Utrygg oppvekst - strever i forhold

[Gjest Ambivalent valent]

En tøff barndoms konsekvenser for voksenrelasjoner

Hei kloke kvinner her. Jeg strever med noe som jeg vet flere strever med. Samtidig føler jeg meg så alene med det. Lurer derfor på om noen kjenner seg igjen. Jeg har en ganske tung bagasje, vokst opp med en voldelig og tidvis alkoholisert far, og en mor jeg nærmest ser på som en stakkar nå. Hun er utrygg og usikker, og ga aldri den støtten jeg trengte når faren min slo, var utro, drakk. Hun hadde sikkert nok med seg selv. Jeg har gått mye i terapi, og har et 10 ukers langt opphold der traumene ble behandlet. Noe bedre er jeg. Men i forhold dukker fortiden opp. Nå er jeg i et veldig trygt forhold. Mannen min er støttende, trygg - sindigheten selv. Han vet mye, og vi samarbeider godt i situasjoner der jeg blir redd. Allikevel, når angsten min er på sitt sterkeste, hele alarmsystemet mitt er skrudd på, leter angsten etter tegn på at han er "farlig". Om han er stille, mener noe litt annet enn meg om noe eller er småirritert for noe er det som om hele kroppen min skriker: "Dette er farlig! Jeg må bort herfra.". Jeg har hatt det slik i alle forhold, kjenner mønsteret mitt. Har aldri hatt forhold til voldelige og alkoholiserte menn, men selvsagt et par litt vonde brudd bak meg, som også har handlet om problemer i forholdet. Nå føler jeg ikke at jeg har noen problemer i forholdet som skulle framkalle så sterk angst. Men angsten forteller meg at jeg må passe meg for farer allikevel. Er veldig sliten av å ha det slik. Og på en måte så tåler jeg angsten. Den har jeg vent mg litt til. Men det er disse tankene som kommer, om at dette ER farlig (for eksempel at han er litt stille en dag fordi han er sliten) jeg ikke klarer å leve med. Da blir jeg så forvirret. Tenk om det er en fare i dette som jeg ikke har sett og forstått ennå? Noen som kjenner seg igjen? Noen som har noe råd om hva de selv gjør når dere har det slik? 

 

Endret 22. oktober 2021 av Ambivalent valent

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte og det er en evig kamp. Søk opp "fearful avoidant attachment style". Kjenner meg veldig i det. 

Anonymkode: ba3b3...b98

[Gjest Ambivalent valent]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har det på samme måte og det er en evig kamp. Søk opp "fearful avoidant attachment style". Kjenner meg veldig i det. 

Anonymkode: ba3b3...b98

Hei, ja, jeg kjenner meg også igjen i det, eller er kanskje mer utrygg-engstelig, mer enn utrygg-unngående. Men hva har du gjort som lindrer eller gjør at du til tider forhåpentligvis føler deg tryggere? Har vurdert om jeg skal lete etter en gruppe som man kan delta i, som gruppeterapi, da jeg savner det å gjenkjenne meg i andre som lever med lignende utfordringer.

 

[AnonymBruker]

Tror du skal prøve mer terapi jeg, og gjerne en type som er rettet mot det å rette opp skader fra barndommen, som feks EQ terapi. har ei venninne som har prøvd det, og for henne fungerte det mye bedre enn vanlig psykolog-samtaler. kan være både en til en og i grupper.

Anonymkode: 70782...38d

[Gjest Ambivalent valent]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror du skal prøve mer terapi jeg, og gjerne en type som er rettet mot det å rette opp skader fra barndommen, som feks EQ terapi. har ei venninne som har prøvd det, og for henne fungerte det mye bedre enn vanlig psykolog-samtaler. kan være både en til en og i grupper.

Anonymkode: 70782...38d

Mener du emosjonsfokusert? Prøver det nå. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, Ambivalent valent said:

Hei, ja, jeg kjenner meg også igjen i det, eller er kanskje mer utrygg-engstelig, mer enn utrygg-unngående. Men hva har du gjort som lindrer eller gjør at du til tider forhåpentligvis føler deg tryggere? Har vurdert om jeg skal lete etter en gruppe som man kan delta i, som gruppeterapi, da jeg savner det å gjenkjenne meg i andre som lever med lignende utfordringer.

 

Jeg trodde jeg var utrygg-engstelig men er fearful avoidant jeg også. Fearful avoidant er hyperfokusert på kroppsspråk og å lese gjennom linjene. Vi frykter først og fremst å bli bedratt med at den man møter ikke er den man utgir seg for. Og jeg kjenner alt for godt den grusomme følelsen når noen plutselig er stille og tankene som farer rundt. Jeg har personlig dumpet menn jeg har hatt følelser for fordi de har vært stille og ikke bekreftet meg når jeg stilte spørsmål med det, så har fått panikk og stukket av før de fikk vist sitt sanne jeg. De engstelig utrygge er mer redd for å bli forlatt fremfor å bli lurt. Anbefaler programmet til Thais Gibson på YT, har tenkt å ta det selv når jeg får råd da det har veldig gode tilbakemeldinger. Les deg litt opp  

Anonymkode: 2ccd0...0ce