Gode fortellere kontra virkelighetslitteratur + boktips

[AnonymBruker]

Jeg liker Donna Tartt og John Boyne. Begge er gode fortellere, først og fremst. Også historiene de forteller er bra. Det ene utelukker ofte det andre.

Norsk moderne litteratur er ofte et blikk på Norge i dag. Jeg savner de gode historiene, som uten tvil er litteratur. For mye av det som utgis i dag har et tydelig preg av samfunnsaktuelle temaer, som gjør skillet mellom litteratur, sakprosa og samfunnsdebatt flytende. Dette skiller seg veldig fra hvordan norske forfattere skrev for tretti år siden, og lengre tilbake. Hva skjedde? Hvorfor er den norske litteraturen i dag så realistisk skrevet? Er dette gjengs for de nordiske landene? 

Noen som skjønner hva jeg mener? Og som vil dele sine erfaringer og litteraturtips? Hva tenker du om utviklingen på området? 

Og hvilke forfattere faller inn under genren gode fortellere for deg? Konkrete eksempler? 

 

Anonymkode: 4a8dd...caa

[Rumle]

Tror jeg forstår hva du mener, jeg liker selv begge deler.

Har du lest Jón Kalman Stefánsson? Han skriver fantastiske fortellinger, synes jeg. Trilogien om Gutten for eksempel. 

[Lava Anne]

Russerne kunne skrive skikkelige fortellinger og de skrev noen prima noveller også. Gogols Kappen er av en eller annen grunn en av mine favorittfortellinger. Jeg drømmer om den kappa stadig vekk. Noen av mine favorittfortellere er Marilynne Robinson (klok), Dostojevskij (skarp på å beskrive det menneskelige sinn og sette ideer i sving), John Steinbeck (levende, brutal, kjærlig). Den siste gode historien jeg leste var Sarah Waters The Little Stranger, som er både spennende og detaljrik. Ingenting er som forfattere som tar deg med inn i landskap du har lyst til å flytte inn i permanent. Så da må vel også min nostalgiske kjærlighet til Harry Potter nevnes. Jeg vet ikke hvorfor norske samtidsforfattere er så dårlig på å skrive fortellinger. Matias Faldbakkens bok Vi er Fem synes jeg faktisk er god.

Endret 28. oktober 2021 av Lava Anne