Stemorsrollen og takknemlighet

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til en gutt på 11 år. Jeg har vært i livet hans siden han var 3 år og før jeg og barnefar flyttet sammen så gjorde vi en avtale om at jeg skal få lov til å oppdra på lik linje som han når det kommer til hverdagslige saker. Det startet bra, jeg og gutten kom veldig nære hverandre på kort tid og jeg var en stor trygghet i hans liv. Det ble dessverre mye sjalusi fra barnemor når jeg ble gravid og  hun satt dessverre mangler kjepper i hjula og relasjonen fikk seg en støkk men jeg har klart å rette litt opp i den og den er helt grei i dag.
jeg er en relativ streng mamma. Jeg velger mine kamper men saker som folkeskikk er jeg nøye på. For meg er det unaturlig å forskjellsbehandle storebror. Jeg syntes at det veldig viktig at gutten har grenser og forutsetninger rundt seg da han har adhd. Han tar sovetabletter så derfor er jeg ekstra pirkete på leggetid når det kommer til han. 
 

nå til problemet: etter at vi fikk barn sammen for 5 år siden så endret jo relasjon seg som jeg skrev over. Dette resulterte til at barnefar har blitt ekstrem hårsår for minste lille rundt sønnen. Jeg kan ha en ganske nøytral mening og han tolker den som ufattelig negativ. Ber jeg gutten som en liten sak som å spise litt mer mat så er det ikke uvanlig at barnefar sier til meg foran gutten at «nei, det behøver han vel ikke» eller om det er leggetid og far kan komme med en kommentar som «nei, han kan vel sitte oppe litt til? Sitt oppe litt til du!». Har tatt opp ufattelig mange ganger at dette blir så utrolig feil. Han får meg til å kjenne meg som en utrolig slem stemor som bare gjør feil fordi han påpeker hver gang foran barnet at jeg er «streng». Men jeg er jo like streng med alle barna. Egne barn, stebarn, tantebarn. Men jeg får ikke si til. Jeg tror ikke han ser at jeg forventer ulike saker etter alder, det er klart vi forventer mer av han på 11år enn lillesøster på 5 år. 
Etter 2 år med dette så begynte jeg å grue meg til at gutten skulle komme til oss. Ikke på grunn av gutten men på grunn av barnefar. Jeg sluttet å vise glede over at han skulle komme fordi det er ikke noe positivt for meg lenger. Det betyr bare at min rolle skal bli satt spørsmål ved under hele den tiden han er hos oss. Jeg kjenner selv at jeg bare har vært stille. Ikke vært verken positiv eller negativ når avtaler har blitt gjort. Men det er klart stillheten taler sitt den også, det forstår jeg. Har selvsagt alltid tatt imot gutten med åpne armer.

I dag begynte vi å krangle rundt dette og jeg ber da om litt forståelse rundt min negativtet. Også sa jeg at det kanskje hadde vært lettere for meg å være litt mer positiv om han hadde klart å se at det kommer fra en plass av kjærlighet og omsorg. Om jeg ikke hadde brydd meg om gutten så hadde jeg jo gitt faen. Han har ikke på 3 år påpekt noe bra jeg har gjort for sønnen. Jeg kan få kommentarer fra familien hans om at jeg er en flink stemamma. Men aldri fra han. 
Er det virkelig normalt å aldri vise noen takknemlighet til din partner for at h*n viser omsorg og kjærlighet for dine barn? 
Han la skylden over på meg for at jeg aldri får høre et takk eller et kompliment, det var jo fordi jeg var så negativ syntes han hver gang det er snakk om gutten. Men jeg har bare hørt alt jeg feil med gutten i 5 år nå.

Nå kommer gutten på i morgen og jeg skal ha han mer eller mindre alene i 4 dager fordi far skal jobbe mye overtid neste uke. Far har ikke spurt om det er greit for meg. Ikke vist noen takknemlighet over at jeg tar hans sønn så han får jobbet overtid. Samtidig så får jeg ikke oppdra men det forventes at jeg skal hjelpe gutten med lekser. Våre barn er det jo selvsagt at jeg tar men jeg kjenner at det blir mye for meg med 4 barn alene. 
Er det virkelig normalt at det er sånn her i «moderne» familier? 
 

kan tillegge at far en en flink og rettferdig pappa med våre barn. Dette er egentlig det eneste problemet vi har i relasjonen vår. 
har også prøvd å ta null ansvar men da sitter gutten og far oppe til langt på natt og spiller pc selvom gutten har tatt sovetabletten sin, gutten spiser utrolig lite. Spiser han for lite så resulterer det i en gretten gutt som er uhyggelig mot alle. Sover han for lite så blir det samme resultat. Og far orker ikke ta kampene han kanskje burde ta fordi sønnen er så sur hele dagen og da blir det ingen oppdragelse. 
har prøvd å si at han gjør gutten en bjørnetjeneste men han er ikke selv enig. Han er styrt av mye dårlig samvittighet.

Er vi stemammaer virkelig bare skitt under skoen og en barnepasser? For det er sånn jeg har kjent meg i 5 år nå

Anonymkode: fdb57...7fc

[AnonymBruker]

At du orker. Legg andre planer disse dagene

 

Anonymkode: ff1c9...306

[AnonymBruker]

Utrolig slitsomt. Ja, stemorrollen er en utakknemlig rolle. Men det får finnes grenser. Jeg er vant til at jeg som stemor kommer litt mellom barken og veden i relasjon til hans barn. Jeg er også vant til at hans eks er sur stort sett hele tiden. Det jeg IKKE aksepterer er slikt guff fra mannen. Vi må spille på samme lag. 

Mannen din sliter med dårlig samvittighet. Han sliter med at den første familien ble brutt opp, at deres felles barn vokser opp med begge sine foreldre og at hans sønn ikke gjør det. Og han overkompenserer med å dulle. 

Jeg vet ikke hva stort annet du kan gjøre enn å snakke med ham. Det er jo litt bekymringsverdig at dere ikke kommer noen vei med dette. 

Anonymkode: fac11...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Utrolig slitsomt. Ja,

Spoiler

stemorrollen er en utakknemlig rolle.

Spoiler

Spoiler

 

 

Men det får finnes grenser. Jeg er vant til at jeg som stemor kommer litt mellom barken og veden i relasjon til hans barn. Jeg er også vant til at hans eks er sur stort sett hele tiden. Det jeg IKKE aksepterer er slikt guff fra mannen. Vi må spille på samme lag. 

Mannen din sliter med dårlig samvittighet. Han sliter med at den første familien ble brutt opp, at deres felles barn vokser opp med begge sine foreldre og at hans sønn ikke gjør det. Og han overkompenserer med å dulle. 

Jeg vet ikke hva stort annet du kan gjøre enn å snakke med ham. Det er jo litt bekymringsverdig at dere ikke kommer noen vei med dette. 

Anonymkode: fac11...1a6

Ble litt håpløs sitering her, men helt enig: stemorrollen er en utakknemlig rolle.

Hilsen stemor til to og mor til tre egne barn 

Anonymkode: daea2...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2021 den 0.41):

dag begynte vi å krangle rundt dette og jeg ber da om litt forståelse rundt min negativtet. Også sa jeg at det kanskje hadde vært lettere for meg å være litt mer positiv om han hadde klart å se at det kommer fra en plass av kjærlighet og omsorg. Om jeg ikke hadde brydd meg om gutten så hadde jeg jo gitt faen. Han har ikke på 3 år påpekt noe bra jeg har gjort for sønnen. Jeg kan få kommentarer fra familien hans om at jeg er en flink stemamma. Men aldri fra han. 
Er det virkelig normalt å aldri vise noen takknemlighet til din partner for at h*n viser omsorg og kjærlighet for dine barn? 
Han la skylden over på meg for at jeg aldri får høre et takk eller et kompliment, det var jo fordi jeg var så negativ syntes han hver gang det er snakk om gutten. Men jeg har bare hørt alt jeg feil med gutten i 5 år nå.

Hvorfor tror du at han oppfatter deg som "for streng"? Hvorfor er det ikke helt klart for han at dette kommer fra en plass av omsorg og kjærlighet? 

Forventer du at han viser takknemlighet for at du tar deg av deres barn når han jobber? Antageligvis ikke. For det er deres barn. Bare det at du forventer takknemlighet for dette- viser at dette er noe du på en måte er pålagt. 

Vi foreldre er så såre når det gjelder barna våre. Du bryr deg om oppdragelse og mener at du gjør alt rett- men kanskje det mangler en liten forståelse på hans såre side siden det ikke er ditt barn? Jeg er stemor selv- og jeg ser det veldig godt. Jeg kan mye fortere tenke at "nå burde noen sagt ifra" på stedatter enn når det gjelder mitt barn som er litt yngre- men på samme alder. Det er i tillegg veldig vanskelig med de eldste barna- disse forventningene vi har til dem, uten at man kanskje ikke forstår skikkelig at 11 år- det er svært ungt og sårbart, samtidig som de må møtes som det de snart er- ungdommer. Det er enda vanskeligere dette med å oppfatte at her trenger de å bli sett, de trenger litt tid oppe med far og stemor osv. Kanskje far plukker dette opp, og du ikke gjør det? At det er noe her du ikke misser, der du driver på med dine rutiner. Foreldre er såå finjustert på sine barn, og det kommer særlig til syne når barna er eldre. Det er derfor mor alltid er best- fordi hun tilgir alt og forstår alt. (en god mor) Det er en tålmodighet og en nyanse som ikke kan overføres til andre barn. Det er jeg utrolig ydmyk for i rollen som stemor. 

Jeg bare spør fordi du virker så sikker på at du ikke misser noen nyanser her. Jeg hadde ikke vært like sikker om jeg var deg. 

Anonymkode: 92938...eef

[AnonymBruker]

Du kan jo spørre ham om hva han tror deres felles barn tenker når broren blir behandlet så annerledes? Jeg kjenner barn som aldri har tilgitt faren sin dette.

Anonymkode: b3b0c...6ec

[AnonymBruker]

Så du er pålagt å passe gutten flere ettermiddager på rad og få ham igjennom leksene, men far har gitt deg mindre autoritet enn en tilfeldig barnevakt? 

Hvordan tenker han at dette skal gå? 

Anonymkode: 83053...fc0

[AnonymBruker]

Ta en tur på familievernkontoret og få en tredjepart til å opplyse han litt. Kanskje det går inn på han da.

Anonymkode: 1d0c3...e89

[ops2]

Det problematiske er at far har den direkte skylden i at gutten blir sur på grunn av for lite søvn. En 11-åring trenger mye mer søvn enn en voksen. 9-11 timer. Slå det opp på internett. En som har søvnproblemer må også ha en fast rutine og legge seg og stå opp til noenlunde samme tid i helgene. Det er spikret fast i alle anbefalinger om søvnproblemer.

Og så klarer ikke far å  se selv hvorfor gutten er sur. Det er jo farens adferd som er den direkte årsaken.

Resten av innlegget til TS er mer eller mindre vanlige "mine barn, dine barn, våre barn" gnisninger.

Jeg mener at spørsmålet om å spise mer er noe som man ikke bør ta opp ved matbordet. Der har far rett. Men far burde også snakke om det med deg på tomannshånd, ikke sitte og argumentere ved bordet. Feil på begge sider. både fra stemor og far.

Jeg anbefaler Familievernkontoret for å få snakket gjennom problemene med en rådgiver.

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor tror du at han oppfatter deg som "for streng"? Hvorfor er det ikke helt klart for han at dette kommer fra en plass av omsorg og kjærlighet? 

Forventer du at han viser takknemlighet for at du tar deg av deres barn når han jobber? Antageligvis ikke. For det er deres barn. Bare det at du forventer takknemlighet for dette- viser at dette er noe du på en måte er pålagt. 

Vi foreldre er så såre når det gjelder barna våre. Du bryr deg om oppdragelse og mener at du gjør alt rett- men kanskje det mangler en liten forståelse på hans såre side siden det ikke er ditt barn? Jeg er stemor selv- og jeg ser det veldig godt. Jeg kan mye fortere tenke at "nå burde noen sagt ifra" på stedatter enn når det gjelder mitt barn som er litt yngre- men på samme alder. Det er i tillegg veldig vanskelig med de eldste barna- disse forventningene vi har til dem, uten at man kanskje ikke forstår skikkelig at 11 år- det er svært ungt og sårbart, samtidig som de må møtes som det de snart er- ungdommer. Det er enda vanskeligere dette med å oppfatte at her trenger de å bli sett, de trenger litt tid oppe med far og stemor osv. Kanskje far plukker dette opp, og du ikke gjør det? At det er noe her du ikke misser, der du driver på med dine rutiner. Foreldre er såå finjustert på sine barn, og det kommer særlig til syne når barna er eldre. Det er derfor mor alltid er best- fordi hun tilgir alt og forstår alt. (en god mor) Det er en tålmodighet og en nyanse som ikke kan overføres til andre barn. Det er jeg utrolig ydmyk for i rollen som stemor. 

Jeg bare spør fordi du virker så sikker på at du ikke misser noen nyanser her. Jeg hadde ikke vært like sikker om jeg var deg. 

Anonymkode: 92938...eef

Veldig bra skrevet🤩 Vi har eit kjærligheitslør foran augene på eigne barn og dette får man skjelden for andre sine barn. Nyansene.

Endret 3. november 2021 av Pilleville

[Pilleville]

Eg meiner det er feil av far å sei andre ting når du har sagt noko først. Men som sagt har han eit slør som du sannsynlegvis ikkje har. Du vil vel og har sikkert oftast rett men han er så glad i han og har sikkert dårleg samvittighet. Trur eg hadde trekt meg eit steg tilbake og latt dei ta nokreval som er litt skjeive. Når det går litt tid og guten vert trøytt og sur over tid trur eg far vil ta meir over dine regler😊

[AnonymBruker]

Det er feil av far å forvente at du skal passe hans barn mens han selv jobber overtid. Han bør være mer ydmyk ovenfor din rolle, og ikke ta det som en selfølge.

Jeg er også stemor til tre barn, og i starten av vårt forhold ble jeg ofte overlatt i flere timer alene med barna midt i leggetiden. Jeg hadde en trøblete relasjon til ett av barna, og ble da forventet å skulle få disse barna i seng mens far var borte i flere timer. Etter en stund satte jeg ned foten. Far må være hjemme når han har samvær, barna er faktisk ikke der for å ha samvær med meg. Min relasjon til barna ble bare dårligere og dårligere av at jeg måtte sette grenser i leggetiden, jeg ble sliten og hadde lite overskudd pga tre barn alene. 

Nå er det blitt noe bedre, men relasjonen til stebarn blir aldri helt som relasjonen til egne barn. Jeg vil også anbefale familievernkontoret for at dere skal få råd. Hvis dette bare får skure og gå, kan det godt hende det ender i et brudd og det ønsker vel ingen. 

Anonymkode: 43aba...0ee

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor tror du at han oppfatter deg som "for streng"? Hvorfor er det ikke helt klart for han at dette kommer fra en plass av omsorg og kjærlighet? 

Forventer du at han viser takknemlighet for at du tar deg av deres barn når han jobber? Antageligvis ikke. For det er deres barn. Bare det at du forventer takknemlighet for dette- viser at dette er noe du på en måte er pålagt. 

Vi foreldre er så såre når det gjelder barna våre. Du bryr deg om oppdragelse og mener at du gjør alt rett- men kanskje det mangler en liten forståelse på hans såre side siden det ikke er ditt barn? Jeg er stemor selv- og jeg ser det veldig godt. Jeg kan mye fortere tenke at "nå burde noen sagt ifra" på stedatter enn når det gjelder mitt barn som er litt yngre- men på samme alder. Det er i tillegg veldig vanskelig med de eldste barna- disse forventningene vi har til dem, uten at man kanskje ikke forstår skikkelig at 11 år- det er svært ungt og sårbart, samtidig som de må møtes som det de snart er- ungdommer. Det er enda vanskeligere dette med å oppfatte at her trenger de å bli sett, de trenger litt tid oppe med far og stemor osv. Kanskje far plukker dette opp, og du ikke gjør det? At det er noe her du ikke misser, der du driver på med dine rutiner. Foreldre er såå finjustert på sine barn, og det kommer særlig til syne når barna er eldre. Det er derfor mor alltid er best- fordi hun tilgir alt og forstår alt. (en god mor) Det er en tålmodighet og en nyanse som ikke kan overføres til andre barn. Det er jeg utrolig ydmyk for i rollen som stemor. 

Jeg bare spør fordi du virker så sikker på at du ikke misser noen nyanser her. Jeg hadde ikke vært like sikker om jeg var deg. 

Anonymkode: 92938...eef

Jeg synes ikke ts virker overdreven sikker på seg selv her. Tvert imot får jeg inntrykk av frustrasjon bunnet i usikkerhet pga manglende støtte fra partner. 

Det er nesten ikke grenser for hvor ydmyk man skal være i rollen som stemor. Det er en rolle med mye ansvar og enorme forventninger og krav, men samtidig blottet for autoritet. 

Det ER en vanskelig rolle. Og når ts minner stesønn på noe så banalt og dagligdags som å huske leggetid (åpenbart en viktig rutine mtp sovemedisin), så kommer far i huset og motsier henne på det. 

Dette handler ikke om at mamma alltid tilgir. Her har ikke barnet gjort noe galt. Dette handler om at ts blir pålagt å ha ansvar for en elleveåring som nå har lært seg at alle beskjeder fra henne har null verdi. 

Jeg hadde ikke ønsket å ha ansvar for et barn som vet at alle mine beskjeder skal motsies, samtidig som jeg også skulle ivaretatt yngre søsken. Det fremstår som en utrolig krevende situasjon. 

Utfra info i HI tror jeg egentlig ikke at ts er en dårlig stemor som ikke evner se stesønn. Men jeg tror mannen fratar henne muligheten til å være en trygg voksen for gutten. 

For hvor voksen og trygg er det mulig for ts å være når alt hun sier blir motsagt? Det er som om en kollega på jobb skulle kritisert deg for alt. Hadde en kollega holdt på sånn hadde vi kalt det hersketeknikker og kontaktet hr. 

Jeg hadde iallfall følt meg utrolig umyndiggjort og blitt usikker av denne dynamikken. 

Anonymkode: 83053...fc0

[Festlig]

I mine øyne så handler dette om noe helt annet enn mangel på takknemlighet. 
Far har dårlig samvittighet og sørger litt over at han ikke kan gi begge barna sine det samme, nemlig tid og samvær. 
Derfor beskytter han den eldste sønnen sin.

Jeg tenker at du TS egentlig ikke gjør noe feil, men du bør kanskje sette deg litt bedre inn i fars situasjon og åpne en dør for at far kan finne ut av sin frustrasjon. 
Litt mere egentid med gutten ? 

[AnonymBruker]

Her er far uenig om leggetid, da må dere bli enige, og så må de holdes de dagene det er skole neste dag ihvertfall. Og dere må snakke om at far ikke skal overstyre deg foran barnet, for da mister han respekten for deg. Og da kan far bare droppe overtid og passe barnet sitt selv.

Sovemedisin er dyrt (selv om dere sikkert får det "gratis"), så om de skal game, så er det bare tull å ta det. Det tas selvsagt ikke før en time ca før leggetid.

Vi har mine og dine barn. Vi følger opp våre egne barn med mindre det er noe spesielt. Da spør vi pent om den andre kan "være barnevakt". Det er ytterst sjeldent. Ungene reiser ikke fra den andre forelderen for å ha kvalitetstid med stemor/-far!

Anonymkode: 3a392...eee

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Sovemedisin er dyrt (selv om dere sikkert får det "gratis"), så om de skal game, så er det bare tull å ta det. Det tas selvsagt ikke før en time ca før leggetid.

Noen typer melatonin skal tas 2-3 timer før man skal sovne. Mulig ts har info fra legen eller pakningsvedlegget her. 

Utover det er jeg fullstendig enig i innlegget ditt 😊 

Anonymkode: 83053...fc0

[Rucula]

Du virker som en omsorgsfull og snill stemamma.  Gutten er heldig! 

Jeg skjønner ikke at du orker å bli behandlet som du blir. 

Foten må settes ned, HARDT! overfor mannen

[AnonymBruker]

Kan hende mannen din syntes du er for streng og ser på sønnen at det ikke slår helt positivt ut. Det er fort gjort å gå litt i fella å være for striks, også glemmer man den personen ungen er og faktisk trenger utenom strengheten. 

Det går an å være både streng og rund samtidig. Jeg tenker at barn trenger å finne ut av hva de vil, hvem de er, hva de liker/ikke liker feks. Så mine har lært hva de kan diskutere og hva de ikke kan diskutere feks. Hvis barnet ikke er enig i noe du har bestemt, og ikke tør å ta det opp fordi du ikke lytter til ønsket eller hva som er på hjertet sitt fordi ungen vet at det er nytteløst. Da er du alt for streng. Og ungen blir ulykkelig, hvis han ikke får være med å bestemme litt over seg selv. Også ting du ikke liker. Men av og til er erfaringen ungen får viktigere. Unger/ungdommer skal gå litt på trynet av og til, fordi det er det de lærer av iht å bli voksne en dag. 

Feks min sønn maste om døgning ol. Alle andre fikk drive med tlf sin på natta osv. Ok, da fikk han prøve det da, å finne ut at det fungerte veldig dårlig og at søvn må prioriteres og at det å være på døgnet rundt faktisk ikke går. 

 

Anonymkode: cf00e...fdb

[AnonymBruker]

Har egentlig ingen råd å komme med, men vil bare si at du ikke er alene. Og du gjør mye mer enn mange!   Du virker som en fin mamma og stemamma. Håper mannen din innser det og begynner å sette mer pris på deg og det du gjør. 

Anonymkode: 9c606...6a0

[AnonymBruker]

2 hours ago, Pilleville said:

Veldig bra skrevet🤩 Vi har eit kjærligheitslør foran augene på eigne barn og dette får man skjelden for andre sine barn. Nyansene.

Kanskje ts hadde hatt større moglegheit til å utvikle det omtalte kjærleikssløret om ikke mannen hadde hersa sånn med ho? 

Kor mykje kjærleik eller varme kjensler er det mogleg å utvikle når du vert motsagt kvar gong du seier noko? 

Anonymkode: 83053...fc0