Hjelp meg, jeg trenger sårt råd om barnet mitt som ikke vil til far mer.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge frem dette innlegget, det er så sårt på mange kanter. Jeg trenger virkelig gode råd fra dere. 

Saken er at jeg har et barn, barnet er 10,5 år. Barnet bodde kun hos meg frem til det var 8 år, og hadde en far som var innom her og der i livet og forsvant i store perioder. Han var lite interessert de årene, og jeg sto for alt alene med barnet. Så når barnet var 8 år kom far ordentlig inn i bildet, nå ønsket han plutselig 50/50, og jeg sa at med tiden kunne han få det så lenge han bygde opp samværet. Til slutt ble det sånn, da jeg trodde det skulle være for barnets beste å ha begge sine foreldre på lik linje. 

Den første tiden var ting ok når vi hadde annenhver uke, men etterhvert gråt barnet mitt mer og mer og ville ikke lengre til far, og kastet opp mye på skolen i fars uker osv. Jeg prøvde å komme til bunns i det, men ting var i starten så defust akkurat som at barnet var redd for å såre noen, men ting kom frem til slutt. Etterhvert kom det frem at barnet av diverse grunner var redd for stemor som er da gift med far, og at barnet ikke følte seg sett av far. Det ble værre og værre med tiden og til slutt var barnet mitt så redd og usikker på hjemmet hos far at jeg måtte sette en stopper for det på dagen- jeg kunne ikke se på at barnet mitt hadde det vondt. Dette er veldig kort forklart. 

Far ble ikke fornøyd, men godtok at barnet trengte ro en stund. Tiden etter når barnet bare kunne være hos meg igjen fikk barnet den tryggheten igjen til å være seg selv, og har siden hatt det veldig bra. Far ga ikke lyd fra seg på 6 måneder, før nå- nå vil han ha kontakt igjen og ønsket at barnet kommer veldig snart til dem.

Men problemet er at barnet ikke vil, barnet nekter etter at jeg og barnet hadde en samtale om det idag, og gråt i fortvilelse over tanken og eventuelt dra dit igjen. Barnet sier at det ikke ønsker far i livet sitt og at det kun vil vokse opp med meg. Jeg har ikke lagt et eneste ord i munnen på barnet og har prøvd å finne løsninger for barnet for at det en dag skal trives med far igjen og eventuelt stemor. Men barnet rykker ikke på sin avgjørelse. Og jeg tror barnet aldri har følt en ordentlig tilhørighet med far som kom såpass sent inn i livet, men det tror jeg far synes er vanskelig å se. Jeg kan skjønne at det er sårt også. 

Jeg tenker at jeg vil respektere barnets avgjørelse sålenge jeg ser det er til barnets beste, og på mange måter er det jo nettopp det- da barnet er utrygt der. Den negative siden med å bryte helt er at barnet da mistet all kontakt med for eksempel søsken på den siden, noe jeg opplyste barnet om. Barnet sa at det var trist og barnet var lei seg for det, men at det ville det uansett. 

Jeg har valgt å ikke ta med hvorfor barnet er redd for spesielt stemor for å ikke dele for mye private opplysninger. Men jeg kan si at det ikke er snakk om vold, så ingen tror det.

Hva gjør jeg i denne vonde situasjonen? Og kan barnet bestemme litt mer selv når ting er som de er? 

Anonymkode: 70ca9...08f

[Festlig]

Mitt svar er at jeg ikke hadde tvunget barnet til å være hos en forelder sålenge barnet vegrer seg, og at det er tydelig at barnet ikke har det godt med å dra på samvær.

Det venter deg en jobb med å argumentere klart og tydelig for far at barnet ikke vil være hos han. 
Barnets beste teller 100%

 

Endret 27. oktober 2021 av Festlig

[AnonymBruker]

Ening med denne ☝️

Anonymkode: 7af0d...dfd

[AnonymBruker]

Ettersom barnet knapt kjente far de første 8 årene, og bor hos far 50% som 10-åring, så har jo dette blitt for mye, for fort, og ikke på barnets premisser. Har du noengang spurt barnet om det ønsket å bo 50% hos far? Eller er det fars ønsker som har styrt utviklingen?

Jeg hadde sagt til far at 50% går ikke, barnet mistrives sterkt med det. Du ønsker at barnet skal ha far i livet sitt. Men for nå så må det bli at de to (bsre de) tilbringer tid på dagtid iblandt, så kommer barnet hjem til deg etterpå. Hvis og når barnet blir klar for det, kan dere prøve helgesamvær. Men mer enn det vil ikke bli aktuelt, om ikke barnet selv ønsker det.

Far har vært for lenge ute til å forvente 50%.

Anonymkode: 1326e...3bf

[Ulven]

Hadde far vært i bildet fra starten av og hatt normalt samvær, ville jeg ment at det var greit å prøve å finne en løsning på dette problemet slik at barnet kunne ha noe kontakt med far.

MEN her har far gitt f i 8 år, da har han faktisk ikke noe han skulle ha sagt når barnet nå velger han bort etter min mening. Så her bør du støtte barnet i at det er greit å ikke ha samvær. Du kan evnt oppfordre til at far og barn kanskje kan møtes på nøytral grunn noen timer for å se om dette kan være positivt for relasjonen, men vil hun ikke, synes jeg ikke du skal presse henne på dette. 

[AnonymBruker]

Du kan/skal ikke tvinge barn til å ha samvær, kun legge tilrette. Det er tydeligvis noe som plager dette barnet vesentlig, og det må respekteres. Kanskje vil det forandre seg med tiden hvis barnet opplever at det er helt greit å si nei og ikke opplever kritikk og press for dette. Og kanskje kun da ha samvær uten overnatting og ta det derfra.  Uansett trå varsomt og lytt til barnet. Far på sin side, burde få foreldreveiledning. Han kan ikke forvente noe, og burde være ydmyk med tanke på hvor uansvarlig han har vært (og kanskje fortsatt er) som far.  

Anonymkode: b84f1...918

[AnonymBruker]

Takk for svar dere ❤️

Til deg som spurte om barnet selv ønsket det den gangen, svaret er ja- men i etterpåklokskap ser jeg nok at barnet ikke helt forstod hva det innebar i lengden heller.  

Far har fortsatt 50 prosent på papiret og ønsker ikke skrive dette fra seg, det gjør jo situasjonen ekstra vanskelig. Far og hans kone ser heller ikke problemet til barnet og mener at hjemmet dems er trygt og fint. Det at de stiller seg uforstående gjør det også vanskelig. 

Far og stemor kommer aldri til å bare godta at barnet aldri vil komme til dem igjen, det blir dermed en eventuell rettsak. Hvor sterk sak har jeg/barnet der? 

Jeg kommer til å støtte barnet 100 prosent i valget, uansett hva valget hadde vært- jeg vil bare at barnet mitt skal ha det bra. Så jeg tviler ikke sekund på at jeg står bak valget når det er en god grunn til at barnet ikke vil være med far og den siden av familien mer, men jeg trenger råd om hvordan jeg skal håndtere dette. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

[AnonymBruker]

En far som ikke har vært i livet til barnet (mer en bittelitt høres det ut som) er like mye far for dette barnet som en perfier mann som stikker innom på besøk nå og da når han er på den kanten av landet. Et slik forhold er vanskelig å bygge opp, ikke tving barnet til mer kontakt enn h*n ønsker. Ha evt bare korte besøk, på deres hjemmebane. Samvær er for mye å forlange. 

Anonymkode: dc407...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar dere ❤️

Til deg som spurte om barnet selv ønsket det den gangen, svaret er ja- men i etterpåklokskap ser jeg nok at barnet ikke helt forstod hva det innebar i lengden heller.  

Far har fortsatt 50 prosent på papiret og ønsker ikke skrive dette fra seg, det gjør jo situasjonen ekstra vanskelig. Far og hans kone ser heller ikke problemet til barnet og mener at hjemmet dems er trygt og fint. Det at de stiller seg uforstående gjør det også vanskelig. 

Far og stemor kommer aldri til å bare godta at barnet aldri vil komme til dem igjen, det blir dermed en eventuell rettsak. Hvor sterk sak har jeg/barnet der? 

Jeg kommer til å støtte barnet 100 prosent i valget, uansett hva valget hadde vært- jeg vil bare at barnet mitt skal ha det bra. Så jeg tviler ikke sekund på at jeg står bak valget når det er en god grunn til at barnet ikke vil være med far og den siden av familien mer, men jeg trenger råd om hvordan jeg skal håndtere dette. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

Familievernkontoret, asap 

Anonymkode: dc407...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Familievernkontoret, asap 

Anonymkode: dc407...751

Vi har vært der når jeg stoppet samværet. Han la frem sin side av saken at han virkelig ikke kan forstå barnet og er uenig i hva det sier. Han mener det ikke stemmer og at barnet liksom har det fint hos dem. Vi var enige om på møte at barnet skulle få tid og være mest hos meg igjen, men nå begynner de å kreve barnet på besøk igjen. Det for meg viser jo at ikke de forstår noe, da barnet er redd for stemor og ikke vil inn i hjemmet. Hadde i det minste far skjønt at han måtte bygd opp noe bare han og barnet for så og kanskje en gang få til noe mer med tiden- men som sagt han ser ikke problemet. 

Far skriver ikke under, og kommer med sikkerhet ikke til å gjøre det frivillig, så jeg forstår jo at en evt rettsak er eneste utvei. Sånn sett må vi vel på meklingstime da, så må bestille ny time da. Men jeg er redd barnet mitt taper, utad ser far og konen bra ut og er flinke til å snakke for seg. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har vært der når jeg stoppet samværet. Han la frem sin side av saken at han virkelig ikke kan forstå barnet og er uenig i hva det sier. Han mener det ikke stemmer og at barnet liksom har det fint hos dem. Vi var enige om på møte at barnet skulle få tid og være mest hos meg igjen, men nå begynner de å kreve barnet på besøk igjen. Det for meg viser jo at ikke de forstår noe, da barnet er redd for stemor og ikke vil inn i hjemmet. Hadde i det minste far skjønt at han måtte bygd opp noe bare han og barnet for så og kanskje en gang få til noe mer med tiden- men som sagt han ser ikke problemet. 

Far skriver ikke under, og kommer med sikkerhet ikke til å gjøre det frivillig, så jeg forstår jo at en evt rettsak er eneste utvei. Sånn sett må vi vel på meklingstime da, så må bestille ny time da. Men jeg er redd barnet mitt taper, utad ser far og konen bra ut og er flinke til å snakke for seg. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

Barnet er så stort nå at det også skal bli hørt, og kan være med på familievernkontoret og si sin mening, med eller uten dere til stede.

I en ev rettssak vil barnets mening bli tillagt stor vekt, sammen med fars historikk med å ikke være aktivt tilstede de første 8 år. 

Hvis jeg var deg ville jeg sagt til far at han er velkommen til å besøke barnet hjemme hos dere så ofte han vil, men at det foreløpig er uaktuelt å starte opp med faste overnattings samvær hjemme hos dem pga situasjonen. Da har du gjort dit for å legge tilrette for samvær og du har ingenting å tape i en rettssak. 
Det sagt så skal det mye til før det blir rettssak. Dere må først igjennom flere forhandlingsmøter med retten, og her vil det sterkt bli oppfordret til å inngå en avtale sammen, basert på hva barnet selv sier og historikken med samvær.

Anonymkode: 29c28...757

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har vært der når jeg stoppet samværet. Han la frem sin side av saken at han virkelig ikke kan forstå barnet og er uenig i hva det sier. Han mener det ikke stemmer og at barnet liksom har det fint hos dem. Vi var enige om på møte at barnet skulle få tid og være mest hos meg igjen, men nå begynner de å kreve barnet på besøk igjen. Det for meg viser jo at ikke de forstår noe, da barnet er redd for stemor og ikke vil inn i hjemmet. Hadde i det minste far skjønt at han måtte bygd opp noe bare han og barnet for så og kanskje en gang få til noe mer med tiden- men som sagt han ser ikke problemet. 

Far skriver ikke under, og kommer med sikkerhet ikke til å gjøre det frivillig, så jeg forstår jo at en evt rettsak er eneste utvei. Sånn sett må vi vel på meklingstime da, så må bestille ny time da. Men jeg er redd barnet mitt taper, utad ser far og konen bra ut og er flinke til å snakke for seg. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

Om det blir rettsssak, så vil det bli utnevnt en sakkyndig. Denne personen kommer også til å ha samtaler med barnet. Det er også viktig at barnet føler seg trygg med den sakkydnige, for det kommer nok da krav om at sakkyndig skal obsververe samspillet mellom barnet og begge foreldrene.

MEN, hva sier far og barn om samvær kun på dagtid og kun de to og evt søsken? Altså uten fars samboer.

At far mener alt er fint og flott, mens barnet til og med kaster opp ved samvær der er røde flagg hele veien. Men jeg tror ikke et evt søksmål er noe du trenger å bekymre deg for. Du bør dog spare penger, for selv om du vinner må nok du betale for din egen advokat. Det er sjeldent at den tapende part må betale for den andre i barnefordelingssaker.

Jeg regner med at skolen også har notert ned det som skjedde under fars samværsuker.

Du gjør helt rett i å lytte til barnet og stoppe samvæet når det er det barnet ønsker. Jeg har selv et barn på samme alder og var gjennom rettssaker fra barnet var 7-10 år. Sakkydnig har hele veien lyttet til barnet og barnet har fått velge selv mengden samvær.

Ang at far ikke vil endre avtalen, så er ikke det relevant. Om du ønsker, kan du be nav om å beregne bidrag da det er de faktiske forhold som skal legges til grunn. Du kan sikkert dokumentere via sms at far ikke har hatt samværet som står på papiret, og skolen kan sikkert også bekrefte det. Omså så kan barnet dra til helsestasjonen og fortelle der, så skriver de en bekreftelse på dette. Det er kun dersom det er en dom at nav skal legge til grunn det som er i dommen og ikke de faktiske forhold.

Anonymkode: 47d90...f4d

[AnonymBruker]

Skaff deg en advokat snarest.

Anonymkode: 2c9c4...7d6

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør sende noe skriftlig til far hvordan samværsordningen blir fremover. Der sier du hvordan far tilbys samvær, f.eks på nøytral grunn bare de to, på dagtid. Noe om hyppighet. At far er velkommen til å besøke barnet hjemme etter avtale. At barnet vil bo og overnatte hos deg fremover. Få gjerne hjelp av advokat spesialisert på familierett til formuleringene.

Så gjør du slik du har beskrevet. Da er det opp til far å initiere rettssak. Gjør han ikke det, så er det bare å fortsette. Det er den som mener seg forulempet som tar rettslige skritt. 

Anonymkode: 1326e...3bf

[Sensi]

Det kan jo hende det er vanskelig for barnet å beskrive hvorfor han (skriver han for enkelthetsskyld) ikke liker seg der. Og finner på at er redd for stemor for å ha en forklaring. 
 

Jeg syns ikke det er rart at barnet ikke skjønte hva det innebar å bo 50/50. Og jeg skjønner godt at det er rart å skulle bo 50 hos noen som han egentlig ikke kjenner så godt og aldri har båndet til som far. At det altså er mangel på tilknytning som gjør dette vanskelig. 
 

Far bør forstå at alle barn er ulike og at hans barn her ikke takler å bo 50/50. Og det må han respektere. Spiller han kortene sine riktig nå, så kan de likevel få et godt forhold. Jeg tenker, som andre har nevnt også, at far og barnet kan ses på dagtid. Han må være oppmerksom, sørge for godt humør og god stemning. Og ikke minst beklage at det ble sånn og forklare at han ønsker de skal bli godt kjent og barnet bli kjent med halvsøsken og stemor osv. 
 

Det med overnatting må barnet få bestemme i dette tilfellet tenker jeg. Far kom for sent inn i bildet. Barnet har prøvd men mistrives.  
 

Håper inderlig ikke 50/50 delingen er grunnet i økonomi. Hvis så, så kunne dere snakket om det og funnet ut hvordan dere kan ordne med dette. Hvis de har egne barn så kan jo deres barn arve din? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg tror du bør sende noe skriftlig til far hvordan samværsordningen blir fremover. Der sier du hvordan far tilbys samvær, f.eks på nøytral grunn bare de to, på dagtid. Noe om hyppighet. At far er velkommen til å besøke barnet hjemme etter avtale. At barnet vil bo og overnatte hos deg fremover. Få gjerne hjelp av advokat spesialisert på familierett til formuleringene.

Så gjør du slik du har beskrevet. Da er det opp til far å initiere rettssak. Gjør han ikke det, så er det bare å fortsette. Det er den som mener seg forulempet som tar rettslige skritt. 

Anonymkode: 1326e...3bf

Dette. Det gjorde jeg, far gikk til sak og tapte så det sang.

Anonymkode: 980af...8e9

[AnonymBruker]

Takk igjen for gode råd. 

Litt svar på noe av det som blir nevnt her. Da jeg ikke har skrevet noe om stemor for å ikke dele noe for privat, så er saken såklart vanskeligere å sette seg inn i. Men det er reelt at barnet er redd for stemor. I tillegg så har barnet syntes det har vært vanskelig å knytte et trygt bånd med far som har vært så lenge borte før han kom på banen. 

Det er registert via skole hvordan barnet hadde det fars i uker, og lærer har vært skeptisk på far og stemor. 

Jeg har aldri helt skjønt i ettertid av alt om hvorfor far ønsket å gå fra ingenting til all in, og har selv vært inne på tanken om det i starten ihvertfall handlet om økomoni. Usikker på hvordan, da far ikke har betalt barnebidrag på mange år. Det var en sak han kjempet med meg privat når barnet var veldig liten, der far og stemor oppførte seg så dårlig mot meg at jeg gikk med på en "liksom avtale" om at han skulle betale meg privat for å få stoppet bidraget via nav. Sannheten var at han aldri skulle betale noe, det var bare en avtale som laget for å slippe unna barnebidrag. Siden har jeg aldri bedt om bidrag, men det kan vel hende at ble redd for det med tiden- men det hadde jeg faktisk aldri planer om. 

Hvis barnet vil ha samvær på nøytralt grunnlag med far eller hjemme hos oss så støtter jeg det, men akkurat nå vil ikke barnet det heller og far vil nok aldri godta det. Jeg tror det også er fordi barnet skjønner at far etterhvert tar med barnet hjem, fordi far ikke skjønner barnets side. Barnet er sterkt knyttet til meg som mor som barnet har vokst opp med, og føler seg ikke så knyttet til far som det også nå har gått 6 måneder siden barnet så sist. Barnet har selv heller ikke tatt kontakt med far disse månedene da barnet virkelig ikke har ønsket det. Når vi da heller ikke har hørt noe fra far, så har barnet funnet ro. Stemor spiller også en stor rolle i ting og kommer heller ikke til å godta at barnet ikke skal hjem til dem, selvom hun egentlig ikke kan si noe da hun ikke bestemmer- så har hun en finger med i spillet veldig ofte. 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette. Det gjorde jeg, far gikk til sak og tapte så det sang.

Anonymkode: 980af...8e9

Hvor mange år var barnet ditt hvis jeg kan få lov å spørre? ❤️ 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor mange år var barnet ditt hvis jeg kan få lov å spørre? ❤️ 

Ts

Anonymkode: 70ca9...08f

To barn, 8 og 12. Men jeg hadde barnevernet på min side.

Anonymkode: 980af...8e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge frem dette innlegget, det er så sårt på mange kanter. Jeg trenger virkelig gode råd fra dere. 

Saken er at jeg har et barn, barnet er 10,5 år. Barnet bodde kun hos meg frem til det var 8 år, og hadde en far som var innom her og der i livet og forsvant i store perioder. Han var lite interessert de årene, og jeg sto for alt alene med barnet. Så når barnet var 8 år kom far ordentlig inn i bildet, nå ønsket han plutselig 50/50, og jeg sa at med tiden kunne han få det så lenge han bygde opp samværet. Til slutt ble det sånn, da jeg trodde det skulle være for barnets beste å ha begge sine foreldre på lik linje. 

Den første tiden var ting ok når vi hadde annenhver uke, men etterhvert gråt barnet mitt mer og mer og ville ikke lengre til far, og kastet opp mye på skolen i fars uker osv. Jeg prøvde å komme til bunns i det, men ting var i starten så defust akkurat som at barnet var redd for å såre noen, men ting kom frem til slutt. Etterhvert kom det frem at barnet av diverse grunner var redd for stemor som er da gift med far, og at barnet ikke følte seg sett av far. Det ble værre og værre med tiden og til slutt var barnet mitt så redd og usikker på hjemmet hos far at jeg måtte sette en stopper for det på dagen- jeg kunne ikke se på at barnet mitt hadde det vondt. Dette er veldig kort forklart. 

Far ble ikke fornøyd, men godtok at barnet trengte ro en stund. Tiden etter når barnet bare kunne være hos meg igjen fikk barnet den tryggheten igjen til å være seg selv, og har siden hatt det veldig bra. Far ga ikke lyd fra seg på 6 måneder, før nå- nå vil han ha kontakt igjen og ønsket at barnet kommer veldig snart til dem.

Men problemet er at barnet ikke vil, barnet nekter etter at jeg og barnet hadde en samtale om det idag, og gråt i fortvilelse over tanken og eventuelt dra dit igjen. Barnet sier at det ikke ønsker far i livet sitt og at det kun vil vokse opp med meg. Jeg har ikke lagt et eneste ord i munnen på barnet og har prøvd å finne løsninger for barnet for at det en dag skal trives med far igjen og eventuelt stemor. Men barnet rykker ikke på sin avgjørelse. Og jeg tror barnet aldri har følt en ordentlig tilhørighet med far som kom såpass sent inn i livet, men det tror jeg far synes er vanskelig å se. Jeg kan skjønne at det er sårt også. 

Jeg tenker at jeg vil respektere barnets avgjørelse sålenge jeg ser det er til barnets beste, og på mange måter er det jo nettopp det- da barnet er utrygt der. Den negative siden med å bryte helt er at barnet da mistet all kontakt med for eksempel søsken på den siden, noe jeg opplyste barnet om. Barnet sa at det var trist og barnet var lei seg for det, men at det ville det uansett. 

Jeg har valgt å ikke ta med hvorfor barnet er redd for spesielt stemor for å ikke dele for mye private opplysninger. Men jeg kan si at det ikke er snakk om vold, så ingen tror det.

Hva gjør jeg i denne vonde situasjonen? Og kan barnet bestemme litt mer selv når ting er som de er? 

Anonymkode: 70ca9...08f

her tenker jeg at dagssamvær er mer enn nok, pappan har ikke vert i livet hans i mere enn 2,5 år, han kjenner ikke pappan så godt, han har ikke vert der hele tiden og i tilegg klarte han også være borte i 6mnd igjen, nei hold barnet for all del tilbake og si at far kan ha han på samvær en eller to dager i uka det som passer deg og barnet best, barnet skal gå først her og foran fars behov

Anonymkode: 61224...0ee