Når stebarn blei alvorlig skadet/ syke

[AnonymBruker]

Jeg har vært engasjert og deltakende i livet til stebarn siden h*n var 1,5 år. Vi har delt både hverdag, ferier og "fest". Mannen har samarbeidet godt med eksen, og de har stilt på det meste av møter og annen oppfølging i lag.

Men så opplevde vi at det ble kritisk. Jeg er helt innforstått med at det er mor og far som stiller på sykehuset ved behandling, men synes det var tungt å gå gjennom denne perioden. Hjemme holdt jeg tøylene sammen, og sørget for at de andre barna fikk dekt alle behov. Mannen var helt ute. Og jeg følte litt at jeg bare gikk på en slags autopilot, med ansvar for alt utenfor sykehuset. Vi har flotte folk rundt oss, men mannen orket ikke besøk. 

Nå ser det heldigvis ut til at ting gikk bra, men jeg føler meg tom for all energi. Og da svigermor ringte meg for å fortelle om tilstanden, i tilfelle jeg ikke visste. (Hun hadde snakket med mor). Da kjente jeg at jeg bare mistet alle futt. Tror hun virkelig at jeg er helt utenforstående?

Noen som har opplevd noe lignende? Og kan hjelpe meg litt på positive tanker igjen? For å være helt tydelig, her var det snakk om liv eller død. Og om det kom til å bli livsvarige plager.

Anonymkode: bb2e6...662

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at det du fokuserer på er dine egne følelser og behov når det er et barn som potensielt kunne mistet livet? 
Og hvordan kan du få det til at det er galt at svigermor ringer for å oppdatere og invovlvere deg når du savner å være involvert? 

Anonymkode: ddd29...4fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg synes det er rart at det du fokuserer på er dine egne følelser og behov når det er et barn som potensielt kunne mistet livet? 
Og hvordan kan du få det til at det er galt at svigermor ringer for å oppdatere og invovlvere deg når du savner å være involvert? 

Anonymkode: ddd29...4fc

Tydelig tale

Men. Så er det jo det at dette barnet har vært like dypt i hjertet mitt som "mine biologiske", de siste 14 årene. Og hadde det vært et av de andre barna, hadde jeg hatt flere å støtte meg på, og ikke minst fått alt av informasjon med en gang. Mens nå ble jeg på en måte satt på sidelinja (noe jeg er innforstått med), og ble på en måte den som måtte koordinere alt av både praktiske ting og informasjon ut til dem rundt oss. Samtidig som jeg var helt i sjokk og etterhvert "tom".

Jeg skriver heller ikke at svigermor gjorde noe galt. Men trenger i etterkant av episoden å få ut litt tunge følelser, da det føles som jeg har gått totalt på autopilot. Og stengt av egne følelser, for å kunne gjennomføre hverdagen. 

Ts

Anonymkode: bb2e6...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har vært engasjert og deltakende i livet til stebarn siden h*n var 1,5 år. Vi har delt både hverdag, ferier og "fest". Mannen har samarbeidet godt med eksen, og de har stilt på det meste av møter og annen oppfølging i lag.

Men så opplevde vi at det ble kritisk. Jeg er helt innforstått med at det er mor og far som stiller på sykehuset ved behandling, men synes det var tungt å gå gjennom denne perioden. Hjemme holdt jeg tøylene sammen, og sørget for at de andre barna fikk dekt alle behov. Mannen var helt ute. Og jeg følte litt at jeg bare gikk på en slags autopilot, med ansvar for alt utenfor sykehuset. Vi har flotte folk rundt oss, men mannen orket ikke besøk. 

Nå ser det heldigvis ut til at ting gikk bra, men jeg føler meg tom for all energi. Og da svigermor ringte meg for å fortelle om tilstanden, i tilfelle jeg ikke visste. (Hun hadde snakket med mor). Da kjente jeg at jeg bare mistet alle futt. Tror hun virkelig at jeg er helt utenforstående?

Noen som har opplevd noe lignende? Og kan hjelpe meg litt på positive tanker igjen? For å være helt tydelig, her var det snakk om liv eller død. Og om det kom til å bli livsvarige plager.

Anonymkode: bb2e6...662

Du er veldig selvsentrert 

Anonymkode: eb462...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er veldig selvsentrert 

Anonymkode: eb462...4da

For en utrolig unødvendig kommentar! Gå hjem og skam deg!!

Anonymkode: 175a7...3b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du er veldig selvsentrert 

Anonymkode: eb462...4da

Dette valgte du å skrive til en som er i en livskrise. 

Anonymkode: de7dc...ff2

[Hengebuksvinet]

Stemorrollen er en tøff rolle. Jeg har aldri følt det har vært tøft å inkludere, stebarnet er en viktig del av familien. Og jeg har heller aldri vært sjalu på mor.

Det som er vanskelig er at du engasjerer deg 100% i et barn, men alltid må være litt i bakgrunnen. (Jeg er i hvert fall obs på å ikke tråkke mor på tærne). Og om det skulle bli slutt med partneren, har du ingen garanti for at du får beholde tett kontakt. 

 

[Crazydoglady]

Jeg skjønner ikke helt hva du spørr om egentlig? Du føler deg tilsidesatt og det er feil, også er det også feil at noen tenker på deg og ringer for å oppdatere i tilfelle det var noe du ikke hadde fått med deg?

[Måneklokke]

I en krise så tar familiemedlemmene ulike roller. La oss ta en begravelse som eksempel:  noen i familien bryter helt sammen, noen fokuserer på omsorg, noen organiserer salmene, noen skriver taler, noen ringer rundt til familie og venner. Hvis alle skulle bare brutt sammen/vist omsorg for dem som bryter sammen hadde ikke begravelsen skjedd. 
 

Du ble organisatøren, mens pappa og mamma til barnet ble omsorgspersoner. Det er helt riktig det, og din rolle var like viktig! Du var den som stod stødig når krisen kom. Det er en bra egenskap å ha 💛
 

 

[Hengebuksvinet]

Crazydoglady skrev (Akkurat nå):

Jeg skjønner ikke helt hva du spørr om egentlig? Du føler deg tilsidesatt og det er feil, også er det også feil at noen tenker på deg og ringer for å oppdatere i tilfelle det var noe du ikke hadde fått med deg?

Noe får meg til å tenke at du ikke har vært i samme situasjon? Har du opplevd alvorlig sykdom/ ulykke med egne barn? Ev med stebarn? Har du stebarn?

Kvinneguiden kan være en fin plass å "få ut ting", som man ikke deler i hverdagen hjemme. Er litt lei av dere som aldri kan gi en positiv vinkling på svar, og som svarer dem som har det tøft på en litt ekkelt måte. Kan ikke vi ta en jobb med å la forumet være litt mer oppbyggende? Eller bare la være å svare om du ikke har noe konstruktivt å komme med?

 

[-lykke-]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er veldig selvsentrert 

Anonymkode: eb462...4da

Herregud… unnskyld meg. For et kaldt menneske du er, totalt uten empati. Mange elsker faktisk stebarna sine, og da er det klart det blir fryktelig vondt hvis det skjer dem noe alvorlig. Og det er en grunn for at pårørende blir ivaretatt når noen blir syke, av helsepersonell og andre. Finnes jo støttegrupper for de som er pårørende til kreftpasienter f.eks. Er jo ingen som sier at de pårørende har det verre enn de som er syke, eller kaller dem selvsentrerte fordi de søker støtte og hjelp. 
 

Ts, jeg forstår at dette må ha vært veldig tungt for deg. Synes du skal oppsøke profesjonell hjelp, snakke med gode venner. Og når tiden er inne for det, kan du og far snakke om alt som har vært vondt for dere. 

[AnonymBruker]

Måneklokke skrev (3 minutter siden):

I en krise så tar familiemedlemmene ulike roller. La oss ta en begravelse som eksempel:  noen i familien bryter helt sammen, noen fokuserer på omsorg, noen organiserer salmene, noen skriver taler, noen ringer rundt til familie og venner. Hvis alle skulle bare brutt sammen/vist omsorg for dem som bryter sammen hadde ikke begravelsen skjedd. 
 

Du ble organisatøren, mens pappa og mamma til barnet ble omsorgspersoner. Det er helt riktig det, og din rolle var like viktig! Du var den som stod stødig når krisen kom. Det er en bra egenskap å ha 💛
 

 

Tusen takk! Trenger bare at noen forstår meg litt, og anerkjenner. 

Ts

Anonymkode: bb2e6...662

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, et barn som har vært som ditt, blir du plutselig satt på sidelinjen når det skjer noe alvorlig.
Jeg har selv en stemor som jeg bodde fast store deler av min barndom.
Da jeg selv ble gravid med første, så informerte jeg en i hver familie med oppdateringer, dvs jeg informerte min far, min mor og mine søsken. Det var sårt for min stemor, da jeg jo ikke informerte henne direkte. 
Men tanken min var aldri å utelate henne, men derimot forventet jeg at ekterpar snakket sammen, så derfor informerte jeg en i hver husstand og forventet at den skulle informere resten av husstanden.
Dette ble tatt opp av min far at min stemor følte seg utenfor fordi jeg ikke kontaktet henne direkte, slik jeg gjorde med min mor, men etter at jeg forklarte min forståelse av at jeg kun ringte en i hver husstand så forstod de også min side av det.
Det var veldig sårt for min stemor og jeg passet ekstra på at jeg også informerte henne videre og i dag så passer jeg på at jeg ikke tar alle ting med mine barn gjennom min far for at hun også skal føle seg inkludert som besteforelder.
Ved senere graviditeter passet jeg også på å inkludere henne mer, så jeg byttet på å informere henne og min far og ba de fortelle den andre, slik at ingen skulle bli såret på veien.

Hvorfor jeg forteller min historie? Fordi det er så lett å ikke se at en steforeldre kan føle på utenforskap selv om den ikke er der sånn egentlig.
Det var mor og far som var på sykehuset, men du var jo også minst like viktig! Du var jo den som videresendte informasjon som din partner fortalte deg. Du var den som holdt fortet hjemme. Du var klippen og støtten. Og du kunne dele på smerten og følelsene fordi det også var ditt (ste)barn. Du er en omsorgsperson du også. Men hadde dette vært din partner og ditt barn, så hadde likevel en av dere måttet holde skuten på vannet hjemme. Dere hadde ikke begge kunnet være på sykehuset hele tiden, en av dere hadde måttet ta seg av de hjemme. 
Her ble det du som var hjemme, fordi faren fikk dra på sykehuset.

Vil sende deg noen varme tanker og håpe at du vil se at din innsats i denne vanskelige tiden også var veldig viktig, og at jeg forstår at du føler deg tom og sår. 
Det kan jo være at du ikke har "fått lov" til å føle på alle de tunge følelsene fordi du har måttet være sterk for dine barn hjemme og din partner. For alle som har steforeldre som har vært der i store deler av deres oppvekst vet at de er like viktige omsorgspersoner som de biologiske foreldrene.

Klemmer fra et stebarn på over 40
(før bonusbarn ble normen å kalle seg)

Anonymkode: 932ad...a8b

[AnonymBruker]

-lykke- skrev (1 minutt siden):

Herregud… unnskyld meg. For et kaldt menneske du er, totalt uten empati. Mange elsker faktisk stebarna sine, og da er det klart det blir fryktelig vondt hvis det skjer dem noe alvorlig. Og det er en grunn for at pårørende blir ivaretatt når noen blir syke, av helsepersonell og andre. Finnes jo støttegrupper for de som er pårørende til kreftpasienter f.eks. Er jo ingen som sier at de pårørende har det verre enn de som er syke, eller kaller dem selvsentrerte fordi de søker støtte og hjelp. 
 

Ts, jeg forstår at dette må ha vært veldig tungt for deg. Synes du skal oppsøke profesjonell hjelp, snakke med gode venner. Og når tiden er inne for det, kan du og far snakke om alt som har vært vondt for dere. 

Takk for at du bruker tid på å gi meg et fint svar. ❤

Har en god venninne som jeg har delt alt med. Men hun var i overkant støttende, og mener at jeg ble ugreit behandlet.

Anonymkode: bb2e6...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår deg, et barn som har vært som ditt, blir du plutselig satt på sidelinjen når det skjer noe alvorlig.

Takk ❤

Anonymkode: bb2e6...662

[Crazydoglady]

SS skrev (3 minutter siden):

Noe får meg til å tenke at du ikke har vært i samme situasjon? Har du opplevd alvorlig sykdom/ ulykke med egne barn? Ev med stebarn? Har du stebarn?

Kvinneguiden kan være en fin plass å "få ut ting", som man ikke deler i hverdagen hjemme. Er litt lei av dere som aldri kan gi en positiv vinkling på svar, og som svarer dem som har det tøft på en litt ekkelt måte. Kan ikke vi ta en jobb med å la forumet være litt mer oppbyggende? Eller bare la være å svare om du ikke har noe konstruktivt å komme med?

 

Jeg sier ikke at jeg ikke har noe konstruktivt å komme med, eller ikke har medfølelse, jeg sier at jeg sliter med å få tak på hva ts spør om, og da er det vanskelig å støtte eller hjelpe når man ikke vet hvordan. Kjære meg. Man spør vell for å nettopp kunne hjelpe bedre🤷

[AnonymBruker]

En naturlig reaksjon for en som er så nære men samtidig så langt unna.

I en «vanlig» familie så måtte begge foreldre sørget for at ting går rundt både i og utenfor sykehuset. Nå er situasjonen slik at far kun kan fokusere på sykehuset noe som gjør at du får ansvaret for det utenfor, som kan være vanskelig for dere begge.

Det er mye fokus på foreldre og søsken i slike situasjoner, men lite for bonusforeldre.

Hva trenger du i denne situasjonen?              Er far hjemme? 
kanskje du kan ta med de andre barna til besteforeldre/tanter/onkler slik at du får hjelp til å aktivisere dem og at du får pratet med noen du kjenner godt om situasjonen? 
 

Jeg forstår at han ikke ønsker mye besøk i denne perioden, men samtidig så burde dere kunne møtes på midten slik at du får tatt imot besøk og hjelp. 
Det må være vanskelig for deg, du vil så klart støtte og hjelpe dem noe som går veldig ut over deg selv. Husk at du greier ikke redde andre før du har reddet deg selv. Så sørg for at du selv står støtt for å kunne hjelpe dem best mulig.

Anonymkode: 13022...a6d

[AnonymBruker]

Huff, for en vanskelig situasjon for alle! 

Jeg mener far burde inkludert deg. Jeg skjønner at far og mor må gi all fokus til barnet og du blir satt på sidelinjen. Det er sånn det er å være steforelder. Men samtidig synes jeg far burde inkludert deg med oppdateringer fortløpende. 

Du fikk sjokk du også. Du fikk sorg du også. Og du kjenner glede nå når ting ser ut til å gå bra. 

Jeg vil bare gi deg en god klem og si at jeg skjønner deg. Jeg hadde følt det samme jeg også. 

Har du et godt forhold til svigermor? Det kan være godt for deg å snakke med noen om dette som er nesten på samme linje som deg selv, som besteforeldre er. 

Anonymkode: 91ee0...265

[amourerah]

Jeg skjønner deg godt ts, bonusbarnet er en stor del av livet ditt, selvom du ikke er biologiskmor og de burde egentlig inkludert deg mer, da du også er en del av familien. Du er veldig glad I bonusbarnet ditt og det er kjempe bra,🙂❤

Dårlig gjort av far og bio mor og holde deg utenfor. Da du også faktisk ønsker og være en del av ditt bonusbarn sitt liv. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Huff, for en vanskelig situasjon for alle! 

Jeg mener far burde inkludert deg. Jeg skjønner at far og mor må gi all fokus til barnet og du blir satt på sidelinjen. Det er sånn det er å være steforelder. Men samtidig synes jeg far burde inkludert deg med oppdateringer fortløpende. 

Du fikk sjokk du også. Du fikk sorg du også. Og du kjenner glede nå når ting ser ut til å gå bra. 

Jeg vil bare gi deg en god klem og si at jeg skjønner deg. Jeg hadde følt det samme jeg også. 

Har du et godt forhold til svigermor? Det kan være godt for deg å snakke med noen om dette som er nesten på samme linje som deg selv, som besteforeldre er. 

Anonymkode: 91ee0...265

Svigermor er en god dame, men har ikke brukt mye tid på barnebarna. Etter de ble større ser hun dem kanskje annenhver måned. Mens jeg daglig lever med dem. Det siste året har stebarn vært mest her.

Anonymkode: bb2e6...662