Jeg er så sint

[AnonymBruker]

Hei! Jeg trenger sårt tips nå. Jeg er 15 uker på vei og jeg er så utrolig sint! Jeg blir irritert og gretten på hver minste lyd, lys, kommentar, latter, alt mulig! Jeg vet selv at tingene jeg blir irritert over ikke er noe jeg til vanlig hadde brydd meg om. Problemet er bare at jeg klarer virkelig ikke holde sinnet inni meg noen ganger. Det bobler og bruser i hele kroppen og jeg skjelver, skriker og gråter av frustrasjon av helt ubetydelige ting. Istad fikk jeg f.eks. Ikke til å åpne vannflasken min og ble så sint at jeg skriker og gråter og slenger vannflaska i gulvet. Dette er en halvtime siden men jeg sitter fortsatt med en følelse av sterkt sinne etter den hendelsen, det tar skikkelig lang tid før jeg får roet med. Stakkars mannen min får virkelig lide, og jeg prøver virkelig å ta meg sammen men det er ikke alltid jeg får det til. Det kan umulig være normalt å være SÅ sint?? Jeg gråter også av alt, og sover dårlig på nettene fordi jeg irriterer meg over pustelyden til mannen min (som jeg aldri har brydd meg om fra før). Jeg vil helst at mannen min ikke er hjemme, da jeg bare er sint og sur når jeg er rundt han og får utrolig dårlig samvittighet for dette. Det er så utrolig slitsomt, jeg kjenner ikke megselv igjen. Jeg er desperat, både for min egen del og for de rundt meg. Vi kan ikke fortsette å ha det slik. Er det noe galt med meg? Er det noe jeg kan gjøre for å stabilisere følelsene mine ? Hjelp!

Anonymkode: 57697...4e4

[AnonymBruker]

Hormoner er fine greier ❤️ Ikke noe å gjøre med, dessverre, men det hjelper jo veldig at du er klar over problemet selv

Anonymkode: 1022a...5b3

[AnonymBruker]

Oj, jeg er ikke så ekstrem som deg men her også merker jeg at mannen er utrolig mye mer irriterende enn han var før jeg ble gravid (kjenner igjen det med pusting på natten....)

Anonymkode: 40267...229

[AnonymBruker]

Jeg irriterte meg også ekstremt av mannens pusting i begge svangerskap 🤣 jaja, det får de tåle. 

Anonymkode: 1022a...5b3

[AnonymBruker]

Haha, kjenner meg så godt igjen. 3 gang jeg var gravid var dette mitt første symptom. Jeg sa til mannen at enten er jeg gravid eller så får vi bare skille oss fordi jeg hater til og med måten du spiser på😂 Han reiste til søndagsåpent apotek og kjøpte test👌

Jeg er aldri hormonell ellers, heller ikke når jeg har mens. Når jeg gravid kunne jeg gråte over at noen hadee spist opp pålegget vil ville ha på skiven til å drømme livaktige drømmer om at mannen var utro og til tider kjenne irritasjon over alt! Vi snakket godt sammen om det og lo en hel masse sammen om hvor teit jeg var. Fordi jeg var hele tiden bevist på at jeg var jeg som var teit og ikke han, men at det var vanskelig å hemme følelsene. 
 

Gikk heldigvis ikke slik i 9 mnd hver gang og vi lærte oss å leve med det uten problemer. Tror ikke mannen har traumer og det var han som maste om både barn nummer 3 og 4.

Anonymkode: 5e9d6...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei! Jeg trenger sårt tips nå. Jeg er 15 uker på vei og jeg er så utrolig sint! Jeg blir irritert og gretten på hver minste lyd, lys, kommentar, latter, alt mulig! Jeg vet selv at tingene jeg blir irritert over ikke er noe jeg til vanlig hadde brydd meg om. Problemet er bare at jeg klarer virkelig ikke holde sinnet inni meg noen ganger. Det bobler og bruser i hele kroppen og jeg skjelver, skriker og gråter av frustrasjon av helt ubetydelige ting. Istad fikk jeg f.eks. Ikke til å åpne vannflasken min og ble så sint at jeg skriker og gråter og slenger vannflaska i gulvet. Dette er en halvtime siden men jeg sitter fortsatt med en følelse av sterkt sinne etter den hendelsen, det tar skikkelig lang tid før jeg får roet med. Stakkars mannen min får virkelig lide, og jeg prøver virkelig å ta meg sammen men det er ikke alltid jeg får det til. Det kan umulig være normalt å være SÅ sint?? Jeg gråter også av alt, og sover dårlig på nettene fordi jeg irriterer meg over pustelyden til mannen min (som jeg aldri har brydd meg om fra før). Jeg vil helst at mannen min ikke er hjemme, da jeg bare er sint og sur når jeg er rundt han og får utrolig dårlig samvittighet for dette. Det er så utrolig slitsomt, jeg kjenner ikke megselv igjen. Jeg er desperat, både for min egen del og for de rundt meg. Vi kan ikke fortsette å ha det slik. Er det noe galt med meg? Er det noe jeg kan gjøre for å stabilisere følelsene mine ? Hjelp!

Anonymkode: 57697...4e4

Hvorfor er dere ikke på jobb? Ikke vondt ment, og jeg skjønner hvis du ikke kan jobbe, så ikke ta deg personlig.. men det hjalp meg veldig selv om hormoner var der, så var jeg aldri sint under svangerskapet og ikke i ettertid heller, men jeg hadde noen å gå til hver eneste dag. Jeg var fulltidsstudent og jobbet (praksis) 100 prosent frem til permisjon. Og det var godt å ha noe å gå til og gjøre noe med dagene. Jeg tror at siden jeg var så aktiv fikk jeg bedre helse også i svangeskapet og i permisjon. 

Anonymkode: c58a0...5e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Haha, kjenner meg så godt igjen. 3 gang jeg var gravid var dette mitt første symptom. Jeg sa til mannen at enten er jeg gravid eller så får vi bare skille oss fordi jeg hater til og med måten du spiser på😂 Han reiste til søndagsåpent apotek og kjøpte test👌

Jeg er aldri hormonell ellers, heller ikke når jeg har mens. Når jeg gravid kunne jeg gråte over at noen hadee spist opp pålegget vil ville ha på skiven til å drømme livaktige drømmer om at mannen var utro og til tider kjenne irritasjon over alt! Vi snakket godt sammen om det og lo en hel masse sammen om hvor teit jeg var. Fordi jeg var hele tiden bevist på at jeg var jeg som var teit og ikke han, men at det var vanskelig å hemme følelsene. 
 

Gikk heldigvis ikke slik i 9 mnd hver gang og vi lærte oss å leve med det uten problemer. Tror ikke mannen har traumer og det var han som maste om både barn nummer 3 og 4.

Anonymkode: 5e9d6...c79

Hehe, ja, det hjelper bittelitt å ha selvironi og kunne le litt av seg selv, samtidig som man gråter for ingenting og er sint😅 Lettere for mannen å tåle når det er en felles enighet om at jeg oppfører meg urimelig.

Anonymkode: 9fe2e...1a5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor er dere ikke på jobb? Ikke vondt ment, og jeg skjønner hvis du ikke kan jobbe, så ikke ta deg personlig.. men det hjalp meg veldig selv om hormoner var der, så var jeg aldri sint under svangerskapet og ikke i ettertid heller, men jeg hadde noen å gå til hver eneste dag. Jeg var fulltidsstudent og jobbet (praksis) 100 prosent frem til permisjon. Og det var godt å ha noe å gå til og gjøre noe med dagene. Jeg tror at siden jeg var så aktiv fikk jeg bedre helse også i svangeskapet og i permisjon. 

Anonymkode: c58a0...5e5

Dette er jo helt tullete svar. Det har ingenting å si om man jobber eller ei 🙈 Jeg var i full jobb, travel og fin form hele første svangerskap men irriterte meg allikevel ekstremt over mannen som pustet 😆 Hormoner driter i arbeidssituasjonen din.

Anonymkode: 1022a...5b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvorfor er dere ikke på jobb? Ikke vondt ment, og jeg skjønner hvis du ikke kan jobbe, så ikke ta deg personlig.. men det hjalp meg veldig selv om hormoner var der, så var jeg aldri sint under svangerskapet og ikke i ettertid heller, men jeg hadde noen å gå til hver eneste dag. Jeg var fulltidsstudent og jobbet (praksis) 100 prosent frem til permisjon. Og det var godt å ha noe å gå til og gjøre noe med dagene. Jeg tror at siden jeg var så aktiv fikk jeg bedre helse også i svangeskapet og i permisjon. 

Anonymkode: c58a0...5e5

Jeg har vært veldig dårlig og vært sykemeldt så kan godt være det blir bedre når jeg kommer meg på beina igjen! Mannen min er i full jobb og er ikke hjemme før 16.00 klarer fortsatt ikke være noe annet enn gretten når han kommer hjem - selv om jeg har hatt mange timer på å forberede meg😂

ts

Anonymkode: 57697...4e4