Hvordan bør man ta opp slike krangler på en annen måte?

[AnonymBruker]

Når jeg og samboer har en uenighet så kan jeg ikke reagere på den måten jeg pleier. Jeg må holde det for meg selv og være helt for meg selv og stille frem til jeg ikke er sint lengre. Først da jeg egentlig er ferdig med det så kan jeg ta det med han at jeg følte det slik og sånn. Om jeg blir sint igjen under den samtalen så får jeg ikke lov til å vise det.

Selv så blir han sint og kan gå avgårde midt i samtalen og synd at det er ok. Når han tar opp med meg hva jeg har gjort galt så forventer han en endring. Jeg hører på han og gjør en endring. Når det er han som ordlegger seg feil eller jeg ønsker en annen måte å si ting på, så må jeg godta at han er slik.

Når jeg først blir stille og holder meg for meg selv for å roe ned før jeg sier noe så maser han på meg. Da blir det hevet stemme som svar og han blir sint og går avgårde. Jeg ber om å få være i fred til jeg har fått roet meg, da jeg kommer til han etterpå så trekker han seg unna i stedet. Da føler jeg meg omtrent straffet for å ha hatt behov for alenetid. Mens for han så blir han trist for at jeg avviste han og trengte alenetid. Selv om dette er en konflikthåndtering han selv ba om. Hvordan løser man den? 

Han drar opp barndommen sin til grunn for at han er slik. Blant annet ved at han hører på rykter om meg, det har ført til endel krangel. Jeg forteller hva som egentlig er sant og han fortsetter å mase på meg. "Sikker på at du sier sannheten nå? Du kan bare si det som det er, jeg blir ikke sint." Jeg forteller jo sannheten og kan bevise sannheten. Så syns han det er rart at andre forteller noe helt annet. Jeg sier at jeg bryr meg ikke om hva andre sier, det er meg han skal stole på.

Når jeg svarer på første spørsmål rundt slikt så syns jeg at han skal tro på meg, ikke spørre mer eller vri på noe. For i barndommen hans ble han ofte løyet til eller sannheten kom tilslutt. Så da må jeg forstå at han ikke stoler helt på meg. Noe jeg syns er feil, jeg har hele veien vist han at han kan stole på meg. Jeg står for alt jeg sier og gjør, jeg sier ifra til han om alt jeg foretar meg. Nå syns jeg at jeg har gjort meg fortjent til den tilliten, det har jo gått snart 3 år med oss. 

Det som oftest gjør meg sint i disse kranglene er at han ikke helt tror på meg og at jeg ikke føler meg trygg i forholdet. En dag kommer det noe som jeg ikke kan motbevise og hva skjer da? Om han ikke snart ser meg som den ærlige personen jeg er. Om han ikke snart begynner å stole på meg. 

Hvordan kan vi løse slikt bedre? 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

Dere må ha like regler for dere begge to!

Det kan være lurt å ikke ha "samtalen" hvis dere er veldig sinte. Da er det lurt å roe dere først. Som sagt; det gjelder for begge to. Like regler for begge to!

Har han dårlig oppførsel mot deg? Det er ikke greit i såfall. Han kan ikke skylde på barndommen. Det er en forklaring. Men om han har hatt en traumatisk oppvekst med f.eks omsorgssvikt, så har han ansvar for å få hjelp for dette slik at det ikke går ut over andre (f.eks. deg). Hvis han ikke klarer å la være å behandle deg dårlig, så må du faktisk innse at du må ta ansvar selv og fjerne deg fra denne personen. Du kan ikke trylle en traumeskadet person frisk. Og vil du virkelig ta i mot disse angrepene resten av livet? Det er ikke du som har ødelagt han, og du har ikke fortjent dette!

Anonymkode: fb333...726

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere må ha like regler for dere begge to!

Det kan være lurt å ikke ha "samtalen" hvis dere er veldig sinte. Da er det lurt å roe dere først. Som sagt; det gjelder for begge to. Like regler for begge to!

Har han dårlig oppførsel mot deg? Det er ikke greit i såfall. Han kan ikke skylde på barndommen. Det er en forklaring. Men om han har hatt en traumatisk oppvekst med f.eks omsorgssvikt, så har han ansvar for å få hjelp for dette slik at det ikke går ut over andre (f.eks. deg). Hvis han ikke klarer å la være å behandle deg dårlig, så må du faktisk innse at du må ta ansvar selv og fjerne deg fra denne personen. Du kan ikke trylle en traumeskadet person frisk. Og vil du virkelig ta i mot disse angrepene resten av livet? Det er ikke du som har ødelagt han, og du har ikke fortjent dette!

Anonymkode: fb333...726

Vi har begge en traumatisk oppvekst, han sier selv at han tror at min var verre enn hans. 

Jeg synd virkelig at jeg har gjort meg fortjent til tillit, at han snart bør stole på meg tvert. Om noen sier noe så bør han sette ned foten til de og ta det med meg privat etterpå. Så sier han at "hva hvis det de sier stemmer så ser jeg dum ut som nektet for den saken." Jeg mener da at han ikke har meldeplikt til de som kommer med rykter. Vi må stå sammen, han må stå sammen med meg og slå ned på ryktene som kommer. Så får vi ta diskusjonen hjemme og la samtalen vår være privat. 

Først når disse ryktesprederne spør meg direkte at de skal få faktiske svar, syns jeg. Som når han spør meg, så holder det å spørre en gang. 

Hender jeg spør han om hvorfor jeg blir straffet for noe en forelder av han har drevet med før. Har bedt han om å ordne seg psykolog, men det er ventetid på slikt. 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

Høres slitsomt ut!

Du er ikke ansvarlig for rykter andre sprer om deg

Du er ikke ansvarlig for løgner han tror på om deg.

Ikke gidd å forholde deg til det neste gang. Bare avvis det neste gang. Si du gidder ikke å diskutere og krangle om løgner. De får komme direkte til deg om de har noe å ta opp med deg.

Anonymkode: fb333...726

[AnonymBruker]

Si at du har hørt at han har vært utro. Ikke gi deg. Krangle i 5 timer og ikke gi deg. La han smake sin egen medisin. Dikt stadig opp nye ting. Fæle ting og rykter du har hørt om han.

Anonymkode: fb333...726

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres slitsomt ut!

Du er ikke ansvarlig for rykter andre sprer om deg

Du er ikke ansvarlig for løgner han tror på om deg.

Ikke gidd å forholde deg til det neste gang. Bare avvis det neste gang. Si du gidder ikke å diskutere og krangle om løgner. De får komme direkte til deg om de har noe å ta opp med deg.

Anonymkode: fb333...726

Nei, jeg er helt enig. Det er utrolig slitsomt og det sier jeg til han. Han svarer at det er slitsomt og tøft for han også. Han vet faktisk ikke hva han skal tro  og det er der det blir feil. For jeg syns han bør kjenne meg til nå. 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Si at du har hørt at han har vært utro. Ikke gi deg. Krangle i 5 timer og ikke gi deg. La han smake sin egen medisin. Dikt stadig opp nye ting. Fæle ting og rykter du har hørt om han.

Anonymkode: fb333...726

Hva vil det hjelpe med?

Anonymkode: 62844...1d9

[Juniper]

Det er ikke ok å ha et sett regler for deg og et helt annet for han. Det du kjenner på av sinne og frustrasjon bunner i at du innerst inne vet at dette er blodig urettferdig. Jeg tror du setter alt for få krav til han, og at du kjenner på at du «går på nåde» i forholdet. 

Er dette virkelig en mann du vil bygge livet ditt sammen med? Han har ingen respekt for deg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg er helt enig. Det er utrolig slitsomt og det sier jeg til han. Han svarer at det er slitsomt og tøft for han også. Han vet faktisk ikke hva han skal tro  og det er der det blir feil. For jeg syns han bør kjenne meg til nå. 

Anonymkode: 62844...1d9

Det er hans egen feil at han tror på løgnene. Problemet er gjerne de som sprer løgnene, men tenker han at det er et problem DU kan løse?

Anonymkode: fb333...726

[AnonymBruker]

Juniper skrev (1 minutt siden):

Det er ikke ok å ha et sett regler for deg og et helt annet for han. Det du kjenner på av sinne og frustrasjon bunner i at du innerst inne vet at dette er blodig urettferdig. Jeg tror du setter alt for få krav til han, og at du kjenner på at du «går på nåde» i forholdet. 

Er dette virkelig en mann du vil bygge livet ditt sammen med? Han har ingen respekt for deg!

Ja, jeg hater alt som er urettferdig. Jeg tar opp at den som forteller løgnen til min samboer, tror jo blindt på sin partner uten å stilne spørmål til noe. Den er heldig den partneren der, mens jeg må svare 3 ganger og motbevise hver eneste gang det kommer noe. Hvorfor kan han ikke stole på meg snart, ikke bare i en sak, men i alle saker hele tiden? Han skylder på barndom og at ting er vanskelig for han. 

Ja, jeg føler veldig på at det er veldig lite som skal til før han ikke gidder meg mer. Etter at jeg har bevist meg gjentatte ganger i hver sak så forteller han ryktesprederne at ting ikke stemmer. Jeg klarer ikke å få han til å forstå at han bør backe meg opp selv uten å ha pratet med meg først. 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er hans egen feil at han tror på løgnene. Problemet er gjerne de som sprer løgnene, men tenker han at det er et problem DU kan løse?

Anonymkode: fb333...726

Jeg må hele tiden bevise meg med det jeg kan. Da har jeg løst opp i akkurat den greia der og da, så kommer det alltid noe nytt. Den som forteller løgner og den som sprer rykter, nekter å snakke med meg. Så jeg får jo ikke løst noe i lengden heller. 

Anonymkode: 62844...1d9

[Rosatoast]

For meg høres det ut som at kjæresten din driver med psykisk vold, han bruker straffe metoder for å få deg til å underligge deg han - og det er bare deg det er noe galt med, bare du som skal gjøre endring. Det er ikke noe galt med han (ifølge han).

Det lyser store røde flagg fra første setning i innlegget ditt, TS - og jeg håper du gjør deg selv den tjenesten å dumpe han, og komme deg videre asap. For jeg tror med egen erfaring, og mange andre kvinner sin erfaring her inne - at forholdet deres kommer bare til å bli verre.. 

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (1 minutt siden):

For meg høres det ut som at kjæresten din driver med psykisk vold, han bruker straffe metoder for å få deg til å underligge deg han - og det er bare deg det er noe galt med, bare du som skal gjøre endring. Det er ikke noe galt med han (ifølge han).

Det lyser store røde flagg fra første setning i innlegget ditt, TS - og jeg håper du gjør deg selv den tjenesten å dumpe han, og komme deg videre asap. For jeg tror med egen erfaring, og mange andre kvinner sin erfaring her inne - at forholdet deres kommer bare til å bli verre.. 

Jeg kan forstå at det å heve stemmen, snakke høyere enn han, si mer enn han, ikke la han komme til ordet og slikt ikke er bra. Det fører jo til samme sinne hos han når jeg står så sta og fast på mitt. En må jo gi seg, jeg er veldig dårlig på å gi meg. Så jeg forstår at jeg bør ha ro til jeg klarer å ha en normal samtale, i stedet for en slik en når jeg er sint. 

Som flere sier, jeg vet at jeg blir urettferdig behandlet og dermed blir jeg så utrolig sint. Det bobler og koker i meg av sinne, jeg blir aldri fysisk, men jeg sier veldig mange motargumenter på veldig kort tid. 

Han innså på slutten av krangelen i går at jeg har jo gitt meg og endret meg på noe. Han mente først at jeg hadde gjort en dårlig ting for litt siden og at han ikke hadde kommentert at det var feil. Jeg svarer at jo, du sa at jeg håndterte det der dårlig og jeg tok kontakt med den det gjaldt rett etterpå og jeg ordnet opp i det. Samme med et felles møte vi var på så mente han at jeg snakket for mye og at jeg burde gi han mer plass. Jeg tok det til meg og på neste møtet holdt jeg meg litt i bakrunn. Så nå syns jeg at han bør endre visse ting når jeg også ber om det. 

Jeg er utålmodig, sta og veldig opptatt av rettferdighet. Så det kan være vanskelig å krangle med meg, jeg vet det godt. Jeg bare gir meg ikke, virker det som. Akkurat det her så mener jeg at han tar fullstendig feil, mulig flere også mener det. 

Et par skal være et team og på lag med hverandre, syns jeg. Man skal støtte hverandre uansett hva og være sterke sammen. 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

Spørsmålet er kanskje hvordan jeg skal få han til å forstå meg.. 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

Selv er jeg slik at når jeg får høre noe om en venn, en i familien eller kjæresten, så tro jeg ikke på det. Jeg kjenner de jo, jeg kjenner personligheten deres, vet at de ville fortalt meg om de har gjort noe slikt. Så jeg avblåse hele saken direkte med den som sprer ryktet eller løgnen. Så forteller jeg til vennen eller kjæresten etterpå at jeg fikk høre noe som jeg ikke tror på i det hele tatt. 

Burde det ikke være slik da? Man stoler jo på sine nærmeste først. Jeg tenker aldri at det der kan jo stemme, det må jeg ta opp med de for å høre hva som stemmer. Om jeg og vennen prater sammen om temaet og jeg får høre en annen versjon så går jeg ikke til ryktesprederen etterpå for å gi en oppdatering. Det er jo ikke normalt? 

I blant sier jeg at det der er hvert fall tull, men du kan jo gå direkte til den å spørre selv. Er jeg for tillitsfull med folk eller er jeg normal på slikt? 

Anonymkode: 62844...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg må hele tiden bevise meg med det jeg kan. Da har jeg løst opp i akkurat den greia der og da, så kommer det alltid noe nytt. Den som forteller løgner og den som sprer rykter, nekter å snakke med meg. Så jeg får jo ikke løst noe i lengden heller. 

Anonymkode: 62844...1d9

Du må ikke bevise eller forklare noe som helst. Det er ikke DU som lyger. Ikke bruk tid på dette. Når han kommer med dette, bare avvis med én gang. Avslutt. Stopp! Du blir aldri ferdig. Du vet at det kommer nye beskyldninger hele tiden. Skal du holde på med å forsvare deg resten av livet? Han har tatt valget sitt på hvem han stoler på. Og det er dessverre ikke deg.

Anonymkode: fb333...726

[AnonymBruker]

Hvordan ta opp slike krangler på en annen måte? Har dere prøvd sivilisert samtale, der ingen av partene har lov til å bli sint før samtalen er over og dere ikke lenger er i samme rom?

Anonymkode: 8a564...446

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når jeg og samboer har en uenighet så kan jeg ikke reagere på den måten jeg pleier. Jeg må holde det for meg selv og være helt for meg selv og stille frem til jeg ikke er sint lengre. Først da jeg egentlig er ferdig med det så kan jeg ta det med han at jeg følte det slik og sånn. Om jeg blir sint igjen under den samtalen så får jeg ikke lov til å vise det.

Selv så blir han sint og kan gå avgårde midt i samtalen og synd at det er ok. Når han tar opp med meg hva jeg har gjort galt så forventer han en endring. Jeg hører på han og gjør en endring. Når det er han som ordlegger seg feil eller jeg ønsker en annen måte å si ting på, så må jeg godta at han er slik.

Når jeg først blir stille og holder meg for meg selv for å roe ned før jeg sier noe så maser han på meg. Da blir det hevet stemme som svar og han blir sint og går avgårde. Jeg ber om å få være i fred til jeg har fått roet meg, da jeg kommer til han etterpå så trekker han seg unna i stedet. Da føler jeg meg omtrent straffet for å ha hatt behov for alenetid. Mens for han så blir han trist for at jeg avviste han og trengte alenetid. Selv om dette er en konflikthåndtering han selv ba om. Hvordan løser man den? 

Han drar opp barndommen sin til grunn for at han er slik. Blant annet ved at han hører på rykter om meg, det har ført til endel krangel. Jeg forteller hva som egentlig er sant og han fortsetter å mase på meg. "Sikker på at du sier sannheten nå? Du kan bare si det som det er, jeg blir ikke sint." Jeg forteller jo sannheten og kan bevise sannheten. Så syns han det er rart at andre forteller noe helt annet. Jeg sier at jeg bryr meg ikke om hva andre sier, det er meg han skal stole på.

Når jeg svarer på første spørsmål rundt slikt så syns jeg at han skal tro på meg, ikke spørre mer eller vri på noe. For i barndommen hans ble han ofte løyet til eller sannheten kom tilslutt. Så da må jeg forstå at han ikke stoler helt på meg. Noe jeg syns er feil, jeg har hele veien vist han at han kan stole på meg. Jeg står for alt jeg sier og gjør, jeg sier ifra til han om alt jeg foretar meg. Nå syns jeg at jeg har gjort meg fortjent til den tilliten, det har jo gått snart 3 år med oss. 

Det som oftest gjør meg sint i disse kranglene er at han ikke helt tror på meg og at jeg ikke føler meg trygg i forholdet. En dag kommer det noe som jeg ikke kan motbevise og hva skjer da? Om han ikke snart ser meg som den ærlige personen jeg er. Om han ikke snart begynner å stole på meg. 

Hvordan kan vi løse slikt bedre? 

Anonymkode: 62844...1d9

Det finnes ingen god løsning på det der, det er klassisk dårlig konfliktløsning og det kommer aldri til å funke vis det bare er en som er ansvarlig for at ting skal fungere (og da egentlig ikke fungere for paret, fet blir jo bare å fungere for den som aldri må jobbe med noe, endre noe eller gi opp noe. Jeg blir igrunn sjelden sur, kan godt holde meg rolig så lenge vi faktisk kan snakke igjennom ting på en allright måte, men det har dessverre ikke hjulpet en dritt i de forholdene jeg har vært i med tilsvarende kommunikasjonsutfordringer. Og det var nok enklere tilfeller enn ditt, for der var det "bare" at de stakk av fra konflikten eller gikk helt i vranglås så det ble umulig å snakke om noe som helst. Og ikke noe med ting som henger igjen fra barndommen osv osv eller generell mistro. Bare såre tær å motvillighet til å endre på/gi opp noe fordi de er som de er osv. 

Så jeg tenker at det eneste man kan gjøre (utover å akseptere situasjonen) er å sette seg ned, ta en prat. Fortell at han er ansvarlig for sine problemer, ikke du. At du skjønner at han sliter og at det er vanskelig, men at han faktisk er nødt til å ta tak i det å gjøre noe med det. Og iallefall som et minimum, slutte å skyve det over på deg. Det er ikke greit at han skal gjøre livet surt for deg fordi han har problemer. Og at han ikke stoler på deg eller andre er faktisk ikke deres problem, det er ikke det samme som at dere ikke er til å stole på. At han sliter er greit og det er jo innafor å være litt raus, gi han en sjanse og være tålmodig med han mens han gjennomgår prosessen, men det er ikke greit å bare skylde på alle andre også ikke prøve å endre noe hos seg selv. Det bør ingen finne seg i, og det er jo bare bortkastet tid og unødig belastning og legge på seg selv for det fører bare til brudd før eller siden uansett, eller i verste fall at man ender opp fanget i ett giftig forhold man ikke kommer seg ut av.