Jeg har gjort barna er bjørnetjeneste, det må snu nå. Ønsker råd.

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år higet etter å være perfekt, jeg har vært livredd for å ikke være god nok. Det bunner i at jeg for 10 år siden fikk en bekymringsmelding på meg for å la største barnet prøve å mestre det den kunne selv for den alderen, og at jeg ikke kom løpende med en gang barnet sutra for småting, det ble også nevnt at jeg hadde det litt rotete hos meg med en baby i hus (det var rent) . Den saken ble henlagt ganske fort og jeg har aldri hatt noe å gjøre med dem igjen, men jeg har bært den opplevelsen med meg i alle år og det ødela noe inni meg. 

Det har resultert i at jeg ble helt omvendt, og har alltid gjort alt for barna. Og da mener jeg alt. Jeg vekker de om morgenen, legger frem klær, jeg lager flott skolemat, pakker alt de skal ha, har kontroll på alt, minner de på å gå til skolen, lager alt av mat unntatt noen få måltid som etter-skolen mat og kveldsmat, det ordner de selv. Jeg rydder og vasker alt i huset så det er strøkent hver dag, og selvom de i utgangspunktet skal rydde rommet sitt selv så gjør jeg stadig vekk det også. Jeg lager de beste retter til skole arrangementer, jeg tar på meg flere verv på skolen og stiller alltid opp. Jeg kjøper flotte ting til barna stadig vekk- de har så mye at de ikke vet hva de ønsker seg til jul, jeg gir stadig penger til ting så de får vært med på alt med venner, jeg minner dem også på lekser, selvom akkurat der er største ganske flink selv. De er begge også flinke på skolen, det skal de ha.

Jeg gir de svært lite arbeidsoppgaver, de tar ut og inn i oppvaskmaskinen etter middag, thats it. Jeg minner dem på legging, pussing av tenner, dusjing-selvom de noen ganger tar ansvar selv der. Jeg passer til og med på småting som at de låser sykkelen sin når de kommer hjem, flere ganger er de uløste og jeg låser. Jeg passer på at de aldri har en flekk på klærne, jeg passer på at sekkene er ryddig, og tar ut matboksen etter skolen, og jeg går rundt hele dagen og lurer på om jeg har tenkt på alt. 

Jeg snakker med barna om ting, men er svært lite konsekvent, og jeg får fort dårlig samvittighet for ting jeg egevtlig ikke burde. Det hender jeg såklart sier til barna "nå må dere ta ut søpla" eller "nå skal dere støvsuge", men det er ofte lenge mellom hver gang. Minste gjør det uten klaging når jeg spør, største er ikke fornøyd. 

Vi kan ikke ha det sånn lengre, jeg merker at jeg snart går på veggen og at barna blir veldig bortskjemte på at jeg gjør alt for dem. De er snille barn, men jeg har virkelig gjort dem en bjørnetjeneste. Jeg lurer på hva som hadde skjedd en dag jeg ikke hadde gjort disse tingene, derfor må dette snu så de kan bli mer selvstendige. Jeg er så sliten av å løpe rundt, og i tillegg til alt jeg gjør for barna så går jeg både på skole selv og jobber turnus. 

Barna er som sagt snille, ingen dårlig oppførsel- men jeg vil ikke ha det sånn her lengre fordi jeg blir så sliten og jeg vil også at barna lærer seg å ta ansvar selv. Jeg er lei av å være redd for å ikke være perfekt og at jeg skal være redd for at "noe feil skal skje". 

Jeg har såklart en viss idé om hvordan jeg skal snu det, og jeg hadde en snakk med barna i går. Men er det noen som har tips så setter jeg stor pris på det, kanskje har andre vært der selv også. Barna er 11 og snart 15 år gamle.  

 

Anonymkode: d72a4...bda

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange praktiske tips til hvordan du bør snu det, men jeg vil si noe som kanskje kan hjelpe deg holde motivasjonen til å være konsekvent når det virker hardt:

Jeg har jobbet med mange universitetsstudenter, blant annet med livsmestring. Vi ser en enorm økning i mangelen på kunnskap når det gjelder husarbeid, for dem som har flyttet på hybel. Og selv om de ofte ikke forstår det selv der og da, så er det direkte linket til deres mentale helse og dermed også deres resultater på skolen. Studentene som allerede har innarbeidet seg gode rutiner på vask og rydd, holder det som regel langt ryddigere, har stødigere mentalhelse, og er mer disiplinert med skolearbeid. Vi får så mange studenter inn til oss som er helt fra seg fordi de føler at de ikke mestrer livet. 

Forsøk å ha dette i bakhodet og snakk med dem om det hele veien. Åpen kommunikasjon er viktig! Og ikke forvent at de skal vite hvordan de vasker benker, toalettet, dusjen, klesvask osv uten å vise dem flere ganger. Det er noe jeg husker fra egen erfaring, at min mor plutselig bestemte seg for at nå var jeg så gammel at jeg måtte jo kunne gjøre disse tingene, men hun glemte visst at hun aldri hadde lært meg å gjøre det ordentlig. Jeg lærte faktisk ikke å vaske skikkelig før jeg fikk en vaskejobb, da ble det ganske flaut å innse hvor skittent jeg hadde hatt det. 

Ps: Forsøk å jobbe inn hvor ekkelt det er å sove i samme sengetrekk mer enn 1-2 uker av gangen, og begynn å la dem bytte sengetrekk selv. Fokuser på hvor ekkelt det er å sove i døde hudceller og midd hvis man ikke bytter ofte nok. Tipset er fra min søster med barn 😂

Anonymkode: b1775...f68

[Era Vulgaris]

Så bra at du selv innser at du har gjort barna dine en bjørnetjeneste, det tyder på at du har selvinnsikt. Det som ikke er så bra, er du sannsynligvis har gjort dette så lenge at det kan bli veldig tungt å snu, etter som barna er så store. Jeg tror jeg ville satt meg ned med dem og laget en arbeidsfordeling hjemme i samarbeid med dem. Forklar dem at du ønsker at de skal bli mer selvstendige med tanke på at de ikke skal bo med mamma resten av livet. De må gjerne få velge oppgaver selv, men de må ha ansvar for for eksempel tre oppgaver hver. 

 

[AnonymBruker]

Era Vulgaris skrev (1 time siden):

Så bra at du selv innser at du har gjort barna dine en bjørnetjeneste, det tyder på at du har selvinnsikt. Det som ikke er så bra, er du sannsynligvis har gjort dette så lenge at det kan bli veldig tungt å snu, etter som barna er så store. Jeg tror jeg ville satt meg ned med dem og laget en arbeidsfordeling hjemme i samarbeid med dem. Forklar dem at du ønsker at de skal bli mer selvstendige med tanke på at de ikke skal bo med mamma resten av livet. De må gjerne få velge oppgaver selv, men de må ha ansvar for for eksempel tre oppgaver hver. 

 

Neida, det trenger ikke bli tungt. 11 og 15 er en fin alder for mer selvstendighet. Hadde vært verre om de nærmet seg 20.

Stemmer for en samtale i forkant slik at de forstår hvorfor hverdagen endres framover.

Du får til dette Ts!

Anonymkode: dcc5b...c78

[AnonymBruker]

Gjør ikke alle dette? 😬 Trodde dette var helt normalt jeg. Jeg har en 6 åring. Han må rydde rommet selv, en gang i uken. Han rydder og tallerken og glass inn i maskin etter måltid. Ellers gjør jeg akkurat som deg. 

Anonymkode: 437af...441

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor som var perfeksjonist og som gjorde alt. Med stadig kritikk mot meg på ting jeg ikke gjorde eller hvordan jeg gjorde det. Tatt lang tid for meg men nå som snart 40 åring har lært å lage systemer og rydde og vaske ordentlig. Jeg tenker det viktigste er at du tar deg tiden til å vise dem hvordan ting skal gjøres, viser dem kunnskapen din for hvordan man mestrer livet praktisk. Du høres ut som en kjempe flott mor og jeg tenker du bør sette deg ned med dem å gi dem arbeidsoppgaver og vise dem hvordan. Mestringsfølelse er i tillegg gull verdt for barn. 

Anonymkode: b8cc9...c97

[minister-mio]

Senk skuldrene, det høres ikke ut som en bjørnetjeneste for meg, men som en helt normal mor med flotte unger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Gjør ikke alle dette? 😬 Trodde dette var helt normalt jeg. Jeg har en 6 åring. Han må rydde rommet selv, en gang i uken. Han rydder og tallerken og glass inn i maskin etter måltid. Ellers gjør jeg akkurat som deg. 

Anonymkode: 437af...441

Nei, ikke alle gjør dette. Nå er det forskjell på en 6-åring og en 9-10 og 13/14-åring også. Jeg var veldig selvstendig av natur (typ fra babyfasen) og lagde matpakke, ryddet rommet osv selv fra tidlig barneskolealder.   Min bror er ikke selvstendig, selv i ganske voksen alder, og mamma gjør alt for ham. Så det kan være forskjell fra barn til barn også. Som mor lar jeg barna mine hjelpe til og gjøre ting selv så fremst tiden strekker og vi ikke bruker 20 minutter på å ha på sko før barnehagen. 

Anonymkode: d842d...6b9

[Tulltulla]

Du får ta en samtale med de, du sier jo ikke noe om hvor gamle de er, men du får bare si at nå er Hotell mamma stengt.

Så må de begynne å ta litt ansvar selv.

Mener ikke at du skal la de gå uten mat og klær, men det er utrolig å barn vokser på litt srbeudsoppgaver og tillit. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Gjør ikke alle dette? 😬 Trodde dette var helt normalt jeg. Jeg har en 6 åring. Han må rydde rommet selv, en gang i uken. Han rydder og tallerken og glass inn i maskin etter måltid. Ellers gjør jeg akkurat som deg. 

Anonymkode: 437af...441

Mulig mange gjør dette, men det betyr jo ikke at det er riktig. Jeg vokste opp på samme måte, med en mor som gjorde alt, og jeg fikk rett og slett ikke slippe til. Det resulterte i at jeg var totalt hjelpeløs da jeg flyttet for meg selv som 18-åring. Jeg hadde ikke skjært en brødskive, en gang! 
Læringskurven min ble ekstremt bratt, og jeg har ødelagt mange panner, kjeler, matvarer, og klær i læringsprosessen. Det er så unødvendig, for selv ønsket jeg å bidra hjemme, men fikk ikke lov. Det ble enten ikke bra nok for mors standard, eller jeg kunne ødelegge noe. 

Mine egne barn ble oppdratt temmelig motsatt, og fikk delta på alt av husarbeid fra de var små. Nå har jeg to voksne barn som aldri har hatt problemer med boevne etter at de flyttet hjemmefra.

Anonymkode: de28c...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har i mange år higet etter å være perfekt, jeg har vært livredd for å ikke være god nok. Det bunner i at jeg for 10 år siden fikk en bekymringsmelding på meg for å la største barnet prøve å mestre det den kunne selv for den alderen, og at jeg ikke kom løpende med en gang barnet sutra for småting, det ble også nevnt at jeg hadde det litt rotete hos meg med en baby i hus (det var rent) . Den saken ble henlagt ganske fort og jeg har aldri hatt noe å gjøre med dem igjen, men jeg har bært den opplevelsen med meg i alle år og det ødela noe inni meg. 

Det har resultert i at jeg ble helt omvendt, og har alltid gjort alt for barna. Og da mener jeg alt. Jeg vekker de om morgenen, legger frem klær, jeg lager flott skolemat, pakker alt de skal ha, har kontroll på alt, minner de på å gå til skolen, lager alt av mat unntatt noen få måltid som etter-skolen mat og kveldsmat, det ordner de selv. Jeg rydder og vasker alt i huset så det er strøkent hver dag, og selvom de i utgangspunktet skal rydde rommet sitt selv så gjør jeg stadig vekk det også. Jeg lager de beste retter til skole arrangementer, jeg tar på meg flere verv på skolen og stiller alltid opp. Jeg kjøper flotte ting til barna stadig vekk- de har så mye at de ikke vet hva de ønsker seg til jul, jeg gir stadig penger til ting så de får vært med på alt med venner, jeg minner dem også på lekser, selvom akkurat der er største ganske flink selv. De er begge også flinke på skolen, det skal de ha.

Jeg gir de svært lite arbeidsoppgaver, de tar ut og inn i oppvaskmaskinen etter middag, thats it. Jeg minner dem på legging, pussing av tenner, dusjing-selvom de noen ganger tar ansvar selv der. Jeg passer til og med på småting som at de låser sykkelen sin når de kommer hjem, flere ganger er de uløste og jeg låser. Jeg passer på at de aldri har en flekk på klærne, jeg passer på at sekkene er ryddig, og tar ut matboksen etter skolen, og jeg går rundt hele dagen og lurer på om jeg har tenkt på alt. 

Jeg snakker med barna om ting, men er svært lite konsekvent, og jeg får fort dårlig samvittighet for ting jeg egevtlig ikke burde. Det hender jeg såklart sier til barna "nå må dere ta ut søpla" eller "nå skal dere støvsuge", men det er ofte lenge mellom hver gang. Minste gjør det uten klaging når jeg spør, største er ikke fornøyd. 

Vi kan ikke ha det sånn lengre, jeg merker at jeg snart går på veggen og at barna blir veldig bortskjemte på at jeg gjør alt for dem. De er snille barn, men jeg har virkelig gjort dem en bjørnetjeneste. Jeg lurer på hva som hadde skjedd en dag jeg ikke hadde gjort disse tingene, derfor må dette snu så de kan bli mer selvstendige. Jeg er så sliten av å løpe rundt, og i tillegg til alt jeg gjør for barna så går jeg både på skole selv og jobber turnus. 

Barna er som sagt snille, ingen dårlig oppførsel- men jeg vil ikke ha det sånn her lengre fordi jeg blir så sliten og jeg vil også at barna lærer seg å ta ansvar selv. Jeg er lei av å være redd for å ikke være perfekt og at jeg skal være redd for at "noe feil skal skje". 

Jeg har såklart en viss idé om hvordan jeg skal snu det, og jeg hadde en snakk med barna i går. Men er det noen som har tips så setter jeg stor pris på det, kanskje har andre vært der selv også. Barna er 11 og snart 15 år gamle.  

 

Anonymkode: d72a4...bda

Oi, er du samboeren min? Han behandler sine barn slik, men prøver å snu. Det er hardt! Han har begynt helt i det små, med at de må rydde av bordet etter middag (sin egen tallerken og glass), skylle og sette i oppvaskmaskinen. Det må han mase om etter hver middag. Når de har fått det inn i rutinen, skal han ta neste oppgave. De rydder rommene sine, litt, men han rydder ferdig etterpå. Målet er at de rydder selv.

Lykke til! Kommer til å følge tråden for tips jeg kan gi ham 👍

Anonymkode: cd7a4...429

[Sølvrosen]

Siden de er så store kan du snakke ærlig med dem. Fortell del at du har innsett at du har sviktet dem i oppveksten, og ikke lært dem det de må lære.

Dere kan sammen lage en liste over hva de må lære før de flytter hjemmefra, og en plan for hvordan de skal gjøre dette. Start forsiktig, og øk etterhvert.

Pass på at de vet at de alltid kan spørre deg om hjelp. De må vite at det er greit å ikke kunne noe man aldri har lært. Samtidig er det ingen unnskyldning for å ikke lære det.

 

Jeg foreslår at dere tidlig starter med en dag i uka dere lager middag sammen. De kan være med på å bestemme hva det skal være, og så delta i matlagingen. Taco og pizza er fine for å samarbeide, og pleier å være godt likt.

Etterhvert kan de også lage mat selv en gang i uka. Sett lave krav til å begynne med. Husk at opprydding hører med, ellers kommer de ikke til å lære å rydde underveis.

 

Når det kommer til klesvask er sengetøy veldig fint å starte med. Det er gjerne plass til sengetøyet til to senger i en maskin, så la dem samarbeide om å skifte på egne senger annenhver lørdag. Du må selvfølgelig lære dem hvilket program, og sannsynligvis også gi dem påminnelse.

 

Å vaske hus er ikke veldig vanskelig, men veldig kjedelig. Vent med å gi dem ansvar for å vaske badet, gi dem noe mindre "ekkelt" til å begynne med. 

Endret 20. oktober 2021 av Sølvrosen

[AnonymBruker]

Den dagen jeg senket skuldrene og tenkte at det er godt nok var den dagen ungene her tok mer ansvar selv, så flyttet de etterhvert ut og plutelig slo lyset på, da fikk jeg høre de skjønte hva jeg hadde "mast om" og nå er det de som er perfeksjonister toegget sverd der der.. Jeg skulle ønske jeg hadde senket kravene litt før og lært dem at "godt nok" faktisk er helt greit.. Tøyet MÅ ikke henge en bestemt vei på tørkestativet, oppvaskmaskinen må ikke fylles på en bestemt måte, koppene i skapet må ikke stå men hanken en hvis vei osv osv - altså når man gjør det automatisk er det ikke et problem, men når andre ikke kan gjøre det fordi det ikke blir "bra nok" er det likevel en greie.. Så ja, kanskje du klarer snu det og kanskje du som meg etterhvert får barn som holder det strøkent rundt seg der de bor og "chiller mer" når de er hjemme  akkurat som om de glemmer sin egen standard i det de kommer inn døra hjemme.. 

Anonymkode: 45a92...2ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gjør ikke alle dette? 😬 Trodde dette var helt normalt jeg. Jeg har en 6 åring. Han må rydde rommet selv, en gang i uken. Han rydder og tallerken og glass inn i maskin etter måltid. Ellers gjør jeg akkurat som deg. 

Anonymkode: 437af...441

Eh, nei. Da jeg begynte på barneskolen fikk jeg en rosa vekkerklokke i gave, forklaring på hvordan den ble brukt, og en samtale om viktigheten av å alltid møte til avtalt tid. Så hadde stor stolthet i å klare dette selv allerede da. (de fulgte selvfølgelig med). 

Har i voksen alder aldri forsovet meg. Men opplever stadig folk som fortsatt sliter, nå i 30-årene, med å komme tidsnok på jobb. Ikke har tenkt på at de må ha med mat eller drikke. Og generelt kommer på ting "i siste liten". Og det er jo de som faktisk klarte å komme seg gjennom studiene alene på hybel i 19-23 års alder. Mange datt av allerede da, når de knapt klarte å komme seg opp eller spise riktig, selv på eksamensdagen. 

Anonymkode: 69089...6d3

[Hactar]

Jeg tenker du er godt på vei som er blitt bevisst på dette og har tatt en prat med barna. Ville som en over skrev, vært bevisst på at du må bruke tid på å lære dem å gjøre de forskjellige tingene, og ikke tenke at de bare kan fordi de aldersmessig kanskje burde kunnet. Dette ordner seg!

[AnonymBruker]

Ikke stress. Ta en prat med barna, spesielt eldste på 15, og bli sammen enig om oppgaver vedkommende skal ha ansvar for, som en del av læring. Disse kan gjerne "rotere" en gang i halvåret feks, slik at de i løpet av noen år har vært innom alt. Har barn selv på omtrent samme alder, og erfarer også at de selv automatisk tar mer ansvar etter hvert som de blir eldre. Unntaket er kanskje typisk husarbeid, der må det pushes litt.😉 Knytt det opp mot ukepenger så blir de gjerne litt mer motiverte (type badet skal være vasket før de får ukepengene). Og ros dem for god jobb og hjelp, selv om du ser at de ikke har gjort det så bra som du ville gjort det. De trenger mestringsfølelse, og de blir flinkere etter hvert som de får øvd (det siste der gjelder mannfolk også😉) Ingen blir motivert av å bli pirket på.

Anonymkode: fc04b...33d

[AnonymBruker]

Det er jo bare å begynne i det små? Med frokosten, de kan smøre skiver selv, hente drikke og pålegg og rydde opp etterpå. samarbeide om matpakke. Lage enkel middag de dagene de kommer hjem først. Sette på en klesvask når det passer seg sånn/du ber om det.  Brette og sortere eget tøy og legge det på plass. 15-åringen behøver ikke ha ansvaret for alle middagene eller all klesvasken, bare bidra og gjøre det av og til i starten. Sånn med alt: Nå skal VI rydde her og vaske her, så da trenger jeg at du støvsuger stua først, mens jeg vasker badet? Da pleier jeg å gjøre "slik og slik" med det store gulvteppet", og du må lirke den inn under sofaen også, bare si ifra hvis jeg skal hjelpe deg med å flytte på noen bord. Lillesøster må støvsuge rommet sitt etterpå, så hun må begynne med å rydde der". Istedetfor at: fom i dag er det å støvsuge og vaske stua ditt eneansvar." 

Anonymkode: e592b...7a2