Tåler småbarnsforeldre mindre i dag enn for 15 år siden?

[AnonymBruker]

Jobber tett i team med flere småbarnsforeldre. Og de er helt utslått av kombinasjonen jobb og familie. Jeg prøver å være forståelsesfull, men når de spør meg hvordan få det til å gå opp. Da tenker jeg faktisk at 2 barn må være overkommelig for to voksne. Jeg var ofte alene med våre 3, opptil 6 uker i slengen. Og etter hvert legger jeg merke til at vi andre hele veien gjør litt ekstra, for å hjelpe dem. Og alltid er åpne for at de kan gå hjem litt tidlig, eller for at vi andre står ekstra ved behov. 

Er mannen ute en kveld, så må hun ene ha hjelp til å legge barna på 2 og 5. (Heldugvis ivrige besteforeldre). Og er de alene med barna en lørdag, påstår de at de ikke blir gode foreldre.

Hva er det som skjer? Når var det det ble uoverkommelig å jobbe og ha barn? 

Anonymkode: 3cc7c...600

[AnonymBruker]

Usikker hva som har skjedd på veien, har også venninner som må ha hjelp til å legge barna når de er alene med de, synes det er et merkelig fenomen.

Anonymkode: 25d52...2c2

[AnonymBruker]

Det som har skjedd er Gro Nylander, Hedvig Montgomery og vennene deres. Barn var mye mindre jobb i gamle dager.

Anonymkode: 8a83f...241

[AnonymBruker]

Tåler mindre, og forventer at folk/samfunnet tilrettelegger for dem i mye større grad enn før. Blitt overrasket flere ganger selv..

Anonymkode: 746c8...20c

[AnonymBruker]

Tja, barneoppdragelse har vel uten tvil endret seg. Slik jeg opplever det er foreldre i dag flinkere til å se barna sine, bruke tid med de og være opptatt av hvordan de har det. Om det er en ulempe i det lange løp vet jeg ikke. 
 

Ellers er jeg selv småbarnsmor og jobber i en ganske krevende prosjektlederstilling, jeg tror ikke noen må ta hensyn til meg. Jeg har andre småbarnsforeldre i teamet og det er sjeldent vi må ta noe hensyn utover hvis de har syke barn. Noen ganger nevner kanskje en at det har vært veldig lite søvn feks men slik jeg ser det gjør de jobben sin uansett. Vi har barnløse som jobber usannsynlig mye tregere 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 1ae83...35b

[AnonymBruker]

Det er hverfall mye som har endret seg siden jeg fikk barn i 1996. Hus og leiligheter skal ofte se ut som en møbelkatalog og være strøken til enhver tid. Det virker som om det er mye søvnproblemer hos barn (har det noe med samsoving å gjøre?). Flere barn som er veldig urolige/har diagnoser? Foreldre må leke mer med barna sine? Et eller annet må det jo være, for foreldre i dag virker veldig avhengige av masse hjelp fra besteforeldre. Kanskje det er dette store behovet for alenetid/barnefri som selvfølgelig ikke kan oppfylkes når man har barn? Jeg syns ikke babytid/småbarnstid var så slitsomt. Hadde friskt barn som var enkel å ha med å gjøre, og som sov godt i egen seng. 

Anonymkode: 7001d...25f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt tid til å være så lenge i jobb med småbarn, og store deler av tida var jeg gravid og delvis sykemeldt, så var vel mest det dom måtte tas hensyn til..

Men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, for eksempel har mannen hatt sykt barn dager halvparten av dagene eldste har vært hjemme fra barnehagen fordi jeg ikke alltid «klarer» å ha begge hjemme alene når eldste er syk. Jeg er heller ikke klar for å legge begge alene. 
Jeg tror det handler mest om vane og innstilling. Vi har begge jobber der vi kan jobbe hjemmefra på kvelden og ikke reiser i jobben, så vi har lagt opp livet til å være to voksne og det er det vi er vant med. Hadde en av oss f.eks hatt nordsjøturnus hadde vi jo levd etter det, men når vi har lagt opp livet til å være to og jeg plutselig blir alene med barna tre uker så kommer jeg til å sørge for å få hjelp.

Samtidig har jeg også tenkt at det er litt hjelpesløst å ikke kunne legge begge alene, så målet mitt er at når den treukersperioden kommer så skal jeg gjøre det. 

Anonymkode: 7934b...08e

[Megplussto]

Jeg tror det er høyere forventninger til foreldre på alle punkter. Både mine egne foreldre og mine besteforeldre sier det også selv - at de er glade for at de ikke har barn nå, siden det var så mye lavere skuldre tidligere.

Barneoppdragelse har endret seg veldig de siste årene, det er et helt annet fokus på at man skal være «på» og å se barna og deres behov til enhver tid. Personlig synes jeg dette er en nødvendig og fin utvikling, men det krever jo energi og innsats.

Forventninger har også endret seg veldig. Hvor det tidligere var «nok» å være hjemme en hel helg og bare daffe rundt, skal det nå sosialiseres og aktiviseres på en helt annen måte enn tidligere. Helg er ikke lenger bare lek inne/i hagen med nabobarna, men ofte turer på lekeland, klatreparken, hyttetur, lekeplasser, senteret, playdates (hvor foreldrene er med) og timene og dagene skal fylles med innhold. 

Foreldre nå er involvert på en helt annen måte enn for bare én generasjon siden. Se f.eks bare på halloween, hvor jeg og alle barna rundt meg ble tredd på et gammelt/hjemmelaget kostyme og gikk en runde til de helt nærmeste naboene sammen med større barn, mens det nå er det halloweenpyntede hus, halloweenfester, spesiell mat og foreldrene er ofte med på det hele i kostymer selv. Jeg mener ikke at alle slike ting er noe som alle foreldre gjør fordi de føler at de må, men det er nok et resultat av forventningspress, samt veldig økt fokus på hvor viktig det er å involvere seg i barnas lek og ønsker, og å bruke tid sammen med barna. I tillegg jobber vi fortsatt like mange timer og har minst like krevende jobber som tidligere.

Hus og hjem har det heller ikke skjedd noen endringer med - det skal holdes i orden og sosiale medier har vel ikke akkurat hjulpet på følelsen av at fasaden med konstant ryddig og rent hus må opprettholdes til enhver tid.

Legg alt dette sammen over litt lengre tid, og folk blir slitne..🤷🏻‍♀️

[Snedig]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er hverfall mye som har endret seg siden jeg fikk barn i 1996. Hus og leiligheter skal ofte se ut som en møbelkatalog og være strøken til enhver tid. Det virker som om det er mye søvnproblemer hos barn (har det noe med samsoving å gjøre?). Flere barn som er veldig urolige/har diagnoser? Foreldre må leke mer med barna sine? Et eller annet må det jo være, for foreldre i dag virker veldig avhengige av masse hjelp fra besteforeldre. Kanskje det er dette store behovet for alenetid/barnefri som selvfølgelig ikke kan oppfylkes når man har barn? Jeg syns ikke babytid/småbarnstid var så slitsomt. Hadde friskt barn som var enkel å ha med å gjøre, og som sov godt i egen seng. 

Anonymkode: 7001d...25f

Ja der har du forklaring på hvorfor det ikke var slitsomt for deg å være småbarnsforeldre i 1996; du hadde et friskt barn som sov godt(!) i egen seng. En god del av de som har barn som sover godt tror det er pga dem som foreldre. Gratulerer, mencdu har hatt flaks. 

[Snedig]

Megplussto skrev (9 minutter siden):

Jeg tror det er høyere forventninger til foreldre på alle punkter. Både mine egne foreldre og mine besteforeldre sier det også selv - at de er glade for at de ikke har barn nå, siden det var så mye lavere skuldre tidligere.

Barneoppdragelse har endret seg veldig de siste årene, det er et helt annet fokus på at man skal være «på» og å se barna og deres behov til enhver tid. Personlig synes jeg dette er en nødvendig og fin utvikling, men det krever jo energi og innsats.

Forventninger har også endret seg veldig. Hvor det tidligere var «nok» å være hjemme en hel helg og bare daffe rundt, skal det nå sosialiseres og aktiviseres på en helt annen måte enn tidligere. Helg er ikke lenger bare lek inne/i hagen med nabobarna, men ofte turer på lekeland, klatreparken, hyttetur, lekeplasser, senteret, playdates (hvor foreldrene er med) og timene og dagene skal fylles med innhold. 

Foreldre nå er involvert på en helt annen måte enn for bare én generasjon siden. Se f.eks bare på halloween, hvor jeg og alle barna rundt meg ble tredd på et gammelt/hjemmelaget kostyme og gikk en runde til de helt nærmeste naboene sammen med større barn, mens det nå er det halloweenpyntede hus, halloweenfester, spesiell mat og foreldrene er ofte med på det hele i kostymer selv. Jeg mener ikke at alle slike ting er noe som alle foreldre gjør fordi de føler at de må, men det er nok et resultat av forventningspress, samt veldig økt fokus på hvor viktig det er å involvere seg i barnas lek og ønsker, og å bruke tid sammen med barna. I tillegg jobber vi fortsatt like mange timer og har minst like krevende jobber som tidligere.

Hus og hjem har det heller ikke skjedd noen endringer med - det skal holdes i orden og sosiale medier har vel ikke akkurat hjulpet på følelsen av at fasaden med konstant ryddig og rent hus må opprettholdes til enhver tid.

Legg alt dette sammen over litt lengre tid, og folk blir slitne..🤷🏻‍♀️

Enig i alt du skriver her.

i tillegg har også arbeidslivet forandret seg kolossalt de siste 10 årene. Jeg startet i arbeidslivet for rundt 10 år siden, og da var det 2-3 ansatte for å fylle de arbeidsoppgavene jeg gjør i en stilling nå. Alt skal effektiviseres og det kreves mye mer av en. Har man høy utdanning er det ikke lett å finne en rutinepreget jobb uten ansvar lengre. 

[AnonymBruker]

Mange i den generasjonen har hatt curlingforeldre som har kostet veien fri for det minste ubehag, anstrengelser og ansvar. Det vil man jo etterhvert se konsekvensen av.

Anonymkode: b7b6f...6a4

[AnonymBruker]

Snedig skrev (5 minutter siden):

Ja der har du forklaring på hvorfor det ikke var slitsomt for deg å være småbarnsforeldre i 1996; du hadde et friskt barn som sov godt(!) i egen seng. En god del av de som har barn som sover godt tror det er pga dem som foreldre. Gratulerer, mencdu har hatt flaks. 

Det er en sannhet med store modifikasjoner. Det har alt med hvordan foreldre tilrettelegger for søvn fra de er nyfødte. Ser på en svigerinne av meg med to barn på 8 og 2 år - det er bare tull med opplegget for legging, det sklir ut og hun plukker opp igjen toåringen for den minste ting. Ingen konsistens, fasthet og skikkelig rutine på noe. Gremmes av å se på galskapen. Mange foreldre legger opp til så masse problemer, helt på egenhånd. 

Anonymkode: 45b34...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mange i den generasjonen har hatt curlingforeldre som har kostet veien fri for det minste ubehag, anstrengelser og ansvar. Det vil man jo etterhvert se konsekvensen av.

Anonymkode: b7b6f...6a4

Nettopp!! Dette er nå den bortskjemte generasjonen som har blitt foreldre, og de er helt ute av stand til å klare ting på egen hånd. Trist.

Anonymkode: c1bd6...2f9

[Gjest Smeltemann]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jobber tett i team med flere småbarnsforeldre. Og de er helt utslått av kombinasjonen jobb og familie. Jeg prøver å være forståelsesfull, men når de spør meg hvordan få det til å gå opp. Da tenker jeg faktisk at 2 barn må være overkommelig for to voksne. Jeg var ofte alene med våre 3, opptil 6 uker i slengen. Og etter hvert legger jeg merke til at vi andre hele veien gjør litt ekstra, for å hjelpe dem. Og alltid er åpne for at de kan gå hjem litt tidlig, eller for at vi andre står ekstra ved behov. 

Er mannen ute en kveld, så må hun ene ha hjelp til å legge barna på 2 og 5. (Heldugvis ivrige besteforeldre). Og er de alene med barna en lørdag, påstår de at de ikke blir gode foreldre.

Hva er det som skjer? Når var det det ble uoverkommelig å jobbe og ha barn? 

Anonymkode: 3cc7c...600

Blir ikke mange år før en får uføretrygd når en skal ha barn, vi mennesker har blitt veldig skjøre de siste 10 årene. Før var folk utslitt og utbrente, men de sto på og jobbet uansett. Vi lever i et land der vi får sydd puter under armene fra vi er født.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke den angsten flere har for å legge barna selv, men det handler nok mest om uvane.

men at det er større press på foreldre er jeg ikke i tvil om: det er mer fokus på hvordan vi støtter og ser barna våre, samtidig som vi skal ha ryddige hjem, fritidsaktiviteter, være aktive og stå i full jobb. På toppen av dette kommer alskens møter med borettslag, foreldremøter, utviklingssamtaler, helsestasjon, tannlege osv.. sleng gjerne på en særskilt utfordring på ett av barna, og kaoset er komplett. 
min mor trygler og ber meg om å gå ned i jobb, fordi hun ser hvor hektisk det er. Selv jobbet hun aldri fullt mens vi gikk på barneskolen, og det var heller ikke vanlig før🤷🏻‍♀️
 

det sagt, ingen av mine kollegaer tar byrden av min slitenhet, resultatet er bare at jeg må jobbe kvelder og helger for å ta igjen. De vi hensyntar er røykere som alltid må ha sine 10 min🙄

Anonymkode: d5bb6...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er hverfall mye som har endret seg siden jeg fikk barn i 1996. Hus og leiligheter skal ofte se ut som en møbelkatalog og være strøken til enhver tid. Det virker som om det er mye søvnproblemer hos barn (har det noe med samsoving å gjøre?). Flere barn som er veldig urolige/har diagnoser? Foreldre må leke mer med barna sine? Et eller annet må det jo være, for foreldre i dag virker veldig avhengige av masse hjelp fra besteforeldre. Kanskje det er dette store behovet for alenetid/barnefri som selvfølgelig ikke kan oppfylkes når man har barn? Jeg syns ikke babytid/småbarnstid var så slitsomt. Hadde friskt barn som var enkel å ha med å gjøre, og som sov godt i egen seng. 

Anonymkode: 7001d...25f

Haha ja, signerer denne! Vokste opp 80 og 90 tallet, og huset var rent, men ofte rotete og med "stil" i alle mulige farger og mønstre samtidig 🤣 Nå til dags skal jo alt være perfekt 24/7, masse hvitt og lyse møbler, svære vinduer i funkishusene, alt kladdet til av små barnehender.. Alle sammenligner seg med alle, "alle" har barn som eelsker barnehage, som sover som steiner, som ikke griser til klærne, som kun spiser middag fra bunnen av, og de har såå mye tid til å dyrke parforhold og venninnekvelder med "de beste.." (Dette er det sosiale medier vil at vi skal tro, iallfall ..) Jeg tror statusjaget sliter mer på folk enn ungene i seg selv.

Anonymkode: c2d68...564

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Nettopp!! Dette er nå den bortskjemte generasjonen som har blitt foreldre, og de er helt ute av stand til å klare ting på egen hånd. Trist.

Anonymkode: c1bd6...2f9

Ser noen over skriver om at dagene må fylles med innhold osv, Tenker at ingen barn har vondt av å kjede seg (dvs der hvor det er dager hvor de ikke får kronisk stimuli).

Nå er teknologien i ferd med å overta livene våre og unger sitter i timesvis med ipad eller gaming. Tror det å kjede seg, være ute og aktivisere seg selv er høyst sunt.

Kanskje ikke så lett heller når det er fyfy å ta med seg en lommekniv for å spikke litt, eller når man må ha sykkelhjelm for å klatre i et EU-godkjent klatrestativ siden et tre er fullstendig uakseptabelt. For å ikke snakke om at det må være spesialsand i sandkassene i barnehagen.

Er ganske klart at disse barna må tas med silkehansker når de kommer ut i arbeidslivet.

Anonymkode: b7b6f...6a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det som har skjedd er Gro Nylander, Hedvig Montgomery og vennene deres. Barn var mye mindre jobb i gamle dager.

Anonymkode: 8a83f...241

Dette! Denne pedagogikken er helt sikkert knallbra for barna (forskning viser jo det), men foreldre sliter seg heeeelt ut😰

Anonymkode: f9b7b...470

[Kvalitet]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har ikke hatt tid til å være så lenge i jobb med småbarn, og store deler av tida var jeg gravid og delvis sykemeldt, så var vel mest det dom måtte tas hensyn til..

Men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, for eksempel har mannen hatt sykt barn dager halvparten av dagene eldste har vært hjemme fra barnehagen fordi jeg ikke alltid «klarer» å ha begge hjemme alene når eldste er syk. Jeg er heller ikke klar for å legge begge alene. 
Jeg tror det handler mest om vane og innstilling. Vi har begge jobber der vi kan jobbe hjemmefra på kvelden og ikke reiser i jobben, så vi har lagt opp livet til å være to voksne og det er det vi er vant med. Hadde en av oss f.eks hatt nordsjøturnus hadde vi jo levd etter det, men når vi har lagt opp livet til å være to og jeg plutselig blir alene med barna tre uker så kommer jeg til å sørge for å få hjelp.

Samtidig har jeg også tenkt at det er litt hjelpesløst å ikke kunne legge begge alene, så målet mitt er at når den treukersperioden kommer så skal jeg gjøre det. 

Anonymkode: 7934b...08e

Hva i leggeprosessen er det du ikke klarer med to barn? Hos oss har vi følgende rutine. Begge barn på badet, hjelper med avkledning og pysj. Hjelper med tannpuss. Vi går til ett av barnas rom. Begge blir lest for der så bæres/følges den andre til sitt rom og får en nattasang der. Snipp snapp. Tar knappe halvtimen. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner én familie som får utrolig mye hjelp av besteforeldrene, men der er begge foreldrene ca 40 så kan ikke si at det er en annen generasjon enn de som var foreldre for 15 år siden. Så å si alle jeg kjenner jobber fullt begge to, og det er ikke noe problem å legge 2-3 barn. Så vi er heldigvis ikke slik som du beskriver alle sammen 😊

Anonymkode: b9986...3bd