Kjæreste med personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Det går på bekostning av livskvaliteten min. Selv om jeg har forståelse for at ting er vanskelige og stressende, og at det er bra å ta hensyn til ulike behov, så vet jeg ikke hvor mye jeg orker mer. Noen andre med erfaringer, som kan gi meg råd og tips?   Alternativet nå er å gå en annen vei, selv om jeg egentlig ikke ønsker det. 

 

Anonymkode: 200f8...746

[AnonymBruker]

Får han/hun hjelp?

Anonymkode: 40562...801

[AnonymBruker]

Hva er positivt og negativt i forholdet? Er det mest en kamp eller er det ting å glede seg over også? 

Anonymkode: a2dc1...5d7

[AnonymBruker]

Løp før det er for sent

Anonymkode: f3440...8b1

[AnonymBruker]

Hvilken personlighetsforstyrrelse snakker vi om?. Får samboeren din hjelp av psykolog? Har dere vært sammen lenge?

Det kan være svært vanskelig å leve sammen med en person med en personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 9b7aa...f15

[AnonymBruker]

Får partneren din hjelp?

Hjelper det?

Ødelegger det deg?

Får du hjelp?

Du kan ikke bli i forholdet hvis du blir ødelagt, og det ikke kommer til å bli noe bedring. Ord teller ikke. Om du ikke har sett noe handling og bedring over tid, så er det bare å gi opp. Du kan ikke fikse partneren din, og det er heller ikke din skyld at vedkommende har denne personlighetsforstyrrelsen.

Anonymkode: 4cc13...645

[Anonym11223344]

Personlighetsforstyrrelser er ikke en sykdom, men en sekkebetegnelse på uønsket adferd, og kan ikke behandles. Løp!

[AnonymBruker]

Hvilken personlighetsforstyrrelse er det snakk om?

Og hvilke symptomer er det dere har mest problemer med?

Anonymkode: 4cc13...645

[AnonymBruker]

Hei,

Full forståelse for at dette er vanskelig. 

Alt avhenger litt av hvilken diagnose der er snakk om, om og din partner for behandling mot dette (medisiner/terapi). Dernest har jeg lyst til å foreslå samlivsterapi. Dette kan dere gå gratis gjennom familievernkontor der dere bor (uten henvisning). Om du virkelig ønsker å finner ut av dette og å finne best mulig måte å håndtere ting på, tror jeg det kan være veldig lurt. Dere trenger ikke være samboere engang for å få tilgang på dette. Men begge må være innstilt på det. 

 

Lykke til! 

Anonymkode: 9a168...9ba

[Polyester]

Hvis det er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse / borderline personlighetsforstyrrelse så vit at det kan bli et smertefullt og isolerende forhold som ligger foran deg om du velger å fortsette.

Jeg forstår godt at det er vondt for deg og hvis det faktisk er borderline så vet jeg hvor smertefullt det kan være med den emosjonelt kontrollerende og manipulerende drakampen man kan drive med sine nærmeste når man er syk.

Kun hvis kjæresten din har god kontroll og oversikt over symptomene sine og hvordan hn handler på disse og møter de når de oppstår, er kjæresten din skikket til å fortsette i forholdet. 

Jeg snakker av egen erfaring som en person med borderline.

[AnonymBruker]

Anonym11223344 skrev (55 minutter siden):

Personlighetsforstyrrelser er ikke en sykdom, men en sekkebetegnelse på uønsket adferd, og kan ikke behandles. Løp!

Med unntak av antisosial personlighetsforstyrrelse er altså forskningen entydig: Det er mulig å bli helt frisk fra en personlighetsforstyrrelse, men det krever tid, hjelp og tålmodighet.

Kan du holde kjeft om ting du ikke kan?

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/kunnskapslost-om-personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: 2f009...a82

[AnonymBruker]

Polyester skrev (1 time siden):

Hvis det er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse / borderline personlighetsforstyrrelse så vit at det kan bli et smertefullt og isolerende forhold som ligger foran deg om du velger å fortsette.

Jeg forstår godt at det er vondt for deg og hvis det faktisk er borderline så vet jeg hvor smertefullt det kan være med den emosjonelt kontrollerende og manipulerende drakampen man kan drive med sine nærmeste når man er syk.

Kun hvis kjæresten din har god kontroll og oversikt over symptomene sine og hvordan hn handler på disse og møter de når de oppstår, er kjæresten din skikket til å fortsette i forholdet. 

Jeg snakker av egen erfaring som en person med borderline.

Dere med borderline er nok ulike også, og for min del, som gift med en med borderline, kjenner jeg meg ikke igjen i isolerende. Vi lever et veldig sosialt liv. Iallefall jeg. Han har problemer med å stole på andre tilstrekkelig til å knytte nære vennskap, men han har tillit nok til meg og mine vurderinger til å like å være sosial med mine venner. Han hindrer meg heller ikke i å være sosial uten ham. 

Nå skal jeg på ingen måte si at det er lett å leve med en som har borderline, selv om det må være en utrolig stor fordelt å vite om det tidlig i forholdet. I vårt forhold gikk det noen år før han ble utredet og fikk diagnosen, og før dette var jeg forvirret og stadig på grensen til å forlate ham når han overreagerte på ting, brått ble som annen person, eller gikk fra å nærmest opphøye meg for mye til å betrakte meg som verdens verste menneske. 

Jeg har trodd at han tullet med meg, manipulerte bevisst, prøvde å bryte meg ned, med mer, og det var en temmelig ubehagelig karusell å leve på. 

For vår del har diagnose og forståelse for den hjulpet mye. Ikke minst har identifisering av hans triggere gjort samlivet lettere, samt det at jeg lærte at uansett hvordan han reagerer på triggere er han redd, ikke rasende, full av forakt for meg, eller hva det gis utrykk for. Det er uansett ren frykt som ligger under, og ved å vite det kan jeg også- istedenfor å bli såret/redd/oppgitt eller andre vonde reaksjoner- alltid møte ham i det med å holde rundt ham og berolige ham til han klarer å ta seg inn igjen.  

Altså, mannen er 25 cm høyere enn meg, over 100 kg og full av muskler, så det er riktig nok enklere sagt enn gjort når han står svart i øynene, ser ut som han hater meg (gjør det vel også der og da) og slenger fra seg de verste og mest sårende ord. Det frister ikke akkurat å gå bort til ham, holde rundt ham og si de fineste og kjærligste ord da, men forståelse for hva dette er, og hvorfor, medfører også at jeg vet hvor fryktelig vondt han har det da. Verre enn meg. Dessuten elsker jeg ham. Derfor klarer jeg det likevel. Selv om han ser ut som han skal slå meg ned eller spise meg opp om jeg nærmer meg. 

Han gjør ikke det. Faktisk faller masken av sinne og forakt når den ikke virker, og sannheten- redselen- blir tydelig så fort jeg går inntil ham vennlig. Ikke biter på og blir sinna selv, ikke viker unna, men holder rundt, beroliger og trøster. 

Dette er ikke for alle. Man må være utrolig sterk i seg selv for å tåle å leve med en som har borderline vil jeg si, og det bør også være en stor trygghet på at det er gjensidig kjærlighet. Begynner man å tvile på seg selv eller på forholdet tenker jeg at det er stor fare for at man selv kan brytes ned. La de vonde ord og hendelser treffe og såre. 

Vi har få utslag av borderline nå som triggere er identifisert. Vi unngår dem. Når det skjer er det også fort overstått, fordi jeg vet hva jeg skal gjøre i slike situasjoner. 

Så jeg vil si at borderline hos partner er utfordrende, men mulig å leve med. Likevel kun dersom begge jobber med å takle det sammen, og partner får god innsikt (jeg er jevnlig med til psykolog) og forståelse for lidelsen. Samt at det ikke er noe sarte sjeler bør begi seg ut på. 

Anonymkode: 1dcc3...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Med unntak av antisosial personlighetsforstyrrelse er altså forskningen entydig: Det er mulig å bli helt frisk fra en personlighetsforstyrrelse, men det krever tid, hjelp og tålmodighet.

Kan du holde kjeft om ting du ikke kan?

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/kunnskapslost-om-personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: 2f009...a82

Kompetansen og kapasiteten til å behandle finnes ikke for den gjengse pasient som ikke bor sentralt på Østlandet. Det finnes behandling for borderline men for engstelig unnvikende finnes det ikke. Svært mange får diagnose og ikke mere, det avhenger av tilgang på psykologer og alder på pasient. 

 

Anonymkode: df9ca...1a6

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Løp før det er for sent

Anonymkode: f3440...8b1

 

7 hours ago, Anonym11223344 said:

Personlighetsforstyrrelser er ikke en sykdom, men en sekkebetegnelse på uønsket adferd, og kan ikke behandles. Løp!

Snakker om ufyselige holdninger.

Anonymkode: 3a002...5b5

[AnonymBruker]

En kjæreste skal øke livskvaliteten din. Det er vanskelig å gi råd med så lite informasjon. Går vedkommende i behandling? Ønsker vedkommende å jobbe for å få det bedre med seg selv? Har vedkommende selvinnsikt? Hvor alvor er det og hvilken pf er det snakk om? Stor forskjell på engstelig unnvikende og borderline feks.

Anonymkode: 11722...846

[AnonymBruker]

Pensonlighetsforstyrrelsene i det såkalte «Cluster B» (i det amerikanske DSM-systemet) er det som utgangspunkt svært dårlige prognoser for. Det gjelder antisosial, narsissistisk og histrionisk (dramatiserende) personlighetsforstyrrelse. For borderline er ikke utsiktene like dystre. For det første, har lidelsen en tendens til å dempe seg eller «brenne ut» med alderen, og for det andre kan borderlinere noen ganger respondere positivt på behandling, og fungere godt hvis de er i et miljø med faste, forutsigbare rammer.

Tvangsforstyrrelser, unnvikende forstyrrelser (sosial angst) og medavhengighet kan behandles både med samtaleterapi og til en viss grad medikamenter.

Anonymkode: 1e181...e47

[AnonymBruker]

Anonym11223344 skrev (11 timer siden):

Personlighetsforstyrrelser er ikke en sykdom, men en sekkebetegnelse på uønsket adferd, og kan ikke behandles. Løp!

Du vet åpenbart ikke noe om dette. 

Anonymkode: e0908...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Pensonlighetsforstyrrelsene i det såkalte «Cluster B» (i det amerikanske DSM-systemet) er det som utgangspunkt svært dårlige prognoser for. Det gjelder antisosial, narsissistisk og histrionisk (dramatiserende) personlighetsforstyrrelse. For borderline er ikke utsiktene like dystre. For det første, har lidelsen en tendens til å dempe seg eller «brenne ut» med alderen, og for det andre kan borderlinere noen ganger respondere positivt på behandling, og fungere godt hvis de er i et miljø med faste, forutsigbare rammer.

Tvangsforstyrrelser, unnvikende forstyrrelser (sosial angst) og medavhengighet kan behandles både med samtaleterapi og til en viss grad medikamenter.

Anonymkode: 1e181...e47

Hva er det du skriver? Unnvikende pf er ikke sosial angst og det finnes ingen medisiner mot det og heller ingen behandling beregnet på det. Ikke spre feilinformasjon.

Anonymkode: df9ca...1a6

[AnonymBruker]

Vel, én ting er å sette seg inn i det, prøve å forstå, kunne litt om behandling osv.

En annen ting er om HI faktisk orker å leve med hverdagen slik den er med et menneske som kanskje tapper mer enn det fyller på. 

Anonymkode: 37947...8ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva er det du skriver? Unnvikende pf er ikke sosial angst og det finnes ingen medisiner mot det og heller ingen behandling beregnet på det. Ikke spre feilinformasjon.

Anonymkode: df9ca...1a6

Virkningsmekanismene bak unnvikende personlighetsforstyrrelse er det ulike oppfatninger om - litt avhengig av om tilnærmingen er psykodynamisk eller basert på et annet faglig ståsted. Det er riktig som du sier at diagnosen ikke er den samme som «sosial angst» (som primært er en symptomforstyrrelse), men symptombildet overlapper en del.

Det er nok riktig som du sier at medikamentell behandling ikke er like aktuelt ved unnvikende personlighetsforstyrrelse, som ved tvangs- og avhengighetslidelser, men jeg tror neppe du kan utelukke at det i noen tilfeller kan brukes i kombinasjon med annen terapi.

Anonymkode: 1e181...e47