Kjæreste som er emosjonelt avstengt

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure på om jeg er naiv som blir i forholdet.. Han jeg er sammen med sliter med å jobbe seg gjennom vonde ting fra barndommen og tidligere forhold. Han har begynt, og jeg har sett forbedring, men det er en del av meg som føler at det er litt "too little, too late". Jeg savner så sårt slike romantiske hverdagsting som å bli proklamert som den store kjærligheten, og å bli fortalt at jeg er elsket. 

Han kan ikke huske å noensinne ha fått en klem fra verken mor eller far, og de har aldri sagt at de er glad i ham, at de elsker ham eller at de er stolte av ham. Hans foreldres forhold er også svært dysfunksjonelt, hvor de hater hverandre og snakker kun stygt om hverandre, men nekter å skilles på grunn av religiøse årsaker. Moren er notorisk utro og kjæresten min kom en gang inn i huset og oppdaget sin mor mens hun hadde seg med sin svigerfar. De skrek at han måtte komme seg ut og aldri nevne det til noen, ellers ville de drepe hunden hans.. 

Alt dette er ting som har kommet fram litt etter litt, så jeg forstår jo mer jo mer jeg lærer av barndommen. Jeg forstår at han aldri har lært hvordan et sunt forhold fungerer, og at han ikke vet hvordan han viser kjærlighet på den måten jeg er vant til fra andre kjærester. Jeg forsøker å være tålmodig og forståelsesfull og omsorgsfull, slik at jeg kan lære ham opp, for som regel er han åpen for å lære og han forstår at det er mye han må jobbe seg gjennom... 

Men, er dette ting han egentlig bør jobbe med alene? Uten å være i et forhold? Er jeg naiv som venter på at det skal løsne? Vi har vært sammen i halvannet år og han har fremdeles ikke klart å si at han har falt for meg. Det bekymrer meg mer og mer. Hvis han ikke er forelsket i meg enda, hva er sjansen for at han kommer til å bli det? Eller er han forelsket, men bare ikke vet hvordan han setter ord på det? 

Til info er det ingen tvil om at det er oss to - han har aldri vært flørtende med andre eller gitt noen indikasjoner på utroskap. Han viser meg stolt fram til venner og familie, og han holder meg i hendene hvor enn vi går. Han inkluderer meg i alle planer og han sender meg meldinger for å si god morgen, god natt og alt mulig annet gjennom dagen, de dagene vi er fra hverandre. Han viser tydelig at jeg er i tankene hans så godt som hele tiden. 

Jeg savner bare ordene antar jeg, selv om jeg har skrudd ned forventningene mine noe enormt allerede. Jeg savner også kyss, for det er ikke noe han er vant til utenom sex. Jeg skjønner at jeg tydeligvis behøver ord og kyss for å føle meg elsket, for jeg sliter med det... 

Bør jeg kaste inn håndkleet eller ha mer tålmodighet? 

Anonymkode: 45140...683

[AnonymBruker]

Bare du vet hva du trenger for å føle deg ok i forholdet. 

Anonymkode: 7bec4...f4a

[Carrot]

Jeg er av de som mener handling sier mer enn ord, det hjelper lite om partneren sier at de elsker deg om de ikke viser det men det er superflott om de viser at du er den de elsker selv om de ikke klarer si det. Det virker på meg som om han er flink å vise det, er det da så innmari viktig at han skal komme på å si det også? Hvis det ikke er der - ville du savnet han? Savnet det han viser deg med handling eller ville du savner ordene mest om du ble? 

[AnonymBruker]

 Han  virker jo som en superbra mann, hvorfor forandre han å kreve at han viser kjærlighet på dine måte? handlinger foran ord og du er heldig! 

Anonymkode: b828a...69b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 Han  virker jo som en superbra mann, hvorfor forandre han å kreve at han viser kjærlighet på dine måte? handlinger foran ord og du er heldig! 

Anonymkode: b828a...69b

Det er vanskelig for meg å forstå at han kan være forelsket hvis han aldri klarer å si det, aldri klarer å kalle seg forelsket.. Å ikke ha noen entusiasme for kjærlighet får jeg ikke til å stemme hvis han faktisk er forelsket. Jeg skjønner at dette er min oppfatning av kjærlighet, så hvis det finnes noen her som er som han, vil jeg gjøre høre mer fra deres side. Slik at jeg kan prøve å forstå bedre! 

Anonymkode: 45140...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er vanskelig for meg å forstå at han kan være forelsket hvis han aldri klarer å si det, aldri klarer å kalle seg forelsket.. Å ikke ha noen entusiasme for kjærlighet får jeg ikke til å stemme hvis han faktisk er forelsket. Jeg skjønner at dette er min oppfatning av kjærlighet, så hvis det finnes noen her som er som han, vil jeg gjøre høre mer fra deres side. Slik at jeg kan prøve å forstå bedre! 

Anonymkode: 45140...683

Men da må du velge en annen type mann  vel? Å tvinge frem noe som ikke er naturlig for kjæresten din å anklage han at du ikke føler han er glad nok i deg er iallefall ikke bra å du vet historien hans. Han viser i handlinger at han er stolt over deg, prioterer deg, er glad i deg etc.  Det er mye mer enn enkelte viser... 

Anonymkode: b828a...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

for som regel er han åpen for å lære og han forstår at det er mye han må jobbe seg gjennom... 

For meg ville dette vært det avgjørende. Jeg har hatt en lignende barndom, og jeg var godt voksen før jeg klarte å åpenbart uttrykke positive følelser til kjærester og venner. Jeg har hatt 2 runder i behandling og går på antidepressiva, og er vel så godt som symptomfri og jobber med å bedre meg enda mer.

Ha i baktankene hva slags "kjærlighetsspråk" dere har, du kan google dette. Jeg har for eksempel fysisk kontakt som kjærlighestsspråk, men dersom jeg er jeg sammen med noen som primært uttrykker dette i ord, så blir jeg sikkert oppfattet som fryktelig klengete. Til sammenligning vil jeg kanskje oppfatte han som uttrykker seg mest i ord som i at ordene er tomme, om du skjønner.

Anonymkode: ecf08...1c6