Kjærlighetssorg over en annen

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i 15 år, men har forelsket meg dypt i en annen mann. Det er så ekstremt vondt og skremmende. Vi har avsluttet vår relasjon og jeg sitter igjen i et ulykkelig ekteskap. Stor, vond klump med kjærlighetssorg har satt seg fast i magen.
Dette er jo et følelsesmessig utroskap og svik mot min mann, og jeg er virkelig ikke stolt av dette. Men følelser opptrer ofte som de selv vil. Vi har ikke hatt sex, så den fysiske utroskapen gnager ikke på samvittigheten heldigvis. 

Jeg skal gjøre noen grep i mitt eget liv og i ekteskapet mitt, men jeg aner ikke hvordan utfallet blir. 
For barnas skyld håper jeg vi kan fortsette familielivet, men jeg er litt usikker på om jeg klarer det.

Han jeg er gift med fortjener å leve sammen med ei som elsker han og det tror jeg ikke jeg kan si at jeg gjør lenger. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme oppi denne situasjonen, for ekteskapet har vært trygt, stabilt og uten for mange nedturer. Det er mulig jeg bare kjeder meg dønn ihel og romantiserer hele greia med den andre mannen. 
Hva er ditt beste råd? 

Anonymkode: e6a34...e28

[AnonymBruker]

Oi, jeg føler med deg. Dette med forelskelse er ikke lett. Er selv veldig forelsket i en person jeg ikke har lov til å være forelsket i (helsearbeider/pasient)

Har dessverre ingen gode råd, men lurer på om du har pratet med mannen din? Kan dere finne gnisten sammen?

Anonymkode: 32285...347

[AnonymBruker]

Dette har jeg også vert borti. Jeg elsket en annen mann da jeg var gift. Jeg levde i et «dødt» forhold. Relasjonen med den andre mannen tok slutt, og hadde en dyp kjærlighetssorg. Etter dette tok jeg tak i ekteskapet mitt og skilte meg. Jeg elsket ikke mannen min. Lever nå lykkelig med mine barn. Angrer IKKE!

Anonymkode: dcf48...458

[AnonymBruker]

Jeg har ikke snakket med mannen min om dette, men innser at jeg må gjøre noe. Innerst inne tror jeg vi begge går og kjenner på at noe ikke er bra, men ingen av oss orker å begynne prosessen. Kanskje fordi vi vet hvordan utfallet blir hvis vi først stikker hånda inni vepsebolet? 
Familien AS fungerer greit. Det er middag, lekser, kjøring/henting og organisering. Vi snakker om hverdagslige ting og vi ser nok på hverandre som hverandres bestevenn. Men lidenskapen, tiltrekning og fysisk kontakt er mer eller mindre fraværende.

Jeg er forelsket, men jeg tror at jeg med tiden kan komme over han andre. Jeg vil ikke skilles på grunn av han andre, men på grunn av at mitt nåværende ekteskap ikke fungerer. 
Derfor har jeg og han andre avsluttet og blitt enig om at jeg må ordne opp hjemme først. 
Livet er en helvetes berg og dalbane…

Anonymkode: e6a34...e28

[AnonymBruker]

Tror dere helt seriøst at gresset grønnere på den andre siden av gjerdet? Etter 15 år med den nye typen dere nå har kjærlighetssorg over, så hadde dere begynt å kjede dere og sendt lange blikk etter andre menn 

Anonymkode: b9d1c...6e7

[AnonymBruker]

Uavhengig av den andre mannen, så er det vel på tide å stikke hånda i vepsebolet og ta praten med ektemannen din..

Kanskje du kan foreslå parterapi? Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal starte praten eller hvor den skal ta veien, parterapi kan hjelpe med dette. Det kan også hjelpe til å finne ut om dere rett og slett skal bryte.

Anonymkode: 87bfc...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror dere helt seriøst at gresset grønnere på den andre siden av gjerdet? Etter 15 år med den nye typen dere nå har kjærlighetssorg over, så hadde dere begynt å kjede dere og sendt lange blikk etter andre menn 

Anonymkode: b9d1c...6e7

Gresset er grønnere på den andre siden, og det er å være singel.

Anonymkode: dcf48...458

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Har ikke vært utro, men har blitt betatt av en annen mann. Samtidig som forholdet til meg og samboer har skrantet lenge.

Vi har pratet om forholdet (jeg har ikke sagt noe om mine følelser for den andre da), og er enige i at noe må gjøres - enten gjøre det slutt eller prøve å få hjelp i terapi. Ingen av oss trives i forholdet nå, men jeg tror jeg mistrives mest. Har det også slik at jeg ikke ønsker noe nærhet til han, syns det er ubehagelig når han tar på meg. Er glad i han som person, men vi er jo ikke kjærester lenger.

Det er så utrolig vanskelig. For min del ser jeg ikke egentlig at vi kan ende opp med å holde sammen, men man tenker jo «hva hvis», om det bare er en fase, noe vi kan jobbe oss gjennom. Hva om jeg angrer.

Anonymkode: 3fd08...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært gift i 15 år, men har forelsket meg dypt i en annen mann. Det er så ekstremt vondt og skremmende. Vi har avsluttet vår relasjon og jeg sitter igjen i et ulykkelig ekteskap. Stor, vond klump med kjærlighetssorg har satt seg fast i magen.
Dette er jo et følelsesmessig utroskap og svik mot min mann, og jeg er virkelig ikke stolt av dette. Men følelser opptrer ofte som de selv vil. Vi har ikke hatt sex, så den fysiske utroskapen gnager ikke på samvittigheten heldigvis. 

Jeg skal gjøre noen grep i mitt eget liv og i ekteskapet mitt, men jeg aner ikke hvordan utfallet blir. 
For barnas skyld håper jeg vi kan fortsette familielivet, men jeg er litt usikker på om jeg klarer det.

Han jeg er gift med fortjener å leve sammen med ei som elsker han og det tror jeg ikke jeg kan si at jeg gjør lenger. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme oppi denne situasjonen, for ekteskapet har vært trygt, stabilt og uten for mange nedturer. Det er mulig jeg bare kjeder meg dønn ihel og romantiserer hele greia med den andre mannen. 
Hva er ditt beste råd? 

Anonymkode: e6a34...e28

Har det helt likt som deg, bortsett fra at vi gikk «hele veien» over flere måneder.
Endte med at jeg måte bytte jobb, vi var kollegaer, for å prøve komme meg over han og videre i livet. 
Men nå ett helt år senere, og uten noe kontakt, er han fortsatt «love of my life». Helt sprøtt.

Det verste er at han skal ha familieforøkelse og sikkert er fornøyd med livet. Jeg forstår virkelig ikke at jeg fortsatt lengter etter han. 

Jeg har funnet ut at jeg må skille meg, eneste måten å komme videre er å nullstille og gå videre derifra. Ektemannen fortjener også å bli elsket. Kanskje jeg møter noen andre?🤷🏻‍♀️

K 46

Anonymkode: 69680...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg er i en lignende situasjon. Har ikke vært utro, men har blitt betatt av en annen mann. Samtidig som forholdet til meg og samboer har skrantet lenge.

Vi har pratet om forholdet (jeg har ikke sagt noe om mine følelser for den andre da), og er enige i at noe må gjøres - enten gjøre det slutt eller prøve å få hjelp i terapi. Ingen av oss trives i forholdet nå, men jeg tror jeg mistrives mest. Har det også slik at jeg ikke ønsker noe nærhet til han, syns det er ubehagelig når han tar på meg. Er glad i han som person, men vi er jo ikke kjærester lenger.

Det er så utrolig vanskelig. For min del ser jeg ikke egentlig at vi kan ende opp med å holde sammen, men man tenker jo «hva hvis», om det bare er en fase, noe vi kan jobbe oss gjennom. Hva om jeg angrer.

Anonymkode: 3fd08...12c

Det er nok ingen fase du er igjennom. Har du lyst å jobbe med forholdet. Samlivsterapeut feks? Der dere begge må jobbe med forholdet, ha mere sex, få opp kjærligheten osv? 
er du villig til dette, kan det være en fase. 
er du ikke villig, er du ferdig i forholdet.

og du kommer ikke til å angre på å gå.

du kan angre viss du venter noen år til og ingen bedring. 
jobbe eller gå?

Anonymkode: dcf48...458

[AnonymBruker]

Det er litt «godt» å se at det er flere der ute som er/har vært igjennom dette. Det er vel dessverre ikke så veldig unikt. 
Jeg grøsser over tanken på at han andre skal ende opp med noen andre enn meg som han lykkelig stifter familie med. Jeg har hatt varme følelser for denne mannen i ca 1 år, og jeg mistenker det kan ta lang tid før jeg glemmer han. Har aldri før i ekteskapet sett på andre eller fått slike følelser for andre.

Dette med om gresset ikke er grønnere på andre siden… Hvordan kan vi være så sikre på det? Det er klart  den grå hverdagen kommer i nye relasjoner også, men det kan ikke være så svart-hvitt. 
Ja, vi tok et valg for 15 år siden og sa ja til hverandre. Men ingen kan med hånden på hjerte si at det skal vare til evig tid. Vi forandrer oss, vi setter pris på andre ting, vi får andre behov. Det beste hadde jo selvfølgelig vært om begge vokste i samme retning. Men jeg ser ikke for meg at jeg ønsker å leve i et dødt ekteskap resten av livet. Vi fortjener nok begge to å være lykkelig enten hver for oss eller sammen med andre. 
 

Takk for fine innspill og erfaringer. Det er utrolig godt å skrive og sette ord på tankene. 
 

 

Anonymkode: e6a34...e28

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror dere helt seriøst at gresset grønnere på den andre siden av gjerdet? Etter 15 år med den nye typen dere nå har kjærlighetssorg over, så hadde dere begynt å kjede dere og sendt lange blikk etter andre menn 

Anonymkode: b9d1c...6e7

Gresset er fint og grønt der det vannes og klippes osv. det. Om man ikke pleier plenen på 15 år, så er vel de aller fleste flottere enn egen...

Må si jeg er mektig imponert over hvor mange som faktisk klarer å ende opp med i bli forelsket i andre "uten å være klar for det" (iaf. mene det selv)... T.o.m. "kjærlighetssorg"...  Det er faktisk litt av en prestasjon, vil jeg påstå. 🤪

Endret 24. oktober 2021 av Beeblebrox

[AnonymBruker]

Jeg er i en liknende situasjon, men her har vi hatt et forhold på siden i 1,5 år. Vi er i prosessen å finne ut av om vi skal gå for å være sammen eller om vi skal bli. Alt føles veldig usikkert og skremmende. 

Anonymkode: 9c611...34c

[AnonymBruker]

Jeg er også ulykkelig forelsket i en kollega, vi har hatt et forhold nå i 1/2 år. Jeg tok tak i mitt eget ekteskap, masse skjeletter som måtte ut i terapi og nå går jeg. Ikke pga av han andre men fordi jeg ser at grunnen til at jeg falt så hardt for noen andre er at mitt eget ekteskap har vært håpløst i mange mange år og jeg har bare blitt værende for å beskytte barna

Anonymkode: 06de5...659

[AnonymBruker]

Jeg tenker på mine foreldre. Som giftet seg ungt. Fikk 3 barn spredd over en 10 års periode. 

De hadde utrolig mange utfordringer. Og jeg trodde en periode da jeg var tenåringer at de kom til å skille seg, for de kunne da ikke være glade i hverandre? Men de holdt ut og holdt sammen. Jeg vet at min mor var forelsket i minst to andre menn i løpet av min oppvekst. Husker ikke nøyaktig hvordan jeg kom over denne infoen men tror jeg overhørte henne snakke om det med en venninne flere år senere. 

I dag er alle vi barna voksne. Og har selv fått barn. Foreldrene mine er fortsatt sammen og nyter alderdommen sammen. De er besteforeldre sammen og drar på sydenturer og på turer med campingvogna si sammen og har det generelt bedre sammen enn noen sinne. 

Jeg vet at de ofte begge to tenkte at de bare ville skilles. Men både vi voksne barna og de selv er utrolig glad for at de holdt ut sammen. Det er ingen tvil om at de elsker hverandre og har et godt liv sammen. Og de slipper alt styret med mine/dine/våre barn og barnebarn, og vi slipper å måtte ha dårlig samvittighet for hvem vi besøker av dem, for de er på samme plass.

Tror alt for mange gir opp for lett den dag i dag. Hvis familien as fungerer nogen lunde greit, bør man heller rette alt sitt fokus på å få parforholdet til å fungere.

Anonymkode: 8ba72...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker på mine foreldre. Som giftet seg ungt. Fikk 3 barn spredd over en 10 års periode. 

De hadde utrolig mange utfordringer. Og jeg trodde en periode da jeg var tenåringer at de kom til å skille seg, for de kunne da ikke være glade i hverandre? Men de holdt ut og holdt sammen. Jeg vet at min mor var forelsket i minst to andre menn i løpet av min oppvekst. Husker ikke nøyaktig hvordan jeg kom over denne infoen men tror jeg overhørte henne snakke om det med en venninne flere år senere. 

I dag er alle vi barna voksne. Og har selv fått barn. Foreldrene mine er fortsatt sammen og nyter alderdommen sammen. De er besteforeldre sammen og drar på sydenturer og på turer med campingvogna si sammen og har det generelt bedre sammen enn noen sinne. 

Jeg vet at de ofte begge to tenkte at de bare ville skilles. Men både vi voksne barna og de selv er utrolig glad for at de holdt ut sammen. Det er ingen tvil om at de elsker hverandre og har et godt liv sammen. Og de slipper alt styret med mine/dine/våre barn og barnebarn, og vi slipper å måtte ha dårlig samvittighet for hvem vi besøker av dem, for de er på samme plass.

Tror alt for mange gir opp for lett den dag i dag. Hvis familien as fungerer nogen lunde greit, bør man heller rette alt sitt fokus på å få parforholdet til å fungere.

Anonymkode: 8ba72...8af

Ja det er sikkert riktig det, men det er utrolig vondt å «holde ut» fordi jeg kanskje blir lykkelig en gang

Anonymkode: 06de5...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er også ulykkelig forelsket i en kollega, vi har hatt et forhold nå i 1/2 år. Jeg tok tak i mitt eget ekteskap, masse skjeletter som måtte ut i terapi og nå går jeg. Ikke pga av han andre men fordi jeg ser at grunnen til at jeg falt så hardt for noen andre er at mitt eget ekteskap har vært håpløst i mange mange år og jeg har bare blitt værende for å beskytte barna

Anonymkode: 06de5...659

♥️ Dette er nok mye mer vanlig enn hva en skulle tro! Ingen av mine nærmeste venner har opplevd dette, eller iallefall ikke snakket høyt om det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne i denne fella, og tror nok både familie og venner hadde blitt rimelig sjokkert hvis de visste… 

Jeg tenker som deg. Hadde nok aldri blitt forelska hvis jeg hadde det bra hjemme. Kom dette frem når dere var i terapi? 
TS

Anonymkode: e6a34...e28

[AnonymBruker]

Så og si alle opplever flere forelskelser i et lengre liv. Noen ganger kanskje det bare treffer en ut av det blå, der man treffer noen som er usedvanlig kompatibel med en selv. Andre ganger så vokser det frem, delvis av at livet hjemme er litt kjedelig, delvis av at man "leter" etter noe spenning. Så er jo jobbforelskelser veldig vanlig. Det skaper litt spenning i dagliglivet. Alle vil føle seg vitale og begjært, og når man blir eldre forekommer dette sjeldnere, og dukker det opp noen som "tilbyr" dette, vil mange være et lett bytte. 

Jeg er ikke enig at en forelskelse trenger å bety at det er noe galt hjemme. Jeg har vært sammen med mannen min i flere år, og vi har et godt forhold. Vi har hyppig sex og ler mye sammen. Likevel kjenner jeg på noen følelser for en kollega - jeg vet at han har et godt øye til meg, og har nylig hintet til at han er forelsket i meg. Jeg har ikke planer om å forfølge dette eller ha en faktisk affære. Tilfredsstillelse er som kjent døden for alt begjær. Jeg har hatt en "whirlwind" affære med en mann jeg var gal etter (før jeg traff mannen min), og da affæren ble fullendt var det faktisk en skuffelse. Det har jeg i bakhodet.

Noen dager føler jeg at jeg har tenkt altfor mye på ham, men det er mest når jeg er alene. Så rigger jeg til en middag for mannen og meg litt rødvin og en erotisk film, og så er det bare oss igjen. Så du må faktisk aktivt vanne din side av gresset også.

Det kan godt hende at det i ditt tilfelle er noe som mangler hjemme - det kan jeg ikke svare på. Men jeg synes det blir feil å legge det frem som en universell sannhet at forelskelsen ikke hadde oppstått om ikke "noe manglet". Det tror jeg er en forenkling for å gjøre det lettere for seg selv dersom man skulle gå. Det er klart at man sjelden blir forelsket når man allerede er forelsket, men veldig få har en intens og altoppslukende forelskelse i en partner man har vært sammen med i 15 år og har barn med. Jeg tror det er en egenskap i livet å nyte flørten uten å gi seg hen til den. 

Anonymkode: 26625...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

♥️ Dette er nok mye mer vanlig enn hva en skulle tro! Ingen av mine nærmeste venner har opplevd dette, eller iallefall ikke snakket høyt om det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne i denne fella, og tror nok både familie og venner hadde blitt rimelig sjokkert hvis de visste… 

Jeg tenker som deg. Hadde nok aldri blitt forelska hvis jeg hadde det bra hjemme. Kom dette frem når dere var i terapi? 
TS

Anonymkode: e6a34...e28

Jeg kjente vel på gjennom forelskelsen at jeg måtte være ærlig med meg selv om hvor lenge siden jeg egentlig mista følelsene for mannen pga det ekstreme sinnet hans - men gjennom forholdet til han andre skjønte jeg jo hvordan det kan være (og da tenker jeg ikke bare på forelskelsesrus men følelsen av at jeg ville blir holdt, kyssa og være nær noen jeg er glad i) og at jeg nekter å bli værende i er dårlig forhold rett og slett. Det var ikke bra for meg og jeg ble en skygge av meg selv - og da er jeg ikke en god mamma. En ting er at forhold går opp og ned - det forstår jeg (og det har mitt og) men denne gangen kjente jeg at det er nok, følelsene er borte, har vært borte lenge og valget nå var å gå eller å bli i et fullstendig kjærlighetsløse forhold som var en løgn.

Anonymkode: 06de5...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tror dere helt seriøst at gresset grønnere på den andre siden av gjerdet? Etter 15 år med den nye typen dere nå har kjærlighetssorg over, så hadde dere begynt å kjede dere og sendt lange blikk etter andre menn 

Anonymkode: b9d1c...6e7

Hva med å faktisk få 5-10-15 gode år sammen med en ny mann, vs garantert 15 kjipe sammen med nåværende?  Kanskje ts heller er lykkelig som singel, med en og annen flørt? 

Anonymkode: 2d539...a76