Når er utroskap akseptabelt?

[bjornas]

Har fulgt noen av trådene som gjelder denne problemstillingen på dette forumet.

Jeg har vært sammen med kona mi i over 20 år. I starten hadde vi et OK, om ikke veldig omfattende, sexliv. Etter at førstemann ble født for 16 år siden, begynte det å dabbe av. Det må man selvfølgelig regne med, og jeg hadde ingen problemer med det. Men sexlivet tok seg aldri opp; heller ikke etterhvert som hun ble klar for nr. 2. I og med at vi hadde åpenbare kommunikasjonsproblemer på dette feltet, tok det 6 år før vi fikk nr. 2. De første årene snakket vi knapt om det. Etterhvert innskrenket sexlivet seg til å se på fertilitetskalkulatoren, og når den viste grønn sone, hadde vi sex. Bare da. Jeg syntes "synd" på henne, som virkelig ønsket seg nr. 2, men for meg var det en ekstremt unaturlig og "turn off" måte å ha sex på. Etter nr. 2 har selvsagt sexlivet dabbet ytterligere av. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi har hatt sex kanskje 1-3 ganger PR ÅR, dvs. en gang i halvåret. Jeg har tålt og akseptert situasjonen, og har syntes det har vært kleint å mase på sex. Det skal absolutt også sies at det har skjedd en gang eller to at jeg ikke har vært "i form".

Jeg er selvsagt ikke "uskyldig" i denne situasjonen. Det er sikkert ting jeg kunne gjort annerledes også. Jeg føler imidlertid at jeg har bidratt med "alt" som erfaringsmessig skaper problemer; vask/klesvask/rengjøring/legging/lekselesing osv osv, i tillegg til de faste "mannetingene" som bilhold etc., og i tillegg til mer krevende og bedre betalte jobber enn henne. Det er jeg som har vært "the breadwinner".

Sexlivet vår har mao vært døende i lang tid. Og det kjipe er at det egentlig ikke er uventet. Så lenge vi har kjent hverandre, har hun egentlig ikke vært så interessert i sex. Hun er derimot veldig familiekjær, og har alltid ønsket seg en liten flokk å ta seg av, noe hun gjør på aller beste måte. Jeg har aldri ønsket å såre henne, og utroskap har aldri vært i mine tanker. Før nå de siste årene.

Jeg merker at jeg selv er i ferd med å dø helt ut. Jeg føler meg som en munk, uten tilgang til den gleden sex gir. Og jeg begynner å innse at jeg ønsker den tilbake.

Ja, vi har snakket om dette. Mange ganger. Hun har mange gange gitt uttrykk for at også hun ønsker seg mer sex. Før alt detter ned i den vanlige rutinen igjen. Hus og hjem, hverdagssysler. Uten gleder. Min konklusjon er at hun faktisk ikke ønsker mer sex. Hun er lei. Hun har fått de to barna hun har drømt om, og det er nok for henne. Mine behov er da uvesentlige.

Jeg er ikke en halvgammel, etterhvert forfallen type. Jeg trener mye, er i brukbart god form, faktisk bedre enn for 10-15 år siden. Folk tar meg for å være yngre enn jeg er. Og jeg har ikke glemt "flørtegreiene". Har glimt i øyet, og jeg mener virkelig at jeg er en "snill" og "omtenksom" type. Jeg tror fremdeles jeg er aktuell som seksualpartner. Selvfølgelig min egen vurdering, men den er ikke tatt ut av luften.

Jeg begynner nå for alvor å lure på hva jeg skal gjøre med dette. Dvs., jeg forstår at jeg ikke ønsket å fortsette et sexløst liv.

Jeg har i det siste oppsøkt tjenester fra prostituerte. Det rare er at jeg ikke skammer meg. Jeg er lei for at jeg har oppfattet det som nødvendig, men har også følt hvilken utrolig god følelse det er å ha sex igjen.

Jeg forstår at mange her på KG vil fordømme meg på det sterkeste og gruer meg allerede til skyllebøttene. Men jeg lurer oppriktig på hvordan andre har det i fullstendig sexløse forhold. Jeg vet mange vil si at "da er det jo bare å forlate forholdet". Men det er i mange tilfeller ikke så enkelt. I mitt tilfelle vil det trolig ødelegge hennes økonomi fullstendig, og det vil i hvert fall ødelegge (den økonomiske) tryggheten til våre to barn fullstendig. For meg går de foran alt. Og jeg liker jo kona mi også. Det siste jeg har villet, er å gjøre noe vondt for henne. Men; jeg synes altså at hun gjør noe vondt for meg.

Dette er min historie. Til dere kvinner som begynner å bli lei: Det kan faktisk være at dere allerede har en drømmemann. Ikke la han drømme seg vekk. Å slutte med sex er den mest effektive måten å ta livet av et forhold på. Det er mulig at man blir sur fordi "oppvasken ikke er tatt", men du verden så mye viktigere det er å la den oppvasken stå til i morgen, og heller prioritere sex. Det sementerer forholdet.

[AnonymBruker]

Når det er akseptabelt i mine øyne: Kun dersom ektefellen er syk, typ dement slik at vedkommende aldri vil finne ut av det eller påvirkes negativt av det på noe vis.

Synes ellers at utroskap er galt, men sexkjøp er ekstra forkastelig.

Synes kanskje at du var litt dum som fortsatte sammen med en kvinne som tydelig har et annet forhold til sex enn du har. Synd at du lot det gå så mange år og at du tillot henne å bli så økonomisk avhengig av deg

Anonymkode: 0f18d...564

[Gjest Elder Millennial]

Det er jo ikke greit å være utro, jeg kan si at jeg forstår det, men det er fortsatt ikke greit. 

Så du får ingen skyllebøtte av meg, ikke applaus heller. Tenker bare det må være forferdelig vanskelig å ha det sånn over så mange år. 

Sex er viktig for noen og uviktig for andre, den ene har ikke mer rett enn den andre, men når det blir så ulike behov så blir det veldig vanskelig. 

Endret 21. oktober 2021 av Elder Millennial

[AnonymBruker]

Har ikke engang lest hele innlegget ditt, for svaret er enkelt: aldri.

Du kan gjøre det slutt og da være fri som fuglen, eller så står du i hva enn som er greia. Om dere har problemer, så gå til samlivsterapi, om det er sykdom, da står du i det til det er over, en vei eller en annen. Om det er snakk om utroskap andre veien, ja da er det over da.

Anonymkode: bbd7e...2e8

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager har det ikke vært hos parterapeutene sexolog? Alt må jo prøves, hver Stein må snus i forholdet for å få det bedre.

Anonymkode: 3c14c...ba1

[Adrenalina1]

Utroskap et aldri, aldri akseptabelt.

[AnonymBruker]

Huff. Jeg er enig med den andre anonyme brukeren. Dette er ikke bare utroskap med en villig part, det er kjøp av sex av kvinner som gjerne er i en vanskelig eller desperat situasjon. Og det kommer i tillegg til utroskap mot egen partner.

Jeg forstår godt at man blir fristet til å være utro når man ikke klarer å få til et godt sexliv hjemme. Det er ikke unaturlig eller galt. Man har likevel et valg. Man kan også forsøke å snakke om hvor vanskelig og viktig det er med familievernkontor (det gjorde vi), sexolog osv.

Hvis ingenting fungerer og man ikke klarer å løse det og man ikke klarer å leve i et sexløst forhold, så må man si at man ønsker å gå og manglende sex er årsaken. Da vil det enten bli brudd, eller at den andre partneren er tilfreds med livet og at man elsker hverandre, og at man får tillatelse til å ha sex med andre (kjenner til enkelte som har løst det sånn, som elsker hverandre og vil leve sammen, men der partneren som vil ha mer sex må få dette et annet sted. Og ikke gjennom sexkjøp!)

Å gå bak partnerens rygg på denne måten er derimot et så stort tillitsbrudd og enormt svik at jeg ville sett på det som tilgivelig. Og jeg vil kalle meg selv en ganske frisinnet kvinne som gjerne lar min mann få teste ut det han vil og utforske sine lyster ..

Anonymkode: 28de7...628

[AnonymBruker]

Definisjonen på en incel (involuntary celibate) er at man har gått sexløs i 6 måneder eller mer til tross for å ha forsøkt. Så når du er gift, men allikevel kan definere deg som en incel, tenker jeg det er innafor å være utro. Det beste er så klart å skille seg, men har forståelse for at det ikke alltid er optimalt i praksis. Men så bør man ha såpass respekt for kona at man sørger for å være diskret. D.v.s. ikke bli tatt, og ingen andre enn den/de du har sex med skal vite det heller.

Anonymkode: 89451...50e

[SlemUlv]

Utroskap er aldri ok, det er brudd på tillit og noe av det verste man kan gjøre mot noen man liksom skal være glad i. 

Åpen og ærlig kommunikasjon!! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Definisjonen på en incel (involuntary celibate) er at man har gått sexløs i 6 måneder eller mer til tross for å ha forsøkt. Så når du er gift, men allikevel kan definere deg som en incel, tenker jeg det er innafor å være utro. Det beste er så klart å skille seg, men har forståelse for at det ikke alltid er optimalt i praksis. Men så bør man ha såpass respekt for kona at man sørger for å være diskret. D.v.s. ikke bli tatt, og ingen andre enn den/de du har sex med skal vite det heller.

Anonymkode: 89451...50e

Virkelig? Og hva om man bringer med kjønnssykdommer eller HPV hjem? Man kan faktisk gi kona si kreft.

Anonymkode: 28de7...628

[AnonymBruker]

Og en ting til: Ektepakten går bl.a. ut på å "elske og ære". Men å la en mann gå sexløs er ikke å elske og ære ham. Så rent moralsk kan man da argumentere for at du i ditt stille sinn kan anse ekteskapskontrakten som ugyldig, og at det sånn sett strengt tatt ikke er utroskap.

I tillegg er det heller ikke sånn at du, som "utro" i et sexløst ekteskap, deler med noen andre det du ellers kunne ha delt med kona di. Det anser jeg også som en formildende omstendigheter, om ikke annet. 

Anonymkode: 89451...50e

[SlemUlv]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ektepakten går bl.a. ut på å "elske og ære".

I gode og onde dager... Gjelder kun om man får sex den delen ? 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Virkelig? Og hva om man bringer med kjønnssykdommer eller HPV hjem? Man kan faktisk gi kona si kreft.

Anonymkode: 28de7...628

Det er bare å droppe de to-tre gangene i året de har sex, så er hun trygg. Tviler på at hun ville merket det, og kanskje ville hun også vært glad for å slippe.

Anonymkode: 89451...50e

[AnonymBruker]

Utroskap er aldri ok. Det er en sterk karakterbrist. Jeg leste ikke innlegget ditt. Jeg gidder ikke noe offerdritt der du til slutt måtte knulle noen. 

Anonymkode: ae4cd...c3b

[AnonymBruker]

Jeg leste innlegget i tilfelle jeg var raskt ute med å dømme.

Du er ikke bare utro, en sterk karakterbrist, du er faen meg horekunde og beskriver deg selv som en snill og flott mann.

Fy faen. 

Anonymkode: ae4cd...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Huff. Jeg er enig med den andre anonyme brukeren. Dette er ikke bare utroskap med en villig part, det er kjøp av sex av kvinner som gjerne er i en vanskelig eller desperat situasjon. Og det kommer i tillegg til utroskap mot egen partner.

Jeg forstår godt at man blir fristet til å være utro når man ikke klarer å få til et godt sexliv hjemme. Det er ikke unaturlig eller galt. Man har likevel et valg. Man kan også forsøke å snakke om hvor vanskelig og viktig det er med familievernkontor (det gjorde vi), sexolog osv.

Hvis ingenting fungerer og man ikke klarer å løse det og man ikke klarer å leve i et sexløst forhold, så må man si at man ønsker å gå og manglende sex er årsaken. Da vil det enten bli brudd, eller at den andre partneren er tilfreds med livet og at man elsker hverandre, og at man får tillatelse til å ha sex med andre (kjenner til enkelte som har løst det sånn, som elsker hverandre og vil leve sammen, men der partneren som vil ha mer sex må få dette et annet sted. Og ikke gjennom sexkjøp!)

Å gå bak partnerens rygg på denne måten er derimot et så stort tillitsbrudd og enormt svik at jeg ville sett på det som tilgivelig. Og jeg vil kalle meg selv en ganske frisinnet kvinne som gjerne lar min mann få teste ut det han vil og utforske sine lyster ..

Anonymkode: 28de7...628

Skulle selvsagt stå Utilgivelig!

Anonymkode: 28de7...628

[AnonymBruker]

Kremt, her synes jeg vel ikke temaet begrenser seg til utroskap, men til prostitusjon også....

Anonymkode: 3f061...d02

[AnonymBruker]

bjornas skrev (37 minutter siden):

Har fulgt noen av trådene som gjelder denne problemstillingen på dette forumet.

Jeg har vært sammen med kona mi i over 20 år. I starten hadde vi et OK, om ikke veldig omfattende, sexliv. Etter at førstemann ble født for 16 år siden, begynte det å dabbe av. Det må man selvfølgelig regne med, og jeg hadde ingen problemer med det. Men sexlivet tok seg aldri opp; heller ikke etterhvert som hun ble klar for nr. 2. I og med at vi hadde åpenbare kommunikasjonsproblemer på dette feltet, tok det 6 år før vi fikk nr. 2. De første årene snakket vi knapt om det. Etterhvert innskrenket sexlivet seg til å se på fertilitetskalkulatoren, og når den viste grønn sone, hadde vi sex. Bare da. Jeg syntes "synd" på henne, som virkelig ønsket seg nr. 2, men for meg var det en ekstremt unaturlig og "turn off" måte å ha sex på. Etter nr. 2 har selvsagt sexlivet dabbet ytterligere av. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi har hatt sex kanskje 1-3 ganger PR ÅR, dvs. en gang i halvåret. Jeg har tålt og akseptert situasjonen, og har syntes det har vært kleint å mase på sex. Det skal absolutt også sies at det har skjedd en gang eller to at jeg ikke har vært "i form".

Jeg er selvsagt ikke "uskyldig" i denne situasjonen. Det er sikkert ting jeg kunne gjort annerledes også. Jeg føler imidlertid at jeg har bidratt med "alt" som erfaringsmessig skaper problemer; vask/klesvask/rengjøring/legging/lekselesing osv osv, i tillegg til de faste "mannetingene" som bilhold etc., og i tillegg til mer krevende og bedre betalte jobber enn henne. Det er jeg som har vært "the breadwinner".

Sexlivet vår har mao vært døende i lang tid. Og det kjipe er at det egentlig ikke er uventet. Så lenge vi har kjent hverandre, har hun egentlig ikke vært så interessert i sex. Hun er derimot veldig familiekjær, og har alltid ønsket seg en liten flokk å ta seg av, noe hun gjør på aller beste måte. Jeg har aldri ønsket å såre henne, og utroskap har aldri vært i mine tanker. Før nå de siste årene.

Jeg merker at jeg selv er i ferd med å dø helt ut. Jeg føler meg som en munk, uten tilgang til den gleden sex gir. Og jeg begynner å innse at jeg ønsker den tilbake.

Ja, vi har snakket om dette. Mange ganger. Hun har mange gange gitt uttrykk for at også hun ønsker seg mer sex. Før alt detter ned i den vanlige rutinen igjen. Hus og hjem, hverdagssysler. Uten gleder. Min konklusjon er at hun faktisk ikke ønsker mer sex. Hun er lei. Hun har fått de to barna hun har drømt om, og det er nok for henne. Mine behov er da uvesentlige.

Jeg er ikke en halvgammel, etterhvert forfallen type. Jeg trener mye, er i brukbart god form, faktisk bedre enn for 10-15 år siden. Folk tar meg for å være yngre enn jeg er. Og jeg har ikke glemt "flørtegreiene". Har glimt i øyet, og jeg mener virkelig at jeg er en "snill" og "omtenksom" type. Jeg tror fremdeles jeg er aktuell som seksualpartner. Selvfølgelig min egen vurdering, men den er ikke tatt ut av luften.

Jeg begynner nå for alvor å lure på hva jeg skal gjøre med dette. Dvs., jeg forstår at jeg ikke ønsket å fortsette et sexløst liv.

Jeg har i det siste oppsøkt tjenester fra prostituerte. Det rare er at jeg ikke skammer meg. Jeg er lei for at jeg har oppfattet det som nødvendig, men har også følt hvilken utrolig god følelse det er å ha sex igjen.

Jeg forstår at mange her på KG vil fordømme meg på det sterkeste og gruer meg allerede til skyllebøttene. Men jeg lurer oppriktig på hvordan andre har det i fullstendig sexløse forhold. Jeg vet mange vil si at "da er det jo bare å forlate forholdet". Men det er i mange tilfeller ikke så enkelt. I mitt tilfelle vil det trolig ødelegge hennes økonomi fullstendig, og det vil i hvert fall ødelegge (den økonomiske) tryggheten til våre to barn fullstendig. For meg går de foran alt. Og jeg liker jo kona mi også. Det siste jeg har villet, er å gjøre noe vondt for henne. Men; jeg synes altså at hun gjør noe vondt for meg.

Dette er min historie. Til dere kvinner som begynner å bli lei: Det kan faktisk være at dere allerede har en drømmemann. Ikke la han drømme seg vekk. Å slutte med sex er den mest effektive måten å ta livet av et forhold på. Det er mulig at man blir sur fordi "oppvasken ikke er tatt", men du verden så mye viktigere det er å la den oppvasken stå til i morgen, og heller prioritere sex. Det sementerer forholdet.

Ta en prat med din kone om at du har et stort behov for sex og spør etter et åpent forhold med regler. Så får du se om åpent forhold eller skilsmisse er best for dere. 

Jeg er selv kvinne og er slik at jeg trenger sex omtrent daglig. Annen hver dag er veldig bra, to dager i uken er for lite. Har to barn og sexlivet har aldri dabbet av her, selv i graviditeten var det 3 ganger i uken om ikke mer. Jeg hadde aldri klart å leve i et sexløst forhold. 

Anonymkode: 5d055...5e7

[AnonymBruker]

Jeg er også blant dem som hang meg opp i bruken av prostituerte her😣 Denne kronikken under er skrevet av en tidligere dansk prostituert. Anbefaler alle horekunder å lese den og håper de får en bedre forståelse for hva dette ‘yrke innbærer. Og her beskrives bare synsvinkelen fra ei som solgte seg frivillig. De aller fleste gjør det i en eller annen form for tvang. Enten menneskehandel eller for å overleve i en krise..😔

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/v5Vj/til-deg-som-kjoeper-sex-tanja-rahm

Anonymkode: a339c...9d3

[AnonymBruker]

Ærlighet varer lengst. Si det som det er. Du orket ikke å leve i et sexløst forhold lenger. Derfor har du benyttet tjenester.

Hun blir sur ja, men om hun ikke vil at du skal drive med andre så innser hun at hun må stille opp selv.

Skjønner hva du har vært igjennom, var nesten som å lese om mitt eget liv. Men jeg har ikke kommet lenger enn til første barn, som nå er 6år gammelt. Men blir nok ikke flere for vår del. For vi har ikke hatt sex siden 2017, og kommer nok ikke til å ha det heller. Selv har jeg ikke vært utro, enda, men har sagt fra at jeg ikke har tenkt å fortsette å leve i ufrivillig sølibat. Jeg er ikke for utroskap, derfor har jeg foreløpig ikke vært det. Men alt har en grense. 

Anonymkode: dc813...e8f