Kan en mann som ikke er noe særlig til kar allikevel være en god far?

[AnonymBruker]

Kjæresten min har nylig oppdaget at hun er gravid, og jeg er veldig usikker på om det egentlig er så lurt å bære fram dette barnet, eller om det er så lurt at jeg er med i bildet i så fall.

Selv har jeg en hang til veldig negative tanker om meg selv, noe jeg antar er delvis genetisk og delvis et resultat av oppvekst. Jeg er bekymret for at dette kommer til å gå i arv, og at barnet mitt skal få en like vond barndom og ungdomstid som det jeg hadde. Er også bekymret for om jeg kommer til å orke å være rundt et menneske som kommer til å minne så mye om meg selv, kanskje ta etter meg og arve mine personlighetstrekk.

Nå som jeg er godt voksen går det egentlig bra med meg, og jeg kan si jeg har det fint. Har fast jobb, egen bolig, venner og alt det der. Men jeg er liksom ikke noen å "se opp til", om dere skjønner hva jeg mener. Og på en måte ønsker jeg jo heller ikke at et barn skal se opp til meg, men hvilket valg har liksom et barn når det kommer til det? Pappa er jo pappa, liksom...

Jeg vil bare ikke at et barn skal ha det sånn som jeg hadde det i store deler av mitt liv. Jeg er liksom ikke den rette personen å lære et annet lite individ å være sterk. Ser heller for meg at jeg kan komme til å ta ting fryktelig personlig etterhvert som barnet vokser til, og det blir litt motstand og krangling og sånne ting. 

Jeg vet jeg har en tendens til å være furten og passivt aggressiv når jeg føler meg "såret", og det skal liksom ikke så mye til heller. Jeg vet det er patetisk, men det er akkurat som jeg ikke tenker helt klart akkurat når jeg står midt oppi det. Kjæresten min må allerede slite litt med det her, selv om jeg innrømmer mine feil og prøver å gjøre så godt jeg kan.

Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men det koker vel ned til at jeg ikke føler meg som en person som kan "stå rakrygget i stormen", og være et forbilde. Og stormer vil det jo komme når man har barn. 

Kan en mann som selv ikke er noe særlig til kar allikevel være en god pappa for et barn? Eller kommer jeg til å forme en evt. datter til å velge menn som meg, eller forme en evt. sønn til å bli sånn som meg?

Anonymkode: b0b25...8c9

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjæresten min har nylig oppdaget at hun er gravid, og jeg er veldig usikker på om det egentlig er så lurt å bære fram dette barnet, eller om det er så lurt at jeg er med i bildet i så fall.

Selv har jeg en hang til veldig negative tanker om meg selv, noe jeg antar er delvis genetisk og delvis et resultat av oppvekst. Jeg er bekymret for at dette kommer til å gå i arv, og at barnet mitt skal få en like vond barndom og ungdomstid som det jeg hadde. Er også bekymret for om jeg kommer til å orke å være rundt et menneske som kommer til å minne så mye om meg selv, kanskje ta etter meg og arve mine personlighetstrekk.

Nå som jeg er godt voksen går det egentlig bra med meg, og jeg kan si jeg har det fint. Har fast jobb, egen bolig, venner og alt det der. Men jeg er liksom ikke noen å "se opp til", om dere skjønner hva jeg mener. Og på en måte ønsker jeg jo heller ikke at et barn skal se opp til meg, men hvilket valg har liksom et barn når det kommer til det? Pappa er jo pappa, liksom...

Jeg vil bare ikke at et barn skal ha det sånn som jeg hadde det i store deler av mitt liv. Jeg er liksom ikke den rette personen å lære et annet lite individ å være sterk. Ser heller for meg at jeg kan komme til å ta ting fryktelig personlig etterhvert som barnet vokser til, og det blir litt motstand og krangling og sånne ting. 

Jeg vet jeg har en tendens til å være furten og passivt aggressiv når jeg føler meg "såret", og det skal liksom ikke så mye til heller. Jeg vet det er patetisk, men det er akkurat som jeg ikke tenker helt klart akkurat når jeg står midt oppi det. Kjæresten min må allerede slite litt med det her, selv om jeg innrømmer mine feil og prøver å gjøre så godt jeg kan.

Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men det koker vel ned til at jeg ikke føler meg som en person som kan "stå rakrygget i stormen", og være et forbilde. Og stormer vil det jo komme når man har barn. 

Kan en mann som selv ikke er noe særlig til kar allikevel være en god pappa for et barn? Eller kommer jeg til å forme en evt. datter til å velge menn som meg, eller forme en evt. sønn til å bli sånn som meg?

Anonymkode: b0b25...8c9

Ta det helt med ro, ingen er perfekte, og av de menn jeg har vært med hår samtlige vært dårlige når det kommer til kommunikasjon. De blir såre, reagerer barnslig, stikker av, gjør det personlig og Ja, forferdelig slitsomt for meg iallefall som liker å bare snakke igjennom ting å få det ut av verden. Jeg tror ikke noen av dem hadde vært sånn til sitt barn. Barn er ganske annet enn voksne relasjoner. Nå er det selvsagt mange som er dårlige foreldre når det kommer til å håndtere barn og konflikter og andre ting, men jeg tenker at du har kommet lenger enn mange bare fordi du 1. Annerkjenner det som kanskje kan være ditt problem og 2. Du ønsker ikke å være sånn. Barn tåler litt, foreldre gjør mange feil, det viktigste er at man prøver gjøre sitt beste, prøver å endre noe om man skulle havne i en negativ greie, og at man snakker igjennom ting etterpå, når det har gått dårlig. Viser barnet at man som forelder og kan gjøre dumme ting, men at man ordner opp og beklager seg osv etterpå, om det har skjedd. 

Og mamma og pappa er (stort sett) alltid barnas helter, iallefall i mange år. En normal fyr, med jobb, og ting på stell er da et godt forbilde. Og det at man har gått igjennom ting kan jo gi deg et unikt perspektiv på ting som ikke folk flest har og kan være en fordel, Ikke en ulempe. 

Det er definitivt en genetisk faktor ifht angst, depresjoner osv om det er slike ting du tenker på, men man skal ikke undervurdere effekten av negative hendelser heller. Det er jo vanskelig å vite sikkert at det du sliter med er genetisk. Og om så det er det så arver ikke barnet bare dine gener, det arver også gener fra mor. Og med gode, kjærlige foreldre og en god, trygg oppvekst  så kan det fort gå veldig bra😊 er nok potensielt  verre for barnet om du ikke er tilstede. 

Dessuten er du jo ikke blitt far enda og enda lenger er det til barnet begynner å krangle så veldig, så er du bekymret så kan du jo prøve å søke hjelp?🙂 i, verste fall får du snakket ut litt, i beste fall får du faktisk hjelp og forholdet blir bedre og. 

[Entern]

Tror det er bedre for et barn å ha en far som er veldig selvkritisk, enn en som ikke er det. ☺️

 

[Era Vulgaris]

Du viser selvinnsikt, og reflekterer mye rundt egen rolle som far, og det er et godt utgangspunkt, i hvert fall. Tror du at du kunne ha nytte av samtaleterapi for å nøste litt opp i egne tanker og følelser, og dermed få noen verktøy som kan styrke deg i farsrollen?
Har du snakket med kjæresten din om disse tankene? 

Ja, det er krevende å ha barn, men det er en stor glede også. Du må ikke glemme den delen av det  

[veronicalake]

Vil først og fremst applaudere deg for å  være så reflektert, og tenker at allerede der er du på riktig vei. Det er veldig mange som blir foreldre som ikke er så reflekterte som deg, selv om de absolutt burde være det.

Fortsett med å reflektere rundt egen oppvekst og hvordan du selv er preget av dette.  Snakk med noen om det, gjerne en profesjonell. Les deg opp på barn og tilknytning, gå på kurs (f.eks COS-kurs), så tror jeg at du kan være en veldig ressurssterk pappa for dette barnet. Bruk dine negative opplevelser til å lære av dine foreldres feil, og finne ut hva du ikke ønsker å videreføre.

Lykke til! 🙂 

[AnonymBruker]

Du virker veldig reflektert og bevisst på deg selv, det er ekstremt gode egenskaper som far.

Min eksmann er barn av en narkoman far og en mor som fødte han som 16-åring. Altså et ekstremt kaotisk hjem hvor han har opplevd mye ugreit - og under svangerskapet hadde han det mye som deg. Mye vonde tanker, mye reflektering og mye angst rundt dette barnet og hans farsrolle. Når alt kom til alt ble han en ubeskrivelig god pappa. Så beskyttende, så reflektert, så god. Han har ingen mannsfigur å se opp til når det gjelder farsrollen, så han bygger sitt forhold til barnet vårt på alt hans egen far gjorde feil. Og det fungerer kjempe bra! Kan du kanskje prøve å snu tankegangen, og bruke din historie til noe positivt? Tenke på de tingene du i alle fall ikke skal si/gjøre til/mot ditt barn? 

Anonymkode: 75a06...97f