Trøster du barnet i slike situasjoner?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så vandt til dramatiske barn med masse temperament. Storebror er et tolmodige lam. Jeg har nå fått en liten dramaqueen på 1,5 år som kaster seg ned på gulvet og hyler og spreller for den minste ting. I dag var det fult baluba og store krokkodilletårer fordi jeg lukket skuffen med matbokser så hun ikke fikk dratt de utover. 
 

Jeg er litt usikker på hva som er riktig reaksjon? La henne bare få skrike fra seg? Virkelig sette med ned med henne holde rundt henne og bruke masse tid på det(dette skjer sikkert 10 ganger om dagen). Litt avmålt si «så så, huff da?» 

 

hvordan takler dere dramatiske barn som overreagerer fir den minste ting  dagen lang? 

Anonymkode: 119f0...f95

[AnonymBruker]

La henne skrike fra seg. En skal ikke trøste når barn er umulige. Hun må lære at hun ikke kan få viljen sin ved å skrike og hyle.

Anonymkode: 04875...573

[AnonymBruker]

Du tar barnet ut av situasjonen og lar hun roe seg ned. Enten ved å skrike fra seg på egenhånd og samtidig sørger for at hun ikke skader seg selv eller inventar. Og etterhvert med litt trøst og forståelse. Unger i bhg alder har vanskelig for å forstå konsekvenser av handlinger, her handler det først og fremst å få muligheten til å regulere følelsene sine. 

Anonymkode: c0364...abc

[AnonymBruker]

Da mine var så små så tok jeg dem bort fra situasjonen, og avledet oppmerksomheten til noe annet. 

Noen ganger fikk de også viljen sin, det var situasjonsbetinget. Hylte barnet feks fordi jeg begynte å ta på strømper før genser så kunne jeg godt la barnet få viljen sin. 

I det store og hele fikk det ikke viljen sin, men samtidig  kan jeg jo ikke være like rigid som en 1.5åring. 

 

(Når de ble eldre, så håndterte jeg det annerledes. Men en under 2 år er liten altså)..

Anonymkode: dd933...aae

[AnonymBruker]

Pleier å sette meg ned på huk ved siden av (hvis hun har behov for støtte). Strekker ut armene litt til henne, så hun ser at jeg er tilgjengelig. Da ser hun gjerne litt bort på meg, tenker seg litt om, kommer for litt kos - og vips så er hun blid igjen  

Anonymkode: 1e486...eda

[AnonymBruker]

Det kommer jo litt an på situasjonen, og det er mye som spiller inn. Jeg kommer med et par eksempler på reaksjoner jeg ville hatt, og som jeg også har hatt. Her var det eldste som var likedan som di. Veldig frustrerende når det står på. Heftig meltdown flere ganger daglig.

* Avlede med annet, men det er en for lettvint løsning i mine øyne, og brukes stort sett når tid og energi/tålmodighet ikke strekker til. 

* Jeg ville tatt henne ut av situasjonen, om og om igjen, og si gjentakende: "vi må rydde matboksene fint på plass" (og gjort akkurat det) eller "sånn roter vi ikke her hjemme" (noen mener unger har en tendens til å "ikke høre" ordet ikke, så her kommer an på barnet). "Nå må du la matboksene være i fred". Eller lignende. Tålmodighet er en dyd, sies det..... 

* Jeg ville latt henne gjøre det, så får hun utforsket ferdig. 

* Jeg ville bedt henne sortere matboksene fremfor å rote dem ut. Hun er i riktig alder til sortering, er hun ikke? Yngste mi er 6 nå, så det er ei stund å huske tilbake. Forstår hun ikke betydninga av ordene, så er dette noe dere kan øve på under lek. 

Jeg ville ikke trøsta i en trassete situasjon, men prøvd å møte henne på at "verden går meg imot", "jeg vil klare alt selv", "dette er MIN stemme og jeg vil høres" osv. Det er tross alt store følelser i en liten kropp som enda ikke vet hvordan alle følelser håndteres og alltid hva de betyr, som for oss virker helt tullete og naturlig, men som er hundre prosent reelt for henne. En klem kan veldig fint være på sin plass i en slik situasjon, og sier hun nei - så betyr det ofte ja hos barn (ifølge COS-kurs jeg har vært på). Det skal også være en trygghet i å ha armene åpne (ikke i kryss over brystet liksom eller plassert på hoftene), og møte henne med håndflatene opp. Da er du åpen og støttende, og hun vet at du er der for henne og vil ta henne imot om hun ønsker det. Du kan jo lese litt om "trygghetssirkelen" (COS), og se om du kan få noe ut av det. 
Men igjen; tålmodighet er en dyd, antar jeg. 

Anonymkode: 3ad31...325

[Gjest ElMona]

Legg deg ned på golvet og skrik akkurat på samme måte. Vet om ei som gjorde det når barna la seg ned på golvet i butikken og skrek etter godteri. Det var siste gang barnet gjorde det for å si det sånn

[AnonymBruker]

Jeg trøster. Det betyr ikke, som en over her antyder, at barnet får viljen sin. Det betyr at jeg viser barnet at jeg ser barnet. Jeg kan trøste ved å gi klem/holde rundt, men jeg åpner ikke skuffen fordi barnet hyler. Jeg tenker at barn som hyler ikke skal overlates til å takle følelsene på egenhånd, for det er de ikke modne nok til. De trenger hjelp til å regulere følelsen. 

Anonymkode: e251e...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trøster. Det betyr ikke, som en over her antyder, at barnet får viljen sin. Det betyr at jeg viser barnet at jeg ser barnet. Jeg kan trøste ved å gi klem/holde rundt, men jeg åpner ikke skuffen fordi barnet hyler. Jeg tenker at barn som hyler ikke skal overlates til å takle følelsene på egenhånd, for det er de ikke modne nok til. De trenger hjelp til å regulere følelsen. 

Anonymkode: e251e...4c1

Jeg føler også at dette blir drt riktigste, samtidig er det utrolig tidkrevende om jeg skal avbryte det jeg driver med, sette meg ned og holde rundt HVER gang hun får et utbrudd, fir det skjer uendelig mange ganger om dagen og går ut over storebror.

 

ts

Anonymkode: 119f0...f95

[AnonymBruker]

Pleier å se det an litt. Av og til er det umulig å trøste fordi han er sur og ikke vil trøstes, og stikker av. Andre ganger trenger han trøst, og om han vil ha det så får han det selvsagt. Men han får ikke nødvendigvis viljen sin fordet. 

Anonymkode: 08af3...a3c

[AnonymBruker]

Jeg trøster alltid barna når de gråter, gjerne ved en klem og kos. Hører først på hva som var så galt, og spør så om de vil ha en klem. Da blir det ofte bra igjen fort. Det betyr ikke at de får viljen sin, men at de får trøst når de er lei seg. 

Når det er sagt, alder på barn har mye å si. Ved større barn går det lenger tid før jeg får gitt klem, gjerne fordi ett sinna barn ikke ønsker klem, når barnet er sinna på den dumme mammaen sin, som ikke vil la barnet få viljen sin. 

Til slutt er ofte klemmen, velkommen uansett 😀 Jeg tror det kan være en grei måte å trøste på. Det blir en forsoning, og barnet ser at selv om mamma ikke vil gi etter, så er mamma likevel glad i barnet og viser dette med en klem. 

Mulig jeg gjør feil, men jeg opplever at det virker beroligende på ett trist barn. 

Anonymkode: 05900...07d

[AnonymBruker]

Jeg trøstet, men lot ikke få vilja si, når jeg var hjemme. Skjedde også på matbutikken to!! ganger. To hele ganger. Da valgte jeg å overhøre, spurte om hun var sliten (der hun lå langflat på gulvet) og sa god natt, før jeg gikk videre med handleturen. Hun skrek og sutret i to minutter, før hun kom til meg. Jeg var rett bak hyllene og holdt oppsyn med henne, hun kunne bare ikke se meg. Jeg trøstet og klemte henne, også fortsatte vi med handleturen. Etter de to gangene så skjønte hun at sutring i butikken ikke hjelper. Tror hun på det tidspunktet var nærmere 2-2,5 år. Muligens er din ennå for liten til å forstå rekkevidden av hva som er feil med det de gjør. 

Anonymkode: c5ba9...cb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

La henne skrike fra seg. En skal ikke trøste når barn er umulige. Hun må lære at hun ikke kan få viljen sin ved å skrike og hyle.

Anonymkode: 04875...573

Så en 1,5-åring er umulig? Og skal bare skrike fra seg? Hva lærer et så lite barn av det?
Kjenner jeg blir både trist og opprørt over språket en del bruker når de omtaler små barn. De trenger støttende voksne som veileder dem, ikke at de blir overlatt i egne vonde følelser, uten at noen møter dem på det. 

Nei, man trenger ikke trøste, men heller støtte barnet i situasjonen som oppstår. Vise at det er lov å bli sint og lei seg, men nå skal vi rydde opp. 
Jeg skjønner ikke hvorfor et så lite barn ikke kan få rote litt i kjøkkenskuffer og skap, jeg da. Hva er problemet? 

Anonymkode: 43675...4b1

[Gjest førstedamen]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

La henne skrike fra seg. En skal ikke trøste når barn er umulige. Hun må lære at hun ikke kan få viljen sin ved å skrike og hyle.

Anonymkode: 04875...573

Å få trøst er å bli sett, og føle seg forstått, selvom man ikke nødvendigvis vår viljen sin. 

Trøst og forståelse er ikke en belønning, det er et behov. Et Behov som bør dekkes i samme grad som andre behov feks mat og vann. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg føler også at dette blir drt riktigste, samtidig er det utrolig tidkrevende om jeg skal avbryte det jeg driver med, sette meg ned og holde rundt HVER gang hun får et utbrudd, fir det skjer uendelig mange ganger om dagen og går ut over storebror.

 

ts

Anonymkode: 119f0...f95

😅 Vræle fordi skuffen ble tatt feil inn 😅 Det er en klassiker.

Jeg tror man må velge middelveien.

Forklare/spørre, og så ikke dvele så voldsomt.

Man kan anerkjenne/trøste uten å være veldig emosjonell og bruke masse tid på det. For eksempel: «ble bananen åpnet feil? Mamma visste ikke det. Vil du ha bananen nå? Nei? Da legger vi den i kjøleskapet(......) Er du lei deg? *gi en klem* Nå må mamma hjelpe storebror med X, vil du være med?»

Om barnet så hyler og vræler så storebrors aktivitet blir forstyrret kan man si ifra om at det blir så høy lyd, så dere hører ikke noe. Hun kan gjerne være med, men ikke ha høy stemme. 

Vil hun ikke heller da må man prioritere den man skulle hjelpe, og si at den andre må velge: være med, eller hyle i et annet rom om hun fortsatt trenger det. 

Anonymkode: 75201...d6a

[AnonymBruker]

Nei, jeg trøstet ikke i den situasjonen. Forlot selvsagt ikke barnet, men forklarte og snakket rolig, kunne kanskje ruske litt i håret om jeg gikk forbi, men jeg sluttet ikke med det jeg holdt på med for å sette meg ned og kose med barnet.

 

 

Anonymkode: 913f8...19d

[Kärcher]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Så en 1,5-åring er umulig? Og skal bare skrike fra seg? Hva lærer et så lite barn av det?
Kjenner jeg blir både trist og opprørt over språket en del bruker når de omtaler små barn. De trenger støttende voksne som veileder dem, ikke at de blir overlatt i egne vonde følelser, uten at noen møter dem på det. 

Nei, man trenger ikke trøste, men heller støtte barnet i situasjonen som oppstår. Vise at det er lov å bli sint og lei seg, men nå skal vi rydde opp. 
Jeg skjønner ikke hvorfor et så lite barn ikke kan få rote litt i kjøkkenskuffer og skap, jeg da. Hva er problemet? 

Anonymkode: 43675...4b1

Dette. La barnet få rase fra seg, vis du er der for henne. Sett deg ned, pass på hun ikke skader seg selv eller andre. Når barnet roer seg ned og søker trøst, si «jeg forstår/ser du ble lei deg fordi mamma sa at du ikke kunne dra ut skuffene. Jeg forstår du hadde lyst til det, og at du ble lei deg når du fikk «nei», og det er helt greit at du er lei deg. Vil du heller gjøre ****». Tilby en klem og trøst. Vent altså til barnet er rolig før du snakker med det, hun er ikke mottakelig for «reasoning» mens følelsene tar helt overhånd. 

Små barn kan ikke regulere følelsene sine, vi må hjelpe dem med å sette ord på dem. Etter hvert vil de takle motgang bedre. Se for deg at du kommer hjem fra jobb og har opplevd noe skikkelig irriterende. Dersom mannen din da sier «men det er jo ikke så ille, du kunne bare gjort bla bla bla. Slapp av, ro deg ned, du er helt på tur. Du overreagerer. Nå holder du kjeft» Det hjelper INGENTING. Se for deg hvordan du vil bli møtt på dine følelser. 

Avvisning, kjeft og ignorering vil fortelle barnet at følelsene hennes ikke er viktige. Ta barnet på alvor, det er deres virkelighet og følelsene er ekte. Kjeft og heving av stemmen vil lære barnet at man skal nettopp kjefte og heve stemmen i stressende situasjoner.

Husk at små barn mangler språk/godt nok språk, dette er deres språk. 

Måten man møter barn som har et tantrum vil bety MYE for barnets utvikling. En rolig, mild forelder vil smitte. En brølende foreldrer vil smitte. Det er nå du lærer barnet hvordan det skal takle motgang og løse problemer i livet. 
 

Husk at de første 1000 dagene i livet er de viktigste. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg føler også at dette blir drt riktigste, samtidig er det utrolig tidkrevende om jeg skal avbryte det jeg driver med, sette meg ned og holde rundt HVER gang hun får et utbrudd, fir det skjer uendelig mange ganger om dagen og går ut over storebror.

 

ts

Anonymkode: 119f0...f95

Jeg trøster alltid, på både store og små barn. Uansett. Jeg speiler følelsene og viser forståelse for at de ble sint/lei seg, og forklarer hvorfor. Og på sikt sparer det tid, for de slutter å gråte eller skrike myyye fortere enn hvis de blir ignorert.

De gråter jo fordi de trenger å bli sett. Det er derfor alle gråter. 

Anonymkode: 31ed9...89f