Dere som er lykkelig i parforholdet....

[AnonymBruker]

Var det noensinne en tid der du virkelig tvilte på om han/hun var den rette for deg? Der du tvilte på partneren din sin karakter, personlighet etc

Hva var det i såfall du tvilte på og hva fikk deg til å se på han/hun i nytt lys?

Anonymkode: c1766...a65

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er ca 70% lykkelig i forholdet, sånn ordentlig, skikkelig lykkelig. Og i løpet av de 30% tenker jeg ofte at jeg har lyst til å gjøre det slutt. Det er på grunn av temperamentet hans, som jeg hater. Så når han er sur og sint drømmer jeg om å være uten ham, mens når han blir glad og varm igjen har vi det helt fantastisk. Må nevnes at han aldri er sint direkte på meg og er absolutt ikke voldelig. 

Anonymkode: f54db...761

[AnonymBruker]

Jeg har vært lykkelig med min mann nå i mange år, men har tvilt mange ganger. Det ligger nok også i meg å tvile. Jeg har tvilt på det meste i livet. Men min mann er den rette for meg. Det er jeg trygg på nå. Vi har vokst sammen og utviklet oss, tilpasset oss og valgt hverandre. 

Noen av grunnene til at jeg tvilte de første årene:

Ulike innsats hjemme med husarbeid

Ulike ønsker rundt å få barn

Ulikt syn på rus

Ulikt aktivitetsnivå

Ulikt kjærlighetsspråk (vi såret hverandre mye i starten uten ond vilje)

Ulikt behov for sex

Sykdom

Anonymkode: 5e7f5...489

[AnonymBruker]

Å snakke sammen har vært løsningen for oss. Fortelle og lytte. Snakke om egne behov, hvordan vi ser oss selv og den andre. Og så har han forandret seg mye. Han har forstått meg og tilpasset seg. Og jeg har forstått han bedre. Det var ikke én ting som gjorde det, men mange måneders arbeid.

Anonymkode: 5e7f5...489

[AnonymBruker]

Ja, i starten tvilte jeg på forholdet. Han var annerledes enn eksene mine og tilbakeholden med å gjøre ting jeg så på som en selvfølge: møte hverandres familie etc. Jeg hadde også i starten litt kjærlighetssorg over eksen, da det nye ikke var så lenge etter bruddet med ham. Min kjæreste var veldig, veldig sjalu, ikke så mye overfor ekser, men overfor mine venner, kolleger, bekjente etc. Har aldri vært sammen med en så sjalu person i mitt liv! Men han var samtidig åpen med meg om at han hadde dårlig selvtillit, og jeg opplevde at han trengte mye trygging på at jeg ville være der. Etter ca 1 år sammen, der jeg hadde sagt at jeg tålte at han var sjalu, men at jeg ikke var villig til å forandre mye på livet mitt (jeg går aldri på fylla, jeg har noen verv og går i kor etc), blei han rolig mot meg. Det neste drøyt året vi har vært sammen så langt, har vært veldig bra. 

Anonymkode: fdc97...c02

[MarianneE]

Har vært sammen med HusetsHerre i over 25 år og har mine perioder hvor jeg er litt i tvil (og da føler jeg ordet "tvil" blir stort. Men det er i perioder og skyldes at jeg ofte forventer/ ønsker mer enn det han kan gi. Altså når han føler han gir 100% så ser jeg på det som 70% om du forstår. 

Løses ved at jeg forteller hva jeg føler, at vi snakker sammen og at jeg må være litt flinkere til å forvente litt mindre og er mer tydelig på det.

[AnonymBruker]

Jeg har vært veldig lykkelig gift i et tosifret antall år. Aldri kranglet, aldri tvilt, alltid trygg på parforholdet. For meg er det normalen, men jeg skjønner at ikke alle er like heldige. 

Anonymkode: 911af...851

[AnonymBruker]

Mannen min hadde en noe mer utsvevende bakgrunn enn meg (alt fra narkotika til mange partnere), og jeg er nok både snerpete og sjalu av meg, så vi hadde en del krangler og mange tårer over det de første par årene. Han har vært 100% trofast siden dag 1, og ikke bare rører han ikke narkotika men han sluttet også å røyke samt trappet kraftig ned på alkoholbruk da vi ble sammen, for de "singelvanene" var han ikke stolt av. Men det stikker jo fremdeles når jeg tenker på det. 

Anonymkode: 97b3c...5cd

[AnonymBruker]

Så lenge kona kommer med pilsen til meg på kvelden er jeg lykkelig.

Anonymkode: 9d2bc...836

[Lovis Fenja]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Så lenge kona kommer med pilsen til meg på kvelden er jeg lykkelig.

Anonymkode: 9d2bc...836

Ja, det er det som er litt klassisk. Dere ser ofte ikke kona, hun skal bare være der og gjøre saker. Plutselig en dag er hun borte og dere får sjokk. 

[~ m a u d e ~]

Lovis Fenja skrev (1 time siden):

Ja, det er det som er litt klassisk. Dere ser ofte ikke kona, hun skal bare være der og gjøre saker. Plutselig en dag er hun borte og dere får sjokk. 

Slapp av, det finnes menn som gjør seg fortjent til den pilsen.

Hva med å heller bli sammen med en av disse mennene til en forandring?
 

For å svare på spørsmålet;

I den grad jeg har vært usikker, så har jeg vært minst like usikker på meg selv.

For meg funker denne tilnærmingen, at hver gang jeg lurer på om den andre gjør noe feil, så spør jeg meg samtidig om hvorfor jeg ender opp med en som gjør feil.

Det, pluss at begge bør ha det samme målet og være villig til å gi like mye for å nå det. Dersom målet er å få til et godt forhold som skal vare, så krever det gjerne svært mye av begge.

Jeg snakker da om å legge fra seg alt fra vaner til venner til meninger, dersom de står i veien. Og så mye er det nok en del mennesker som ikke er villig til å ofre. Og det er nå deres eget valg.

Likevel, jeg tror det er her man finner det avgjørende moment; at begge har det samme målet og er like innstilt på å nå det. At ikke den ene har et mye mer ambisiøst mål enn den andre, eller at den ene er mye mer selvoppofrende enn den andre. 

[Lovis Fenja]

~ m a u d e ~ skrev (6 minutter siden):

Slapp av, det finnes menn som gjør seg fortjent til den pilsen.

Hva med å heller bli sammen med en av disse mennene til en forandring?
 

Jeg er sammen med en mann som fortjener det. 

Det gjør ikke scenariet mindre klassisk.

[~ m a u d e ~]

Lovis Fenja skrev (10 minutter siden):

Jeg er sammen med en mann som fortjener det. 

Det gjør ikke scenariet mindre klassisk.

Det er en selvmotsigelse.

I den grad man har gjort seg fortjent til at dama serverer en pils, så har man også gjort seg fortjent til hederlig omtale av sitt kjønn.

Snu situasjonen;

Mannen serverer dama et glass vin og skuldermassasje og sier det er fordi hun har fortjent dette...

...før han logger seg på internett og skriver;

«Klassisk kvinnfolk å være storforlangende! De ser ikke mannen, men forventer likevel at mannen skal gi servere vin og massere skuldrene! Hmpfr! Så forstår de ingenting den dagen mannen er borte!»

Oppfører han seg sånn, så er det jo han selv som har problemet. Passiv aggresjon, kalles det.

Men, men, dette var en digresjon fra tema, så jeg stopper der.

[Rosatoast]

Har aldri tvilt, har alltid visst at vi skal være sammen og er "ment for hverandre".  

[AnonymBruker]

Nei jeg har ikke tvilt et eneste sekund, men der igjen så har vi bare vært sammen i 4,5 år. Alt vi har møtt på har bare gjort meg mer sikker, spesielt da vi fikk barn. Den mannen er en gudegave.

Anonymkode: fa0bd...194

[AnonymBruker]

Det eneste jeg tvilte på var i starten, om vi kom til å klare avstandsforhold. Det klarte vi med glans, tok bare noen mnd før tvilen forsvant. Etter det har jeg alltid vært sikker.

Anonymkode: ec3f8...240

[AnonymBruker]

Vi har vært nære ved å gjøre det slutt to ganger. Første gangen hadde vi ikke gitt hverandre nok pusterom over en lengre periode, som til slutt gjorde at begge følte seg kvalt. Vi løste dette. Neste gang ble jeg usikker og trodde jeg ikke ville mer. Kom etter hvert på bedre tanker og forstod at man faktisk må gjøre en liten innsats for å redde et forhold.

Vi var tidlig i voksenlivet den gangen, og når jeg ser tilbake på det nå tror jeg ikke vi helt visste hva kjærlighet egentlig var. Jeg har også vært gjennom perioder hvor jeg ikke har vært selvsikker nok til å forstå at jeg også fortjener at folk er glad i meg, og ikke trenger å skyve dem vekk.

Han er min beste venn og forstår meg på alle plan. Vi leser hverandre godt og gir både albuerom og nærhet uten at den andre trenger å si noe. Vi har de lengste samtalene som noen ganger når helt ut til verdensrommet. Det har nå gått ti år, og jeg håper vi skal få lov til å bli gamle sammen.

Anonymkode: b12fc...e78

[AnonymBruker]

Det jeg egentlig lurer mest på når det gjelder de som sier de er lykkelig i forhold er hvor mange av de som lyver, og i hvor stor grad de som sier det hadde hatt mulighet å finne seg en ny bedre partner. 

Anonymkode: d8242...8f1

[AnonymBruker]

Nei, det har alltid føltes riktig, trygt og godt. 

Hver gang jeg så et rødt flagg avsluttet jeg, umiddelbart. Helt til jeg traff han jeg nå har vært med i 15 år. Og aldri har tvilt på, på noen som helst måte. 

Anonymkode: 035db...7ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det jeg egentlig lurer mest på når det gjelder de som sier de er lykkelig i forhold er hvor mange av de som lyver...

Anonymkode: d8242...8f1

Ja, det kan man jo lure lenge på. 

Anonymkode: fdc97...c02