare bryte tvert. Ble fullstendig retraumatisert, har vært enormt langt nede nå, på selvmordets rand. All vold, psykisk og fysisk, jeg har opplevd bare traff meg rett i hele systemet. Dette er den første passelige normale dagen på lenge. 

Fungerer terapi for deg? Har du fått traumebehandling? 

Jeg ønsker deg alt godt.

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (1 time siden):

Det er alltid to sider av en sak. Sånn sett kan du like gjerne være den som er grunnen til ufreden som det er din mann. Når det er sagt så har jeg ingen sympati for folk som må ty til vold på partneren sin uansett grunn. Man har to valg enten tar man diskusjonen ellers tar man beina fatt og kommer seg bort. Ingen av disse alternativene innebærer vold. 

At politiet henlegger slike saker viser jo bare hvor lite slikt prioriteres. Rettsstaten blir mere og mere en parodi. 

Selvfølgelig er det ikke «alltid to sider av en sak», spesielt ikke når det gjelder vold. Og nei, ingen «må» ty til vold.

Anonymkode: 1158b...5e9

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selvfølgelig er det ikke «alltid to sider av en sak», spesielt ikke når det gjelder vold. Og nei, ingen «må» ty til vold.

Anonymkode: 1158b...5e9

Det er alltid to sider av en sak. Jeg vet at det finnes kvinner som får bank av sin partner egler opp til slosskamp. 

Hvor skriver jeg at man må ty til vold?

[AnonymBruker]

19 hours ago, Hr. Aktiv said:

Det er alltid to sider av en sak. Jeg vet at det finnes kvinner som får bank av sin partner egler opp til slosskamp. 

Hvor skriver jeg at man må ty til vold?

Wow wow wow.. 🤔

Det er ingen som egler opp til bank, nå får du faen meg gi deg! Vold er aldri akseptabelt. Ha deg ut herifra. 

Anonymkode: 58e7a...906

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2021 den 13.46):

Jeg er en kvinne i 50 årene som dessverre var så utrolig uheldig å inngå et forhold til en voldelig mann, for 10 år siden. Jeg visste selvsagt ikke dette før det smalt, han var bare kjempesjarmerende og jeg var veldig forelsket. For å gjøre historien kort, så flyktet jeg for livet etter hvert til den andre kanten av landet. Der anmeldte jeg han og gjorde hva som skulle gjøres. Anmeldelsen ble henlagt, og der sto jeg som en stor idiot. Tross alle bevis, henla politiet saken. Det fikk meg til å føle meg totalt verdiløs i samfunnet, en bekreftelse på at han faktisk hadde hatt lov til å slå meg, ødelegge livet mitt, med myndighetenes velsignelse. Etter det har mitt liv mer eller mindre havarert. Jeg har kompleks PTSD, uføretrygdet, sliter med alt. Men det verste er at min mor hele veien har lagt skylden på meg, det er min skyld at jeg var så dum. Det er alle kvinner som sitter på krisesentre som er dumme, det finnes ikke et gram forståelse for hverken dem eller meg. Min mors ord sårer meg enormt, det trigger alle traumer som jeg bærer på. Virkelig slag under beltestedet. Så jeg har måtte bryte kontakten og har vært kjempedeprimert siden. Har noen av dere slike erfaringer, og hva gjør dere? Jeg trengte bare å bli mottatt inn i varmen av henne, men hun utstøtte meg fra familien, pratet bak min rygg til nabolaget, alle, sparket meg mens jeg lå nede.  Jeg kan ikke forstå hvordan en mor kan gjøre noe sånt...

Anonymkode: c850a...3c6

Hele livet mitt har jeg "jaga" etter å bli akseptert av moren min, jeg har nærmest gjort alt for hun - alltid vært der for hun. Men hun vil meg ikke noe godt, hun vil bare ha sympati, og etter hun har fått den tar det ikke lang tid før det "smeller" igjen... Sjekk ut denne linken, og les deg opp på mer stoff av Per Isdal, han er den fremste i Norge som forsker på vold i nære relasjoner, han er en kjempe flink psykolog. Har vært på et voldskurs hvor det er han sitt stoff som blir fremstilt, det lærer man mye av  

Jeg har også en kompleks-ptsd og en annen traume diagnose, sliter masse med sosial-angst og panikkangst. Og hver gang jeg har måttet bryte kontakt med min mor har jeg vært deprimert, og lengtet etter en bekreftelse.. Men nå har jeg jobbet hardt og godt med meg selv, har kommet langt - og har nå ikke hatt kontakt på 2 år. Det føles GODT. Lykke til ❤️ 

 https://rvtsmidt.no/wp-content/uploads/2021/01/Forståelse-av-vold-i-nære-relasjoner-1-samling-22.11.19.pdf 

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Wow wow wow.. 🤔

Det er ingen som egler opp til bank, nå får du faen meg gi deg! Vold er aldri akseptabelt. Ha deg ut herifra. 

Anonymkode: 58e7a...906

Jo det er nok det. En av mine exer drev å slo meg bare for at hun skulle få bank. Hun gikk etter meg og tirret max. Det endte opp med at hun slo og da dro jeg. Hun var ikke like "heldig" med sin neste mann. Han slo tilbake. Det var vel det hun egentlig ønsket for da kunne alle se hvor fælt hun hadde det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2021 den 15.08):

Selvfølgelig er det ikke «alltid to sider av en sak», spesielt ikke når det gjelder vold. Og nei, ingen «må» ty til vold.

Anonymkode: 1158b...5e9

Du kan ikke være spesielt opplyst. 

Anonymkode: 79309...b0e