Dagens oppdragelse og det å være en forelder vs venn/lekekamerat

[AnonymBruker]

Er det bare vi som sliter? Jeg er vokst opp på 80-90 tallet der barn lekte selv, og foreldrene holdt på med sitt. Dette hadde jeg tenkt til å overføre til mitt barn, om enn med moderasjon, det er jo hyggelig å leke litt sammen også. Status 5 år senere er at ungen er fullstendig inkapabel til å leke selv. Og vi "startet" tidlig med å "øve" på dette, men det går ikke, han er hypersosiale og skal ALDRI være alene. Om han får beskjed om å finne på noe selv går han bare rundt oss og maser, prater, klenger. Om det går så langt at vi bli sinte så kan han leke litt en liten stund, så er det på igjen. Hva gjør man da? Føler alt bli feil. Det er ikke meningen å avvise, men det GÅR IKKE å være barnet lekekamerat på fulltid. Og barnet er åpenbart misfornøyd med å leke selv så det er jo ikke noe hyggelig for barnet heller. Og vi kan heller ikke ha besøk 24/7. Tips tas i mot med takk!

Anonymkode: 0e508...e7e

[AnonymBruker]

Vi blir med på lekeplassen, fotball og eventuelt aktiviteter som kan gjøres en times tid. 

Men leking med leker, tegning osv gjør vi ikke. Vi sier at det er kjedelig for oss voksne og at vi heller gjør de andre tingene når vi kan. Så gjør vi oss opptatte. Var mye mas i begynnelsen, men nå som han er 8 leker han på egenhånd. 

Jeg tenkte også som deg, men pga dagens bedømmelse er vist vår tankegang skadelig for barn. Så jeg gjorde som alle andre.

 Ikke at jeg tok noen skade 🤔

Anonymkode: ea024...da8

[AnonymBruker]

Det eldste barnet vårt er slik, mens lillesøsteren gjerne kan leke lenge alene. Den minste er bare to da, men det var ikke i nærheten av snakk om at storesøsteren kunne sitte og pusle med duplo eller lekekjøkken mens jeg laget middag, slik lillesøster gjør. Jeg tror det handler en del om personlighet også. Jeg lekte mye alene som barn, men var også en "pusler" som trivdes med å fordype meg i lek alene. Mitt eldste barn er mer sosial. Mitt eneste triks for å unngå at hun følger etter meg og prater (som jo er koselig det og, men ikke alltid), er å ha besøk av andre barn eller gå ut på en lekeplass med andre barn. 

Anonymkode: 63efb...600

[AnonymBruker]

Det er nok mye personlighet, som en over her skriver. Også har jeg inntrykk av at det ofte er første barnet som blir mest avhengig av stimuli. Har gjerne vert alene med foreldrene noen år og blitt vant til det.

Har selv to som er helt ulike. Den eldste må jeg ofte sette i gang med noe og bli med litt i starten før jeg sier «nå går mamma å rydder/leser avisen/lager middag», minste kan bare få beskjed om at «jeg går å lager middag» så finner han på noe helt selv.

Men det er vertfall ett lite tips fra meg; sett deg sammen med barnet og få leken i gang før du går for å gjøre ditt.

Anonymkode: 0fccc...871

[AnonymBruker]

Det er nok personlighet, og dere må nok belage dere på at det blir sånn i et år eller to til, minst. 

Men det er jo greit å ikke bare leke også. Inkluder barnet i "kjedeligere aktiviteter" som matlaging og klesvask og husvask. (Altså, du gjør oppgaven, og gir barnet små oppgaver å bidra med.) Om barnet heller vil gjøre noe annet, så si at du har tid når du er ferdig med X, Y og Z, men at barnet gjerne kan gå og finne på noe, så kommer du. 

Evt. som en over foreslår. Bli med og lek litt, og så sier du ifra at du må gå og "gjøre X, Y og Z" før du evt. kommer tilbake. 

Vårt barn godtok etter hvert å leke "ved oss" og ikke "med oss". Det hjalp også. 

Men det kan være greit å være tydelig tilstede når du er tilstede og leker, og like tydelig på når du går, eller slutter å være med i leken.

Anonymkode: dc23d...976

[Hactar]

Jeg har praktisert «du kan være med meg og gjøre husarbeid eller finne på noe annet på egen hånd» når jeg ikke har ønsket å leke sammen med barnet. I perioder har de da forsvunnet som dugg for solen, mens i andre perioder har vi fått gjort veldig mye husarbeid. Heldigvis legger de seg som regel nokså tidlig i de mest intense årene. 

[AnonymBruker]

Dette er av en eller annen grunn veldig vanlig i dag. Det var helt utenkelig for et barn for 30-50 år siden og holde på slik. Jeg ser dere foreldre springe etter ungene hvert våkne minutt. Jeg er besteforeldregrenserasjon og er helt utslitt av barnebarn. Jeg elsker dem over alt, men jeg orker jo ikke det kjøret. 
Når mine barn var små lekte jeg med dem av og til, men ikke helt tiden. De lærte tidlig å leke selv. Og når vi var på besøk hos besteforeldre så lekte jo ikke de med ungene heller. Ungene hadde en liten elske med leker som de tok frem, og de gled inn i hverdagen til besteforeldrene. Var med å gjøre husarbeid, lage middag, hente ved. ordne i hagen osv. 
Mine barnebarn maser konstant og det skal lekes med hele tiden. De forventer at det er jeg som voksne som skal underholde dem. Jeg fikk litt sjokk når første barnebarn kom, og jeg så hvordan foreldrene hele tiden underholdt barnet. De kunne ikke sitte og drikke kaffe, snakke eller være sosial med oss, de lekte med barnet. Barnet har fokus absolutt hele tiden. 
Og slik har det fortsatt selv om den eldste nå går på skolen. 

Jeg fatter ikke at dere orker, og jeg som bestemor må iallfall melde pass. Når jeg har løpt rundt en times tid er jeg helt gåen. Jeg så for meg å bygge lego, bake kake, puslespill og alle andre bestemorting. I stedet flyr jeg som et piska skinn rundt, for ingen vil jo gjøre slike ting lenger. Det skal skje noe hele tiden. 

Anonymkode: 76ac5...525

[AnonymBruker]

Kan barnehagen rett og slett ha litt av skylda her? Bare tenker litt høyt her nå. 1-åringene har jo voksne rundt seg på gulvet hele tiden, og når de blir større så leker de med hverandre. Alltid er det lekekamerater. Før i tida så var det jo ikke på langt nær så mange som gikk i barnehage.

Ts

Anonymkode: 0e508...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Kan barnehagen rett og slett ha litt av skylda her? Bare tenker litt høyt her nå. 1-åringene har jo voksne rundt seg på gulvet hele tiden, og når de blir større så leker de med hverandre. Alltid er det lekekamerater. Før i tida så var det jo ikke på langt nær så mange som gikk i barnehage.

Ts

Anonymkode: 0e508...e7e

barn har i alle fall mindre tid med foreldrene nå

Anonymkode: 2c33e...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Kan barnehagen rett og slett ha litt av skylda her? Bare tenker litt høyt her nå. 1-åringene har jo voksne rundt seg på gulvet hele tiden, og når de blir større så leker de med hverandre. Alltid er det lekekamerater. Før i tida så var det jo ikke på langt nær så mange som gikk i barnehage.

Ts

Anonymkode: 0e508...e7e

Jeg tror nok det heller er dere foreldre som gjør barna slik. Før hadde vi lekegrinder som barna hadde leker rundt seg når vi måtte gjøre andre ting som å vaske opp, lage mat osv.  Husker godt at barna mine lekte mye med ting allerede fra de var helt små i lekegrinden.  Det var jo ingen barn som fikk så mye oppmerksomhet tidligere som nå, så det holder ikke å hevde at det er forskjell på barn. Barn blir det de er lært og er vant med.
Hvis barnet ditt ikke greier å leke alene nå, er det nok fordi han har lært at det er slik tidligere. Det er veldig vanskelig å snu en vane hos barnet når det har blitt større og vant med noe annet.
 

Anonymkode: 76ac5...525

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette har med personlighet å gjøre, men mine barn klarer fint å leke selv i flere timer i strekk og vi har ikke gått bevisst inn for det. De er 6 og 9 år, har lekt alene i flere år begge to.

Når jeg ser en del andre foreldre så får jeg av og til litt dårlig samvittighet fordi vi sjeldent leker med barna, men godene er jo at de fint klarer å aktivisere seg selv. Vi voksne liker ikke å leke, og hvis vi er opptatt med noe eller noen, så avviser vi ofte barna ved å si at det ikke passer nå, men at vi kommer bort til dem når vi er ledige. Vi oppsøker dem gjerne i deres lek når vi har tid.

Vi "sjekker inn" med barna med lange samtaler på senga, spontan herjelek i stua og vi leser sammen eller spontanklemmer. Vi har gode, trygge relasjoner, men jeg ser altså at jeg leker mye mindre enn en del andre foreldre. Enkelte barn på besøk maser, maser, maser om min tilstedeværelse i leken, og jeg synes det er utrolig slitsomt. Jeg ser at spesielt mammaen danser rundt og spiller, leker, avbryter egne aktiviteter når barnet forlanger selskap.

Så i mitt hode henger det sammen med hva barna er vant til? 

Anonymkode: 405b9...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg tror nok det heller er dere foreldre som gjør barna slik. Før hadde vi lekegrinder som barna hadde leker rundt seg når vi måtte gjøre andre ting som å vaske opp, lage mat osv.  Husker godt at barna mine lekte mye med ting allerede fra de var helt små i lekegrinden.  Det var jo ingen barn som fikk så mye oppmerksomhet tidligere som nå, så det holder ikke å hevde at det er forskjell på barn. Barn blir det de er lært og er vant med.
Hvis barnet ditt ikke greier å leke alene nå, er det nok fordi han har lært at det er slik tidligere. Det er veldig vanskelig å snu en vane hos barnet når det har blitt større og vant med noe annet.
 

Anonymkode: 76ac5...525

Men det er det jeg ikke forstår. Vi har ikke "gjort" barnet slik. Helt fra han var baby har vi lagt opp til at han skal holde på for seg selv, først under babygymmen, senere i lekegrind. For ja, vi hadde det! Men han har alltid vært misfornøyd med dette og krevd oss. 

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg vet ikke om dette har med personlighet å gjøre, men mine barn klarer fint å leke selv i flere timer i strekk og vi har ikke gått bevisst inn for det. De er 6 og 9 år, har lekt alene i flere år begge to.

Når jeg ser en del andre foreldre så får jeg av og til litt dårlig samvittighet fordi vi sjeldent leker med barna, men godene er jo at de fint klarer å aktivisere seg selv. Vi voksne liker ikke å leke, og hvis vi er opptatt med noe eller noen, så avviser vi ofte barna ved å si at det ikke passer nå, men at vi kommer bort til dem når vi er ledige. Vi oppsøker dem gjerne i deres lek når vi har tid.

Vi "sjekker inn" med barna med lange samtaler på senga, spontan herjelek i stua og vi leser sammen eller spontanklemmer. Vi har gode, trygge relasjoner, men jeg ser altså at jeg leker mye mindre enn en del andre foreldre. Enkelte barn på besøk maser, maser, maser om min tilstedeværelse i leken, og jeg synes det er utrolig slitsomt. Jeg ser at spesielt mammaen danser rundt og spiller, leker, avbryter egne aktiviteter når barnet forlanger selskap.

Så i mitt hode henger det sammen med hva barna er vant til? 

Anonymkode: 405b9...645

Syns dette høres helt perfekt ut jeg, og sånn jeg kunne tenke meg og ha det  

Anonymkode: 0e508...e7e

[Hactar]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men det er det jeg ikke forstår. Vi har ikke "gjort" barnet slik. Helt fra han var baby har vi lagt opp til at han skal holde på for seg selv, først under babygymmen, senere i lekegrind. For ja, vi hadde det! Men han har alltid vært misfornøyd med dette og krevd oss. 

Syns dette høres helt perfekt ut jeg, og sånn jeg kunne tenke meg og ha det  

Anonymkode: 0e508...e7e

Det handler mye om personlighet også. Min eldste måtte aktivt måtte lære å leke selv, men mestret det ikke særlig før han litt eldre enn din. Yngste kunne holde på for seg selv helt fra start. Heldigvis lekte de mye sammen, så vi foreldre fikk litt avlastning der. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg vet ikke om dette har med personlighet å gjøre, men mine barn klarer fint å leke selv i flere timer i strekk og vi har ikke gått bevisst inn for det. De er 6 og 9 år, har lekt alene i flere år begge to.

Når jeg ser en del andre foreldre så får jeg av og til litt dårlig samvittighet fordi vi sjeldent leker med barna, men godene er jo at de fint klarer å aktivisere seg selv. Vi voksne liker ikke å leke, og hvis vi er opptatt med noe eller noen, så avviser vi ofte barna ved å si at det ikke passer nå, men at vi kommer bort til dem når vi er ledige. Vi oppsøker dem gjerne i deres lek når vi har tid.

Vi "sjekker inn" med barna med lange samtaler på senga, spontan herjelek i stua og vi leser sammen eller spontanklemmer. Vi har gode, trygge relasjoner, men jeg ser altså at jeg leker mye mindre enn en del andre foreldre. Enkelte barn på besøk maser, maser, maser om min tilstedeværelse i leken, og jeg synes det er utrolig slitsomt. Jeg ser at spesielt mammaen danser rundt og spiller, leker, avbryter egne aktiviteter når barnet forlanger selskap.

Så i mitt hode henger det sammen med hva barna er vant til? 

Anonymkode: 405b9...645

Dette høres ut som det vi gjør 😊

min første er veldig flink til å aktivisere seg selv. Det første stedet vi bodde hadde liten plass, og åpen kjøkkenløsning, så jeg var der jo hele tiden fysisk og prata om alt og ingenting, mens hun satt og lekte og holdte på med sitt. Når hun begynte å gå fulgte hun gjerne etter, så jeg inkluderte henne med mine aktiviteter, og når jeg hadde tid, satte jeg meg ned med henne. 

Idag er hun fire år, og leker masse selv og er veldig kreativ. Mannen min man gjerne bli med på rollespill osv, men jeg synes ikke det er noe gøy. Så det blir det lite av. Jeg kan fint sitte å holde på med hobbyaktiviteter sammen med henne. For da er vi oss selv og kan prate og tulle. Jeg pleier ofte å sjekke til hennes lek og spør hva hun leker med osv, og da forteller hun og det synes jeg er hyggelig 😊

Men vi leker sjeldent. Jeg ser på naboen og de er så aktive med barna, de er alltid på gulvet med dem og det er fascinerende hvor forskjellige vi mennesker er. 

Ungen min ser ikke ut til å ha tatt skade av at jeg sier jeg vil drikke kaffen min og lese nyheter først. Hun vet jo at jeg er der og er mottagelig for prat og kos og at jeg følger med. 😊

Anonymkode: 0e55a...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette høres ut som det vi gjør 😊

min første er veldig flink til å aktivisere seg selv. Det første stedet vi bodde hadde liten plass, og åpen kjøkkenløsning, så jeg var der jo hele tiden fysisk og prata om alt og ingenting, mens hun satt og lekte og holdte på med sitt. Når hun begynte å gå fulgte hun gjerne etter, så jeg inkluderte henne med mine aktiviteter, og når jeg hadde tid, satte jeg meg ned med henne. 

Idag er hun fire år, og leker masse selv og er veldig kreativ. Mannen min man gjerne bli med på rollespill osv, men jeg synes ikke det er noe gøy. Så det blir det lite av. Jeg kan fint sitte å holde på med hobbyaktiviteter sammen med henne. For da er vi oss selv og kan prate og tulle. Jeg pleier ofte å sjekke til hennes lek og spør hva hun leker med osv, og da forteller hun og det synes jeg er hyggelig 😊

Men vi leker sjeldent. Jeg ser på naboen og de er så aktive med barna, de er alltid på gulvet med dem og det er fascinerende hvor forskjellige vi mennesker er. 

Ungen min ser ikke ut til å ha tatt skade av at jeg sier jeg vil drikke kaffen min og lese nyheter først. Hun vet jo at jeg er der og er mottagelig for prat og kos og at jeg følger med. 😊

Anonymkode: 0e55a...f90

Nå har vi også baby, så aner ikke hvordan han kommer til å bli😊 spennende 

Anonymkode: 0e55a...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men det er det jeg ikke forstår. Vi har ikke "gjort" barnet slik. Helt fra han var baby har vi lagt opp til at han skal holde på for seg selv, først under babygymmen, senere i lekegrind. For ja, vi hadde det! Men han har alltid vært misfornøyd med dette og krevd oss. 

Syns dette høres helt perfekt ut jeg, og sånn jeg kunne tenke meg og ha det  

Anonymkode: 0e508...e7e

Såklart har dere lagt opp til det selv. Dere ga etter. Gang på gang istedet for å ta kampen. Og har dere gitt etter en gang lærer barnet at om det bare maser lenge nok gir dere etter igjen etterhvert.

Anonymkode: 777b7...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Men det er det jeg ikke forstår. Vi har ikke "gjort" barnet slik. Helt fra han var baby har vi lagt opp til at han skal holde på for seg selv, først under babygymmen, senere i lekegrind. For ja, vi hadde det! Men han har alltid vært misfornøyd med dette og krevd oss. 

 

Anonymkode: 0e508...e7e

Forskjellen er nok at i dag plukker vi opp barnet som gråter fordi han ikke vil være alene i lekegrinda. Tidligere generasjoner ignorerte gråten når barnet ikke ville sitte for seg selv. Det er helt naturlig for små barn å kreve oppmerksomhet fra voksne, så det er ikke noe de voksne "lager". 

Anonymkode: 78bf2...4ce

[AnonymBruker]

Jeg tror det har mest med personlighet å gjøre. Min bestemor fikk en av hver, hvor den ene fordypet seg timesvis i lek alene, mens den andre hang rundt bena hennes hele tiden.
 

Jeg prøver å tenke på det sånn at det betyr mye for barnet mitt å leke med meg, og at vi skaper et sterkt bånd på den måten. Når jeg vier mye tid til henne blir hun mye mer medgjørlig, og mindre grinete. Men er jo ikke alltid jeg har kjempelyst til å leke. Hun kunne leke mye alene som baby, men etterhvert ville hun helst leke sammen med noen. Hun skjønner når jeg er opptatt med andre ting, som regel. 

Anonymkode: e6d6f...2db

[AnonymBruker]

Det går ikke å underholde et barn hele dets våkne tid, men alle foreldre bør leke eller finne på nye hyggelig med barna en stund hver eneste dag. Kanskje barnet maser fordi dere aldri leker med ham og det er noe han savner veldig? Dere har vært opptatt av å lære barnet å leke selvstendig, kanskje det har gått for langt slik at han ikke føler seg sett. Det betyr veldig mye for barn at foreldre bruker tid med dem og det har veldig mye å si for utviklingen deres. Det virker som dere er mer opptatt av at dere skal ha det behagelig enn at barnet skal få det han trenger. 

Anonymkode: 77ddc...afb

[Gjest Albbas]

On 10/21/2021 at 7:19 PM, AnonymBruker said:

Jeg tror nok det heller er dere foreldre som gjør barna slik. Før hadde vi lekegrinder som barna hadde leker rundt seg når vi måtte gjøre andre ting som å vaske opp, lage mat osv.  Husker godt at barna mine lekte mye med ting allerede fra de var helt små i lekegrinden.  Det var jo ingen barn som fikk så mye oppmerksomhet tidligere som nå, så det holder ikke å hevde at det er forskjell på barn. Barn blir det de er lært og er vant med.
Hvis barnet ditt ikke greier å leke alene nå, er det nok fordi han har lært at det er slik tidligere. Det er veldig vanskelig å snu en vane hos barnet når det har blitt større og vant med noe annet.
 

Anonymkode: 76ac5...525

Nåja. Sammenhengen du påstår å se (at dagens barn krever mer oppmerksomhet) kan like gjerne henge sammen med at dagens barn tilbringer mye mindre tid med foreldrene og mer tid i barnehage. Når de endelig er hjemme fra barnehagen har de faktisk et intenst behov for foreldrene sine. De er utslitte etter en lang dag i barnehagen, da er det vanskelig å finne på noe selv, og man har behov for å "lade opp" med mamma eller pappa. Så er foreldrene i stedet opptatt med middag og husarbeid og fred og ro og du har maset gående. 

Min femåring er kjempeflink til å leke selvstendig. Det er ikke noe vi bevisst har lært han, det er personligheten hans. Han er veldig lik både meg og sin far. Etter barnehagen derimot er han kjempesliten og greier ikke på noen måte å aktivisere seg selv. Da må vi ut, finne på noe sammen eller se på tv. 

Mine foreldre fikk barn på 70 og 80-tallet og har aldri brukt lekegrind og tilsvarende, så jeg er nå ikke så sikker på at det var så mye mer vanlig før. Derimot brukte både min mor og min svigermor mer tid på barna sine i hverdagen, fordi de ikke jobbet fullt (svigermor var hjemmeværende til barna var langt oppe i skolealder). Økonomisk var det trangere, men besteforeldregenerasjonen kan ikke akkurat skryte på seg at de hadde så mye mindre tid. 

TS, dette handler MYE om personlighet. Ville nok fokusert mer på det enn å frustrerte deg over at sønnen din ikke er helt slik du skulle ønske han var. Det betyr ikke at du må leke med han hele tiden, men du må nok slå deg til ro med at han er mer sosial. La han delta i husarbeid, og vær tydelig når du trenger tid for deg selv.