Å savne den hun var, ikke den hun ble.

[AnonymBruker]

Vært slutt noen måneder nå etter å ha vært sammen i tre år.

Den jenta jeg ble kjent med var åpen, leken, vis og utfordret meg mentalt på mange vis.

Jeg utfordret henne også og vi utviklet oss mye mentalt og jeg fikk mer selvinnsikt enn jeg har hatt før.

Det var spennende og interessant å diskutere og være sammen med henne.

Noen ting var ikke perfekte og ville ikke bli perfekte, men vi pratet om det.

Hun klarte (muligens ikke ser jeg i etterkant) å legge noen traumer bak seg og fremtiden var ganske ålreit.

Så etter litt over 2 1/2 år sammen så begynner hun å skifte.

Blir mere dominerende og kontrollerende, utfordrer for å dominere, ikke for å utvikle oss. Begynner å kalle seg feminist og hennes før åpne sinn for impulser og inntrykk lukker seg ganske brutalt. Det var enten hennes meninger eller krangel som ble fulgt av sårende bemerkninger.

Jeg kunne kanskje slåss mot dette mer enn gjorde, men hun var alltid nøye på at hun aldri ville reddes, bare støttes.

Å støtte henne ville endt opp med å utslette meg og det er jeg ikke interessert i.

Sitter med sorg og savn etter den hun var, men savner overhodet ikke den hun er blitt.

Jeg får sørge litt, og gå videre.

Mine tanker til de som er i samme situasjon.

Det føltes godt å skrive dette ned og få renset hodet litt og sett det på litt avstand.

Anonymkode: ac237...cf4

[AnonymBruker]

Det er vel sånn det alltid er ved brudd. Man savner vanligvis det som var, mens det er en grunn til at forholdet er over. Det går over. 

Anonymkode: 0f331...af3

[tangent]

Ikke alle forhold er ment å vare for alltid.   Reflekter over hva du har gjort og lært. Stort sett er det ikke en person som er alt det som var galt i et forhold (snakker da om vanlige, ikke-voldelige forhold). 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, tangent said:

Ikke alle forhold er ment å vare for alltid.   Reflekter over hva du har gjort og lært. Stort sett er det ikke en person som er alt det som var galt i et forhold (snakker da om vanlige, ikke-voldelige forhold). 

Enig i dette, og jeg er takknemlig og glad for alt jeg har lært og erfart 🙂.

Jobber med å sette det på kontoen for gode livserfaringer og lukke kontoen, men er ikke helt der ennå. Ser lyset dog😊

Anonymkode: ac237...cf4

[AnonymBruker]

Kan jo også hende at den som kom fram til slutt er den hun virkelig er, og den "første" du ble kjent med er den hun trodde du ville ha,og tilpasset seg deretter? (Alle vil jo gjøre et godt førsteinntrykk)

Anonymkode: 4c009...523

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Kan jo også hende at den som kom fram til slutt er den hun virkelig er, og den "første" du ble kjent med er den hun trodde du ville ha,og tilpasset seg deretter? (Alle vil jo gjøre et godt førsteinntrykk)

Anonymkode: 4c009...523

Nesten, hun kom fra miljø (europeisk land) hvor dominans over medarbeidere og kolleger var mye mere intenst enn her i Norge.

Det var noe hun ville bort i fra.

Å endre seg kan være vondt, hardt og vanskelig.

Å falle tilbake til gamle vaner er altfor lett.

For fortsette med de gode minnene og de gode endringene 🙂

 

Anonymkode: ac237...cf4

[AnonymBruker]

Sånn er det vel nesten alltid mot slutten av et forhold. 

Anonymkode: 5c694...784

[Gjest HarryDotter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vært slutt noen måneder nå etter å ha vært sammen i tre år.

Den jenta jeg ble kjent med var åpen, leken, vis og utfordret meg mentalt på mange vis.

Jeg utfordret henne også og vi utviklet oss mye mentalt og jeg fikk mer selvinnsikt enn jeg har hatt før.

Det var spennende og interessant å diskutere og være sammen med henne.

Noen ting var ikke perfekte og ville ikke bli perfekte, men vi pratet om det.

Hun klarte (muligens ikke ser jeg i etterkant) å legge noen traumer bak seg og fremtiden var ganske ålreit.

Så etter litt over 2 1/2 år sammen så begynner hun å skifte.

Blir mere dominerende og kontrollerende, utfordrer for å dominere, ikke for å utvikle oss. Begynner å kalle seg feminist og hennes før åpne sinn for impulser og inntrykk lukker seg ganske brutalt. Det var enten hennes meninger eller krangel som ble fulgt av sårende bemerkninger.

Jeg kunne kanskje slåss mot dette mer enn gjorde, men hun var alltid nøye på at hun aldri ville reddes, bare støttes.

Å støtte henne ville endt opp med å utslette meg og det er jeg ikke interessert i.

Sitter med sorg og savn etter den hun var, men savner overhodet ikke den hun er blitt.

Jeg får sørge litt, og gå videre.

Mine tanker til de som er i samme situasjon.

Det føltes godt å skrive dette ned og få renset hodet litt og sett det på litt avstand.

Anonymkode: ac237...cf4

Der har du årsaken. Du er ikke den første og definitivt ikke den siste som blir offer for en slik dame.

[AnonymBruker]

Kanskje det er du som gjorde henne slik?

Det er to i et forhold uansett... 

Anonymkode: aee8c...045

[AnonymBruker]

Det virker egentlig som at du aldri kjente henne ,sånn på ordentlig.  Du beskriver situasjonen slik min eks ville beskrevet meg og vårt forhold til andre i etterkant.  

Kan si med stor sikkerhet at hennes opplevelse av forholdet er noe helt annet enn du fremstiller.  Du har for stor fokus på henne,og nesten ingenting på deg selv og hvordan du påvirket situasjonen.  

Sikkert derfor hun også fremsto annerledes etterhvert.  Ingen passer inn i bildet til " bedre- vitere " , skjønner du . 

Anonymkode: 664e5...67c

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2021 den 12.09):

Vært slutt noen måneder nå etter å ha vært sammen i tre år.

Den jenta jeg ble kjent med var åpen, leken, vis og utfordret meg mentalt på mange vis.

Jeg utfordret henne også og vi utviklet oss mye mentalt og jeg fikk mer selvinnsikt enn jeg har hatt før.

Det var spennende og interessant å diskutere og være sammen med henne.

Noen ting var ikke perfekte og ville ikke bli perfekte, men vi pratet om det.

Hun klarte (muligens ikke ser jeg i etterkant) å legge noen traumer bak seg og fremtiden var ganske ålreit.

Så etter litt over 2 1/2 år sammen så begynner hun å skifte.

Blir mere dominerende og kontrollerende, utfordrer for å dominere, ikke for å utvikle oss. Begynner å kalle seg feminist og hennes før åpne sinn for impulser og inntrykk lukker seg ganske brutalt. Det var enten hennes meninger eller krangel som ble fulgt av sårende bemerkninger.

Jeg kunne kanskje slåss mot dette mer enn gjorde, men hun var alltid nøye på at hun aldri ville reddes, bare støttes.

Å støtte henne ville endt opp med å utslette meg og det er jeg ikke interessert i.

Sitter med sorg og savn etter den hun var, men savner overhodet ikke den hun er blitt.

Jeg får sørge litt, og gå videre.

Mine tanker til de som er i samme situasjon.

Det føltes godt å skrive dette ned og få renset hodet litt og sett det på litt avstand.

Anonymkode: ac237...cf4

Feminisme har ødelagt mang en god kvinne og mangt et godt forhold.

Men det høres ut til at du tok de rette valgene, så det vil nok gå bra for deg til slutt.

[AnonymBruker]

Hun synes sikkert ikke du er som da dere traff hverandre, heller. Det er jo det vanlige når man etter et par år er mindre forelska. 

Anonymkode: 5c694...784

[AnonymBruker]

vi utvikler oss hele livet, men det er en en stor personlighets og identitiesutvikling til man er 30. først i midten av 20årene hjernen er helt utvokst, og disse prosesser blir mer stabile (mer sårbar for endringer), det gjør også at man ofte tenker på eldre som mer "satt", og at unge voksne eksperimenterer og ønsker å finne mer "seg". 

for at et parforhold skal fungere er det sentralt at man har rom for å endre seg, også at man vokser i samme retning. man kan også påvirke hverandre, og over tid blir jo reaksjonsmønstre endret ut fra samspillet. 

Anonymkode: 15df6...eb3

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2021 den 12.09):

Vært slutt noen måneder nå etter å ha vært sammen i tre år.

Den jenta jeg ble kjent med var åpen, leken, vis og utfordret meg mentalt på mange vis.

Jeg utfordret henne også og vi utviklet oss mye mentalt og jeg fikk mer selvinnsikt enn jeg har hatt før.

Det var spennende og interessant å diskutere og være sammen med henne.

Noen ting var ikke perfekte og ville ikke bli perfekte, men vi pratet om det.

Hun klarte (muligens ikke ser jeg i etterkant) å legge noen traumer bak seg og fremtiden var ganske ålreit.

Så etter litt over 2 1/2 år sammen så begynner hun å skifte.

Blir mere dominerende og kontrollerende, utfordrer for å dominere, ikke for å utvikle oss. Begynner å kalle seg feminist og hennes før åpne sinn for impulser og inntrykk lukker seg ganske brutalt. Det var enten hennes meninger eller krangel som ble fulgt av sårende bemerkninger.

Jeg kunne kanskje slåss mot dette mer enn gjorde, men hun var alltid nøye på at hun aldri ville reddes, bare støttes.

Å støtte henne ville endt opp med å utslette meg og det er jeg ikke interessert i.

Sitter med sorg og savn etter den hun var, men savner overhodet ikke den hun er blitt.

Jeg får sørge litt, og gå videre.

Mine tanker til de som er i samme situasjon.

Det føltes godt å skrive dette ned og få renset hodet litt og sett det på litt avstand.

Anonymkode: ac237...cf4

«We’re not fantasies, and we weren’t made to save you.»

https://www.theatlantic.com/sexes/archive/2013/07/the-real-world-consequences-of-the-manic-pixie-dream-girl-clich-233/277645/

Det ironiske her, er jo at selve konseptet med at kvinner skal redde menn, er et konsept som springer ut fra en feministisk tanke.

Tradisjonelle menn er ikke så avhengig av kvinner for puste og leve, kvinner er mer en bonus når de kommer hjem fra det de har drevet på med. 

Endret 27. oktober 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kanskje det er du som gjorde henne slik?

Det er to i et forhold uansett... 

Anonymkode: aee8c...045

Det samme tenker jeg. De fleste formes kraftig av den de deler livet sitt med. Og det er alltid to sider av saken. Jeg savner selv den jeg var for 10 år siden, den jenta var mye mer glad og leken. Men man må leve med valgene som tas både av seg selv og av livspartneren. Og mange kan komme ut som nokså ugjenkjennelige på den andre siden. Livet kommer ikke med bruksanvisning.

Anonymkode: 45a44...04c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kanskje det er du som gjorde henne slik?

Det er to i et forhold uansett... 

Anonymkode: aee8c...045

Det ville du aldri skrevet om ts var kvinne.

Anonymkode: b545a...c26

[AnonymBruker]

Det er dette som kalles ''camelon''. 

 

Anonymkode: ae856...446

[Antiviruset]

ClausSaus skrev (7 timer siden):

Sitter med sorg og savn etter den hun var, men savner overhodet ikke den hun er blitt.

Har dere bodd sammen og tett på hverandre over tid? Det er mange som skjuler sine mørke sider lenge i et forhold. Demper de ned en lang periode og det er spesielt lett om man er kjærester som ikke bor sammen. At hun plutselig ble slik tror jeg lite på, dette er noe hun har hatt med seg og så når hun blir skikkelig trygg på deg vokser det frem. Som noen sier at når forelskelsen tar slutt så gidder de ikke "skjerpe" seg lenger og da kan det få slike utslag. Bor man samme så kommer dette ofte mye tidligere frem, og er mye vanskeligere å skjule. Uansett hun var en illusjon. Det du så på slutten er faktisk den hun er.

[CorvusCorax]

Tainted love.