Utslitt og høygravid. Hva gjør man?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 35 og teller nå ned minutter til permisjonen starter. Det er fortsatt 3.5 uke igjen, og det kjennes ut som ett år. Jeg har fått tilrettelegging i form av at jeg ikke trenger å møte på kontoret, men kan ha hjemmekontor fremdeles, men istedet for en reduksjon i arbeidsmengde som jeg har varslet at jeg trenger siden august (har i utgangspunktet to stillinger i selskapet hvor den ene har arbeidsoppgaver tilsvarende 50 % og den andre nærmere 100 %. Det går på hengende håret når jeg ikke er gravid, men nå.. 🤯🤯) har jeg fått verdens tregeste vikar som må læres opp på ca halvparten av oppgavene mine, og som har absolutt null initiativ enda jeg har forsøkt å skrive verdens mest detaljerte instruks for å slippe å måtte reise inn så mye. Det ser ut til å ha vært bortkasta tid, og de snakker nå om at jeg må droppe hjemmekontoret og sitte skulder til skulder med vedkommende tre-fire dager i uka de siste ukene for at vedkommende skal lære seg relativt enkle oppgaver som er godt beskrevet. Jeg sover så dårlig om natta og er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 45 minutter i kø i hver ende av arbeidsdagen er egentlig det aller siste jeg trenger, men hva skal jeg gjøre? Kan jeg nekte å reise innover? Kan jeg kreve at vikaren bare føkkings forsøker og heller ber om hjelp? Kan jeg kreve at de respekterer at min nærmeste sjef har gitt meg tilrettelegging når vikaren skal ta over oppgaver som ligger et annet sted i organisasjonen? 

Både samboeren min og familien mener at jeg "skal sykemelde meg", men meg bekjent er ikke det noe jeg kan gjøre. Jeg har aldri vært sykemeldt før - i forrige graviditet jobba jeg i en BRA bedrift hvor tilrettelegging var en selvfølge og dermed var det aldri noe problem. Skal jeg plutselig bare ringe til legen og si at jeg er utslitt og se hva han gjør med det lissom? Det virker jo usannsynlig merkverdig om det er sånn det funker. Og jeg ønsker egentlig ikke å bli sykemeldt. Jeg har mye jeg gjerne skulle kommet i mål med, men jeg trenger at vikaren avlaster, ikke bidrar til absurd arbeidsbelastning. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon og kan gi meg noen tips på veien? 

Anonymkode: 8c63b...6f5

[Cuddlegirl]

Hør med legen din?🙂 Det er jo bare deg selv som kjenner på hvordan det er!

Endret 27. oktober 2021 av Cuddlegirl

[Cuddlegirl]

Også vil jeg bare si at det er ingen som takker deg for at du sliter deg ut.. man har resten av livet på å jobbe på!

[AnonymBruker]

Hvis du er i uke 35 så skal du vel ut i permisjon innen 2 uker? Den begynner jo når man kommer til uke 37. 

Jeg er forøvrig litt på samme sted som deg, i uke 34 nå og skal ut i perm i uke 36 (har en ekstra ferieuke). Har ikke hatt ønske om å sykemelde meg, men med et barn fra før av og mye å gjøre på jobb og en mann som pendler så henger jeg vel så vidt sammen enkelte dager. Jeg har bare så lyst til å ferdigstille oppgavene mine før jeg skal ut! Arbeidsgiveren min har derimot tilrettelagt superbra, og jeg har flere som tar oppgaver for meg. Jeg sliter bare litt med å la det være selv. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg dratt til legen og fortalt situasjonen. Du kan bli sykemeldt fordi du er utslitt, da det kan gi komplikasjoner for graviditeten. Det er ikke rart i det hele tatt. 

Anonymkode: 51238...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hvis du er i uke 35 så skal du vel ut i permisjon innen 2 uker? Den begynner jo når man kommer til uke 37. 

Jeg er forøvrig litt på samme sted som deg, i uke 34 nå og skal ut i perm i uke 36 (har en ekstra ferieuke). Har ikke hatt ønske om å sykemelde meg, men med et barn fra før av og mye å gjøre på jobb og en mann som pendler så henger jeg vel så vidt sammen enkelte dager. Jeg har bare så lyst til å ferdigstille oppgavene mine før jeg skal ut! Arbeidsgiveren min har derimot tilrettelagt superbra, og jeg har flere som tar oppgaver for meg. Jeg sliter bare litt med å la det være selv. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg dratt til legen og fortalt situasjonen. Du kan bli sykemeldt fordi du er utslitt, da det kan gi komplikasjoner for graviditeten. Det er ikke rart i det hele tatt. 

Anonymkode: 51238...27d

Er så vidt ikke i uke 35, 34+1, og går ikke ut før i uke 38 på 37+3 - akkurat tre uker før termin. Er den dagen NAV sier jeg skal ut på  så jeg regner med at det er rett 🤷‍♀️

Du har nok rett - jeg må bare kvinne meg opp og ringe legen. Aner bare ikke hva jeg skal si, og synes det er skikkelig vanskelig. Går jo egentlig bare til legen for celleprøve og prevensjon (ja, jeg vet at jeg er heldig!) så det er et nytt territorium og kleinhetsskalaen min er på maks 🙈🙈

Anonymkode: 8c63b...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er så vidt ikke i uke 35, 34+1, og går ikke ut før i uke 38 på 37+3 - akkurat tre uker før termin. Er den dagen NAV sier jeg skal ut på  så jeg regner med at det er rett 🤷‍♀️

Du har nok rett - jeg må bare kvinne meg opp og ringe legen. Aner bare ikke hva jeg skal si, og synes det er skikkelig vanskelig. Går jo egentlig bare til legen for celleprøve og prevensjon (ja, jeg vet at jeg er heldig!) så det er et nytt territorium og kleinhetsskalaen min er på maks 🙈🙈

Anonymkode: 8c63b...6f5

Ikke = inne. Pølsefingre 😂

Anonymkode: 8c63b...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg er gravid i uke 35 og teller nå ned minutter til permisjonen starter. Det er fortsatt 3.5 uke igjen, og det kjennes ut som ett år. Jeg har fått tilrettelegging i form av at jeg ikke trenger å møte på kontoret, men kan ha hjemmekontor fremdeles, men istedet for en reduksjon i arbeidsmengde som jeg har varslet at jeg trenger siden august (har i utgangspunktet to stillinger i selskapet hvor den ene har arbeidsoppgaver tilsvarende 50 % og den andre nærmere 100 %. Det går på hengende håret når jeg ikke er gravid, men nå.. 🤯🤯) har jeg fått verdens tregeste vikar som må læres opp på ca halvparten av oppgavene mine, og som har absolutt null initiativ enda jeg har forsøkt å skrive verdens mest detaljerte instruks for å slippe å måtte reise inn så mye. Det ser ut til å ha vært bortkasta tid, og de snakker nå om at jeg må droppe hjemmekontoret og sitte skulder til skulder med vedkommende tre-fire dager i uka de siste ukene for at vedkommende skal lære seg relativt enkle oppgaver som er godt beskrevet. Jeg sover så dårlig om natta og er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 45 minutter i kø i hver ende av arbeidsdagen er egentlig det aller siste jeg trenger, men hva skal jeg gjøre? Kan jeg nekte å reise innover? Kan jeg kreve at vikaren bare føkkings forsøker og heller ber om hjelp? Kan jeg kreve at de respekterer at min nærmeste sjef har gitt meg tilrettelegging når vikaren skal ta over oppgaver som ligger et annet sted i organisasjonen? 

Både samboeren min og familien mener at jeg "skal sykemelde meg", men meg bekjent er ikke det noe jeg kan gjøre. Jeg har aldri vært sykemeldt før - i forrige graviditet jobba jeg i en BRA bedrift hvor tilrettelegging var en selvfølge og dermed var det aldri noe problem. Skal jeg plutselig bare ringe til legen og si at jeg er utslitt og se hva han gjør med det lissom? Det virker jo usannsynlig merkverdig om det er sånn det funker. Og jeg ønsker egentlig ikke å bli sykemeldt. Jeg har mye jeg gjerne skulle kommet i mål med, men jeg trenger at vikaren avlaster, ikke bidrar til absurd arbeidsbelastning. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon og kan gi meg noen tips på veien? 

Anonymkode: 8c63b...6f5

Legen min sykmeldte meg på grunn av at jeg var sliten. Bare å få seg time. 

Anonymkode: e693f...9e5

[AnonymBruker]

Da ringer du legen, forklarer situasjonen og sier at du er helt på felgen. Så tar dere det derifra. Det er ikke sikkert at du behøver en 100% sykmelding, kanskje klarer du deg med en delvis sykmelding. Legen kan også skrive i sykmeldingen at nødvendig tilrettelegging for at du skal kunne holde deg delvis i jobb er hjemmekontor fram til permisjonsstart. 

Anonymkode: f1f7f...804

[The Silver Lining]

Det er absolutt innafor å be om sykemelding når man er så sliten! Gå til legen 🥰

[AnonymBruker]

Hvis du er helt utslitt, så ville jeg sykemeldt meg. Husk at fosteret blir påvirket av stress, og det kan føre til for tidlig fødsel, så ville absolutt hørt på kroppen, og familien din. Hvis du plutselig skulle født imorgen, så må uansett jobben finne på noe. 

Anonymkode: 7cc8a...813

[Snurrepurre]

Jeg har vært i samme situasjon. Er i uke 38 nå. 
og sykemeldte meg for 3 uker siden. Jeg har generelt vært «motstander» av å bli sykemeldt i graviditeten fordi jeg kjenner så enormt mange damer som har vært sykemeldt hele graviditetene på grunn av ymse grunner. De har snakket om det som at graviditet er en grunn til å bli sykemeldt i seg selv - så ja, det har sittet laaaangt inne. Skikkelig langt inne. Vil ikke være en av «de»  

men. Så fikk jeg søvnproblemer, var enormt sliten, ekstrem halsbrann, lavt jernnivå/anemisk og alt for mange oppgaver på jobb.. tok en prat med legen om hvor sliten jeg er, og ble sykemeldt på dagen.  Handlet ikke om å «be om sykemelding» men om å legge frem situasjonen. Jeg begynte å gråte når hun sa at jeg skulle få en sykemelding. Helt absurd. Jeg gråter aldri, men kjente plutselig på en enorm lettelse. 😅som satt dypere enn jeg trodde 🤓 

Ta kontakt med legen er altså rådet mitt 😄 

Mtp vikar så har min allerede sagt opp 😂 men det er ikke mitt problem, heldigvis (prøver å ikke tenke på det selvom ansvarsfølelsen sitter steeeerkt) 🥲 

[AnonymBruker]

Snurrepurre skrev (16 minutter siden):

Jeg har vært i samme situasjon. Er i uke 38 nå. 
og sykemeldte meg for 3 uker siden. Jeg har generelt vært «motstander» av å bli sykemeldt i graviditeten fordi jeg kjenner så enormt mange damer som har vært sykemeldt hele graviditetene på grunn av ymse grunner. De har snakket om det som at graviditet er en grunn til å bli sykemeldt i seg selv - så ja, det har sittet laaaangt inne. Skikkelig langt inne. Vil ikke være en av «de»  

men. Så fikk jeg søvnproblemer, var enormt sliten, ekstrem halsbrann, lavt jernnivå/anemisk og alt for mange oppgaver på jobb.. tok en prat med legen om hvor sliten jeg er, og ble sykemeldt på dagen.  Handlet ikke om å «be om sykemelding» men om å legge frem situasjonen. Jeg begynte å gråte når hun sa at jeg skulle få en sykemelding. Helt absurd. Jeg gråter aldri, men kjente plutselig på en enorm lettelse. 😅som satt dypere enn jeg trodde 🤓 

Ta kontakt med legen er altså rådet mitt 😄 

Mtp vikar så har min allerede sagt opp 😂 men det er ikke mitt problem, heldigvis (prøver å ikke tenke på det selvom ansvarsfølelsen sitter steeeerkt) 🥲 

Selv jeg som har hatt en fint svangerskap ble sykmeldt på slutten fordi man blir sliten rett og slett. Så skjønner ikke problemet med at det er om å gjøre å presse seg så ? 

Anonymkode: e693f...9e5

[Snurrepurre]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Selv jeg som har hatt en fint svangerskap ble sykmeldt på slutten fordi man blir sliten rett og slett. Så skjønner ikke problemet med at det er om å gjøre å presse seg så ? 

Anonymkode: e693f...9e5

Handlet ikke om å presse meg, for min del. Jeg skjønte ikke at jeg faktisk trengte en sykemelding før det sa helt stopp. Kunne nok holdt ut til siste slutt, men da ville jobben blitt skadelidende.

skjønte i samme sekund som jeg fikk sykemeldingen at jeg hadde vært fysisk på felgen en stund. Kroppen var mer sliten enn jeg greide å fange opp. Sannsynligvis fordi jeg er vant til å ha mange baller i lufta, og løpe fra det ene til det andre - har sjeldent tid til å tenke over at jeg er sliten ellers heller😅. 

[AnonymBruker]

Snurrepurre skrev (18 minutter siden):

Handlet ikke om å presse meg, for min del. Jeg skjønte ikke at jeg faktisk trengte en sykemelding før det sa helt stopp. Kunne nok holdt ut til siste slutt, men da ville jobben blitt skadelidende.

skjønte i samme sekund som jeg fikk sykemeldingen at jeg hadde vært fysisk på felgen en stund. Kroppen var mer sliten enn jeg greide å fange opp. Sannsynligvis fordi jeg er vant til å ha mange baller i lufta, og løpe fra det ene til det andre - har sjeldent tid til å tenke over at jeg er sliten ellers heller😅. 

Det skjønner jeg, men tenkte at mange er så redd for å være « en av de»

Anonymkode: e693f...9e5

[Snurrepurre]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det skjønner jeg, men tenkte at mange er så redd for å være « en av de»

Anonymkode: e693f...9e5

Ja, altså… mange av de jeg har hatt rundt meg har tatt det som et gratis «friår» med graviditet virker det som. Få faktiske plager, men mer «deilig med litt fri før babyen kommer».  Jeg ville ikke at folk skulle tenke at jeg er ei sånn ei, som bruker graviditet som en grei unnskyldning for å slappe av og kose meg hjemme foran TV-en med full lønn😅. 

[AnonymBruker]

Snurrepurre skrev (Akkurat nå):

Ja, altså… mange av de jeg har hatt rundt meg har tatt det som et gratis «friår» med graviditet virker det som. Få faktiske plager, men mer «deilig med litt fri før babyen kommer».  Jeg ville ikke at folk skulle tenke at jeg er ei sånn ei, som bruker graviditet som en grei unnskyldning for å slappe av og kose meg hjemme foran TV-en med full lønn😅. 

Ja og dette tror jeg ikke det er så mange som gjør, men mange som ikke har gått gravide selv tror. 

Anonymkode: e693f...9e5

[Snurrepurre]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja og dette tror jeg ikke det er så mange som gjør, men mange som ikke har gått gravide selv tror. 

Anonymkode: e693f...9e5

Jeg får andremann nå, og de rundt meg har fått nr 2 og 3. jeg kan med hånden på hjertet si at dette dessverre gjelder mange av de gravide rundt meg, og de er ikke flaue for å si at det er «godt å slappe av før det blir skikkelig hektisk».

Når man snakker om plager ol. så er det svært lite konkret. Gjerne «vonde kynnere» (fra uke 8 og ut svangerskapet - men som ikke hindrer høyt aktivitetsnivå på denne nyvunnede fritiden, men kontorjobb blir for heftig :P). Eller «kjenner jeg er mer sliten enn vanlig» (som de fleste gravide kjenner på).
 

Har gått gravid samtidig med flere av dem, og fått spørsmål om jeg «virkelig jobber enda». Når jeg ble sykemeldt så var det kommentarer som at «det var på tide» og «var det ikke litt godt, innerst inne?» 😅

[AnonymBruker]

Før du ringer legen kan du jo ta en prat med din nærmeste leder og forklare at situasjonen er uholdbar, at selv om hn har gitt deg tilrettelegging så er det andre som presser på at du må sitte på jobb og trosse tilretteleggingen pga en vikar som ikke evner å lese instruksjoner. Si at du kommer til å bli sykemeldt om det fortsetter sånn for du er helt utslitt og det går ikke mer, du klarer ikke dra til kontoret og du må umiddelbart få færre arbeidsoppgaver - feks om du skal lære opp denne vikaren hele dagen må det være det eneste du gjør. Skjer det ikke noen stor endring med en gang på jobben etter denne samtalen så kontakter du legen (eller, du kan bestille en time med en gang så har du den klar selv om du snakker med sjefen)

Anonymkode: b64a1...e01

[AnonymBruker]

Du har forøvrig all min medfølelse, folk på jobb som ikke evner å ta til seg skriftlig informasjon eller finne ut noe på egenhånd er altså helt absurd slitsomt å forholde seg til, uavhengig av graviditet.

Anonymkode: b64a1...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er gravid i uke 35 og teller nå ned minutter til permisjonen starter. Det er fortsatt 3.5 uke igjen, og det kjennes ut som ett år. Jeg har fått tilrettelegging i form av at jeg ikke trenger å møte på kontoret, men kan ha hjemmekontor fremdeles, men istedet for en reduksjon i arbeidsmengde som jeg har varslet at jeg trenger siden august (har i utgangspunktet to stillinger i selskapet hvor den ene har arbeidsoppgaver tilsvarende 50 % og den andre nærmere 100 %. Det går på hengende håret når jeg ikke er gravid, men nå.. 🤯🤯) har jeg fått verdens tregeste vikar som må læres opp på ca halvparten av oppgavene mine, og som har absolutt null initiativ enda jeg har forsøkt å skrive verdens mest detaljerte instruks for å slippe å måtte reise inn så mye. Det ser ut til å ha vært bortkasta tid, og de snakker nå om at jeg må droppe hjemmekontoret og sitte skulder til skulder med vedkommende tre-fire dager i uka de siste ukene for at vedkommende skal lære seg relativt enkle oppgaver som er godt beskrevet. Jeg sover så dårlig om natta og er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 45 minutter i kø i hver ende av arbeidsdagen er egentlig det aller siste jeg trenger, men hva skal jeg gjøre? Kan jeg nekte å reise innover? Kan jeg kreve at vikaren bare føkkings forsøker og heller ber om hjelp? Kan jeg kreve at de respekterer at min nærmeste sjef har gitt meg tilrettelegging når vikaren skal ta over oppgaver som ligger et annet sted i organisasjonen? 

Både samboeren min og familien mener at jeg "skal sykemelde meg", men meg bekjent er ikke det noe jeg kan gjøre. Jeg har aldri vært sykemeldt før - i forrige graviditet jobba jeg i en BRA bedrift hvor tilrettelegging var en selvfølge og dermed var det aldri noe problem. Skal jeg plutselig bare ringe til legen og si at jeg er utslitt og se hva han gjør med det lissom? Det virker jo usannsynlig merkverdig om det er sånn det funker. Og jeg ønsker egentlig ikke å bli sykemeldt. Jeg har mye jeg gjerne skulle kommet i mål med, men jeg trenger at vikaren avlaster, ikke bidrar til absurd arbeidsbelastning. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon og kan gi meg noen tips på veien? 

Anonymkode: 8c63b...6f5

Sykmekd deg. Stress og høygravid er ikke noe god kombinasjon 

Anonymkode: 6ced5...a59