AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #1 Skrevet 27. oktober 2021 Jeg HATER familien min. Hvor skal jeg egentlig starte? En far som sier en ting, lyver, og deretter gjør det helt motsatte. En bror som manipulerer, røyker hasj, tisser i flasker fordi han ikke orker å gå på do og er psykisk voldelig. En mor som er der for meg, men vanskelig å kommunisere med. Søskenbarn som er pesten, og gjør alt for å ødelegge psyken og få deg til å føle at du betyr null på denne kloden. Jeg kjenner jeg blir kvalm. Jeg orker ikke dette. Skal 20-årene mine virkelig gå på å prøve å tilfredstille familiens ønsker og ødelegge psyken min totalt? Jeg hater familie. Ofte får jeg ikke sove fordi jeg får tanke kjør pga disse menneskene. Jeg kjenner jeg blir mer og mer sint jo mer jeg sitter alene og tenker. Alle er så jævlig falske og toxice, og fasaden er det eneste som betyr noe. Anonymkode: 03279...bbf 1
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #2 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jeg HATER familien min. Hvor skal jeg egentlig starte? En far som sier en ting, lyver, og deretter gjør det helt motsatte. En bror som manipulerer, røyker hasj, tisser i flasker fordi han ikke orker å gå på do og er psykisk voldelig. En mor som er der for meg, men vanskelig å kommunisere med. Søskenbarn som er pesten, og gjør alt for å ødelegge psyken og få deg til å føle at du betyr null på denne kloden. Jeg kjenner jeg blir kvalm. Jeg orker ikke dette. Skal 20-årene mine virkelig gå på å prøve å tilfredstille familiens ønsker og ødelegge psyken min totalt? Jeg hater familie. Ofte får jeg ikke sove fordi jeg får tanke kjør pga disse menneskene. Jeg kjenner jeg blir mer og mer sint jo mer jeg sitter alene og tenker. Alle er så jævlig falske og toxice, og fasaden er det eneste som betyr noe. Anonymkode: 03279...bbf Ting de bruker mot meg om vi krangler/har en diskusjon: "Du er en deprimert person med INGEN venner åhh dakar", "Du får aldri venner enn den homsen der fordi du er så taper", "Gå å dø av depresjonen din" Anonymkode: 03279...bbf
Carrot Skrevet 27. oktober 2021 #4 Skrevet 27. oktober 2021 (endret) AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Ting de bruker mot meg om vi krangler/har en diskusjon: "Du er en deprimert person med INGEN venner åhh dakar", "Du får aldri venner enn den homsen der fordi du er så taper", "Gå å dø av depresjonen din" Anonymkode: 03279...bbf Dersom noen sier dette til deg skal du ta kontakt med noen andre for å få hjelp til å håndtere situasjonen om du ikke selv kommer deg ut av den. Chat med oss - Mental Helse Ungdom Endret 27. oktober 2021 av Carrot 4
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #5 Skrevet 27. oktober 2021 Enterprises skrev (1 minutt siden): Hva med å bare ditche de? Jeg faller alltid tilbake til de fordi jeg har en "soft spot", og jeg hater meg selv for det. JEg vet hva jeg fortjener, men samtidig er jeg så ensom og har så mye tid til å tenke at jeg faller alltid tilbake til det toxice. Det er det jeg blir GAL av. Jeg skal slutte helt. Fra i dag av skal jeg ikke tillate meg å snakke mer med de. Anonymkode: 03279...bbf 1
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #6 Skrevet 27. oktober 2021 Noen ganger må man bare ta avstand. Selv fra familie. Så kan de kanksje bli lettere å takle for deg senere, når du har fått tid og fått avstand og klart formet sitt liv. Men hopp i det.. flytt bort Anonymkode: 6208a...d53 4
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #7 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Noen ganger må man bare ta avstand. Selv fra familie. Så kan de kanksje bli lettere å takle for deg senere, når du har fått tid og fått avstand og klart formet sitt liv. Men hopp i det.. flytt bort Anonymkode: 6208a...d53 I dag er en ny blank dag. Fra nå av skal jeg ikke tillate meg at noen kjefter meg opp, manipulerer meg, snakker meg ned. Jeg skal ikke gi informasjon om livet mitt til noen som helst. Anonymkode: 03279...bbf 4
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #8 Skrevet 27. oktober 2021 Hvis ikke du bor for deg selv er dette kanskje tiden å flytte ut og finne ut av ditt liv. Hvem vet, kanskje du kan få et litt annet perspektiv på ting? Anonymkode: 32f22...cee 2
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #9 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Hvis ikke du bor for deg selv er dette kanskje tiden å flytte ut og finne ut av ditt liv. Hvem vet, kanskje du kan få et litt annet perspektiv på ting? Anonymkode: 32f22...cee Bor alene. Blir ikke kvitt familien så lett når de ikke bor langt unna meg. Anonymkode: 03279...bbf 1
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #10 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Bor alene. Blir ikke kvitt familien så lett når de ikke bor langt unna meg. Anonymkode: 03279...bbf flytt lenger unna da? Anonymkode: 0d257...0f5
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #11 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): flytt lenger unna da? Anonymkode: 0d257...0f5 For det er jo sååå lett? Anonymkode: 03279...bbf
Luckie Skrevet 27. oktober 2021 #12 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (4 minutter siden): For det er jo sååå lett? Anonymkode: 03279...bbf Det er da bare å flytte hvis man ikke har ansvar for unger?🤷♀️ 2
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #13 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (18 minutter siden): For det er jo sååå lett? Anonymkode: 03279...bbf Det er ikke lett, men noen ganger helt nødvendig. og du, ts heia deg Anonymkode: 6208a...d53 2
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #14 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (24 minutter siden): For det er jo sååå lett? Anonymkode: 03279...bbf Det er lettere å gjøre det mens man er ung enn når man er eldre med mer ansvar. Nå vet vi ikke hva dine omstendigheter er, er du i skole eller jobb eller hva? Men det være sagt, du skylder ikke familien din noe. Du kan bryte kontakten med de om du mener det er for ditt beste. Husk at du må tenke på deg selv først og fremst! Ditt liv består først og fremst av deg selv, du må passe på deg selv. Jeg håper du bor på sted hvor der er mulighet for å få psykolog, jeg anbefaler seg å gå til en og lufte tankene dine. Du går kanskje til en allerede? Hvis så, snakk med vedkommende om dette. Du er 20-årene og har omtrent hele livet foran deg. Gjør ting som gir deg glede og framtidshåp. Invester i deg i selv ❤️ Anonymkode: dc058...a60 4
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #15 Skrevet 27. oktober 2021 Velkommen til det voksne liv. Jeg har vært der. Vil du ha forandring så må du gå skrittene selv. Anonymkode: 15851...d40 2
Mooza Skrevet 27. oktober 2021 #16 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (32 minutter siden): For det er jo sååå lett? Nei, det er ikke det. Men du skal jo leve et liv. Ditt liv. Mine foreldre var ganske vanskelige, for å si det slik. Så da jeg var 19 år, og hadde fått for mye fravær i gym, slik at jeg ikke kom meg videre fra VGS, ble jeg kastet ut hjemmefra. Bodde for meg selv og jobbet på en bar den sommeren.. Traff på min mor som sa "jeg hater at du bor her og du vil vel bli en slik som går på sosialen". Jeg husker jeg avreagerte med å skrive et dikt om henne. Etter at diktet ble skrevet så jeg på kartet og fant det stedet som lå lengst bort fra hvor mine foreldre bodde i Norge- retning sør. Dit dro jeg. Og der bor jeg enda, 25 år etterpå. Det tror jeg var en lur beslutning. Hadde ikke kontakt med dem på 2-3 år. DVS, en gang hadde jeg det, da jeg slet med husleie og var mellom jobb. Spurte om jeg fikk låne 3000 kroner, og det fikk jeg ikke. Fantastisk. Aldri spurt dem om noen ting etter det. Anywho- fikk meg utdannelse og tjente mer enn de noen gang gjorde, og eier mer enn hva de gjorde på min alder. Eneste ille ting er at jeg slet så hardt med å lykkes for å motbevise alt dritten de kastet til meg, og hele mitt liv har blitt preget av denne trassen. Men vi fikk jo et bedre forhold etter noen år. Antageligvis fordi alt gikk så bra med meg etter hvert, og de fikk barnebarn. De første barnebarna. Men vi har en uskreven regel; Er det noe dritt, så kutter jeg kontakten noen år. De er i mitt liv og sine barnebarns liv på min nåde. Og de må oppføre seg. Så det har hendt en gang til etter at ungene var født at jeg har kuttet dem ut et år. . Vi drar dit på besøk om sommeren og har det veldig fint nå. Ungdommene drar dit oftere, og elsker å være hos sine besteforeldre. Dra din vei. Forlat dette gjenget. Det kan bli tøft og det er ikke lett. Men det er veldig befriende og det er et helt liv som venter på deg. 6
Carrot Skrevet 27. oktober 2021 #17 Skrevet 27. oktober 2021 Som @Mooza skriver er det å flytte noen ganger en god ide selv om det er vanskelig, forutsatt at TS føler seg i stand til å bo alene.. Det er forskjell på en som ønsker seg bort, som tror på seg selv og sine evner til å klare seg og en som egentlig trenger en voksen i livet sitt som er støttende og positivt innstilt for ens egen helse og utvikling. Om man ikke få denne støtten hjemme og ikke har mulighet til å finne den andre steder kan det å flytte oppleves veldig dramatisk og vanskelig, og slett ikke være til hjelp - og den delen er det kun TS som kan kjenne på, kjenne på muligheten, redselen som evt er tilstede, mulighetene osv.
Smascha Skrevet 27. oktober 2021 #18 Skrevet 27. oktober 2021 AnonymBruker skrev (3 timer siden): Jeg HATER familien min. Hvor skal jeg egentlig starte? En far som sier en ting, lyver, og deretter gjør det helt motsatte. En bror som manipulerer, røyker hasj, tisser i flasker fordi han ikke orker å gå på do og er psykisk voldelig. En mor som er der for meg, men vanskelig å kommunisere med. Søskenbarn som er pesten, og gjør alt for å ødelegge psyken og få deg til å føle at du betyr null på denne kloden. Jeg kjenner jeg blir kvalm. Jeg orker ikke dette. Skal 20-årene mine virkelig gå på å prøve å tilfredstille familiens ønsker og ødelegge psyken min totalt? Jeg hater familie. Ofte får jeg ikke sove fordi jeg får tanke kjør pga disse menneskene. Jeg kjenner jeg blir mer og mer sint jo mer jeg sitter alene og tenker. Alle er så jævlig falske og toxice, og fasaden er det eneste som betyr noe. Anonymkode: 03279...bbf Så bra at du er obs på kva som triggar deg! Og så bra at du er sint! Det er ein fin følelse å oppdaga at ein har, når nokon har trådd over grensene dine. Er du også oppmerksom på at du klarer å setje grenser for dei rundt deg, eller er dette noko du jobbar med?
AnonymBruker Skrevet 27. oktober 2021 #19 Skrevet 27. oktober 2021 Hei TS! Jeg har også vokst opp i en vanskelig familie. Måten jeg har løst det på er å bo et par timer unna. Nær nok til dagsturer, men for langt til å treffes ofte. For det er ikke lett å bryte kontakt. Jeg hadde startet med å minske. Laget avtale med meg selv om at nå skal jeg ikke prate med de oftere enn hver 3. uke feks. Kanskje det blir lettere når du får de på avstand? Det har i alle fall hjulpet meg. Så hadde jeg virkelig begynt prosessen med å flytte litt unna. Forstår at det ikke er lett, men verdt å forsøke å få til. Anonymkode: 21d11...b4c 2
AnonymBruker Skrevet 28. oktober 2021 #20 Skrevet 28. oktober 2021 Høres ut som en konflikt som har bygd seg opp over tid. Tror nok du selv også er en del av konflikten Anonymkode: 97456...585
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå