Hvordan klarer menn og bare forlate ungene sine?

[AnonymBruker]

Barn som er ønsket, man går fra hverandre og 0 kontakt med barna. Hvordan klarer menn det? 
jeg skjønner det bare ikke, og det gjør så vondt. 

Anonymkode: 421ee...126

[AnonymBruker]

De hadde ikke empati i utgangspunktet. 

Anonymkode: d8183...c41

[AnonymBruker]

Det er ikke bare menn som gjør det. 

Anonymkode: 73de2...904

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke bare menn som gjør det. 

Anonymkode: 73de2...904

Det er dessuten veldig, veldig få som gjør det.

Til spørsmålet: Jeg aner ikke, det er helt fremmed for meg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke bare menn som gjør det. 

Anonymkode: 73de2...904

Stemmer. Jeg er kvinne og har lyst til å gjøre det, men alle kommer til å dømme meg og se ned på meg for det.

Anonymkode: a9d9b...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Stemmer. Jeg er kvinne og har lyst til å gjøre det, men alle kommer til å dømme meg og se ned på meg for det.

Anonymkode: a9d9b...e7b

Kan jeg spørre hvorfor du har lyst til det? 
skal ikke si at jeg ikke har vært inne på tanken selv, pga ting jeg sliter med og 0 hjelp. Men ungene trenger meg, og jeg hadde ikke klart og leve med meg selv om jeg hadde gjort noe sånt og forlatt dem.

Anonymkode: 421ee...126

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan jeg spørre hvorfor du har lyst til det? 
skal ikke si at jeg ikke har vært inne på tanken selv, pga ting jeg sliter med og 0 hjelp. Men ungene trenger meg, og jeg hadde ikke klart og leve med meg selv om jeg hadde gjort noe sånt og forlatt dem.

Anonymkode: 421ee...126

Jeg suger på å være mamma. Det er ikke noe for meg og jeg angrer på hele greia. Mannen min har lyst på flere barn så tenker at det beste for alle hadde vært om han fant seg en ny dame han kan få flere barn med og at jeg forsvant ut av bildet, så slipper de alt styret med samvær og sånt.

Men nok avsporing, ville bare bekrefte at det finnes slike kvinner også.

Anonymkode: a9d9b...e7b

[AnonymBruker]

Forskning viser at ganske mange angrer på å få barn (rundt 10 prosent). For hvert femte barn du ser på lekeplassen er det altså, statistisk sett, én av dem som har én forelder som angrer på at barnet ble født. At barnet var ønsket i utgangspunktet trenger ikke å ha betydning. Og som de andre svarene du har fått viser, er ikke dette et utpreget mannsproblem. Hovedforskjellen er vel at kvinner i større grad opplever seg som låst til barnet. Mannen ser muligheten til å komme seg unna - og tar den.

Anonymkode: 01bde...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg suger på å være mamma. Det er ikke noe for meg og jeg angrer på hele greia. Mannen min har lyst på flere barn så tenker at det beste for alle hadde vært om han fant seg en ny dame han kan få flere barn med og at jeg forsvant ut av bildet, så slipper de alt styret med samvær og sånt.

Men nok avsporing, ville bare bekrefte at det finnes slike kvinner også.

Anonymkode: a9d9b...e7b

Det verste er at de aller fleste ville avfeid følelsene dine med at du var deprimert/ har en underliggende psykisk sykdom osv men hvis en mann hadde sagt det ville folk sagt at han var umoden og en drittsekk.

Jeg syntes du er tøff som «står frem» og klarer å innrømme at ikke alle kvinner er egnet som mor. Det betyr ikke at noe er galt med deg. Mange som angrer. Det finnes det masse forskning på.

Håper det ordner seg for deg og at dere finner en god løsning som ivaretar barnets interesser ♥️

Anonymkode: 3de41...349

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hovedforskjellen er vel at kvinner i større grad opplever seg som låst til barnet. Mannen ser muligheten til å komme seg unna - og tar den.

Anonymkode: 01bde...4a1

Helt riktig. 

Anonymkode: 73de2...904

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forskning viser at ganske mange angrer på å få barn (rundt 10 prosent). For hvert femte barn du ser på lekeplassen er det altså, statistisk sett, én av dem som har én forelder som angrer på at barnet ble født. At barnet var ønsket i utgangspunktet trenger ikke å ha betydning. Og som de andre svarene du har fått viser, er ikke dette et utpreget mannsproblem. Hovedforskjellen er vel at kvinner i større grad opplever seg som låst til barnet. Mannen ser muligheten til å komme seg unna - og tar den.

Anonymkode: 01bde...4a1

Akkurat! Vårt var et etterlengtet barn.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det verste er at de aller fleste ville avfeid følelsene dine med at du var deprimert/ har en underliggende psykisk sykdom osv men hvis en mann hadde sagt det ville folk sagt at han var umoden og en drittsekk.

Jeg syntes du er tøff som «står frem» og klarer å innrømme at ikke alle kvinner er egnet som mor. Det betyr ikke at noe er galt med deg. Mange som angrer. Det finnes det masse forskning på.

Håper det ordner seg for deg og at dere finner en god løsning som ivaretar barnets interesser ♥️

Anonymkode: 3de41...349

Takk! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men må nok gjøre noe.

Om det så skyldes depresjon så hjelper ikke det den som står i situasjonen så veldig, det tar tid å bli frisk (hvis i det hele tatt mulig) og skaden kan være stor for et barn (og en familie) likevel. Men ja, tror at menn dømmes hardere.

Anonymkode: a9d9b...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Akkurat! Vårt var et etterlengtet barn.

Takk! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men må nok gjøre noe.

Om det så skyldes depresjon så hjelper ikke det den som står i situasjonen så veldig, det tar tid å bli frisk (hvis i det hele tatt mulig) og skaden kan være stor for et barn (og en familie) likevel. Men ja, tror at menn dømmes hardere.

Anonymkode: a9d9b...e7b

Men det er jo fordi kvinner vanligvis biter tenna sammen og passer på barnet hun har fått. Menn feiger ut og stikker. Og ja, selvsagt er det ytterst få menn som gjør det, men det er færre kvinner enn menn uansett hvordan man snur og vender på det. 

Anonymkode: 4cffc...8e3

[AnonymBruker]

Ytterst få.. Jeg vet om ganske mange fedre som har stukket av. 

Anonymkode: 14725...a81

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et eksempel der mannen var inne på tanken om å ikke ha kontakt. Da hun tok med seg barnet og flyttet til en annen del av landet synes han det var så vondt å bare få se barnet en gang i måneden at han var fristet til å la det være. Når jeg så hvor jævlig han hadde det så kunne jeg forstå det. Heldigvis hadde han litt støtte i nettverket sitt og det ble bedre med tiden. Andre er ikke så heldige.

Anonymkode: a6064...208

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er mer grunner, enn bare "menn mangler empati". Jeg tenker umiddelbart en av grunnene må være at mannen ikke har klart å utvikle tilknytning til barnet. Ja, for det er jo ikke slikt at vi alle elsker babyen fra sekundet barnet er født, for noen av oss, spesielt første gangen, kreves det litt tid. Det er hverdagslige øyeblikk, der du fikk ungen til å rape, der du fikk sett en smil, der du måtte våkne om natten og roe ned barnet - og fikk det til! Tilknytning går også begge veier, den forsterker seg - jo mer barnet stoler på den voksne, jo mer gir barnet også, og den voksne blir ennå mer glad i barnet. 

En far som ikke hadde tilbrakt de første månedene i tett kontakt med barnet, har kanskje ikke fått utviklet den følelsen av at barnet trenger ham. Har kanskje ikke engang tro på egne evner som forelder. Klarer ikke å se behovet for seg selv i barnets liv. Mor virker å ordne alt så greit selv. 

 

Okey, det er sikkert noen som prioriterer ny start og frihet og rett og slett mangler empati, men det må jo da være den minste procent av alle fedre. 

Anonymkode: 2193e...3c8

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (15 timer siden):

Det er dessuten veldig, veldig få som gjør det.

Til spørsmålet: Jeg aner ikke, det er helt fremmed for meg.

Det stemmer ikke. Jeg kjenner syv fedre som har gjort dette. Ganske så vanlig, vil jeg si. 

Anonymkode: ce00e...6d0

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det stemmer ikke. Jeg kjenner syv fedre som har gjort dette. Ganske så vanlig, vil jeg si. 

Anonymkode: ce00e...6d0

Jøss! Vi beveger oss nok i helt vilt forskjellige sirkler. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Barn som er ønsket, man går fra hverandre og 0 kontakt med barna. Hvordan klarer menn det? 
jeg skjønner det bare ikke, og det gjør så vondt. 

Anonymkode: 421ee...126

Spør min datter.Noen ganger er det "barna" som velger 0 kontakt.

Anonymkode: 1b71f...1ee

[AnonymBruker]

Menn og kvinner er satt sammen ulikt når det gjelder følelser og tilknytning. Det å gå med babyen inni magen i ni måneder, gir en tilknytning de ikke kan få. Menn er gjerne jevnt over mer distanserte og flatere i følelsene enn oss kvinner. Noe som og gjør det lettere å ta avstand til barna sine. Sånn er det fra naturens side. Det er bare å se på hvordan ting var før i tida og er i dyreverdenen. 
 

menn i dag læres opp til en helt annen oppførsel i forhold til barn, enn naturen sier. For mange av dem, fungerer det utrolig bra. For noen, blir det en så sterk opplevelse at de blir som oss mødre. Men for en del av dem, så føles det for unaturlig og feil likevel. Uansett hvor ønsket barnet er. 
 

og hvem kan med hånda på hjertet si at de aldri har lurt på om det var riktig å få barn? Uansett kjønn. Barn krever mye! Man er sliten som aldri før og flere undersøkelser viser at folk er mest ulykkelige når de har barn. Jeg er mamma selv, og kan ikke se for meg et liv uten ungene. Men det har hendt flere ganger opp gjennom årene at jeg har vært nære på å gi opp. Det blir så tungt og vanskelig til tider. Og man føler man ikke strekker til. 

Anonymkode: 4b91b...787

[AnonymBruker]

Fordi man ofte står ovenfor et valg, om man skal ta kampen om samvær eller stikke.

Står gjerne ovenfor en mor som ikke vil se trynet ditt lenger og er beskyttende overfor barnet sitt. Og blander sine følelser med samvær mellom far/barn

 

Anonymkode: 28e26...c50