Hvordan vise sinne på en sunn måte?

[AnonymBruker]

Jeg har et problem. Jeg blir nesten aldri sint, den eneste jeg blir sint på er mannen min. Som regel er det berettiget harme, f.eks. hvis han har brutt en avtale (i går kom han ikke hjem til avtalt tid og var full slik at han ikke kunne passe på barnet vårt, og han klarte heller ikke å stå opp slik at han kunne passe babyen i dag, og jeg måtte avlyse planene mine. Babyen er bare noen mnd gammel, og jeg har fått ekstremt lite søvn de siste dagene, og trenger den avlastninga jeg kan få. Da er det lov å bli forbanna for syns jeg). 

Jeg har selv vokst opp med en mor som har vært veldig mye sint, og jeg har vært redd for henne og gått på eggeskall for å ikke gjøre henne sint. Jeg merker at jeg har en måte å bli sint på, som gjør at mannen min blir redd. Han sliter i tillegg med angst og depresjon, litt selvmordstanker og mye selvdestruktivitet. Når jeg var forbanna på ham i dag, så gråter jeg veldig mye og orker ikke se på ham. Jeg har lyst til å gi ham kjempedårlig samvittighet. Jeg har tendenser til å gi ham litt "silent treatment". Jeg kan si ting som "nå har du virkelig dritt deg ut!" Uten å si noe mer. Dette er ikke en sunn måte å reagere på, og det gjør at han blir redd, han hater seg selv og får for dårlig samvittighet. 

Når jeg får roet meg ser jeg at dette er et sykt dårlig mønster, og jeg får dårlig samvittighet over å ha blitt sint på den måten. Jeg vil ikke at barnet mitt skal vokse opp med en mor som skaper så dårlig stemning hjemme, som gjør de rundt seg redde og som ikke har selvinnsikt. Slik var min mor, og det har ødelagt forholdet vårt.

Men, jeg vet altså ikke hvordan jeg skal klare å bli sint på en "adekvat" måte når jeg blir så skuffa over mannen min. Jeg må jo sette en grense, jeg syns han skal få dårlig samvittighet og skjønne at han ikke kan bryte avtaler når vi har et barn sammen. Men han bør ikke bli redd for meg, det er skadelig.

Hvordan bli sint på en sunnere måte? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å reagere på en mer normal måte.. er livredd for å bli sånn mot barnet mitt om noen år.. 

Anonymkode: 8c739...573

[Entern]

Det er vanskelig når man kanskje er konfliktsky og derfor har vanskelig for å sette grenser. Når man først sier fra blir det FOR MYE og så venter man enda lengre neste gang...

[AnonymBruker]

Sinnemestringskurs? Har du gått til noe terapi for å bearbeide barndommen din? Jeg har hatt en samboer med uforutsigbart sinne og silent treatment. Det er fryktelig ubehagelig. Jeg er ikke sammen med han nå. Og for å være helt ærlig, så ser jeg ikke at jeg kunne vært sammen med han. Men han hadde ikke selvinnsikt som du. Han skyldte på alle andre, og ville ikke ta tak i sinnet sitt.
Sinnet var jo pga andres feil.

Anonymkode: 442f2...31b

[AnonymBruker]

Entern skrev (1 time siden):

Det er vanskelig når man kanskje er konfliktsky og derfor har vanskelig for å sette grenser. Når man først sier fra blir det FOR MYE og så venter man enda lengre neste gang...

Ja, du sier noe. Jeg har lyst til å være grei hele tida og sliter med å si nei. Jeg sa ikke nei da mannen ringte i går og spurte om han kunne bli lengre på byen (da var han allerede brisen). Jeg sa noe sånn som at jeg ikke kan ta valget for ham, men at jeg blir skuffa, vil ikke stole på deg mer osv.. men jeg sier sjeldent nei.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sinnemestringskurs? Har du gått til noe terapi for å bearbeide barndommen din? Jeg har hatt en samboer med uforutsigbart sinne og silent treatment. Det er fryktelig ubehagelig. Jeg er ikke sammen med han nå. Og for å være helt ærlig, så ser jeg ikke at jeg kunne vært sammen med han. Men han hadde ikke selvinnsikt som du. Han skyldte på alle andre, og ville ikke ta tak i sinnet sitt.
Sinnet var jo pga andres feil.

Anonymkode: 442f2...31b

Kanskje det hadde vært noe? Eller parterapi på Familievernkontoret? Jeg ser for meg at sinnemestring er mest retta mot de med "eksplosivt" sinne, men det kan vel være for sånne som meg også, som bare gråter og sender stille og skremmende signaler. Kanskje det er verre enn eksplosivt sinne.

Ts

Anonymkode: 8c739...573

[AnonymBruker]

Kan du forsøke å tvinge deg selv til å si mer når du er sint, i stedet for silent treatment? Det vil ta tid å finne balansen. Det kan også hjelpe å ta deg selv på det oftere og oftere, med det samme du merker det. Hvis du kan klare å si høyt "nå er jeg så sint og skuffet og lei meg at jeg føler jeg ikke klarer å snakke med deg, men jeg vet at silent treatment ikke vil være noe bedre så jeg skal prøve å bare skrike ut alt jeg tenker og føler akkurat nå" 

Dette fungerer kun dersom du er en av oss som ikke har det i seg å si sårende ting kun for å såre, uansett hvor sinna man blir. Hvis man er av den typen, er silent treatment bedre synes jeg.

Anonymkode: f0d1d...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2021 den 14.59):

Ja, du sier noe. Jeg har lyst til å være grei hele tida og sliter med å si nei. Jeg sa ikke nei da mannen ringte i går og spurte om han kunne bli lengre på byen (da var han allerede brisen). Jeg sa noe sånn som at jeg ikke kan ta valget for ham, men at jeg blir skuffa, vil ikke stole på deg mer osv.. men jeg sier sjeldent nei.

 

Kanskje det hadde vært noe? Eller parterapi på Familievernkontoret? Jeg ser for meg at sinnemestring er mest retta mot de med "eksplosivt" sinne, men det kan vel være for sånne som meg også, som bare gråter og sender stille og skremmende signaler. Kanskje det er verre enn eksplosivt sinne.

Ts

Anonymkode: 8c739...573

Jo, du har et sinneproblem du også. Selv om det ikke er eksplosivt. Silent treatment gjør like vondt som en knyttneve, om ikke mer! Det er bare mer passiv aggressivt. Og du sier "nei" når du sier at hvis han blir lengre på byn, så vil du slutte å stole på han. Du sier det bare på en mer emosjonell umoden måte. Du har et sinneproblem, men ser det ikke så godt selv pga at det ikke er så høylydt og konkret. Men det er fortsatt like ødeleggende for andre.

Anonymkode: 442f2...31b

[AnonymBruker]

Sinnemestringskurs er for alle med sinneproblemer. Du må lære deg å bli sint uten å ty til silent treatment, trusler, spydigheter, latterliggjøring, krenkelser, snakke i absolutter, brøle, voldsomt kroppsspråk, slå i bord og vegger, kaste ting, smelle med dører osv. Vet ikke hvor mye av disse tingene som gjelder deg, men alt dette er jo uakseptable og destruktive måter å vise sinne på.

Det viktige er å kunne bli sint og si i fra uten å ty til krenkende strategier og da trenger man ofte hjelp. For noen hjelper det å telle til ti og puste med magen, for da handler de ikke impulsivt og på instinktet, men får tid til å vurdere en bedre reaksjonsmåte.

Anonymkode: 8e904...696

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2021 den 13.24):

i går kom han ikke hjem til avtalt tid og var full slik at han ikke kunne passe på barnet vårt, og han klarte heller ikke å stå opp slik at han kunne passe babyen i dag, 

Han sliter i tillegg med angst og depresjon, litt selvmordstanker og mye selvdestruktivitet. 

 

Anonymkode: 8c739...573

Dere to bør rett og slett ikke være sammen på dette tidspunktet. Dere har begge en stor jobb å gjøre, på hver deres kant. Å skulle bo med en slik mann, kan få de fleste forbannet! 

Oppfordrer deg til å ta noen timer hos en privat psykolog som er flink med familiære relasjoner. Du har vokst opp med en mor som hadde problemer med å vise sinne på en sunn måte. Nå sier du at du selv sliter med det samme, du bare viser det på en annen måte enn din mor gjorde. Du trenger en psykolog som kan vise deg en vei gjennom disse problemene. 

Din mann må på sin side jobbe seg gjennom egne problemer. Det er ikke din jobb å ta vare på en så psykisk syk person. Det vil bare "spise deg opp" til slutt. 

[AnonymBruker]

Troyamin skrev (1 time siden):

Dere to bør rett og slett ikke være sammen på dette tidspunktet. Dere har begge en stor jobb å gjøre, på hver deres kant. Å skulle bo med en slik mann, kan få de fleste forbannet! 

Oppfordrer deg til å ta noen timer hos en privat psykolog som er flink med familiære relasjoner. Du har vokst opp med en mor som hadde problemer med å vise sinne på en sunn måte. Nå sier du at du selv sliter med det samme, du bare viser det på en annen måte enn din mor gjorde. Du trenger en psykolog som kan vise deg en vei gjennom disse problemene. 

Din mann må på sin side jobbe seg gjennom egne problemer. Det er ikke din jobb å ta vare på en så psykisk syk person. Det vil bare "spise deg opp" til slutt. 

Det var nå litt voldsomt. Syns ikke det spiser meg opp at han sliter psykisk. Vi har vært sammen i mange år, og han er blitt bedre og bedre psykisk på den tida. Han kommer nok neppe til å drikke seg uplanlagt full i tide og utide, selv om det sikkert kommer til å skje igjen en gang (han hadde fryktelig dårlig samvittighet etterpå hvertfall!)

Men at jeg bør snakke med en psykolog har du sikkert rett i! Evt familievernkontoret sammen. Han går allerede til behandling på sin kant. 

Ts

Anonymkode: 8c739...573

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2021 den 13.24):

Jeg har et problem. Jeg blir nesten aldri sint, den eneste jeg blir sint på er mannen min. Som regel er det berettiget harme, f.eks. hvis han har brutt en avtale (i går kom han ikke hjem til avtalt tid og var full slik at han ikke kunne passe på barnet vårt, og han klarte heller ikke å stå opp slik at han kunne passe babyen i dag, og jeg måtte avlyse planene mine. Babyen er bare noen mnd gammel, og jeg har fått ekstremt lite søvn de siste dagene, og trenger den avlastninga jeg kan få. Da er det lov å bli forbanna for syns jeg). 

Jeg har selv vokst opp med en mor som har vært veldig mye sint, og jeg har vært redd for henne og gått på eggeskall for å ikke gjøre henne sint. Jeg merker at jeg har en måte å bli sint på, som gjør at mannen min blir redd. Han sliter i tillegg med angst og depresjon, litt selvmordstanker og mye selvdestruktivitet. Når jeg var forbanna på ham i dag, så gråter jeg veldig mye og orker ikke se på ham. Jeg har lyst til å gi ham kjempedårlig samvittighet. Jeg har tendenser til å gi ham litt "silent treatment". Jeg kan si ting som "nå har du virkelig dritt deg ut!" Uten å si noe mer. Dette er ikke en sunn måte å reagere på, og det gjør at han blir redd, han hater seg selv og får for dårlig samvittighet. 

Når jeg får roet meg ser jeg at dette er et sykt dårlig mønster, og jeg får dårlig samvittighet over å ha blitt sint på den måten. Jeg vil ikke at barnet mitt skal vokse opp med en mor som skaper så dårlig stemning hjemme, som gjør de rundt seg redde og som ikke har selvinnsikt. Slik var min mor, og det har ødelagt forholdet vårt.

Men, jeg vet altså ikke hvordan jeg skal klare å bli sint på en "adekvat" måte når jeg blir så skuffa over mannen min. Jeg må jo sette en grense, jeg syns han skal få dårlig samvittighet og skjønne at han ikke kan bryte avtaler når vi har et barn sammen. Men han bør ikke bli redd for meg, det er skadelig.

Hvordan bli sint på en sunnere måte? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å reagere på en mer normal måte.. er livredd for å bli sånn mot barnet mitt om noen år.. 

Anonymkode: 8c739...573

Trenger du å bli sint? Du har jo selv valgt denne gjøken til mann. Lev ved eller gjør noe med det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sinnemestringskurs er for alle med sinneproblemer. Du må lære deg å bli sint uten å ty til silent treatment, trusler, spydigheter, latterliggjøring, krenkelser, snakke i absolutter, brøle, voldsomt kroppsspråk, slå i bord og vegger, kaste ting, smelle med dører osv. Vet ikke hvor mye av disse tingene som gjelder deg, men alt dette er jo uakseptable og destruktive måter å vise sinne på.

Det viktige er å kunne bli sint og si i fra uten å ty til krenkende strategier og da trenger man ofte hjelp. For noen hjelper det å telle til ti og puste med magen, for da handler de ikke impulsivt og på instinktet, men får tid til å vurdere en bedre reaksjonsmåte.

Anonymkode: 8e904...696

Jeg gjør egentlig ingen av de tingene der. Kanskje voldsomt kroppsspråk uten å si noe, i noen minutter. Den dagen var mannen stått opp, gikk rundt med veldig dårlig samvittighet, og jeg gikk med noen ting til boden uten å si noe da jeg skulle gå ut døra. Mannen sa "jeg kan ta det der" og jeg bare "nei" i en kort og sint tone før jeg gikk ut. Jeg hadde det også slik at jeg ikke klarte å se på ham og passerte ham mange ganger uten uten å gi øyekontakt eller si noe. Det er vel en form for silent treatment. Dette pågikk kanskje 20 minutter totalt. Hvis han sa noe til meg, så svarte jeg selvfølgelig, men bare i korte setninger. Men før dette gråt jeg veldig mye. Jeg er veldig følsom og kan gråte lenge. Jeg prøver ofte å skjule det litt for mannen, for jeg vil ikke han skal tenke at jeg manipulerer ham. Men ja, det er ikke noen god måte å reagere på. Da mannen dro på jobb sendte jeg melding og beklagde på hvordan jeg hadde reagert, så jeg sier alltid unnskyld når jeg får roa meg. Men jeg burde jo klare å roe meg før jeg behandler han på den måten. 

Anonymkode: 8c739...573

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det var nå litt voldsomt. Syns ikke det spiser meg opp at han sliter psykisk. Vi har vært sammen i mange år, og han er blitt bedre og bedre psykisk på den tida. Han kommer nok neppe til å drikke seg uplanlagt full i tide og utide, selv om det sikkert kommer til å skje igjen en gang (han hadde fryktelig dårlig samvittighet etterpå hvertfall!)

Men at jeg bør snakke med en psykolog har du sikkert rett i! Evt familievernkontoret sammen. Han går allerede til behandling på sin kant. 

Ts

Anonymkode: 8c739...573

Nja...? Er det egentlig så voldsomt sagt? Det å leve med et psykisk sykt menneske som innimellom truer med selvmord og som drikker seg såpass full at han ikke kan ta vare på et barn, tærer godt på partner over tid. 

Er enda av den oppfatningen at du bør ta vare på deg selv (og barnet) først. Deretter mannen. 

[Crazydoglady]

Hr. Aktiv skrev (42 minutter siden):

Trenger du å bli sint? Du har jo selv valgt denne gjøken til mann. Lev ved eller gjør noe med det. 

Folk har vell følelser eller? Og man vet ikke når man velger noen alt som kommer til å skje i fremtiden.. 

Sint er aldri noe man trenger ei heller noe konsteuktivt, men det er en følelse man likevel får i blant som kan skape visse reaksjoner. Helt normalt, akkurat som at fine folk kan gjøre dumme ting. 

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (1 time siden):

Trenger du å bli sint? Du har jo selv valgt denne gjøken til mann. Lev ved eller gjør noe med det. 

Det er lov å bli sint. Vi trenger sinnet vårt, akkurat som vi trenger glede og sorg. Men TS ønsker å lære å vise sinnet sitt på en sunn måte.
Det er bra! Og det er der f.eks Sinnemestringskurs kommer inn.

Anonymkode: 442f2...31b

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er lov å bli sint. Vi trenger sinnet vårt, akkurat som vi trenger glede og sorg. Men TS ønsker å lære å vise sinnet sitt på en sunn måte.
Det er bra! Og det er der f.eks Sinnemestringskurs kommer inn.

Anonymkode: 442f2...31b

Sinne fikser ingenting det. Til voksne folk skal det være nok å prate. Forstår de da ikke problemet er det lite vits å eskalere noe her. Du vil bare ødelegge for deg selv. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hr. Aktiv said:

Sinne fikser ingenting det. Til voksne folk skal det være nok å prate. Forstår de da ikke problemet er det lite vits å eskalere noe her. Du vil bare ødelegge for deg selv. 

Kanskje du skulle se litt på ditt forhold til dine egne følelser også?
 

Det den du siterer skriver er «etter boken». Sinne er en viktig følelse, som både gir engasjement og krefter for å kjempe mot urett, å oppnå ting både for seg selv og andre. Og veldig viktig i nære relasjoner for å sette grenser. 
 

Hvordan man bruker og uttrykker sinne er mer relevant i denne diskusjonen.  

Anonymkode: cc0e2...89e

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Kanskje du skulle se litt på ditt forhold til dine egne følelser også?
 

Det den du siterer skriver er «etter boken». Sinne er en viktig følelse, som både gir engasjement og krefter for å kjempe mot urett, å oppnå ting både for seg selv og andre. Og veldig viktig i nære relasjoner for å sette grenser. 
 

Hvordan man bruker og uttrykker sinne er mer relevant i denne diskusjonen.  

Anonymkode: cc0e2...89e

Hvorfor vise sinne når det å prate burde være nok? Alle voksne folk klarer utmerket godt å prate. Men det innebærer at man må stå litt i ilden og tåle å diskutere, men hvor sinne skal inn her forstår jeg faktisk ikke. Ingen gidder å høre på en person kjefte og bli usaklig. 

[ValarMorghulis]

Hr. Aktiv skrev (31 minutter siden):

Hvorfor vise sinne når det å prate burde være nok? Alle voksne folk klarer utmerket godt å prate. Men det innebærer at man må stå litt i ilden og tåle å diskutere, men hvor sinne skal inn her forstår jeg faktisk ikke. Ingen gidder å høre på en person kjefte og bli usaklig. 

Sinne er en viktig følelse, som personen du siterer skriver. Det å vise sinne betyr ikke at man må rope, skrike og være rasende, man kan helt fint prate og diskutere uten at man kjefter og er usaklig. Anbefaler deg å lese det som står på denne linken: https://www.folelseskompasset.no/informasjon/ulike-folelser/sinne/. 

Er selv en person som har vokst opp med å undertrykke sinne, og det er ikke bra for psyken. Det at TS etterlyser en sunn måte å vise sinnet sitt på synes jeg er utrolig bra, og viser god selvinnsikt ettersom hun selv forstår at hennes reaksjonsmønster ikke er så bra slik det er nå. Vilje til å jobbe med seg selv er en kjempeviktig egenskap.

Har dessverre ingen konkrete råd til deg angående selve sinnemestringen din TS, men kanskje du kan finne noen gode bøker om emnet? Selvhjelpsbøker har hjulpet meg masse på andre områder selv, det hjelper å bli oppmerksom på egne reaksjonsmønstre og få noen gode verktøy og strategier for å jobbe med seg selv. 

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (2 timer siden):

Folk har vell følelser eller? Og man vet ikke når man velger noen alt som kommer til å skje i fremtiden.. 

Sint er aldri noe man trenger ei heller noe konsteuktivt, men det er en følelse man likevel får i blant som kan skape visse reaksjoner. Helt normalt, akkurat som at fine folk kan gjøre dumme ting. 

Jo, man trenger av og til å bli sint, det er en naturlig og nødvendig del av følelsesregisteret.

Anonymkode: 0b139...092

[Hr. Aktiv]

ValarMorghulis skrev (1 time siden):

Sinne er en viktig følelse, som personen du siterer skriver. Det å vise sinne betyr ikke at man må rope, skrike og være rasende, man kan helt fint prate og diskutere uten at man kjefter og er usaklig. Anbefaler deg å lese det som står på denne linken: https://www.folelseskompasset.no/informasjon/ulike-folelser/sinne/. 

Er selv en person som har vokst opp med å undertrykke sinne, og det er ikke bra for psyken. Det at TS etterlyser en sunn måte å vise sinnet sitt på synes jeg er utrolig bra, og viser god selvinnsikt ettersom hun selv forstår at hennes reaksjonsmønster ikke er så bra slik det er nå. Vilje til å jobbe med seg selv er en kjempeviktig egenskap.

Har dessverre ingen konkrete råd til deg angående selve sinnemestringen din TS, men kanskje du kan finne noen gode bøker om emnet? Selvhjelpsbøker har hjulpet meg masse på andre områder selv, det hjelper å bli oppmerksom på egne reaksjonsmønstre og få noen gode verktøy og strategier for å jobbe med seg selv. 

Jeg har aldri opplevd å treffe damer som mestrer sinnet sitt. Enten fyker de i filler og eksploderer, blir usaklige eller stikker de av og blir stille altså konfliktsky. Ingen av disse er noen god og logisk løsning på et problem.