Hvor mange her inne har «bare» et barn?

[AnonymBruker]

Har en jente på 4 1/2 år og vet ikke om jeg vil ha flere. Vi stor trives sammen som 3 i familien, og hun er veldig utadvendt, elsker mennesker og er langt ifra sjenert. Blir fort kjent med folk. hadde sett på det som annerledes om barnet var veldig sjenert og tung osv. 
Jeg hadde et veldig tøft svangerskap og tiden etter sist, er nok derfor jeg vurderer om vi skal la det være sånn som det er. Vi var også prøvere for litt siden og ble gravide, men mistet desverre i uke 10, og nå vet jeg ikke om vi skal prøve igjen. Er det egoistisk å ikke få en søsken? Hun maser etter en søsken også så det hjelper jo ikke på valget vi står i nå. Veldig interessant å høre om flere har enebarn og evt hvorfor? 

Anonymkode: 9690d...399

[AnonymBruker]

Vi har også bare ett barn på litt over året, og hverken jeg eller kona ser for oss noen flere. Nå er vi nettopp ferdige med det som liksom skal være "det vanskelige året" for parforholdet, og det har gått veldig fint. Jeg tror mye av grunnen til det er at vi ikke har andre barn i tillegg til babyen, at vi har tid til både hverandre og oss selv.

Og akkurat sånn vil jeg holde det. Barnet er sosialt og utadvendt, har andre barn på samme alder rundt seg i utvidet familie og er godt sosialisert. Jeg har også tenkt på dette med at vi "fratar" barnet søsken (jeg er glad for at jeg har mine), men tenker at dette med nære forhold kan vi løse på andre måter - f.eks. ved å ha et åpent hjem for søskenbarn og etterhvert venner.

I følge den forskningen jeg har lest om enebarn er det en myte med dette bortskjemte enebarnet som mangler sosiale antenner. Tvert imot, i følge det jeg har lest, scorer enebarn mer likt det typiske eldste barnet i flokken når det gjelder det meste som måles i sånne undersøkelser. Men det kan være en utfordring for dem når de blir eldre at alt ansvaret for aldrende foreldre da havner på dem. Men det kan vi også være bevisste på ved ikke å klenge på det ene barnet vi har.

Uansett kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at jeg vil være en bedre forelder dersom jeg får alenetiden min, og ikke må stresse rundt med flere barn som skal alt mulig hele tiden. Parforholdet er også viktig for meg, så ser ikke poenget med å risikere det heller. Sånn som det er nå er det veldig uproblematisk å avlaste hverandre, og at begge får tid til sine egne greier. Så hvorfor gamble med noe som fungerer?

Anonymkode: 6437f...63f

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn.

Mannen stakk av da barnet var bittelite. Har ingen ny mann, og har ikke lykkes med mine turer til Danmark - dessverre - og har ikke råd til flere slike turer. Har heller ingen ny mann i sikte. Så det blir nok kun ett barn på meg 😔

Anonymkode: 610d5...5bf

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn og er lykkelig med det. 
Han er i tenårene nå og det krever en del, så det er godt å kunne være 100% tilstede for han. 
Har aldri ønsket meg flere barn. 

Anonymkode: e8fdc...f4a

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn og er fornøyd med det. Mannen er ikke like fornøyd, men det får han takle. Jeg levde i et rent helvete fra jeg ble gravid sist og til ungen var 6 mnd. ALDRI om jeg gjør det igjen, nå har jeg jo lille å ta meg av i tillegg. 

Anonymkode: 25927...acf

[AnonymBruker]

Jeg har bare et barn, og har alltid ønsket flere. Men det ble slutt med faren etter noen år. Har nettopp møtt en ny etter mange år, men han har barn fra før, og er sterilisert, så blir med dette ene barnet. 😕

Anonymkode: 852e3...a20

[AnonymBruker]

Vi har bare ett barn. Var lenge tenkt å få flere, skulle bare komme over den verste kneiken først. Kneiken varte i over 4 år. Barn med svært lite søvnbehov som gikk hardt utover forholdet. I tillegg til ingen mulighet til barnevakt pga covid. Endelig fått hodet over vannet nå, og nå frister det ikke å starte på nytt igjen.

Anonymkode: 8c889...b15

[Million]

Jeg har ett barn, og han er over tjue nå. Er lykkelig med det, og har egentlig aldri tenkt noe negativt med det at han er enebarn. Han har heller aldri nevnt noe som helst om at han kunne tenkt seg søsken. Han trives som enebarn.

Det var ett års tid mellom da jeg var 37 og 38 at vi prøvde å få en til, men det skjedde aldri noe, så da jeg ble 38 sa jeg at jeg ikke ville prøve på noen ny graviditet mer. Han fikk være enebarn. Og det ble han.

Noen ganger (men ikke ofte) føles det litt rart i årene etterpå at nummer to aldri ble noe av. Jeg hadde navn klart og allting. Men da det ikke gikk, trakk jeg på skuldrene og følte det var greit likevel.

[AnonymBruker]

Vi har ett, og vi har det så koselig ❤️ Egentlig ønsket vi oss fler, men det har ikke klaffet. Prøvde et IVF-forsøk, siden jeg føler at man må ha mer enn ett, men jeg ble ikke gravid. Så da har vi forsonet oss med det og ikke prøvd mer, og føler at vi har det veldig bra med ett ❤️

Anonymkode: 8c125...804

[AnonymBruker]

Har et barn, og er veldig i tvil på om vi skal ha et til. Vi har veldig liten familie på begge sider, og jeg føler veldig på at barnet blir "alene i verden" hvis det forblir enebarn. Samtidig så har verken jeg eller mannen min veldig mye kontakt med våre søsken heller... og jeg er usikker på om jeg egentlig har lyst på et barn til, utover følelsen at jeg bør få et til. 

Skikkelig ambivalent!

Anonymkode: 2f6c7...ab8

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har også bare ett barn på litt over året, og hverken jeg eller kona ser for oss noen flere. Nå er vi nettopp ferdige med det som liksom skal være "det vanskelige året" for parforholdet, og det har gått veldig fint. Jeg tror mye av grunnen til det er at vi ikke har andre barn i tillegg til babyen, at vi har tid til både hverandre og oss selv.

Og akkurat sånn vil jeg holde det. Barnet er sosialt og utadvendt, har andre barn på samme alder rundt seg i utvidet familie og er godt sosialisert. Jeg har også tenkt på dette med at vi "fratar" barnet søsken (jeg er glad for at jeg har mine), men tenker at dette med nære forhold kan vi løse på andre måter - f.eks. ved å ha et åpent hjem for søskenbarn og etterhvert venner.

I følge den forskningen jeg har lest om enebarn er det en myte med dette bortskjemte enebarnet som mangler sosiale antenner. Tvert imot, i følge det jeg har lest, scorer enebarn mer likt det typiske eldste barnet i flokken når det gjelder det meste som måles i sånne undersøkelser. Men det kan være en utfordring for dem når de blir eldre at alt ansvaret for aldrende foreldre da havner på dem. Men det kan vi også være bevisste på ved ikke å klenge på det ene barnet vi har.

Uansett kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at jeg vil være en bedre forelder dersom jeg får alenetiden min, og ikke må stresse rundt med flere barn som skal alt mulig hele tiden. Parforholdet er også viktig for meg, så ser ikke poenget med å risikere det heller. Sånn som det er nå er det veldig uproblematisk å avlaste hverandre, og at begge får tid til sine egne greier. Så hvorfor gamble med noe som fungerer?

Anonymkode: 6437f...63f

Har gjort mange av de samme vurderingene som deg. Ang det med ansvar for aldrende foreldre, som du sier håper jeg man som foreldre kan dempe ansvaret ved å være bevisst på å ta vare på seg selv. Videre er det jo ingen garanti for at søsknene dine faktisk gidder å hjelpe til med gamle foreldre eller at de bor nært nok. Jeg har også lest at det nesten alltid er den datteren som bor nærmest som tar nesten all jobben med gamle foreldre, men dette er fra boken "One and Only: The Freedom of Having an Only Child, and the Joy of Being One", som baserer seg mye på eksempler fra USA og Kina og generelt er dårlig på kildehenvisning.

Anonymkode: c855a...726

[AnonymBruker]

Vil forresten anbefale denne podcasten (se under). Hun som har den er ganske god på både kildehenvisning og kildekritikk. Jeg har kjent mye på dette med å frarøve sønnen min det å ha søsken, så har lest i overkant mye om det. Ut i fra litteraturen og erfaringer med verden rundt meg har jeg konkludert med at det å være enebarn i seg selv nok er like ille eller ikke ille som å ha søsken, men at fordommene som andre voksne vil ha til ditt enebarn er det skumleste med det. Mytene om enebarn står så sterkt hos folk, og fy søren så ekle folk kan være. Men i vår situasjon er det nok likevel den beste avgjørelsen, selv om jeg sørger litt over dette andre barnet som jeg hadde planlagt å ha.

 

Anonymkode: c855a...726

[AnonymBruker]

Prøvde i 4 år på søsken, måtte gi opp pga sykdom hos meg.

Så for oss blir det ett barn. 

Anonymkode: d0240...fae

[AnonymBruker]

Jeg har ett 😊 Pappaen ble veldig psykisk syk da jeg var gravid, og vi er ikke sammen lenger på grunn av det. Om jeg skulle møtt en ny mann er jeg for gammel. Trives også godt med én, synes det er mer enn nok 😅

Anonymkode: 9d567...067

[AnonymBruker]

Tusen takk for så gode fine svar fra alle! Det gjør kanskje valge enklere om det ikke skulle bli en nr to når jeg ser flere velger det og har gode erfaringer med det❤️ Samtidig som jeg føler en sorg over å legge fra meg en nr to noe som var ønsket når vi begynte prøvingen, men ble så akutt dårlig nesten med en gang jeg ble gravid så da jeg mistet ble jo det en stor sorg og jeg vet søren meg ikke om jeg klarer det igjen, både i form og psykisk. Etter jeg mistet var alt jeg ville å bli gravid raskest mulig igjen for å «erstatte» sorgen, men nå etter en stund så har jeg kommet mer på den tanken igjen om vi bare ska la vær? Fordi vi var jo litt usikre på nr to før vi begynte prøvingen også.

Så er tanken litt på som flere over her skriver at jenta vår får høre at hun sikkert er så bortskjemt og alle fordommene med å være enebarn, det er jo ikke noe jeg ønsker for henne. Skal ærlig si at jeg tenkte litt sånn om enebarn selv som gikk på barneskolen sammen med meg uten å si det høyt, husker jeg tenkte at det er rart at hun eller han ikke har søsken eller at hun er vel veldig bortskjemt og at det virket ensomt med bare de 3 i familien! Men nå når jeg har et barn selv og ser hvor fantastisk fint det egentlig er å være 3 så ser jeg helt annerledes på det. Også er det kanskje en annen tid nå enn det var sent på 90 tallet da jeg var barn? Da var det mye mer vanlig med 3-4 barn i hver familie, mens nå er 2 veldig vanlig? Men ikke uvanlig med 1 unge heller har jeg inntrykk av nå. Tror det var noe gjennomsnitt 1,5 barn i hver familie i norge. Og det vil jo si at de aller fleste i norge har et barn i hver familie? Og her er det regnet med de som har mange barn også! Bare sånn til info til dere andre med et barn her.

ts

Anonymkode: 9690d...399

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Også er det kanskje en annen tid nå enn det var sent på 90 tallet da jeg var barn? Da var det mye mer vanlig med 3-4 barn i hver familie, mens nå er 2 veldig vanlig? Men ikke uvanlig med 1 unge heller har jeg inntrykk av nå. Tror det var noe gjennomsnitt 1,5 barn i hver familie i norge. Og det vil jo si at de aller fleste i norge har et barn i hver familie? Og her er det regnet med de som har mange barn også! Bare sånn til info til dere andre med et barn her.

ts

Anonymkode: 9690d...399

Jeg kan by på litt fakta her også. Ca 1/5 er enebarn nå. Så i en klasse med 25 barn så vil det være 5 enebarn, så våre barn blir antakelig ikke alene om det. Jeg vil anta at det er flere enebarn i Oslo og færre på bygda, men det er bare spekulasjon. Avviket fra antakelsen din skyldes at det er stadig flere som ikke får barn, og at de er med i statistikken. De fleste får imidlertid to.

Jeg ble også elendig dårlig av å være gravid. Var sengeliggende i fem måneder, gikk ned i vekt, masse styr. Første året med baby var et helvette, han sov vesentlig mindre enn normalt og da han var våken gråt han non stop med mindre han ble båret, da var han til gjengjeld kjempefornøyd. Valget med å kun ha ett barn kommer av at vi ikke tør å utsette sønnen vår for dette. Jeg er mye alene med ham også og det går jo ikke i kombinasjon med sengeliggende i månedsvis pga svangerskapskvalme. Vi skjønner ikke hvordan vi skal kunne ivareta både ham og en baby, så vi lar det være. Sliter som nevnt med avgjørelsen, derav literaturstudien, men vet vel innerst inne at dette er eneste riktige valg. Jeg ombestemmer meg stadig vekk, men kommer alltid tilbake til at det må bli sånn.

Anonymkode: c855a...726

[tussi84]

Har kun 1 barn foreløbig. Vi får se om det blir en til. Vi brukte mange år på å få det ene barnet, og veien før vi fikk det bestod av masse skuffelser (tok lang tid mellom hver graviditet og de 3 gangene jeg ble gravid mistet jeg). Så vi fikk vært første barn da jeg var 36 år. 

Siden jeg har noen problemer med å bli gravid + beholde så er det ikke sikkert det blir flere. Alderen min har også noe å si. Jeg er 37,5 år nå, og vi kommer nok til å prøve på en til snart, men klaffer det ikke innen ca 1 år så tenker jeg at da holder det med 1. Jeg føder ikke barn etter 40 år.

[Sunnys]

Nei, det er ikke egoistisk i det hele tatt. Det er ditt valg, og dere må gjøre det som føles riktig for deres familie. 
Det er mange grunner til at folk ikke vil ha flere barn. Tøft svangerskap, fødselsangst, fødselsdepresjon, lite søvn og at en rett og slett ikke orker ett barn til. En må kjenne sine begrensninger og hva en faktisk har lyst til.
Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha 3 barn. Men etter en forferdelig vond fødsel med siste, tenkte jeg : aldri mer!! 
barn skal følges opp og det koster også penger. En skal ha overskudd og tid til seg selv også. Forholdet skal vedlikeholdes og en skal ha det bra. Noen trives med mange barn, og noen trives med ett. Ingenting er mer feil eller riktig. Det som passer best for dere er riktig for dere. 

[AnonymBruker]

Frykten min med ett barn er at noe skal skje med det, en ulykke eller sykdom, som gjør at jeg blir barnløs, og er for gammel til å få flere… Egoistisk, men jeg får jo barn for å ha en familie. 

Anonymkode: 2dd83...be3

[AnonymBruker]

Er alene med ett barn på nå 10 år. Var alene siden barnet var ca. 2 år. Selv om det er slitsomt til tider, har jeg ofte savnet en sjanse til i livet - til å få en ordentlig familie, men har ikke lyktes enda med å finne rett mann, pluss at barnet begynner å bli såpass stort. Jeg skulle gjerne fått to tette til.. For jeg skulle så gjerne ønske at de hadde selskap i hverandre.

Anonymkode: 505ee...1f1