Samhold og det å hjelpe hverandre innad i familien. Hvordan har dere opplevd det?

[AnonymBruker]

Her har vi et godt samhold, og vi hjelper hverandre med små og store ting hele tiden. Det går alle veier, og vi trives veldig godt med hverandre også. Har nær kontakt, og ringes nesten daglig.

Jeg har to døtre, en som bor her jeg og mannen bor, og en som nær mine foreldre. Vi bor langt fra mine foreldre og min andre datter. 

Jeg passer barnebarn når datter er på nattevakt. Datter hjelper meg når det trengs. Ellers har vi stadig avtaler om lunch, shopping, tur eller annet som vi har lyst til. Vi omgås mye, og om vi ikke møtes daglig, så har vi kontakt på tlf daglig.

Mine foreldre som nå er over 80 år passer oldebarn, og omgås stadig min datter og oldebarn. De bor nært hverandre, og er stadig hos hverandre på middag, eller møtes ellers. Mine foreldre har passet oldebarn i flere år fast, men nå som de er blitt litt eldre, er det mer når det passer. De bidro til at den yngste jenta ikke måtte gå i barnehage før hun ble to år. De tar stadig ungene med på ting, men det er jo blitt litt mindre nå som de er blitt eldre. Datteren min klipper plen hos dem når det trengs. 

Vi alle har mye kontakt med hverandre, vi ringes ofte, både mine foreldre, mine døtre og jeg. Vi har alle kontakt med hverandre flere ganger i uka. Selv om det er stor avstand i mil mellom flere av oss, har vi et veldig godt samhold. 

Dette er jo en historie om en familie som har klart å bevare kontakt og samhold til tross for at man bor ulike steder.

Hvordan er dere andres erfaringer rundt dette?

 

 

Anonymkode: 0b508...489

[AnonymBruker]

Jeg er en del av en familie som alltid stiller opp for hverandre, har et godt samhold, og liker å være sammen. Faktisk så flyttet jeg nærmere mine voksne barn, slik at jeg kan være bestemor i hverdagen, og opprettholde det gode forholdet vi har til hverandre. Det var barna som ønsket at jeg skulle flytte etter, bare for å understreke det. Vi er sammen flere ganger i uka. Spiser middag hos hverandre, drar på turer, shopping, kino, ut å spise, eller bare er sammen. Jeg passer barnebarn så mye de ønsker. 

Mine foreldre er døde, men de var veldig familieorienterte, og familien gikk alltid før alt annet. Det har jeg nok tatt med meg videre inn i eget foreldreskap. 

Anonymkode: 07287...ba8

[AnonymBruker]

I min familie finnes det ikke noe særlig samhold. Man møtes sjeldent, de gangene jeg spør om hjelp får jeg ingen respons. Jeg har kontakt med min familie fordi jeg ringer og spør hvordan det går med de. Det er ingen som hjelper til med barna mine, foreldrene mine kom ikke en gang i dåpen. 

Barna treffer besteforeldre kun på mitt initiativ og jeg prøver ofte å få det til, men det passer ikke for mine foreldre så ofte. Nå møttes vi alle sammen i starten av oktober, forrige gang var det midten av sommeren. Om jeg er heldig så foran møttes igjen til jul og da er det sikkert sommerferien igjen før neste besøk. De kommer aldri til meg, bor kun 30 min fra hverandre. 

Anonymkode: 95117...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er en del av en familie som alltid stiller opp for hverandre, har et godt samhold, og liker å være sammen. Faktisk så flyttet jeg nærmere mine voksne barn, slik at jeg kan være bestemor i hverdagen, og opprettholde det gode forholdet vi har til hverandre. Det var barna som ønsket at jeg skulle flytte etter, bare for å understreke det. Vi er sammen flere ganger i uka. Spiser middag hos hverandre, drar på turer, shopping, kino, ut å spise, eller bare er sammen. Jeg passer barnebarn så mye de ønsker. 

Mine foreldre er døde, men de var veldig familieorienterte, og familien gikk alltid før alt annet. Det har jeg nok tatt med meg videre inn i eget foreldreskap. 

Anonymkode: 07287...ba8

Det høres ut omtrent som vi har det, bare at vi har ca 100 mil mellom datter og mine foreldre. Likevel har vi et godt samhold, og snakker sammen ofte. Det jeg savner er nærhet til barnebarna som bor så langt unna. Og nærhet til mine foreldre. Jeg ville helst vært sammen med alle ukentlig i det minste, men det går jo ikke.

Anonymkode: 0b508...489

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ut omtrent som vi har det, bare at vi har ca 100 mil mellom datter og mine foreldre. Likevel har vi et godt samhold, og snakker sammen ofte. Det jeg savner er nærhet til barnebarna som bor så langt unna. Og nærhet til mine foreldre. Jeg ville helst vært sammen med alle ukentlig i det minste, men det går jo ikke.

Anonymkode: 0b508...489

Altså det er 100 mil mellom meg og min datter og mine foreldre. Hun og de bor der jeg er vokst opp,

Anonymkode: 0b508...489

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Altså det er 100 mil mellom meg og min datter og mine foreldre. Hun og de bor der jeg er vokst opp,

Anonymkode: 0b508...489

100 mil er jo ikke småtteri. Vet ikke om jeg hadde klart å bo så langt unna egen familie. For en del år tilbake, bodde jeg 40 mil unna familien, men etter et par år, flyttet jeg tilbake av familiære årsaker. Hvis det fungerer for dere, er det jo bra, men jeg hadde nok ikke klart å se barnebarn så sjelden.

Anonymkode: 07287...ba8