Min mann vil ikke bo sammen med min sønn

[AnonymBruker]

Før jeg og mannen flyttet sammen så var det selvsagt at sønnen også skulle bo sammen med oss. Men sønnen flyttet til faren for en stund og etter det så ville ikke mannen ha sønnen min tilbake i hus med oss. Sønnen var 17 år den gangen. Så han var jo nesten voksen. 

Men sønnen sliter med livet sitt på mange måter. Og det virker som om at faren ikke klarer å håndtere situasjonen. Derfor kunne jeg ønske å ha han boende her for å se om jeg kunne hjelpe han. Han har ikke jobbet eller gått på skole det siste året. Han er nå 21 år. Men han har slitt mye psykisk og er blitt verre etter å han bodde hos faren. 

Er det naturlig at jeg føler meg trist og skuffet over at mannen min truer med å flytte ut om sønnen flyttet inn litt hos oss ? Mannen sier at om faren til min sønn kastet han på gaten så vil han flytte ut. For han vil ikke bo med min sønn. 

Vanskelig og trist situasjon. Jeg blir litt frustrert inni meg av at mannen min er sånn. Men det er kanskje forståelig og at han kan ha sine tanker og meninger om det. 

Hva tenker dere om dette? Burde mannen akseptere bedre at sønnen trenger støtte og hjelp fra meg i situasjonen? Om dette med bosted osv ? 

Anonymkode: 208ed...feb

[AnonymBruker]

Kast ut mannen, og få inn sønnen din. Ufyselig oppførsel av mannen din! 

Sønnen din er kanskje voksen nå på papiret, men 21 år er ingenting. Han sliter psykisk og du er mammaen hans. Hva mener han du skal gjøre, la barnet ditt ende opp i rennestenen i værstefall til slutt? En sånn mann ville jeg ikke hatt i livet mitt, for første gang i mitt liv råder jeg noen her inne til å gå og det av god grunn. Du vet hvor den største kjærligheten din ligger. 

Anonymkode: c69da...e15

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at mannen din ikke ønsker å bo med sønnen din? Hva sier han?

Anonymkode: 97468...c56

[AnonymBruker]

Har mannen din barn fra før? Det virker ikke slik.

Min første tanke her er at mannen din bryr seg lite om dine følelser og instinktive ønske om å hjelpe sønnen din, og virker egoistisk. 18 eller 21 år spiller egentlig ikke så stor rolle, det er en ung voksen og man stiller som forelder opp om det trengs. Jeg lurer på i hvilken grad han kommer til å støtte deg i fremtiden når ulike ting kommer til å oppstå. 

Anonymkode: 295f4...028

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Kast ut mannen, og få inn sønnen din. Ufyselig oppførsel av mannen din! 

Sønnen din er kanskje voksen nå på papiret, men 21 år er ingenting. Han sliter psykisk og du er mammaen hans. Hva mener han du skal gjøre, la barnet ditt ende opp i rennestenen i værstefall til slutt? En sånn mann ville jeg ikke hatt i livet mitt, for første gang i mitt liv råder jeg noen her inne til å gå og det av god grunn. Du vet hvor den største kjærligheten din ligger. 

Anonymkode: c69da...e15

Da tenker du det samme som jeg føler inni meg. Føler at det er en hensynsløs adferd av mannen ovenfor både meg og sønn å ikke bry seg om situasjonen beste med å forsøke å hjelpe sønnen fram i livet. 

Sønnen slet mye da han bodde delt hos meg og faren, men så bodde jan fast hos meg i ett år.  Han fikk endelig skikk på livet. Fikk seg en jobb og fungerte . Men etter at han flyttet tilbake til faren ble det vondt verre. Han slet sterkt med psyken og sa opp jobben. Gråt og sa til meg at han slet hjemme hos faren og at han hadde hatt selvmordstanker. Det har gått veldig opp og ned med han i lang tid nå. Men han kommer ikke framover i livet med å fungere skikkelig. Derfor har jeg et ønske om å forsøke å hjelpe slik at han ikke går rett i rennesteinen tilslutt. Men ingen støtte fra mannen. Jo han sier at jeg kan hjelpe. Men om jeg gjør så flytter han ut sier han. Det er jo ganske sårende for meg når dette gjelder min sønn. Godt at noen ser den siden. Greit å få innspill over hva andre tenker og synes om det. 

Anonymkode: 208ed...feb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er sårt, men jeg er enig med mannen din- jeg hadde ikke orket å bo sammen med et voksent stebarn jeg ikke hadde noen relasjon til og som attpåtil sliter med psyken og livet, det er en enorm belastning for de pårørende. 

Hadde jeg vært i din manns situasjon hadde jeg flyttet. 

Men hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg latt barnet mitt flytte inn, og mannen min flytte ut. Barnets liv er viktigere enn mitt, og jeg elsker barnet mer enn mannen. Men jeg kan ikke forvente at han skal ødelegge sitt liv for mitt barn. Og at et voksent psykisk sykt menneske flyter inn i husstanden er selvsagt et mareritt av de sjeldne.

 

Anonymkode: 7c86b...b7a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Har mannen din barn fra før? Det virker ikke slik.

Min første tanke her er at mannen din bryr seg lite om dine følelser og instinktive ønske om å hjelpe sønnen din, og virker egoistisk. 18 eller 21 år spiller egentlig ikke så stor rolle, det er en ung voksen og man stiller som forelder opp om det trengs. Jeg lurer på i hvilken grad han kommer til å støtte deg i fremtiden når ulike ting kommer til å oppstå. 

Anonymkode: 295f4...028

Mannen har ikke barn fra før . Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til mannen om dette. Men jeg tror at jeg må ta en grundig prat. Aksepterer ikke mannen situasjonen så får han bare flytte. Vil  jo heller redde om livet til sønnen enn å la det fortsette å gå slik det har gjort nå. 

Anonymkode: 208ed...feb

[Entern]

Blod er tjukkere enn vann.

[AnonymBruker]

Du er mor. Du skal alltid sette barnet ditt først. Forstår ikke et annet voksent menneske det, så får han bare flytte. Burde være et enkelt valg.

Anonymkode: c435a...4d4

[AnonymBruker]

Har sønnen din en så fæl oppførsel da? Jeg tipper at det bare er tomme ord. Typisk mannfolk. Klarer nok ikke å gjennomføre en skilsmisse, og takle å måtte bo alene. Kommer nok heller bare til å surmule og sutre helt til du kaster han ut. 

Anonymkode: 17cca...c69

[Silva Pluvialis]

Lite raust og veldig egoistisk av mannen, men sønnen din er også voksen nå. Kunne det vært en tanke at han flyttet inn i en overgangsfase til han finner bolig å leie?

Endret 26. oktober 2021 av Gjenferdet

[GammelKaktus]

Hadde aldri kunnet ha et forhold til en som ikke ville la mitt barn bo hos meg, uansett, ingen unntak. Det hadde ikke vært oppe til diskusjon en gang. Mitt barn har alltid en plass hos meg enten han er er 12 eller 32, han kommer først.

[AnonymBruker]

Entern skrev (8 minutter siden):

Blod er tjukkere enn vann.

Ikke nødvendigvis, men i dette tilfellet så stemmer det!

Ts, hiv mannen ut og la gutten din få en god start på veien til å komme seg opp på beina igjen! Sett dere ned og klare klare regler ilag slik at han ikke bare ender opp med å sitte på gutterommet og game døgnet rundt! Lag en døgnplan sånn at han kommer seg ut og får litt frisk luft, gi han handlelisten og send han på butikken, gjør husarbeid i lag osv. Men start selvfølgelig på et plan som ikke blir for overveldende for ham! Du virker som en veldig god mor❤

Anonymkode: 06ab5...096

[AnonymBruker]

9 minutter siden, FrøkenMånestråle said:

Hadde aldri kunnet ha et forhold til en som ikke ville la mitt barn bo hos meg, uansett, ingen unntak. Det hadde ikke vært oppe til diskusjon en gang. Mitt barn har alltid en plass hos meg enten han er er 12 eller 32, han kommer først.

Jeg har slitt med de tankene lenge nå. Har bodd med mannen i over 3 år. Og jeg ser at problemene til sønnen min tynger tungt for meg. Jeg tenker hele tiden på å ønske å hjelpe han. Men ser at det ikke er lett å gjøre det fra utsiden . Jeg tror det ville vært lettere hvis sønnen fikk rom hos meg. Jeg klarte det tidligere. 

Har forsøkt å få faren til å bli mer aktiv på å hjelpe sønnen. Faren sier at han må ville ha hjelp selv og at det bare går med det samme som gaming på nattestid. Isolering på rommet. Dårlig matlyst. Dårlig form. Og ingen jobbing. Jeg tror at faren ikke klarer å håndtere sønnen. Sønnen er heller ikke så vanskelig. Og jeg har klart det før og ønsker å gi det forsøket om å få det til. Vil ikke gi opp håpet om at  sønnen skal klare seg bra i livet. 

Jeg må ta en grundig prat med sønnen om dette med bosted og hva som kan bli best for framtiden hans videre. Og deretter også ta en prat med min mann. 

Mener at dersom min mann elsker meg så må han akseptere min sønn på et rom i huset hos oss og. Min sønn er fortsatt ung. Men uansett alder: en sønn er en sønn hele livet. 

Anonymkode: 208ed...feb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har slitt med de tankene lenge nå. Har bodd med mannen i over 3 år. Og jeg ser at problemene til sønnen min tynger tungt for meg. Jeg tenker hele tiden på å ønske å hjelpe han. Men ser at det ikke er lett å gjøre det fra utsiden . Jeg tror det ville vært lettere hvis sønnen fikk rom hos meg. Jeg klarte det tidligere. 

Har forsøkt å få faren til å bli mer aktiv på å hjelpe sønnen. Faren sier at han må ville ha hjelp selv og at det bare går med det samme som gaming på nattestid. Isolering på rommet. Dårlig matlyst. Dårlig form. Og ingen jobbing. Jeg tror at faren ikke klarer å håndtere sønnen. Sønnen er heller ikke så vanskelig. Og jeg har klart det før og ønsker å gi det forsøket om å få det til. Vil ikke gi opp håpet om at  sønnen skal klare seg bra i livet. 

Jeg må ta en grundig prat med sønnen om dette med bosted og hva som kan bli best for framtiden hans videre. Og deretter også ta en prat med min mann. 

Mener at dersom min mann elsker meg så må han akseptere min sønn på et rom i huset hos oss og. Min sønn er fortsatt ung. Men uansett alder: en sønn er en sønn hele livet. 

Anonymkode: 208ed...feb

Det høres ikke ut som sønnen din har en oppførsel som gjør ham umulig eller vanskelig å ha i hus, så her tenker jeg mannen din kan ta seg en bolle. Det hadde vært noe annet om problemene hans førte til kraftig utagering, da skulle jeg kanskje vurdert å prøve å forstå mannen din. 

Anonymkode: d8b8c...2b4

[AnonymBruker]

Dette har du skrevet om før og sønnen din er en godt voksen mann nå. Dere møtes kun på kafé. 

Anonymkode: f3828...2ab

[Tanuki]

Men hvordan er sønnen din å bo med? Ut i fra det du skriver her virker jo så klart mannen din urimelig, men du skriver ikke mye konkret om hvordan sønnen din oppfører seg hos dere.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har slitt med de tankene lenge nå. Har bodd med mannen i over 3 år. Og jeg ser at problemene til sønnen min tynger tungt for meg. Jeg tenker hele tiden på å ønske å hjelpe han. Men ser at det ikke er lett å gjøre det fra utsiden . Jeg tror det ville vært lettere hvis sønnen fikk rom hos meg. Jeg klarte det tidligere. 

Har forsøkt å få faren til å bli mer aktiv på å hjelpe sønnen. Faren sier at han må ville ha hjelp selv og at det bare går med det samme som gaming på nattestid. Isolering på rommet. Dårlig matlyst. Dårlig form. Og ingen jobbing. Jeg tror at faren ikke klarer å håndtere sønnen. Sønnen er heller ikke så vanskelig. Og jeg har klart det før og ønsker å gi det forsøket om å få det til. Vil ikke gi opp håpet om at  sønnen skal klare seg bra i livet. 

Jeg må ta en grundig prat med sønnen om dette med bosted og hva som kan bli best for framtiden hans videre. Og deretter også ta en prat med min mann. 

Mener at dersom min mann elsker meg så må han akseptere min sønn på et rom i huset hos oss og. Min sønn er fortsatt ung. Men uansett alder: en sønn er en sønn hele livet. 

Anonymkode: 208ed...feb

Din sønn kunne hatt veldig godt av å ha en Individuell Plan. I en slik plan skal flere etater (feks NAV med arbeidstrening, og fastlege og psykolog, eventuelt Kommunen)  hjelpe til . Snakk med fastlegen sammen med din sønn og få informasjon om Individuell Plan.

https://www.helsenorge.no/rettigheter/individuell-plan/

Anonymkode: 3d73f...73b

[AnonymBruker]

Som andre også spør om her, kan du si litt mer om hvorfor mannen din nekter å bo med sønnen din? Vanskelig å ha en mening uten å få hans side av saken også. 

Anonymkode: 8490d...c6b

[Susalabim]

Jeg tror jeg forstår dere begge. Du vil selvfølgelig hjelpe sønnen din, og det er godt mulig du skal det! Men å være steforelder er hardt, og spesielt på fulltid, og spesielt med psykisk lidelse inne i bildet. Nå aner jeg ikke om din mann viser forståelse for situasjonen samtidig som han sier at han ikke ønsker å være en del av den, eller om han stiller seg helt uforstående. Du står uansett i en skikkelig skvis og jeg føler med dere, for det er jo en skikkelig trist situasjon. Jeg hadde heller ikke hatt lyst til å ha en 21 år gammel mann med psykisk lidelse boende i mitt eget hjem, og det er realiteten. Uansett hvor mye han er ditt barn, så vil det påvirke deres hverdag i stor grad, og det er mye å be av din mann. Men du må kanskje bare gjøre det du må gjøre for din sønn. Kan dere evt bo hver for dere en periode? Men be om hjelp! Snakk med kommunen, familievernkontoret, parterapeut, nav! For her står du i fare for å miste mannen din, samtidig som du kan bli boende med din sønn i 20 år til. Du kommer ikke til å klare å «kaste ham ut» igjen, og tenk om han aldri kommet seg på fote uansett? Be om hjelp!!